fredag 25. januar 2013

Gourmetsitat fra matbutikken

Kunden til ekspeditrisen: ”Og så skal jeg ha en pose med godt humør.”
Ekspeditrisen: ”Nei, det har vi ikke.”


God helgehandel!

torsdag 24. januar 2013

Tid og presisjon

Det sies at tiden går ikke. Den kommer. Jeg har erfart begge deler. Den tiden som har gått, kommer aldri tilbake. Det ligger hele tiden et hav av tid foran oss.


Jeg er veldig nøye med å møte opp presis, når jeg har en avtale til et bestemt klokkeslett. Noe annet som er minst like viktig for meg, er å uttrykke meg korrekt, både muntlig og skriftlig. Jeg kan til tider være ganske pedantisk, vil mange hevde. Om denne bloggen var utstyrt med etiketter, noe den kanskje burde vært, ville dette innlegget stått under etiketten ”Streng dame”. Et område det slurves mye på, er hvordan klokkeslett blir angitt. De fleste vil vel være enige med meg i, at det er forskjell mellom klokken kvart over åtte om morgenen og klokken kvart over åtte om kvelden, henholdsvis 08:15 og 20:15. I verbale sammenhenger, bruker mange ikke den sistnevnte formen for angivelse av klokkeslett. Jeg kan faktisk tenke. Heldigvis har jeg normal hjernefunksjon. Jeg går ikke bare på autopilot. Dersom jeg blir invitert på restaurant klokken sju, stiller jeg ikke klokken sju om morgenen. Hvis min mor ber meg til middag søndag klokken fire, er jeg intelligent nok til å forstå, at hun ikke vil at jeg skal komme til henne klokken fire om morgenen!


For noen uker siden bestilte jeg en legetime. Damen som besvarte min telefonhenvendelse, ga meg time den 24. januar. Datoen for konsultasjonen hadde jeg ingen ting å utsette på. Det eneste jeg stusset litt over, var tidspunktet hun ga meg. Jeg mente å vite at legen jeg går til, bare er der på kveldstid. Jeg ble derfor veldig usikker da jeg fikk time kvart over åtte. Jeg spurte om det var riktig. Sekretæren gjentok kvart over åtte, så da stolte jeg på det. I dag var det en pasient som måtte returnere fra legekontoret med uforrettet behandling. Det var både penger og dyrebare morgentimer for meg, som kunne blitt benyttet til noe bedre. Ny drosje er bestilt.


Ha en fin ettermiddag/kveld med eller uten nøyaktighet!

mandag 21. januar 2013

På skinner

Kanskje du leser dette blogginnlegget ved hjelp av Norges Statsbaner sitt trådløse nettverk. Det er i så fall et glimrende valg av toglektyre.


Samtidig som jeg foretar min togreise i nåtiden, er jeg i tankene på en indre tidstogreise. Bergensbanen ble åpnet i 1909. Jeg forestiller meg at jeg reiser med min 1930-tallsfamilie fra Bergen til Oslo. Reisen varer nok mer enn sju og en halv time, så det skal smake godt med et varmt måltid. Vi går inn i restaurantvognen, som er en ordentlig restaurant, der bordene er dekket med hvite duker.


I min egen tidsepoke, plasserer jeg den gamle, blå ryggsekken min på bagasjehyllen, før jeg setter meg godt til rette i et av NSB sine togseter. Noen har uttrykt sin misnøye over at setene i de nye togsettene er for små, men det synes ikke jeg. Dersom jeg ikke velger å lytte til lydbok og radio, eller å lese, er det mye gratis underholdning å få på toget. Selv om det å kunne lese VG og Se og Hør, er et stort savn, finnes det andre kilder til adspredelse. Ved å observere og å lytte til mine medpassasjerers samtaler, har jeg forkortet mang en togreise. Noen har jeg kunnet ta lærdom av. Andre er til refleksjon og ettertanke. Det er spesielt minnene fra en bestemt togtur som har klistret seg fast i hukommelsen. Den første samtalen var mellom to damer, hvor av i hvert fall den ene av dem, jobbet på en institusjon. Hun fortalte om en tur de hadde hatt med pasientene, hvor en av deltakerne nektet å sitte oppreist i flysetet. Noen timer senere, var det noen unge skolejenter som kom i sentrum for mine ørers oppmerksomhet, spesielt etter at de også kom i kontakt med en ung gutt. Han fortalte at han skulle arrangere hyttetur for tidligere barnevernsbarn. Jentene likte tydeligvis sitt nye reisefølge, for han ble påspandert vin av dem.


Da jeg var barn, misunte jeg dem som hadde slektninger i hovedstaden, fordi de hadde et påskudd til å ta tog. Med årene er jeg blitt mindre misunnelig, for jeg har innsett at det å ta tog i Norge, er tidkrevende. Jeg liker tog. Det er et praktisk og enkelt transportmiddel. Med toget blir man fraktet fra sentrum i en by til hjertet i en annen. Underveis er det mange stoppesteder, selv om antallet av dem dessverre er blitt kraftig redusert i løpet av de siste årene. Det satses alt for lite på tog i Norge. Den utbyggingen som finner sted, går alt for sakte framover. Vi må få hurtigtog mellom de store byene i landet. Det må prioriteres fram for oppgraderingen av toglinjene på Østlandet. Jeg har mange framtidsdrømmer, og en av dem er å ankomme Haugesund med tog. En gang i tiden forelå det reelle planer for tog til Haugesund, men disse ble lagt på is i stedet for på skinner.


Det er lenge siden jeg har tatt tog. Jeg må bestille meg en togbillett snart!

søndag 13. januar 2013

Mil etter mil



Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter. Jeg har ikke tro på det. Ved nyttårsskiftet, har jeg likevel gjort en aldri så liten livsstilsendring.

Jeg liker å tilbringe tiden min foran PC-en med blogging og TV-titting. Nei, jeg mener selvsagt TV-lytting. En annen kjær aktivitet for meg, er å la fingertuppene mine gli lett over side etter side i en tjukk bok. Det er mulig at man også blir tykk selv av å lese tykke bøker, hva vet jeg? I hvert fall har jeg lagt på meg en del kilo. Her må det tas grep. Før bodde jeg i 4. etasje. Det er ikke heis i huset, så jeg gikk alle trappene opp og ned mange ganger for dagen, det være seg om jeg skulle til byen, i butikken, eller om jeg skulle vaske klær. For ca. 10 år siden, byttet  jeg min 1 roms leilighet ut mot en 2 roms leilighet i 2. etasje. Jeg ble også selvberget med egen vaskemaskin og tørketrommel. Dermed forsvant også enda en grunn til å gå i trapper.  Jeg er en prinsipiell motstander av alt som heter treningsstudio. Hvorfor skal jeg først bruke et eller annet transportmiddel som spyr ut eksos, for å ta meg til et sted hvor jeg skal betale haugevis med penger for å løfte på andres ting? Det forstår ikke jeg. Hjemme kan jeg ta situps i sengen før jeg står opp. Jeg kan fylle tomme flasker med vann og bruke dem som vektmanualer, og så var det de trappene, da. Jeg har begynt å gå opp og ned alle trappene i blokken mange ganger hver dag. Målet mitt er å gå dem opp og ned 10 ganger daglig, men det er ikke alltid at jeg oppnår dette målet. Det er også mange fysiske øvelser man kan gjøre i en trapp. Man kan for eksempel stige opp trappen to og to trinn om gangen. Det er tungt det. Jeg elsker å gå tur, men det er ikke alltid at jeg har noen å gjøre det sammen med, og det er jeg nesten avhengig av. Hvis ikke, blir det en kort tur. Da må jeg være litt kreativ og oppfinsom. I hver etasje er det en gjennomgående svalgang, som går forbi alle leilighetene. Den er 60 meter lang, er jeg blitt fortalt. Ved å gå svalgangen frem og tilbake 150 ganger, har jeg etter mine mangelfulle matematikkunnskaper, gått en mil. Jeg har gjort det noen ganger nå. Det føles både sunt og forfriskende. Etter ca. 50 ganger, er jeg på stigende rus. Når jeg har tatt meg skikkelig fysisk ut, er det nesten som jeg føler meg litt beruset, men jeg er sikker på at denne rusen er mye bedre for kroppen, enn om jeg skal tilføre den andre kjemiske former for stimuli. Dessuten er det helt gratis, og det betyr mye for meg. Beklageligvis, er det et skår i gleden over min økende energibruk. Det er ikke vann som pipler inn i skoene mine, som Jan Teigen synger om i den kjente Grand Prix-låten fra 1978. Mine småsko og støvletter er antakelig ikke beregnet for all denne gåingen på hardt underlag. Etter hvert som gleden over at jeg nærmer meg dagens mål om å ha gått en mil, blir gnagsårene på føttene bare større og større. Jeg må kjøpe meg noen skikkelige joggesko, tror jeg.



Ha en særdeles fin og aktiv søndag med eller uten mosjon!