søndag 30. oktober 2011

Kollektiv avstraffelse og forskjellsbehandling

Da jeg var barn var det viktig for meg å være så lik som mulig andre barn. Jeg likte ikke å skille meg ut på noen som helst måte. Jeg var integrert i den lokale skolen jeg hørte til, og hadde assistent og støttelærer i enkelte fag. En dag hadde noen av jentene i klassen min klippet i stykker noen gardiner. Det ble selvsagt oppdaget, og det ble mye kjefting, men de skyldige ville ikke tilstå. Ingen av de andre i klassen ville heller angi synderne så da ble det bestemt at hele klassen skulle sitte igjen etter skoletid. Det var bare en av klassens elever som ikke skulle få lov til å være med på denne store og spennende opplevelsen. Det var selvsagt meg. Da jeg gikk på barneskolen ble jeg fraktet frem og tilbake i drosje hver dag på grunn av farlig og usikret skolevei. Alle visste at jeg ikke hadde vært med på ugjerningen så da kunne jeg like gjerne bli sendt hjem i drosjen til vanlig tid, mente lærerne. Jeg var helt uenig, og jeg ble rasende. Det var bare noen få av jentene som hadde klippet gardiner, men alle de andre i klassen fikk være med å sitte igjen selv om de ikke hadde deltatt. Jeg forlangte å få kjenne på de ødelagte gardinene. Det ble forklart for meg at det ikke kom til å skje noen verdens ting etter at jeg var gått, men det spilte ingen rolle. Det var ikke det som var poenget. Hvorfor kunne vi ikke planlegge at klassen skulle sitte igjen en annen dag slik at vi kunne forandre på hentetidspunktet for drosjen slik at alle kunne få delta?  Det var ingen bønn. Jeg ble sendt hjem mens resten av klassen fikk oppleve noe nytt og spennende sammen. Fikk dere sitte igjen på skolen, eller måtte dere gå slukøret hjem mens de andre fikk nyte litt ekstra skoletid sammen?

8 kommentarer:

Mormorfarmor Inger sa...

Det var veldig dumt gjort av lærerne! Er det mulig?
Jeg har sittet igjen sammen med klassen, men aldri alene. Det var verst for de som satt igjen alene. Men vi måtte sitte igjen alle sammen engang fordi vi ikke stilte opp ordentlig på rekke før timen! Dette var tidlig på 60-tallet. Nå stiller de vel ikke opp lenger, og det er vel helt sikkert ikke lov å la de sitte igjen heller tenker jeg.

Fortsatt fin søndag til deg!

Pia sa...

He he, en søt fortelling, synes jeg:) Har liksom ikke tenkt over at det ville vært stas å sitte igjen;)

Alexia sa...

skjønner deg godt jeg faktisk. Det er den der anderledesheten som ikke kjennes godt ut- du ble ekskludert! Selv om noen kanskje var misunnelig på deg- men jeg forstår deg. Og lærerne burde skjønt det.

Ha ellers en fortsatt fin kveld- takk for kommentarer inne hos meg, jeg har et ustabilt nett for tiden så strever med å "surfe" på nettet- får ikke besøkt alle bloggene jeg vil, det går så treeegt...

Whitebite sa...

Et godt poeng!
forstår deg godt, var selv et barn som absolutt ikke ville skille meg ut!

Husker spesielt godt da min far fikk hjerteinfarkt ( Et alvorlig som førte til hjerneskade). Jeg var 10 år, og hadde bursdag i uka etter.
Det var krisetilstand i familien, men bursdag skulle jeg ha! Og sympati likte jeg heller ikke..

klem til deg Cecilie (med ordbekreftelse:)

Cecilie von der Ohe sa...

Tusen takk for fine kommentarer, alle sammen.

Mormorfarmor Inger sa...

Hei igjen Cecilie!
Så artig at du skal på teater! Min datter er nok ikke på scenen, men bak, men du får spørre etter Marianne i pausa så kanskje du kan treffe henne! Ha en fin mandag!

Mariann sa...

Underlig for meg å lese at du hadde lyst til å sitte igjen, men jeg skjønner absolutt at du følte deg skilt ut av gruppen når du ikke "fikk lov". Kollektiv avstraffelse er faktisk ikke lov i skolen, og har vel heller ikke vært det i "moderne tid" - selv om det har vært praktisert.

Jeg husker en gang noen hadde stjålet en buljonterning (!) på skolekjøkkenet på ungdomsskolen. Alle visste hvem som hadde gjort det, men ingen ville si det. Da ble alle nektet å reise hjem, vi satt i to timer etter skoletid, alle sammen. Husker vi syns det var blodig urettferdig.

Anonym sa...

En hytteeier sier:Ja det var nok
for dyrt å la deg sitte igjen med
de andre elevene.Selv om alle skal
behandles likt.Det å være en del
av et felleskap og føle at man
deltar på lik linje er viktig både
for barn og voksne.
Ha en fin kveld