tag:blogger.com,1999:blog-92007672923019554402024-03-13T17:25:13.147+01:00Min tåkelagte verdenDenne bloggen skal handle om å leve med en synshemning og ellers alt annet som faller meg inn.Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.comBlogger159125tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-66741800139238173192015-02-10T17:02:00.000+01:002015-02-10T17:21:32.026+01:00HjelpereJeg har flere hjelpere, men mine hjelpere er ikke sånne svevende, allestedsnærværende, og som man kan lære om på kurs hos prinsesse Märtha Louise. Selv om det er dyrt å få kunnskap om dem og om hvordan de arbeider, skal de visst nok være aldeles gratis i drift. Problemet er bare, at jeg ikke klarer å finne ut av hvilken kommunikasjonsform de benytter seg av. Jeg har googlet. Jeg har søkt på Gulesider.no, på 180.no og på Facebook, men det gir ingen treff. Jeg klarer over hodet ikke å få kontakt med dem. Det var på Alternativmessen i Bergen for 2 år siden, at jeg fikk vite om min usynlige, alltid til stede førerhund. Jeg merker ikke noe til den. For meg virker det som den er totalt fraværende. Den kommer ikke på innkalling og den adlyder ikke andre kommandoer som ”Sitt” eller ”Ligg”. Da hjelper det lite at jeg slipper å søke NAV og å gå på kurs for å få den innvilget. Det eneste jeg er sikker på, er at det kostet flesk å få høre om den. Derfor velger jeg å ignorere dens eksistens og egenskaper. I steden setter jeg min lit til mine hjelpere av kjøtt og blod. Til tross for at jeg er nødt til å forholde meg til faste klokkeslett og å overholde avtaler, er de mer fleksible, enn førstnevnte, firbeinte overnaturlige vesen. Lett som en plett baker de en kake, koker kakao og steiker lungemos. De leser høyt for meg fra aviser og blader, går tur og de kjører meg rundt i bilene sine når jeg har ærender å gjøre et stykke unna bostedet mitt. Til tross for at jeg klarer mye på egen hånd, er det mye jeg trenger bistand til. Når jeg skal i en gebursdag, kan det være greit med en person som sjekker antrekket jeg skal ha på meg. Eventuelt hjelper meg med å supplere det med et par matchende sko eller en bluse, eller å kjøpe nytt. Dere hadde ikke lest denne bloggen, om det ikke hade vært for dem. En av mine tidligere hjelpere, har laget en papirkule til meg i mange farger. Dermed er det jo på sin plass at en av mine nåværende hjelpere tar bilde av den med iPad-en og setter det inn her i innlegget. Da slipper dere jo å nøye dere med min mangelfulle beskrivelse ut fra mitt taktile inntrykk, men får se den selv med det blotte øye.<br />
<br />
Jeg har både betalte og ubetalte hjelpere. I tillegg til støttekontakt, har jeg også hushjelp. Formelt kalles det hjemmehjelp, fordi ordningen blir betalt av kommunen, men jeg syns den betegnelsen er litt nedverdigende. Helserådet hadde blitt tilkalt og jeg måtte bodd på en institusjon, om det ikke hadde vært for hjelperne. En god nabo oppdaterer Java på PC-en, sånn at jeg får kontrollere saldo og betale regninger i nettbanken. Min mor trår også til inn imellom og løser praktiske oppgaver som er uløselige for meg. <br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgkhsqI7MYITVeI34skEjz0kpDa-eH-aLJrLS5wNh1KZnUNrE_aS6wr_PJgh2yyt52lDJiYQHxOZNNeIK1_mzbV87fxhnFVB60kLwMET6kbG2eheuL7G26sDYBhHY0qedletsUzSssWOeRD/s1600/Papirkule+med+mange+farger1.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgkhsqI7MYITVeI34skEjz0kpDa-eH-aLJrLS5wNh1KZnUNrE_aS6wr_PJgh2yyt52lDJiYQHxOZNNeIK1_mzbV87fxhnFVB60kLwMET6kbG2eheuL7G26sDYBhHY0qedletsUzSssWOeRD/s400/Papirkule+med+mange+farger1.jpg" /></a></div><br />
<br />
Tror dere på hjelpere?<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-87981194749356751222015-02-08T22:22:00.002+01:002015-02-08T22:22:24.207+01:00Den første gaven er den største.Jeg er 42 år. Altså har jeg hatt min mor i like mange år. Det har blitt tilnærmet like mange morsdager i årenes løp, men ikke likt antall morsdagspresanger. De første årene var det skrint. Ofte er det sånn at hjernen husker det som har hendt for lenge siden, men ikke det som har skjedd i nær fortid. Den aller første morsdagsgaven jeg kjøpte, alene, og for mine egne sparepenger, for en god del år siden, erindrer jeg som om det var i går. Høyst usunn var den, og rimelig, også sett ut fra et par 1980-talls øyne. Jeg minnes både gavens innhold og summen den kostet. Allikevel er det planleggingsfasen, spenningen og gleden ved å kunne gi bort noe, som er best lagret i min bevissthet. Posen med konfekt ble den første i en lang rekke av morsdagspresanger, og mitt håp er at den skal kompletteres i enda flere år. Problemet er bare, at jo lenger den blir, jo vanskeligere er det å komme på nye ideer. I år kjøpte jeg for eksempel et skjærebrett, men det er da grenser for hvor mange brød og andre matvarer man skal skjære opp og hvor mange fjøler man trenger, i likhet med parfyme og kremer. Nå er det bare å bløtlegge hjernecellene og pønske ut noe til den andre søndagen i februar i 2016.<br />
<br />
God morsdag til alle mødre!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-40939539291735871352015-01-10T01:16:00.003+01:002015-01-10T01:42:27.187+01:00Jul og grisesnakkDette er en høyst selvopplevd historie fra virkeligheten. Den starter i fjor. Datoen er den 24. desember i 2014. Jeg har på meg den oransje kjolen, altså ikke julerød. Ryggsekken pluss en bærepose står ferdig pakket. I det klokken nærmer seg 15.30, tidspunktet da den forhåndsbestilte drosjen skal ankomme, trykker jeg den høyre pekefingeren min mot Entertasten, og publiserer det hjemmeskrevede blogginnlegget, som skal være julekveldens overraskelsesmoment, i tillegg til de sedvanlige, ferdiginnkjøpte julepresangene, selvfølgelig.<br />
<br />
Jeg befinner meg i en annen bydel, i en annen stue. Fra nå av og den påfølgende uken, er jeg en ordentlig stuegris. Det store matgildet begynner. Vi starter med snop og brus. Der etter går det slag i slag. Riktig nok ikke med sju slag kaker, men det mangler ikke noe allikevel. Alt går i grisen. Jeg er nesten altetende, jeg også. Pinnekjøtt er svindyrt i forhold til svineribbe, som de serverer på Østlandet. Nå kan de bare sitte der nede med den simple søndagsmiddagen sin, tenker jeg, mens jeg gafler i meg den ene munnfullen etter den andre og må be om påfyll. Ifølge gammel skikk er det øl og dram som hører til, men i vår familie blir alkohol ansett som noe stort svineri. Derfor kommer det ikke noe som er sterkere enn eplesaft i glassene hos oss. Vår luksuriøse middag blir fulgt opp med iskake og kaffe. Rundt midnatt er alle de fem tilstedeværende fornøyde med det de har fått. Jeg føler meg bestandig så svinheldig etter hver julaften jeg ikke har fått noe som skal byttes, og det er også tilfelle i år. Nei, jeg mener i fjor, også. Jeg ser det ikke selv, men stuegulvet ser antagelig ut som en svinesti av bånd og gavepapir når vi er ferdige.<br />
<br />
Etter noen timers søvn hjemme i min egen binge, er jeg klar for ny frisk førstedag jul. Nå skal det inntas frokost og det lenge og vel.<br />
<br />
Til tross for en to timers lang spasertur med ny tilførsel av surstoff til hjernen, er jeg visst likevel litt surrete i topplokket. Vi sitter i hver vår stol og spiser hver vår marsipangris. Ja, vi er noen skikkelige heldiggriser. På TV viser de den franske filmen ”De urørlige”. Inni mitt hode er det i hvert fall noen rare tanker som rører på seg, som følge av at jeg selv muligens har vært i for lite bevegelse. Forflytning har da også foregått med bil og bybane, i stedet for til fots, som jeg egentlig foretrekker. Etter en stund utbryter jeg: ”Kan muslimer spise marsipangris”? Spørsmålet mitt blir hengende litt i luften, før noen griper tak i det, og svarer at de fleste muslimer nok kan spise marsipangris, men kanskje ikke dem som er mest troende.<br />
<br />
Andredag jul våkner jeg frisk og opplagt. Jeg har et nødvendig ærend å besørge på Joker. Det første jeg konstaterer da jeg er kommet ut, er at det er kommet en ubuden og høyst uønsket julegjest i løpet av natten. Han har det nemlig med bare å plutselig dukke opp. Han venter ikke på invitasjon og tar ingen hensyn. Når han er her, brer han seg utover og legger beslag på hele byen. Jeg syns det er så gresselig dårlig gjort av ham. Det er blant annet på grunn av ham, at jeg setter til side planen om å dra til byen fjerdedag jul, for å overvære overføringen av noen mannfolk der borte i England som slåss om en svineblære. Jeg er ikke et fnugg interessert. Derfor har jeg null peiling på hvilke lag som skal spille mot hverandre. Det er antagelig ingen som har fortalt Kalle snømann om tre dagers regelen. Det skal bli sjettedag jul før både han, den svinepelsen, og alle pakkenellikene hans er borte. Heldigvis er han så pass fornuftig, at han legger nyttårsfeiringen til et annet sted enn Bergen, puster jeg lettet ut. Det er kjekt med besøk, men enda kjekkere når det har dratt sin kos. Vel, når det gjelder Kalle, er det best om han ikke viser seg i det hele tatt. Når Kalle okkuperer både gatene og fortauene som jeg skal gå på, slik at jeg ikke finner verken ledelinjer eller andre holdepunkter, er jeg en sofagris. Da blir det mange lydbøker og mye nettsurfing, for å si det sånn.<br />
<br />
Julen forløper stille og rolig. Syvendedag jul er det plutselig handling. Da hører jeg uling og smell, uansett hvor i leiligheten jeg er. Det er for øvrig den eneste måten jeg merker at vi går inn i et nytt år på, for ellers er jo alt akkurat som før.<br />
<br />
Fortsatt står all julepynten min fremme. Det er da vitterlig jul helt til tyvendedag jul, den 13. januar.<br />
<br />
Jeg ønsker alle et riktig godt nytt år og håper på en svinaktig god fortsettelse på 2015!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-25634446545166142422014-12-24T15:24:00.002+01:002014-12-24T15:24:29.722+01:00Det beste i livet er gratis.Det er fredag ettermiddag før den tredje søndagen i advent. Jeg møter henne som skal være min følgesvenn ved Byparken i Bergen. Derfra bærer det oppover, om enn ikke til St. Peter, så i hvert fall opp til Nygårdshøyden. I Bibelen står det at Gud tar imot alle som tror på ham, men ved hans jorderiske hus i Johanneskirken på denne dag, er det tydeligvis andre regler. Her er det først til kirketrappen som gjelder. Vi har bare å stille oss bakerst i køen av skaren av bergensere i julemodus. Klokken er sånn cirka halv fem, men ennå er det en time igjen til konserten starter halv seks. Mange har allerede ventet her i flere timer for å sikre seg gode plasser. De vil ha et pustehull i juleforberedelsene; fra alle innkjøp som skal gjøres, kaker og annen mat som skal tilberedes og kriker og kroker som skal rengjøres. Fra mitt økonomiske ståsted der ute i regnet, trøster jeg meg med at magasinene nå blir fylt opp med vann og at det er gunstig for strømprisene. Det er ikke til å unngå at desember måned fører med seg heftig bruk av elektriske julelys, både inne og ute, og ellers andre apparater. Jeg har sågar en elektrisk syvarmet lysestake stående i vinduskarmen, og den fungerer godt som fingervarmer. I hvert fall når jeg tar meg tid og råd til å sette støpslet inn i stikkontakten. Det kommer så vel med at BKK arrangerer gratiskonsert. I en årrekke har min lokale strømleverandør, og som jeg har hatt et langt og trofast kundeforhold til, hvert år før jul avholdt julekonsert for byens innbyggere, til inntekt for trengende. Dem som ønsker det, kan allikevel gi en slant penger etterpå. I år går overskuddet til Kirkens Bymisjon. Underveis til kirkedøren som er målet, må jeg gi avkall på den hvite stokken for en stakket stund. Den tar min ledsagerske hånd om, for her gjelder det å ha begge hendene frie. Jeg får stukket et plastkrus med varm gløgg i min høyre hånd og to pepperkaker i min venstre hånd. Når jeg får tilbud om enda en pepperkake, takker jeg nei til den. Det er da tross alt bunn i fattigfolk også. Jeg hiver i meg den hete drikken. Inni meg roper jeg bonski og rekker frem det tomme kruset. Ingen får jo uansett ha med seg drikkevarer inn i kirken, så da spiller det liten rolle at jeg kan tenke meg påfyll. Dem av oss som har noe igjen, må tømme det ut før de trår over dørterskelen. <br />
<br />
Inne i kirkerommet blir det trangere og trangere om saligheten etter hvert som klokken nærmer seg 17.30, og vi klumper oss sammen som best vi kan langs benkeradene. Mitt bekjentskap og jeg sitter ganske langt bak. En dame fra BKK, men som i denne sammenheng er så lite betydningsfull for meg, at jeg ikke husker navnet hennes, ønsker oss velkommen, før hun overlater ordet til høyere makter. Kåre Conradi er kveldens konferansier. Han har vært forlover for Ari Behn, mannen som er gift med prinsessen som driver engleskole i landet vårt. Märtha Louise har deltatt før, men ei denne gang. Artister som Tina Taule, Aurora Aksnes og Oslo Gospel Choir opptrer. De er både kjente og ukjente for meg. Det blir mye sang om engler. Etter min bedømning, er det de engelske tekstene som trekker ned. Norsk jul skal kun inneholde norske julesanger. Basta. Til slutt er det publikum sin tur til å gi sitt bidrag, hver med sitt nebb. Vi synger ”Deilig er jorden”. <br />
<br />
Nå kan det diskuteres om jorden er deilig. Deilig er det i alle fall at det har sluttet å regne når vi kommer ut. Værmannen på lokalradioens morgensending, får rett i sin spådom om oppholdsvær ut på ettermiddagen, kan man si. Dem som har bedt til vår Herre om tørrere klima, har blitt bønnhørt.<br />
<br />
God jul!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-64165866113935711322014-09-27T20:59:00.005+02:002014-12-21T16:40:49.934+01:00Flygende fremtidsdrømmerDrømmene jeg drømmer om natten er veldig rotete og svært så difuse. Ofte husker jeg lite eller ingen ting av dem når jeg våkner om morgenen. Drømmene jeg drømmer om dagen der imot, er strukturerte og konkrete. Det vil si, det er for alle andre enn meg de er drømmer. For meg er de høyst virkelige og konkrete.<br />
<br />
Jeg elsker å fly. Nå har jeg ventet i mange år på flybilene. Jeg tror det var rundt 2007 at jeg leste om dem for aller første gang. En flybil er en bil som kan fly i luften som et fly i tillegg til at den også kan kjøre på landeveien som en vanlig bil. Vingene er foldet sammen når den ruller på bakken og den får plass i en vanlig garasje. Foreløpig er det bare produsert biler med plass til 2 personer. Tenk hvor mye enklere det blir å ta seg frem og hvor mye tid vi vil spare når vi kan ta oss frem i egne frlybiler. Man kan bo i Bergen og jobbe i Oslo og kjøre/fly frem og tilbake hver dag. Jeg skal ta flybiltaxi, men jeg kan nok ikke regne med å kunne bruke TT-kortet mitt. Kun iført kåpe og med min hvite stokk står jeg utenfor blokken her jeg bor og venter, som om det bare er et lite ettermiddagsbesøk jeg skal til. Drosjen kommer og henter meg. Vi kjører til Flesland for å ta av. Etter en stund i luften lander vi på Gardermoen. Det er ingen venting og ingen sikkerhetskontroller. Kanskje jeg skal på et forfattermøte hos Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek eller på et annet kulturelt arrangement. Det eneste jeg lurer på, er om jeg skal kjøre/fly til og fra i samme farkost, eller om jeg må bestille ny fra en sentral i hovedstaden til hjemturen. Slik jeg ser det, er den største fordelen for meg, at det blir mye mindre planlegging og organisering. Nå må jeg bestille transport fra 3 ulike aktører når jeg skal ut og farte, men med flybilenes inntog, kan jeg dra av gårde med kun ett selskap.<br />
<br />
For to innlegg siden skrev jeg om positivitet. Jeg får liten positiv respons når jeg snakker om flygende biler, hva det enn kommer av. Dette blogginnlegget kan jeg like gjerne gi tittelen ”Flybilisme og negativitet”. Veinettet er ikke tilpasset for flybiler. Det vil bli kaos hvis de skal ta av og lande hvor som helst. De kommer til å forårsake mange ulykker. Alle tullingene skal nå altså begynne å gjøre alt det gale i luften, som de allerede gjør på veien; fly i alkoholpåvirket tilstand og gå tomme for drivstoff. Hva vil skje når alle flyr i ulike høyder? Flybilene kommer aldri til å bli tillatt i Norge, og om de gjør det, blir de priset så høyt at det bare blir rikinger som får råd til å skaffe seg dem.<br />
<br />
Verden går heldigvis fremover. I desember 2015 blir flybilene mest sannsynlig godkjent for bruk i Norge. De kommer til å koste rundt 1,6 millioner norske kroner før lokale skatter og avgifter. Det vil bli 2 typer på markedet. Den ene er avhengig av rullebane for å ta av og lande, mens den andre kan lette og lande hvor som helst som et helikopter. I Norge vil trolig førstnevnte være mest aktuell. Den vil man få opplæring i å navigere. 30 flytimer er alt som trengs. Helikoptertypen skal også kunne benyttes i Norge, men opplæringen må skje ved fabrikken i USA.<br />
<br />
En liten ulempe ved flybilene er selv jeg i stand til å skimte, men det er altså bare så vidt. I motsetning til nå, når jeg mottar mange sanseinntrykk mens jeg sitter og venter og kjeder meg på en flyplass, blir det færre impulser når jeg er alene i luftrommet med en flybilfører.<br />
<br />
Seriøst, nå er jeg skikkelig lei av å vente. Egentlig vil jeg bare gå og legge meg og falle i dyp søvn. Når jeg våkner opp igjen, hører jeg kjente trafikklyder utenfor vinduene mine, iblandet en dur som jeg ikke greier å identifisere.<br />
<br />
<a href="http://www.tu.no/samferdsel/2014/05/31/flybilen-kan-bli-godkjent-i-norge">http://www.tu.no/samferdsel/2014/05/31/flybilen-kan-bli-godkjent-i-norge</a><br />
<br />
Nå er jeg klar for å motta motargumenter fra dere. Kjør på!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-23529098184675885182014-07-01T19:15:00.000+02:002014-07-01T19:15:04.121+02:00Bursdag. Og uteblogging.Jeg har vært litt misunnelig på dem som har gebursdag i sommerhavåret. De kan ta feiringen utendørs. Det er i hvert fall en jeg vet om som har fødselsdag i dag. 1. juli for nøyaktig 3 år siden så denne bloggen sitt lys. På den første dagen av en av de lyseste månedene i året. Da påbliserte jeg mitt første blogginnlegg. Derfor sitter jeg her ute nå og skal liksom skrive noen linjer i sakens anledning. Ja, for jeg tror ikke det blir snakk om stort mer. Jeg sitter her kun iført shorths og en kortermet topp, utstyrt med iPad og leselist. For all del, jeg har ørepropper i ørene, så ikke naboene uønsket må ta del i denne markeringen. Jeg har feiret med skillingsboller og iskaffe i hagen og vurderer sterkt og følge opp med en iskrem. Forresten tror jeg ikke at jeg skal vente så lenge med den sjefsavgjørelsen, for en treåring har som vi vet ikke så mye utholdenhet.<br />
<br />
<br />
Jeg vil lene meg ut over rekkverket på altanen og rope det ut med skikkelig utestemme: Gratulerer med dagen, kjære bloggen min!Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-56282797467081396512014-06-21T00:19:00.001+02:002014-12-21T16:45:54.144+01:00Tall, positivisme og positivitet.Vann når frysepunktet ved 0 grader og det koker ved 100 grader Celsius. Dette er 2 eksempler på empiriske sansedata som inngår i den filosofiske retningen positivisme. Vel, jeg foretrekker å oppholde meg i temperaturer som ligger rundt tjue varmegrader. Hittil har jeg erfart at juni i år har vært en varm måned.<br />
<br />
Facebook er et nettsamfunn som mange av oss besøker flittig. Nå for tiden verserer det en kjedesak der. Den går ut på at man skal skrive ned 3 positive ting i 3 dager, for så å sende utfordringen videre til noen av våre venner om å gjøre det samme. Jeg har mange utfordringer i livet og i hverdagen, men det er altså ingen som har bedt meg om å notere 3 positive ting i 3 dager. Det syns jeg er litt negativt, som en kontrast til alt det positive. Uoppfordret gjør jeg det derfor selv her på bloggen i stedet. Jeg skal ta et skikkelig skippertak og servere dere 9 positive ting på et brett.<br />
<br />
1. Lune og solfylte dager som jeg kan nyte utendørs.<br />
2. Lange spaserturer (Fløien er ikke å forakte).<br />
3. En grei turkamerat.<br />
4. Gode venner som jeg kan stole på.<br />
5. Samvær med familien.<br />
6. En tjukk bok som setter spor i sjel og sinn lenge etter at den er lest.<br />
7. Sunn og god mat (gjerne retter med innslag av fisk og skalldyr).<br />
8. Nye vinduer og altandører som gir mindre støy og fører til lavere varmetap.<br />
9. Det siste punktet må bli å skrive et nytt blogginnlegg.<br />
<br />
<a href="https://snl.no/positivisme/vitenskapsfilosofi">http://snl.no/positivisme/vitenskapsfilosofi</a><br />
<br />
God helg!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-65150598644656429592014-04-20T21:58:00.001+02:002014-04-20T21:58:15.723+02:00Sol, stillhet og lykke.Det er som jeg skal ha sagt det selv, men det er det ikke, selv om det er sånn jeg føler det. Det er dessverre en annen kvinne enn meg, som var først ute med å uttrykke disse velvalgte ordene. Overskriften er et sitat av Nancy Freeman-Mitford, som levde fra 1904 til 1973.<br />
<br />
Jeg har hatt noen deilige dager med sol og stillhet, og det har gitt meg en total lykkefølelse. Det har vært nesten fravær av lyd i huset jeg bor i. Mange har kanskje vært bortreist, eller så har de holdt seg i ro. Uken som har gått, kalles jo også den stille uke. Jeg har hatt hjemmepåske. De tre siste dagene, har jeg kost meg med sol i hagen. Det kom vel ikke som en bombe på dere, dersom dere har fulgt med på værmeldingen for Bergen. Jeg håper dere også har hatt noen fine fridager.<br />
<br />
Fra gammelt av, var det først på påskedags morgen, at man ønsket hverandre god påske.<br />
<br />
Nå har jeg i hvert fall lov å si det, eller rettere sagt, å skrive det: God påske!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-90852991512748630102014-04-17T22:24:00.001+02:002014-04-17T22:24:38.803+02:00Under felles tak- Ikke så lenge dere bor under mitt tak, protesterte vår mor ofte, når det var noe vi ikke fikk lov til. <br />
<br />
Jeg bor ikke under hennes tak lenger, så nå gjør jeg stort sett som jeg vil. Selv om det i år er 20 år siden jeg flyttet fra min familie, deler jeg nå tak med en haug med andre individer, som jeg ikke er i biologisk slekt med. Vi er i en symbiose. Når noen forlater oss, enten på grunn av død, eller at de finner et annet sted å leve sitt liv, kommer det andre som overtar deres plass. Vi er i et fellesskap og må ta hensyn til hverandre. Det er nødt til å være retningslinjer for hvordan vaskeriet skal brukes, og det er forbudt å la eiendeler bli stående på fellesområdene. Imidlertid er det slett ikke alle som klarer å overholde disse reglene. Det kaller jeg slett oppførsel. Vi bor under samme tak. Alle har sitt eget territorium, hvor vi er skjermet fra de andre og for omverdenen. Jeg kjenner på langt nær halvparten av alle mine naboer. Mange av dem deler jeg felles skjebne med, og jeg har en del samkvem med dem. Menneskene som bor her, er langt mer ulike enn leilighetene de bor i. Det hender så mangt i et sånt lite blokksamfunn. Noen ganger står det politi og ringer på utenfor en av celledørene.<br />
<br />
En boligblokk er en bygning som består av leiligheter, gjerne i høyden. Noen sier at de ikke kan tenke seg å bo i en blokk, fordi de ville føle seg innestengt der. Jeg bor i en blokk som er inndelt i celler i forskjellig størrelse. Her er det enkeltceller, dobbeltceller og trippelceller. Jeg bor i en dobbeltcelle på cirka 56 kvadratmeter. Blokken er på 4 etasjer. I første er det 3 tre roms leiligheter, i andre, tredje og fjerde etasje, er det 2 to roms leiligheter i hver. Med unntak av første etasje, er det 9 hybelleiligheter i hver av dem. I andre, tredje og fjerde etasje, er det dessuten en svalgang med dører som fører inn til hver enkelt leilighet. Ordet svalt er forresten ikke en passende betegnelse på hvordan det kan føles å være inne i disse boenhetene på hete sommerdager. Da er det varmt. Temperaturen stiger jo lenger opp i høyden man bor. Da jeg disponerte min hybelleilighet i fjerde etasje, nådde den klimaks rundt klokken 02:00. De som er i fengsel må følge faste rutiner og kalles innsatte. Blokkmennesker kalles beboere og er med visse begrensninger, frie til å gjøre det vi vil. Vi har ingen som kontrollerer oss. Det er ingen som befaler når vi skal stå opp, gå og legge oss, og gir tillatelse til når vi kan gå ut for å trekke frisk luft. Jeg har egen nøkkel og låser meg inn og ut når jeg har lyst. I stedet for luftegård, har vi en hage som er til felles benyttelse. Ofte er jeg å se på mitt faste tilfluktssted nede i hagen, hvor jeg sitter og trekker inn duften av gress og hører fuglene som synger. Det er ikke bare fuglesang og lukt av nyslått gress og andre vekster, som mine sanser fanger opp. Altandørene blir slått opp på vidt gap og musikk fra stereoanlegg, matos og andre odører som jeg ikke vil ta under mine fingertupper, strømmer ned til meg. Dette priser jeg ikke like høyt, men når vi bor tett i tett, må vi tåle litt støy. <br />
<br />
Nå har jeg tilbrakt nesten halve livet mitt i blokk. Min første blokkbeboertilværelse har jeg bare noen vage minner fra. Da jeg var fire år gammel, flyttet jeg med mine foreldre fra en leilighet og til en enebolig, som etter hvert både fikk terrasse og en stor opparbeidet hage. Der trådte jeg mine barne- og ungdomssko, før jeg som voksen tok fatt på min andre blokkbeboertilværelse. Det ble en stor overgang. Jeg som før var vant med å boltre meg i en stor villa, fikk min verden snevret inn til betydelig færre kvadratmeter. <br />
<br />
En morgen under den ukentlige rengjøringen, sa hjemmehjelpen min, at nå skal det vel bli fint med rent hus. Nei, rent hus får jeg aldri, svarte jeg. Jeg kommer i hvert fall aldri til å ha et hus helt for meg selv. Da må jeg jo ha en hel skokk med arbeidsfolk, både til renhold og vedlikehold. Jeg må nok nøye meg med blokk og ren leilighet. Da har jeg kun plikt til å ta meg av det som er innenfor mine vegger, mens det er andre som har ansvaret for det som befinner seg utenfor min ytterdør.<br />
<br />
Jeg trives her inne i min dobbeltcelle under et tak som jeg har felles med flere andre.<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-29437424532046830442014-03-01T21:46:00.001+01:002014-03-01T21:46:16.819+01:00Grått og rosaI lange perioder har jeg svevd på en rosa sky. Jeg så verden i et rosa skjær. For mine øyne var alle gjenstander farget rosa, både dem som var det, og dem som opprinnelig hadde en annen kulør. Blå sokker var rosa. Den grå plastbrikken jeg har under asjetten min når jeg spiser var rosa. Jeg kunne opprettet min egen rosablogg, men nå har det seg en gang slik at jeg ikke har vært særlig opptatt av klær og sminke, og det er visst de viktigste kriteriene for å være en ekte rosablogger. Diagnosen min er Glaukom, eller Grønn stær, som den også kalles. (Det har ingenting med fugler å gjøre.) Et av kjennetegnene er at pasienten får store og små blødninger i øyet. Omgivelsene fortoner seg som rødlige eller rosa. Tenk dere at dere fyller glasset med klart vann, for deretter å tilsette en liten dråpe med rød saft. Nå er for det meste min verden grå. Derfor passer det vel bra at jeg skriver en gråblogg. Gråblogg er et ganske nytt fenomen innen bloggverdenen. I motsetning til de krevende rosabloggerne, er vi gråbloggere desto mer beskjedne. Vi skriver om våre tabber, våre store og små problemer, våre små og store mangler og skavanker og om våre grå hverdager. Jeg har fortalt leserne mine om min forvirring og mitt trøblete forhold til fargene. De av dere som har fulgt meg lenge, har fått vite om mine tidvise kommunikasjonsvansker. Jeg ser ikke hva andre personer vil signalisere, når de kun bruker kroppsspråk. Dere har tatt del i mine utfordringer når jeg tar offentlig transport. Selv om dagene mine er grå, betyr det ikke at de er kjedelige. Det er flest hverdager i mitt liv. Dagene mine er fylt opp med faste aktiviteter. Som dere vet, er jeg glad i å lese, og det opptar også mye av tiden min. <br />
<br />
Blogging har fått et ufortjent dårlig rykte. Når folk hører ordet blogg, tenker de glamor, stas og fjas. Mange av rosabloggerne blir sponset og tjener store pengesummer på å vise frem sine nye antrekk og sitt liv på topp. Jeg tror denne kritikken mot dem egentlig bunner i misunnelse. Hva er galt med å tjene penger? Jeg kan ramse opp mange andre metoder for å berike seg selv, som er svært ødeleggende for både menneskene og miljøet, men jeg lar det være. Å lese blogger er gratis. Jeg behøver ikke å følge med på dem jeg ikke liker. Det finnes noen for enhver smak. Blogglandia er stort. Her er det rom for alle, uansett farge. Forresten ser jeg ikke fargene lenger, så jeg har sluttet å bry meg om dem. Det stemmer omtrent. Til en viss grad bryr jeg meg allikevel. Fargene på klærne jeg bærer, må passe sånn noenlunde sammen. Grått og rosa står til hverandre.<br />
<br />
Hvis jeg skal velge farge på bloggene jeg leser, tar jeg helst de grå. Livet til forfatterne av disse, er mer gjenkjennelig med mitt eget, i motsetning til eierne av de rosa bloggene.<br />
<br />
Hvilken bloggfarge foretrekker du?<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-70071322533042091752014-02-10T15:58:00.004+01:002014-02-10T15:58:59.548+01:00I vinden"Vinden ser vi ikke, men vi hører den." Slik er en sangstrofe. Jeg synes det er litt merkelig, for jeg er vant med å tenke at alt jeg hører, kan andre mennesker se. I januar og februar har det vært mye vind her på Vestlandet. Jeg har flere ganger fått streng beskjed om å holde meg innendørs når jeg har villet ta bussen til byen eller bare gå en liten tur til biblioteket. Når det blåser mye er det vanskelig å holde balansen for meg som er en liten dame i lave sko, og jeg kjenner hvordan vinden river og sliter i meg og vil føre meg med seg.<br />
<br />
Jeg har vært i vinden i noen dager. Jeg har vært i medvind. Bloggen har hatt rekordmange sidevisninger, og det til tross for at jeg ikke har publisert innlegg på ca. en måned. To dager hadde jeg 79 sidevisninger hver og en dag var jeg til slutt oppe i 122 antall totalt. Nå har ikke jeg så høyt selvbilde at jeg tror at folk higer etter å få vite nytt fra min tåkelagte verden. Jeg innbiller meg ikke at jeg har en skare av anonyme følgere i engesktalende land, og som er avhengige av Google Translate for at de i det hele tatt skal få noen som helst mening i det jeg skriver. Selv om jeg ser bort fra alle de anonyme kommentarene som altså er skrevet på engelsk, som ikke dere får lese, men som dukker opp i e-postleserens innboks, er det likevel mange besøkende. Hva skjer? Jeg er ikke så god på å tyde bloggstatistikk. Tabeller og diagrammer er det jeg minst foretrekker, for å skrive det rett frem. Det er visst ikke alt som står der som stemmer heller, har jeg hørt. For eksempel kan det stå at jeg har hatt 2 besøkende fra Polen, uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Dette kan ha noe med nettlesere å gjøre, hvis jeg ikke husker feil.<br />
<br />
Vel, jeg kan jo i alle fall håpe på en lett bris, eller skal vi si liten kuling, i mitt lille hjørne av Blogglandia når disse funderingene blir offentliggjort for allmenheten.<br />
<br />
Ha en fortsatt fin dag, uansett vindstyrke!Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-37941693822877098392014-01-11T16:00:00.000+01:002014-01-13T12:38:38.853+01:00Jul, nyttår og nytt årDet har vært noe de kaller jul. Riktignok ikke i år, men på tampen av fjoråret. Den var bra, selv om jeg vel må skrive at jeg åpnet den fineste og dyreste gaven lenge før julaften. Alle leilighetene i blokken har fått nye ytterdører og vinduer. Vinduene er bare byttet ut på den siden som vender ut mot hovedveien, men jeg håper og tror at vi får nye på baksiden av huset også om noen år, kanskje. Jeg fikk fine presanger på selveste julaften også, om enn i en litt lavere prisklasse enn den jeg tyvåpnet tidligere i måneden. Mors gaver var mangelfulle. De ble først komplett nå i uken. Nei, jeg mener ikke på noen måte å kritisere min mors gaver til meg, men romanen ”Mors gaver” av Cecilie Enger. Den hadde jeg sett frem til å lese i julen, men det ble det altså ikke noe av. Jeg bestilte den i punktskrift noen uker før jul. NLB skulle sende meg 2 og 2 hefter om gangen, men 24. desember hadde jeg fremdeles bare 6 hefter. Boken er på 9 hefter totalt og de 3 siste heftene fikk jeg i hende nå i uken etter at jeg hadde sendt en e-post og purret på dem. 2. juledag var jeg i selskap hos onkel og tante, hvor det også var en glede å møte noen av mine fetre og kusiner sammen med deres avkom. <br />
<br />
Nyttårsaften var min mor hos meg. Vi spiste kyllingsalat, så selv om det ikke var kalkun med stuffing, så var det i alle fall en sort fjærkre. 2014 bråkte så mye at det falt meg tungt å falle i søvn den siste kvelden av 2013. Den første dagen i det nye året var jeg glad for å konstatere at både huset og jeg selv hadde overlevd alt fyrverkeriet.<br />
<br />
Jeg er litt sent ute, eller kanskje litt for tidlig ute med å snakke og å skrive om jul, nyttår og nytt år, men det skjer ikke så mye i livet mitt. Dagene og ukene er stort sett ganske like, sånn som de vel trolig er for mange av dere andre også. Uansett er det fortsatt noen dager igjen til tyvendedag jul. Avslutningsvis vil jeg nevne noe jeg går og lurer på. Hvor langt inn i et nytt år kan man ønske folk godt nytt år? Jeg tar sjansen. Hermed vil jeg ønske dere alle et riktig, godt nytt år!<br />
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-57367498871226426262013-12-04T22:19:00.001+01:002013-12-04T22:19:35.090+01:00Ventetid og sankthansstemning
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Nå er vi inne i noe som de kaller advent, eller ventetid.
Jeg synes jeg venter mye resten av året også, og ikke bare i tidsrommet mellom
1. desember og 24. desember, men det får jeg vente med å skrive om til en annen
gang. Selv har jeg forresten ventet altfor lenge med å skrive blogginnleggg. På
søndag var det 1. søndag i advent. Jeg klarte ikke å vente, så jeg tyvstartet
på lørdag.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
I Bergen har vi noe som vi kaller lysfest. Det er Bergens
Tidende som arrangerer den hvert år den siste lørdagen i november. Den må vel
sies å være en tradisjon blant oss bergensere. Det er ikke ofte jeg er på fest,
og lysfesten har jeg i hvert fall aldri deltatt på. I hvert fall ikke før på
lørdag. Jeg er avhengig av ledsaging når jeg skal slippe meg løs blant horder
av feststemte bergensere. Denne ettermiddagen bød på ekte bergensk vintervær
med regn og blåst, og jeg var i festhumør der jeg sto på Festplassen i mitt
festantrekk bestående av støvletter og en tjukk, solid vinterkåpe med hette. Helge
Jordal tente lysene, men jeg tror ikke det finnes så sterke lyspærer <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>at jeg kan se dem, så jeg ble stående der i
mørket. Den ene kjente og kjære julesangen etter den andre ble fremført etter
hvert som festen skred frem. Vi var vel ca. sånn halvveis ute i festen da jeg
kjente lukten av sankthansbål. Det var det ikke. Der imot var det duften av
brennende fakler. Jeg ville nødig stå og gå rundt som en potensiell brannbombe,
så jeg takket høflig nei til tilbudet om fakkel og nøyde meg med gratis
pepperkaker og refleks i stedet. Det føltes mye tryggere. Det var ingen nedre
eller øvre aldersgrense for å være med på denne festen. Ei heller varte den til
langt ut i de små timer. Det offisielle programmet ble avsluttet med ”Deilig er
jorden” før det brakte løs, bokstavlig talt. Det var ikke lyn og torden, slik
min beskrivelse av været kunne tyde på. Vi måtte brøyte oss frem gjennom den
skuelystne folkemassen. Det var helt sikkert <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>ikke oss de glante på. De hadde nok blikkene
sine vendt mot alle millionene som føk til himmels i form av et gedigent
fyrverkeri. </div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Traktementet på festen jeg hadde vært på var i det minste
laget for min mage, så derfor ble det gløgg, gryterett og eplesaft hjemme. Avslutningsvis
ble den syvarmede, elektriske lysestaken som jeg bruker som adventsstake hentet
frem fra mine hjemmer.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Ha en fin førjulstid!</div>
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-36669535355103111842013-10-07T23:07:00.001+02:002013-10-07T23:07:21.816+02:00Gullkjøp
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Da jeg var liten, elsket jeg alt det som funklet og glitret.
Når vi var i selskap, tok mormor av seg alle sine gullsmykker og lot meg få
leke med dem. Når jeg holdt et gullkjede opp foran øynene, skimtet jeg
gjenskinnet i det. Det var bare å samle sammen alt gullet når vi skulle dra
hjem. Jeg var et enkelt barn å underholde. Noen vil kanskje si at jeg ble født
med sølvskje i munnen, eller skal vi si gullskje? Nå har jeg ingen smykker.
Interessen for edelt metall og juveler har sunket med årene, i takt med at jeg
har mistet det lille synet jeg hadde.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
For noen uker siden var jeg i en venninnes 40-årsdag. Jeg
hadde på meg rød kjole, svart strømpebukse og svarte sko. Et smykke med et litt
stort anheng foran brystet, ville passet perfekt til antrekket. Vanlige
smykkelåser har vært plundrete for meg å håndtere, og det har vært en
medvirkende årsak til at interessen ikke akkurat har vært stigende.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
På fredag regnet det. (Jeg bor jo i Bergen.) Derfor ble det
ingen lang spasertur, selv om det sies at å gå ute i regnvær skal være så
forfriskende. En gullhandel hadde vært fint, tenkte jeg. Jeg hadde i mange år
hørt snakk om en gullsmedbutikk i mitt nærområde. Historien om det synshemmede
paret som kjøpte ringer med inngraveringer i punktskrift, verserer fortsatt.
Jeg dro hetten på kåpen over hodet og så trasket vi i vei. Etter å ha spurt oss
for både på Matkroken og på en bensinstasjon, fant vi omsider frem til målet,
som viste seg å holde til i et lilla hus. Anheng i diverse geometriske former,
ble lagt i hendene mine. Jeg likte best noen hjerteformede med steiner. Gull
var dyrt, og jeg vil helst ha ekte varer. Det ble ikke noe gullkjøp på meg der.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
På Rema hadde de et stort vareutvalg. Gullet der sto mye
lavere i kurs enn på den før nevnte butikk. Nå ble det gullkjøp. Jeg anbefaler
alle å kjøpe gull på Rema.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Jeg elsker skogens gull. Steikte sjampinjonger med løk og
poteter, er vel så fristende som gullringer besatt med diamanter.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Hva slags gull foretrekker du? gult, hvitt, eller skogens?
Gull til innvortes eller til utvortes bruk?</div>
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-8919740194410176292013-09-25T13:40:00.002+02:002013-09-25T13:40:39.796+02:00Ferger har ikke hjulPå Vestlandet er vi velsignet med mange fjorder. I hvert fall er det dem turistene beundrer når de er her. Det er så, men for aat vi skal komme oss frem, må alt dette vannet forseres på en eller annen måte. De siste årene er det bygget mange broer og flere undersjøiske tunneler, men før var det kun ferger som gjaldt. De har representert et ekstra hav av kjedsomhet, frustrasjon, irritasjon og tid for å komme frem til bestemmelsesstedet. Man har ikke alltid vært så nøye med å sjekke fergerutene, noe som igjen har ført til mye venting.<br />
<br />
Mange fergeminner er knyttet til øyen Askøy vest for Bergen, hvor Norges Blindeforbund har et senter, til daglig kalt Solvik. De blinde og svaksynte barna ble kjørt av sine mødre og fedre til Skoltegrunnskaien, hvor vi ble hentet med buss. Vi kjørte om bord i fergen som fraktet oss over til Kleppestø. Den var av den sorten som brukte liten tid. Noen av oss hadde penger som truet med å brenne hull i lommene. Det gjaldt å komme fortest mulig ut av bussen og frem til kiosken. Man skulle tross alt tilbringe en hel helg langt ute på en øde øy med flere kilometer til nærmeste butikk. Det var jo uansett ikke lov å sitte inne i bussen under overfarten. Sjåføren låste døren. Etter at Askøybroen ble åpnet, ble reisetiden betraktelig mindre. Følelsen av å komme bort hjemmefra forsvant litt ved dette framskrittet i vår samferdselshistorie.<br />
<br />
Min barndoms sommerferier tilbrakte jeg hos mormor og morfar. De kom og hentet meg rundt Sankthans og leverte meg tilbake ved inngangen til et nytt skoleår. For å reise fra Bergen til Haugesund måtte vi ta 2 ferger, en som tok ca. tre kvarter og en som tok ca. ti minutter. Medberegnet ventetid ved fergeleiene og selve overfarten gjorde det turen ekstra lang. Stakkars dem som skulle til Stavanger. De måtte ta enda en ferge. Morfar hadde vært kaptein på store båter, og det var ikke sjelden han var uenig med fergemannskapet om hvordan bilene skulle stues inn på fergen. Mamma og mormor sa forresten at han kjørte båt når han kjørte bil. På den fergen som brukte lengst tid, gikk vi alltid opp i salongen, hvor vi spiste medbrakt niste. Det var bare uøkonomiske folk som handlet i kafeen på fergen. Dem så vi litt ned på. Selv lurte jeg på hvordan fergematen smakte, men min kunnskapstørst ble ikke slukket. Tiden ble fordrevet med å følge med på hva de andre passasjerene foretok seg. Mormor og morfar kaptes i å beskrive for meg hva de gjorde og hvordan de så ut. Det var spesielt tjukke damer som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet.<br />
<br />
Mine mange fergeturer til tross, hadde jeg liten forståelse av hva en ferge egentlig var. Det var en farkost som kjørte på sjøen, og som hadde plass til mange biler inni seg. Ja, og så hadde den et hull under dekk, som det for alt i verden gjaldt å unngå, hvis jeg skulle tro min senere reservefar. Dit ble vi av og til kommandert ned. Det var nesten som verdens undergang. Noen ganger fikk jeg gå ut av bilen, og noen gikk sammen med meg om bord i fergen. Likevel var jeg i mange år forskånet for den grufulle sannheten. En dag kom de harde realitetene frem; ferger har ikke hjul, selv om de frakter biler med hjul, og selv om min brors lekeferge hadde hjul, for at han med letthet skulle kunne trekke den etter seg over stuegulvet.<br />
<br />
Nå er det helt greit for meg at ferger er uten hjul. Jeg vet faktisk ikke hvilken funksjon de skulle hatt der ute på det våte element.<br />
<br />
<br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<iframe allowfullscreen='allowfullscreen' webkitallowfullscreen='webkitallowfullscreen' mozallowfullscreen='mozallowfullscreen' width='320' height='266' src='https://www.youtube.com/embed/NoXxLLyzArw?feature=player_embedded' frameborder='0'></iframe></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
Nå håper jeg på en fergefri framtid.</div>
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-49452110772469057502013-09-09T11:58:00.000+02:002013-09-09T11:58:27.149+02:00Å velge
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Det er ikke alltid lett å velge. Ofte er det temmelig
vrient. Desto flere alternativer det er å velge blant, jo vanskeligere er det. </div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Det hender at to arrangementer er på samme dag og samme
tidspunnkt. Da må jeg velge.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Noen ganger trenger jeg hjelp til å velge, som for eksempel
når jeg skal handle klær. Når valget er tatt, gjerne etter litt rådslagning, blir
jeg fulgt til kassen. Der er jeg ganske selvhjulpen. Selvsikkert stikker jeg bankkortet
mitt inn i betalingsterminalen, tar utgangspunkt i femtalllet på det numeriske
tastaturet og taster i vei.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p></o:p> </div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p></o:p>Andre ganger der imot, tar jeg et selvstendig valg, men det
er slett ikke en selvfølge at jeg skal klare å utføre det på egen hånd. Nå er
det tid for å velge hvem som skal bestemme i landet vårt i de neste fire årene.
Jeg har tatt et valg. Sist mandag utførte jeg min borgerplikt, og avga min
forhåndsstemme på biblioteket. Jeg ble henvist til det ene avlukket i lokalet hvor
det var tilrettelagt for synshemmede. I min valgkrets er vi nemlig så heldige
at vi er mange blinde og svaksynte. Lenge leve både grønn og grå stær,
Retinitis Pigmentosa og hva det nå heter alt sammen. I den valgkretsen jeg
tilhørte før, var det ikke slik tilrettelegging, men det kan hende at det er
påbudt i alle valglokaler nå, uten at jeg vet det sikkert. Etter at damen hadde
forsikret seg om at jeg klarte meg selv og avgitt sitt løfte om taushet, var
jeg overlatt til meg selv bak et forheng. Jeg følte meg fram blant bunker med
brettede, blanke ark. Bak hver bunke fant jeg et skilleark med et partinavn som
var trykket i punktskrift. Etter litt fomling fant jeg det riktige skillearket
med det partiet jeg på forhånd hadde bestemt meg for. Jeg trakk ut en av de
blanke lappene, for så å brette den motsatt vei, sånn at den siden som før vendte
ut, nå vendte inn. Det var for at ingen skulle se hva jeg hadde stemt. Dette
var en helt meningsløs handling, spør du meg. Begge sidene var jo like glatte.
Jeg fant ikke et eneste punkt å sette fingeren min på. Den kvinnelige
valgfunksjonæren fulgte meg bort til en urne. Der stakk jeg papiret mitt inn
gjennom en sprekk. Her slutter historien.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p></o:p> </div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p></o:p>Godt valg!</div>
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-66253477699680832382013-08-09T15:50:00.000+02:002013-08-09T15:50:48.462+02:00En sommer er nesten over. Og sommerlig outfit.Jeg har vært en outsider. Denne bloggen er jo helt blottet for innlegg om outfits. Når dere ser dette, er jeg blitt en insider. I juni fant jeg ut at det var på tide å fornye min sommergarderobe. Det gjorde jeg med blant annet antrekket jeg har på meg i dag, og som dere forhåpentligvis skal få se et velregissert bilde av. Jeg liker klær med detaljer som er følbare. Ofte er de også til stor nytte når jeg skal skille plaggene fra hverandre. Fargene er jo mer til glede for andre enn meg selv. Toppen jeg har på meg er hvit og dekorert med et mønster av mange små, gliitrende steiner i forskjellige farger. Buksen er i en blå sjattering. Fargeindikatoren beskriver den som stålblå. Dere får vurdere om det medfører riktighet. Den har ingen nevneverdige detaljer. Jo, forresten, den er akkurat passe kort i beina. Lange genserermer og lange buksebein utgjør et ikke så lite problem når jeg skal kjøpe klær. For ordens skyld, både topp og bukse er kjøpt i samme butikk, Titt Inn, en fin damebutikk på kjøpesenteret Galleriet i Bergen. De svarte joggeskoene er kjøpt på GSport.
<br />
<br />
<br />
<br />
<table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto; text-align: center;"><tbody>
<tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg6laVMacrUSy2JIAFMIiFE7kxZxvVGnpy_0fQTzi6XXMd-rTk7FKDPeAIbPVE9Sl-yV-hqQd-JchrtX9ZuvvKka46KYuOwKR4p5LnERt4r_ZgGZOr2jEGnJ9_Rhe_qoAYwPvjbMkKmoNWh/s1600/image.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img border="0" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEg6laVMacrUSy2JIAFMIiFE7kxZxvVGnpy_0fQTzi6XXMd-rTk7FKDPeAIbPVE9Sl-yV-hqQd-JchrtX9ZuvvKka46KYuOwKR4p5LnERt4r_ZgGZOr2jEGnJ9_Rhe_qoAYwPvjbMkKmoNWh/s320/image.jpg" width="239" /></a></td></tr>
<tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Fotografiet er tatt ute i vår hage.</td></tr>
</tbody></table>
<br />
<br />
Fra juni og frem til i dag, snart midten av august, har vi hatt vekslende temperaturer her på Vestlandet. Vi har kunnet nyte solfylte dager og forfriskende regn. Tor hadde med seg hammeren sin og beæret oss med sitt besøk flere ganger. Med andre ord, været i sommer har fortonet seg som livet generelt, det kunne vært bedre, men det kunne også vært verre.
Det var skolestart og sangen ”En sommer er over” med Kirsti Sparbo som ble spilt i radioen som markerte overgangen fra sommer til høst for meg. Nå er det lenge siden jeg har hørt akkurat den sangen. Grunnen er uviss. Kanskje er det fordi jeg har forkastet Ønskekonserten i P1 søndag ettermiddag til fordel for andre, unnskyld meg, mer moderne medievaner. Når ens venner på Facebook skriver om sine barns første dag på SFO, og når programvertene i radio og TV annonserer sesongstart for den ene serien jeg følger med på og faste programposter, forstår jeg at noe er i gjære. Ja, og så hører jeg rykter om at fargene ute i naturen er i endring.
<br />
<br />
<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<iframe allowfullscreen='allowfullscreen' webkitallowfullscreen='webkitallowfullscreen' mozallowfullscreen='mozallowfullscreen' width='320' height='266' src='https://www.youtube.com/embed/E2yguz5Ny9o?feature=player_embedded' frameborder='0'></iframe></div>
<br />
<br />
<br />
<br />
Ha en fortsat fin sensommer!
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-26394128006778841072013-07-23T12:36:00.004+02:002013-07-23T12:36:41.250+02:00Hunder og galskapJeg blir ofte spurt om jeg har hund. Det har jeg ikke, og ikke har jeg til hensikt å skaffe meg det heller. Forhåpentligvis er jeg ikke gal, men det er muligens en viss fare for at jeg blir rammet av solstikk etter at dette innlegget er publisert. Så snart den gloheite kulen viser seg på himmelen, vil jeg helst tilbringe all min tid under dens stråler. Da sitter jeg og slumrer i solsteiken på benken i hagen i mange timer. Når solen vel og vakkert har vandret rundt huset, går jeg i ørske opp til altanen min i andre etasje, hvor jeg bader i sol til langt ut på kvelden. Måneden mellom 23. juli og 23. august blir kalt for hundedagene. Ifølge gammel folketro har mat lett for å råtne og hunder kunne bli ville og gale. Det sies at slik som været er ved inngangen til hundedagene vil det også fortsette ut perioden. Jeg husker godt første gang jeg hørte uttrykket hundedagene. Det var på en av mine lange sommerferier hos mormor i Haugesund. En av de glovarme julidagene sa mormor at nå var vi i hundedagene. Jeg kunne ikke forstå hva hundene hadde med de høye temperaturene å gjøre.
http://no.wikipedia.org/wiki/Hundedagene
Ha en svett dag med mye væskeinntak!Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-85178755806774673562013-07-17T13:36:00.001+02:002013-07-17T13:36:19.485+02:00Å gjøre ingen ting"Salighet er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel." (Egon Friedell 1878-1938)
En gang hørte jeg en replikkveksling mellom to venner.
- Hva gjør du når du kjeder deg? spurte den ene.
- Da går jeg og legger meg, lød svaret.
Uttrrykket "å sitte med hendene i fanget" har ikke den samme meningen som før. I hvert fall har det fått en annen betydning. Det er sjelden noen bare sitter der med hendene i fanget nå. I så fall har de en eller annen smartdings i form av et nettbrett eller avansert mobiltelefon som de fikler med.
Hva gjorde du i helgen? eller Hva gjorde du i går? er hyppig stilte spørsmål. Like ofte blir svaret: Jeg gjorde ingen ting.
Å gjøre ingen ting, er vel også å gjøre noe.Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-10295898708099132992013-07-04T13:06:00.000+02:002013-07-04T13:06:54.091+02:00Jeg valgte meg en sceneJeg sang før jeg snakket. Der jeg ble kjørt i barnevogn var jeg som en levende spilledåse, ifølge min mor. Jeg lærte meg mange av de kjente barnesangene. Fra mitt tilholdssted i baksetet av en bil, eller fra en disse på lekeplassen, fortrinnsvis av den sorten som var laget av gummidekk, kom den ene sangen etter den andre trillende som perler på en snor ut av munnen min. Jeg satte sammen et fast repertoar. Modellen til Ønskekonserten ble fulgt, og jeg delte sangene mine inn i ulike kategorier. De vertslige barnesangene, som Alle fugler, kom alltid først, etterfulgt av de religiøse, med Min båt er så liten. På slutten av min karriere, ble det hele toppet med et knippe tåredryppende og dramatiske skillingsviser. I en sal på hospitalet, var et uunnværlig innslag i denne bolken. Alle versene skulle synges. Hvis en dikter hadde skrevet ti vers, kunne jeg ikke bare utelate noen av dem. Jeg sammenlignet det med om jeg skulle henge opp et bilde på veggen, hvor en tredjedel av bildet var skåret av det. Mitt største glansnummer hadde jeg da jeg gikk på førskolen. I hvert fall er det dette min mor til stadighet vender tilbake til. På en sommeravslutnig var jeg innhyllet i grønt kreppapir fra topp til tå, mens jeg fremførte det tonesatte diktet Lille persille, av Inger Hagerup. Å synge var min favoritthobby med eller uten publikum.
Mens jeg før høstet applaus for sangen, mottar jeg nå ofte rosende omtale for mine skriblerier. Jeg har funnet en ny arena. 1. juli 2011 startet jeg å blogge. På mandag feiret jeg 2–årsjubileum som blogger, men det ble dessverre forbigått i stillhet. Forhåpentligvis blogger jeg også i de neste 2 årene.Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-18872237805891559882013-06-26T12:00:00.001+02:002013-06-27T11:11:42.254+02:00Det sto en benk i hagen. Og hastesak.Jeg er ikke typen som går i demonstrasjonstog, eller setter i gang med underskriftskampanjer når det er viktige saker jeg vil ha gjennomslag for. Nå har jeg funnet ut at jeg kommer like langt med å holde munn og å bare sitte så stille som mulig og ta livet med knusende ro. Man kan komme like langt med en sitteaksjon, som med hvilken som helst gå sakte aksjon. Det kreves kun litt utholdenhet. Jeg disponerer en leilighet i en boligstiftelse for synshemmede i Bergen. Vi har en bakhage som er til felles benyttelse, men så lenge jeg har bodd her, har den vært lite brukt. Selv om jeg aldri har sett den, har jeg forstått så pass mye, at det ikke er en prydhage det er snakk om akkurat, og at den nok med fordel kunne fått besøk av NRK’s Grønn Glede. Det var en solrik og vakker sommerdag, at jeg fikk den lyse ideen om å ta turen ned i hagen vår. Fra barns ben av, har jeg vært vant til å ferdes i hager, og slekten min har fostret mange hageglade og hagegale kvinner. Jeg trodde ikke jeg var blitt smittet av dette hageviruset, men jeg må visst bare innse at jeg ikke har unnsluppet det helt likevel. Fra den dagen da jeg fant den gamle trebenken som sto i en lun krok av hagen, har jeg vært helt fortapt, eller helfrelst, er kanskje et mer dekkende ord. Dag etter dag, har jeg vært en soltilbeder, og de har blitt tilbrakt på benken. Jeg må bare tilstå at jeg har slikket i meg atskillig flere solstråler enn iskremer. Mine brune hender er forårsaket av at de hele tiden har måttet hjelpe til med å slukke min tørst etter litteratur. Jeg skulle ønske jeg kunne notere kunnskapstørst, men lærdommen jeg klarer å suge til meg fra romanene jeg leser, er minimal, og i beste fall medvirkende til at jeg blir en bedre skrivedame. Mine brune fingre er altså ikke et resultat av for mye hagearbeid og nærkontakt med jord. Jeg øyner derfor et lite håp om at jeg ikke har blitt altfor hardt angrepet av hageviruset. Hvis værgudene hadde besvart mine bønner, og sendt oss sol om dagen og regn om natten, hadde jeg nok sittet der nede sammenhengende i alle årene som har passert.
For hvert år som har gått, har det gamle hagemøbelets advarsler om å bryte fullstendig sammen hvert øyeblikk som helst, blitt stadig mer faretruende. På husmøtet i vår, fikk jeg vite at det var bestemt at det skulle komme en ny benk. Å erstatte en knust vindusrute, bytte ut et ødelagt kjøleskap med et nytt, og å renovere trekkfulle leiligheter, var ikke like viktig. Det kom alt sammen langt ned på prioriteringslisten. Å skaffe en ny benk til Cecilie, var der imot en hastesak. I ukene som fulgte, ble jeg til stadighet spurt av mine naboer når vi møttes, om jeg hadde fått ny benk, som om den var tilegnet meg alene.
En ettermiddag da jeg kom hjem fra byen, kunne jeg lese følgende fritt siterte meddelelse fra en nabo og venn på Facebook: ”Når solen igjen titter frem, kan du gå ned og sette deg på den nye benken. Den gamle er pensjonert.” Det gjorde jeg. IPad-en ble forkastet. Jeg tok på meg skoene og strente rett ned i hagen, for å beskue med mine egne fingre det nye hagetilskuddet. Værgudene velsigner oss ikke bare med sol og varme, men også med regn, vind og kalde vinterdager. Om solen ikke steiker sterkt nok til å vedlikeholde min brune hudkulør, og det er litt kjølig ute,, har jeg en ganske solid tilpasningsevne. Da tar jeg på meg jakke, og har gjerne med meg en tjukk bærepose til å sitte på. Den fungerer både som kuldedemper og beskyttelse mot det våte element.
P.S. Dersom det ikke hadde fantes regnværsdager, er jeg redd for at dette blogginnlegget ikke villle blitt publisert.
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-81106592880872457652013-06-13T16:28:00.002+02:002013-06-13T16:41:52.921+02:00PlastikkselskapI historietimene på skolen lærte jeg om epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Jeg lever i plastikkalderen. En gang lant inn i framtiden er nok også vår tids epoke tatt med i lærebøkene. Når jeg tenker meg om, omgir jeg meg av plast på alle bauger og kanter. Mange moderne båter er laget av dette materialet. En gang var det noen som lanserte ideen om å konstruere plasthus, men denne planen ble lagt i grus. Jeg tror jeg er litt glad for det. Huset jeg bor i er bygget av betong, men store deler av innboet mitt er produsert av plast. Jeg kan jo begynne med å nevne tastaturet jeg nå sitter og skriver dette innlegget på. Ellers i leiligheten befinner det seg alt fra kjedelige, uunnværlige husholdningsartikler som bøtter, bosspann, tannglass og kjøkkenredskaper, til avanserte, tekniske hjelpemidler, som MP3-spiller, fargeindikator, lysindikator og leselister (punktdisplay som brukes sammen med datamaskin, nettbrett og mobiltelefon). Jeg elsker bæreposer av plast. De er så anvendelige, og kan brukes til så mangt, men noen ganger blir det for mange av dem også.
I går kveld var jeg i plastikkbesøk. Jeg var hos en venninne som hadde invitert en gjeng med damer hjem til seg. Det var både kjente og ukjente, men like fullt trivelige alle sammen. Nå tror dere vel at vi fikk servert Pizza Grandiosa med smeltet plast, fordi vertinnen hadde glemt å ta av emballasjen før hun satte den inn i steikeovnen. Nei, det var herlig pai med kylling og bacon med salat som tilbehør, etterfulgt av nøttekake med iskrem til dessert. Maten hadde ikke det minste snev av plastsmak. Der imot var det en selger som demonstrerte ulike produkter fra Tupperware. Mye var gammelt nytt, men det var også en del nyheter. Selv om jeg ikke får verken gaver eller så mye som et eneste øre i provisjon for å blogge om dette, er det likevel noe jeg vil reklamere for, og som jeg absolutt kan gå god for. Boksåpneren er genial. Når man bruker den, blir det ingen skarpe kanter, og lokkene på metallboksene kan settes hele på igjen. Saksen kan demonteres, slik at man kan rengjøre den ordentlig. Det gikk meg hus forbi den gang da jeg kjøpte mitt eksemplar. Jeg tenkte at jeg nå skulle få erstattet den ødelagte saksen min med en ny, men gleden var stor da jeg fikk vite at den jeg har er like god som ny. Tupperware har livstidsgaranti på alle sine varer.
http://www.tupperware.no/
Ta gjerne en kikk innom Tupperware sin nettside, sånn at du stiller forberedt dersom noen vil ha deg som gjest i sitt plastikkparty!Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-39302662455796100892013-06-01T09:05:00.000+02:002013-06-01T09:05:38.716+02:00Morgenstemning av ...I min barndom var det noe som het morgenkonsert på radioen, husker jeg. Det var ikke min musikksmak som var representert, så det var ikke noe stort savn da programmet ble tatt av luften. Nå våkner jeg av en helt annen type konsert i luften. Jeg foretrekker fuglesang framfor all verdens klassisk musikk.
Nb! Dette innlegget er skrevet på iPad, så hvis noe er rart er dette grunnen.Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-64177686023741097882013-04-29T14:39:00.000+02:002013-04-29T14:39:04.435+02:00Litteratur med litt mat
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Som den bokormen jeg er, blir jeg varm om hjertet ved tanken
på biblioteket. Noe av det jeg husker best fra mine svunne barnehageår, er våre
utflukter til biblioteket. Der var jeg alltid like ivrig. Fremdeles er jeg en
hyppig gjest på biblioteket, både på hovedavdelingen i sentrum og på den lokale
filialen i bydelen der jeg bor. I tillegg til utlån av bøker, tilbys det flere
andre tjenester. Når jeg hører om en artikkel som har stått på trykk i en avis,
gjerne fra noen dager tilbake, kan jeg gå på biblioteket og ta en kopi. Da kan
jeg få noen til å lese den for meg. De har også mange arrangementer. For noen
år siden var det noe som de kalte ”Litteratur med litt mat”. Her fra har jeg
hentet inspirasjonen til overskriften på dette innlegget. Jeg håper ikke jeg
blir saksøkt for plagiat og brudd på Ånndsverkloven. Det var
forfatteropplesninger. Hver gang var det besøk fra en av byens restauranter som
presenterte en matrett fra menyen sin. Det ble en liten smakebit på hver av de
frammøtte. Dette tiltaket ble svært populært, og man måtte være tidlig ute med
å melde seg på for å få plass.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Den siste tiden har det poppet opp litteraturhus rundt om i
landet. Bergen har også fått sin avlegger av arten. Jeg vet ikke helt hva jeg
synes om det. Uten å ha væært der, var jeg ikke berettiget til å uttale meg.
Sist onsdag var anledningen kommet for å sjekke ut min fødebys nye, litterære
stolthet. Billetter ble kjøpt på forhånd. Dere har helt sikkert sett ansiktet
hennes på TV og i aviser. For meg er hun damen med den litt spede stemmen og det
kjempelange navnet Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg må trekke pusten dypt inn
når jeg skal framsi navnet hennes. Hittil omfatter forfatterskapet hennes 2
bøker. Hun har skrevet en koloss av en selvbiografisk roman med tittelen
”Monstermenneske”. Den kom ut i 2012 og er hennes andre bok. Hun debuterte med
”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. Forfatteren ble intervjuet om de 2
romanene sine, og hun leste også et avsnitt fra hver av dem. Jeg har lest den
første. ”Monstermenneske” skal jeg lese så snart den er klar i punktskrift.
Litteratur og mat hører sammen. Det kan vel det store mangfoldet av kokebøker
som er på markedet vitne om. Til tross for min fortsatt lunkne innstilling til
denne institusjonen, var den musserende vinen kald og østersene smakte av salt
sjø, og tilsatt sitron og gressløk. I Bergen har vi en fin restaurant som heter
Kolonialen. Det er altså ikke en kolonialbutikk med salg av melk og kjedelig
grovbrød. Denne restauranten har nå fått en avdeling på Bergen Litteraturhus,
og den kan absolutt anbefales.</div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
Nå som jeg har vært derh, har jeg lov å si min hjertens
mening om stedet. Det er fullstendig meningsløst og sløsing med offentlige
midler. Hva skal vi med et litteraturhus når vi har bibliotek. Det blir jo
dobbelt opp, spør dere meg. I takt med økt støtte til kulturhus og
litteraturhus, skjæres det ned på bevilgningene til landets biblioteker. Eksempelvis
kan jeg nevne at bibliotekfilialen i min bydel har fått reduserte åpningstider.
Hva er egentlig forskjellen mellom kulturhus og litteraturhus? Etter mine snevre
begreper burde vel et kulturhus også kune innbefatte litteratur. Med fare for å
fornærme noen, våger jeg å påstå at det er fiffen som frekventerer disse. Jeg
regner meg ikke som en av dem. I framtiden vil jeg heller støtte opp om
biblioteket, enn å ødsle bort både tid og penger på høykulturelt snobberi.</div>
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-9200767292301955440.post-6571606178736284462013-04-23T11:26:00.000+02:002013-04-23T11:26:26.391+02:00Øresnop
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
I min barndom var kassetter hyppige forekomster som
julegaver og fødselsdagspresanger. Kassetter var alltid noe som sto høyt på
ønskelisten min. Når noen skulle gi meg noe, falt valget ofte på en
barnekassett. Hva ellers kunne man vel gi til et blindt barn? Musikk kunne hun
i det minste høre, tenkte de. Noen av kassettene jeg fikk, skilte seg ut fra
den etter hvert så rikholdige samlingen jeg hadde opparbeidet meg. I noen år
fikk jeg kassetter til jul med barnebøker som min tante hadde lest inn. I bakgrunnen
kunne det høres et og annet ord fra min fetter og kusine som hadde sneket seg til
å være med på opptakene. Det ble min introduksjon til lydbøkene. Det å tilegne
meg litteratur via ørene, <span style="mso-spacerun: yes;"> </span>var ikke noe
jeg ble oppmuntret til. Tvert imot kunne det være passiviserende og gjøre meg
til en dårlig punktskriftbruker. Det førte til at jeg tenkte på lydbøker som farlige,
og noe som måtte unngås for en hver pris. Jeg skulle lese selv, både barnebøker
og skolepensum. En dag kom det til et punkt der utvalget av bøker i punktskrift
ikke strakk til for å tilfredsstille min tiltagende lesehunger. En av de
farlige lydbøkene ble bestilt. Den kom i posten. Jeg satte den første kassetten
inn i kassettspilleren, noe som var enda skumlere å gjøre enn å høre på bokens
innhold. Tittelen erindrer jeg ikke, men jeg husker at den var spennende. Før
var produksjon av bøker i pumktskrift både dyrt og en tidkrevende prosess. Ved
inntoget av først åpne spolebånd, og der etter kassetter, åpnet det seg nye
muligheter. I motsetning til bøker i punktskrift som bare var for blinde, kunne
innlest materiale også benyttes av andre. I tillegg til at jeg var en stor
lesehest, var jeg en ivrig radiolytter. Lørdagsbarnetimen var ukens høydepunkt.
Barnetimeboken fra 1983 er et kjært bokminne. Bildene på etuiet som omhyllet de
2 kassettene, var identiske med omslaget på papirutgaven. Det beste var at den
kom ut parallelt med den trykte boken, og at den kunne kjøpes av alle og en
hver i bokhandelen. For første gang eide jeg en bok som mange av mine
jevnaldrende også hadde i bokhyllene sine, og i et format som var tilpasset
meg. Opp gjennom årene har jeg konsumert utallige kassetter, og i de seinere
årene CD-er med høytlesning. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) har et
stort utvalg av bøker som nå blir produsert på et CD-format som kalles Daisy. Nå
blir mange av de best selgende bøkene dessuten tilgjengelige som lydutgaver på
det komersielle markedet. Det er helt topp. Jeg kan gå til min lokale
bibliotekfilial og låne en lydbok. Av og til hender det at de har en bok jeg
ønsker å høre, før den er klar hos NLB. Hvis jeg er riktig utålmodig, kan jeg
gå i bokhandelen og kjøpe den. Når det er boksignering får jeg ofte en
personlig hilsen fra forfatteren. I visse situasjoner kommer punktskriftbøkene
til kort. På bilturer er det vanskelig å følge linjene. De bare hopper og
danser under fingertuppene. Å spise middag og lese samtidig fungerer dårlig. Jeg
liker å bli underholdt. Det er fantastisk å lene meg tilbake i sofaen, mens jeg
lar stuen bli fylt av en stemme som formidler fortryllende ord. De blir fortært
av mine ører som den lekreste sjokolade sammen med kaffen jeg lesker strupen
med.</div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
</div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
</div>
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_bokdag">http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_bokdag</a></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
<o:p> </o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal" style="margin: 0cm 0cm 0pt;">
I dag er det Verdens bokdag. Uansett hvilket bokformat dere
foretrekker, gratulerer med dagen, alle bokelskere!</div>
Cecilie von der Ohehttp://www.blogger.com/profile/02198590102526693212noreply@blogger.com3