onsdag 21. november 2012

Mitt indre fargespill

Jeg er født blind, men jeg har hatt en liten synsrest, slik at jeg har kunnet skille mellom lys og mørke, og jeg har kunnet skimte skarpe farger. Særlig i løpet av de siste årene har jeg merket at det lille synet mitt har blitt gradvis forverret, og at fargesynet er blitt så å si borte. Jeg har opplevd noe merkelig. Parallelt med at den fysiske synssansen har forsvunnet, har jeg fått et indre syn som har blitt stadig mer fremtredende. Til å begynne med kom fargebildene til meg om kvelden når jeg hadde gått og lagt meg og lukket øynene. Det første jeg fikk se var en hvit kam hvor taggene pekte ned. Senere ble den avløst av fargebildene. Det er farger som danner alle slags rare og ubestemmelige figurer. Ofte kan jeg se en søyle med mange farger som beveger seg oppover. Andre ganger er det noe grønt i nederste del av øyet, mens det lenger oppe kommer frem en rød eller rosa figur. Oppe i venstre del av synsfeltet er det noe gult. Ofte ser jeg også et blått lys. Til å begynne med opplevde jeg disse fenomenene kun når jeg hadde øynene lukket, men nå viser de seg når jeg har dem åpne også. Før trodde jeg at det var jeg som var blitt litt rar, men så hørte jeg om andre som har hatt, og som har lignende opplevelser. Det med kammen og fargene er visst ganske vanlig. En dame har fortalt at hun ser et kor som står oppstilt og synger med åpne munner. Jeg har aldri sett en tegning eller et maleri, og heller ikke andre former for kunst, men jeg tenker at det jeg ser er kunst. Kanskje det kunne vært en installasjon av farget lys. Jeg synes det er fint, men jeg lurer på hva som skjer dersom jeg blir helt blind. Får jeg beholde den indre fargekunsten min? Nå som jeg er blitt vant til den, vil jeg i hvert fall savne den hvis den forsvinner.


Jeg har diskutert det indre fargespillet mitt med diverse øyeleger. De er kjent med at slikt forekommer hos personer med svært nedsatt syn, men det er ingen som har kunnet gi meg en naturlig forklaring på hvorfor det oppstår. De fleste mennesker har et indre liv som består av mentale bilder og fantasier. Vår teori er at hos mennesker med normal synsfunksjon, blir dette skjøvet til side. Det er ikke kapasitet til å fokusere på både den fysiske og den indre verdenen.


Har du hatt, eller har du underlige synsopplevelser?

tirsdag 20. november 2012

Mot mørkere tider

Noen dager er lyse. Noen dager er mørke. Med dette mener jeg ikke at jeg er lys eller mørk til sinns. I lange perioder ser omgivelsene veldig lyse ut for meg, uansett om det er dag eller natt, eller om det er sommer eller vinter. Da tenker jeg at jeg har min egen midnatttsol. Det er lyst selv om jeg lukker øynene. I andre perioder er det omtrent mørkt hele tiden. Det er nesten som skumring. Noen dager når jeg er ute og går, kjenner jeg at jeg har en varmekilde som følger etter meg. Da forstår jeg at det må være solen. Noen sa til meg en gang, at slik jeg ser verden, er antakelig som å gå inn i en vegg av tåke. Mange tror at blinde mennesker bare ser svart, men sånn er det nødvendigvis ikke. Riktig nok er det noen få blinde som ikke en gang har lyssans. Noen blinde ser bare en gul flekk midt i synsfeltet. De fleste blinde har en liten synsrest, slik at de for eksempel kan oppfatte forskjell mellom lys og mørke. Det blir født flere blinde guttebabyer enn jentebabyer. Blinde jenter har ofte et lite fargesyn, mens gutter har bredere sidesyn. Det er noe med de X og Y-kromosomgreiene som vi lærte om i biologitimene på skolen, og som jeg ikke helt har oversikt over.


For mine foreldre kom det som et stort sjokk da det like etter fødselen ble oppdaget at jeg var blind. Jeg ble raskt flyttet fra barselavdelingen og over til øyeavdelingen. Jeg tror det fort ble klart for både leger og foreldre at jeg kunne skimte forskjell mellom lys og mørke, men det kan ikke alltid være like lett å undersøke hva et lite barn ser.


Frem til jeg begynte på skolen var sykehuset mitt andre hjem. En dag da jeg var på vei til øyekontroll sammen med min mor, pekte jeg på bilene som sto parkert langs fortauskanten. Jeg pekte og sa: ”Mamma, den bilen er blå”, og ”den bilen er rød”. For min mor var det helt nytt at jeg kunne se farger, og jeg husker at hun fortalte om det til legen.


Mitt yndlingssnop var Non Stop. Jeg kunne ta opp en og en sjokoladebit og holde den foran øynene for å studere fargen på den. Når jeg fylte en neve med Non Stop, ble det en fantastisk fargemosaikk. Instinktivt visste jeg likevel at jeg ikke måtte spise de grønne. Dem måtte min mor sortere bort for meg. Jeg var fullt klar over at jeg hadde en øyesykdom som kaltes grønn stær og noe enda skumlere som het Glaukom, og som måtte bekjempes med både øyedråper og mange operasjoner. En dag var det et spennende program på barne-TV om hvordan Non Stop ble produsert. Før barne-TV var det alltid en fast prosedyre. Hvis jeg var ekstra tidlig ute med å skru på fjernsynet, som vi kalte det, var det bare prøvebilde akkompagnert av en ekkel lyd. Etterpå kom pausefiskene. Jeg kunne ikke se at det var fisker, men jeg fulgte de små fargeklattene med hodet rundt på skjermen. Når det nærmet seg barne-TV, ble det vist en klokke. Det var hvite eller lyse visere og tall mot en blå bakgrunn. Med nesen nesten helt inn mot skjermen, fulgte jeg langeviseren runde etter runde på urskiven. Jeg prøvde også å holde tritt med sekundviseren, men den stakk bare fra meg hele tiden.


Kontraster har vært viktige for meg. Jeg husker at jeg sto på kjøkkenet på landstedet hos mormor og morfar. Jeg hørte på susingen og kjente den gode duften som steg opp fra kaffetrakteren. Når jeg holdt hodet mitt helt inn til kaffetrakteren, kunne jeg se den mørke væsken som rant fra kolben og ned i kaffekannen.


Som alle andre barn ville jeg også ha sykkel, og det kjøpte morfar til meg en sommer, da jeg var på ferie hos ham og mormor i Haugesund. Heldigvis var det bare familie og kjente i gaten der vi bodde, så der var jeg relativt trygg. Det var litt verre når jeg ferdedes lenger borte fra hjemmet. Når jeg syklet måtte jeg hele tiden konsentrere meg hardt om å holde passe avstand til det grønne langs veikanten. På den måten klarte jeg stort sett å unngå å havne i grøften.


Ettter hvert som årene gikk, merket jeg gradvis at den lille synsresten min ble dårligere. Det ble også mer og mer anstrengende for meg å se det lille jeg kunne se. Nå er jeg ikke sikker på hva jeg ser og hva jeg ikke ser lenger. Jeg tror at fargesynet er så å si borte. På et vis er det vanskelig å vite om jeg ser det jeg tror jeg ser, når jeg befinner meg i mine vante omgivelser. Ofte er det nok slik at jeg ser tingene som jeg har lagret dem inne i hodet mitt, og slik som jeg husker dem. I tillegg til at det ofte er lyst hele døgnet, uansett årstid, hender det av og til at det går et lys opp for meg, og jeg aner at lysene er tent inne hos meg. På sikt tror jeg at jeg kommer til å bli helt blind. De mørke periodene kommer oftere og oftere.


Ha en fortsatt fin dag, uansett om den er lys eller mørk for deg!

søndag 18. november 2012

Novembervår og julebrus

Det er mildt i været. I alle fall med tanke på at vi befinner oss i november måned. Dagtemperaturen her i Bergen har i gjennomsnitt lagt på rundt 10 varmegrader den siste tiden. Det gjør meg ingenting å slippe å pakke meg inn i tjukke vinterjakker og å presse føttene mine ned i store støvletter. Jeg fryser ikke på soverommet mitt der jeg ligger under min sommerdundyne, og uten varmeovn på. Det sies at vi skal få mildere vintre fremover. Da blir det billigere strøm. Jeg driter i klimaendringene. Tenk om vi om noen år kan dyrke grønnsaker hele året, for ikke å snakke om at vi kan bli selvforsynte med frukt som banan og appelsin, som vi nå må importere.


Det føles feil å drikke julebrus når det nesten er vår i luften. I min forestillingsverden skal det være minusgrader, og bakken skal være dekket av snø som jeg hater, når jeg inntar denne søte juledrikken som jeg husker som rød. For en måneds tid siden nådde ryktet meg om at årets julebrus hadde funnet veien til butikkhyllene. Jeg synes det er i tidligste laget å drikke julebrus i oktober, så jeg har klart å utsette det helt til i går. I går ettermiddag hadde jeg bestemt meg for å drikke årets første julebrus, og det gjorde jeg også. Jeg gikk med faste skritt til nærmeste butikk hvor de selger slikt. For mitt indre kjente jeg hendene mine som grep rundt en liten glassflaske, en sånn som man må bruke opptrekker for å åpne. Det er bare Hansa som lager julebrus. Alt annet er bare simpel etterligning. Da jeg hadde kommet meg vel inn i butikken, og hadde stilt meg ved kassen, som jeg må gjøre for å vente på hjelp fra betjeningen, kjente jeg nervøsiteten i meg stige til uante høyder. Hos kunden foran meg i køen klirret det helt tydelig og mistenkelig i glassflasker. Mitt skrekkscenario var at han hadde kjøpt hele butikkens beholdning av julebrus, og at jeg måtte vente til de fikk inn en ny forsyning en gang i neste uke. Klokken var ennå ikke passert seks, så kanskje var det ikke julebrus likevel, men noe sterkere og langt mindre uskyldig han kjøpte? Jeg gikk i hvert fall glad og fornøyd hjem med seks klirrende flasker med julebrus fra Hansa i en bærepose.


PS. Under tilblivelsen av denne teksten, måtte forfatteren ty til en flaske med julebrus, vel og merke fra Hansa, for å få tilført litt mer sukker til hjernen.

tirsdag 13. november 2012

Få en utmerkelse og la den vandre



Endelig har jeg også fått en bloggpris. Den fikk jeg fra den hyggelige mormoren i Mormoruniverset. Man skal kopiere inn bildet i innlegget på sin egen blogg og linke til bloggen man har fått prisen fra. Meningen er at man skal sende stafettpinnen videre til 5 nye blogger som fortrinnsvis skal ha under 100 følgere hver. Denne regelen prøver jeg å følge, for det er mange der ute som skriver bra, og som flere av oss bør få vite om. Når man har publisert innlegget, skal man på en eller annen måte gi mottakerne beskjed om at de har fått en utmerkelse. Det er over en uke siden jeg fikk denne utmerkelsen, via en hyggelig kommentar, og jeg er nok litt sent ute med å følge opp. Grunnen til at det ikke er blitt gjort før, er at jeg ville vente til jeg hadde mulighet til å få assistanse, slik at jeg kan følge oppskriften best mulig.

De 5 heldige er:

Gratulerer til de heldige!

søndag 4. november 2012

Fri som fuglen

Man er vel egentlig ikke så veldig fri der man sitter fastspent i et trangt sete klemt mellom to fremmede sjeler, inne i en metallboks som fyker av gårde over skyene. Hva et fly er, er litt svevende for meg. Jeg forestiller meg det litt som en kjempestor fugl laget av metall, og at alle passasjerene sitter inne i magen på den, men det forekommer meg at det kanskje ikke er helt riktig. En gang var jeg på Flesland (jeg tror det var i regi av Norges Blindeforbund) og kjente på digre fly som ble brukt til ruteflygning. Jeg tok dem i fingersyn bit for bit. Flyene var så store, slik at det var vanskelig for meg å danne meg et helhetsbilde av dem. Det faktum at jeg kan bruke noen få timer, og vips, så befinner jeg meg i en helt annen by enn den jeg startet fra, fascinerer meg. Å fly fra Bergen til Oslo tar for eksempel ca. 3 kvarter. Når jeg legger til tiden det tar å kjøre til og fra flyplassene, pluss ventetid, tar det omtrent 3 timer. Det oppleves som en stor frihet i det å kunne forflytte meg raskt fra sted til sted. Jeg elsker å fly. Både å ta av fra rullebanen, selve flyturen og å lande, er skikkelig gøy. Det gjør ingenting om det er litt turbulens. Da føler jeg at jeg får ekstra mye for pengene. Hvis jeg skal bo et annet sted enn her jeg bor, er drømmen å bo like ved en flyplass. Når jeg er hjemme er det en stor nytelse hvis jeg hører et fly i luften. Det representerer bevegelse for meg. Jeg har til og med notert meg noen klokkeslett i løpet av dagen og uken, hvor jeg kan regne med å få høre flydur. Om morgenen skrur jeg ned volumet på radioen og ligger helt musestille i sengen, når jeg hører flyet komme i det fjerne. Slik ligger jeg og tar det inn, helt til flyet har passert, og det er utenfor hørevidde for meg. På en måte synes jeg det er bedre å ligge i sengen og høre flyet passere, enn det er å være om bord i det selv.


Jeg bryr meg ikke om å reise til utlandet. Ja, selvsagt med unntak av Sverige, men det regner jeg ikke som utland. Noen innenlandsflygninger blir det som regel i løpet av året. Det er som oftest mellom Bergen og Oslo. I løpet av de siste årene har SAS fått en stor konkurrent i lavprisselskapet Norwegian. De fleste mennesker er opptatte av å komme seg billigst mulig dit de skal. For å holde prisnivået på flybilletter nede, må det skje på bekostning av noe. Det går ut over sikkerhet og service. Mine tanker rundt dette er at så lenge flyet er i rute, og ingenting uforutsett skjer, fungerer det helt fint å reise med et lavprisselskap. Dersom noe inntreffer, er sannsynligheten for at man må ordne opp selv, mye større med lavprisselskapet enn med et stort og anerkjent flyselskap. Dem som ikke behersker selvbetjeningssamfunnet fullt ut, og har noen ekstra hjelpebehov slik som meg, kan bli tapere dersom rutenettet kun blir trafikkert av lavprisselskap. De få gangene i året jeg vil ut og få litt luft under vingene, er det derfor kun SAS som gjelder for meg. Jeg håper at vi i fremtiden også vil ha mer enn ett flyselskap i Norge.