tirsdag 27. september 2011

Rødt for synestesi

Jeg opplever et underlig fenomen. Tall, bokstaver, ord, ukedager og måneder fremstår som farger for meg. Alle bokstavene i alfabetet har ulike farger i forskjellige nyanser. Bokstavene A, C og S er for eksempel røde, men i forskjellige rødtoner. Fargen på et ord bestemmes som oftest av første eller siste bokstav. Navnet Cecilie har en skarp rødfarge, fordi C-en er skarp rød. Det er imidlertid ikke alltid slik. Ordet mandag er blått til tross for at det ikke inneholder noen blå bokstaver. En uke er formet som et rektangel hvor av hver ukedag har sin spesielle farge. Søndag er grønn, fordi Ø-en er grønn. Et år er formet som en halvsirkel. Når jeg hører eller leser et ord eller en tallrekke ser jeg et fargemønster for mitt indre. Jeg har hatt det slik så langt tilbake jeg kan huske, men jeg mener det var mer fremtredende da jeg var barn og skulle lære å lese og regne enn det er i dag. Jeg ser ikke på dettte som et problem, men tvert om fungerer det som et hjelpemiddel og en støtte i hverdagen. Noen klisterhjerne skal jeg ikke påstå at jeg har, men dette rare fenomenet er til stor hjelp når jeg skal huske navn,  telefonnummer, årstall, gebursdager og så videre. Det kalles synestesi. Varianten jeg har beskrevet her, er visst den vanligste, men det er også mange mennesker som opplever det annerledes. Forskerne er usikre på hva det kommer av, men det regnes ikke som noen sykdom som må behandles. For eventuelle nye lesere kan jeg opplyse om at jeg er praktisk blind, men skimter skarpe farger og ser forskjell på lys og mørke. Fenomenet forekommer for øvrig også i litteraturen. Helt frem til jeg leste den selvbiografiske romanen Elleve år, av Sigrid Undset trodde jeg dette var noe som bare jeg opplevde og at jeg var litt unormal. Mange kunstnere har synestesi.




Er du en synestetiker?

onsdag 21. september 2011

Paddehatter er høstens og skogens gull

Om høsten er det mye gull å finne gratis i skogen. Det var et fammiliemedlem som mislikte sopp veldig sterkt som kalte det for paddehatter. For min del blir det mest å kjøpe det i butikken, men det smaker også godt. I oppskriften nedenfor bruker jeg kantareller, men jeg tror man kan bruke annen type sopp også.


Ingridienser: 300 g kantarell, 5-6  poteter, 1 løk, salt


Rens og vask kantarellene i kaldt vann. Sørg for at de er helt rene. Tørk dem med et håndkle eller papir. Skjær dem i passe store biter. Stek dem på sterk varme. Sørg for at det ikke blir for mye væske, i tilfelle hell det av. Salt til slutt ca. 10 min før de er ferdig stekte. Skjær løken i små biter. Stek den til den blir gyllen. Til slutt bland den med de stekte kantarellene og stek kantareller og løk sammen i 1 min. Ta det bort fra platen. Skjær potetene i strimler og stek dem på sterk varme i ca. 5 - 6 min. før de blir gylne uten salt og deretter bland dem med løken. Stek potetene og løken i 10 min. Til slutt tilsett salt. Bland kantareller, løk og poteter sammen og stek det sammen i 5 min slik at de får væske fra hverandre. Server med rømme og litt dill på toppen. Salaten som jeg skrev om i innlegget her passer godt som tilbehør. Jeg håper det smaker!

søndag 11. september 2011

Stemmerett og valgets kval

I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913. I dag tar vi alle stemmeretten forgitt, men for synshemmede har det nok vært så som så. Da jeg gikk og stemte for første gang og mange år framover i min lokale valgkrets var ingen ting tilrettelagt for synshemmede. Når personer trenger assistanse fra andre for å få avgi sin stemme skal dette gjøres av en valgfunksjonær. I praksis fungerer det ikke alltid slik. Mange synshemmede har fått beskjed om at de kan ha med seg ledsageren sin inn i stemmeavlukket og få denne til å hjelpe seg. Noen misliker at de ikke kan få hjelp av ledsageren sin som ofte er en person de kjenner godt og som de stoler på. Uansett hvordan man velger å gjøre det kan utfallet bli galt hvis ikke hver enkelt stemmeseddel er merket med punktskrift. Her jeg bor nå har jeg i mange år praktisert å gå og forhåndsstemme på biblioteket. Det går for så viddt greit. Det er et eget stemmeavlukke som er spesielt tilrettelagt hvor stemmesedlene er ordnet i et kartoteksystem med skilleark som er merket med både punktskrift og stor skrift på de respektive partiene. Foran skillearkene ligger det vanlige stemmesedler. Jeg må gå ut fra at stemmesedlene ligger der de skal være og at ikke noe ligger feil. Ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg har man dessuten lov å kumulere. Dette er helt umulig for blinde å gjennomføre. For min del spiller det ikke så stor rolle, men man bør jo ha de samme mulighetene alle sammen. Jeg har nok med å bestemme meg for hvilket parti jeg skal stemme på. I grunnen er jeg svært lite opptatt av politikk, men jeg går på mine to ben og avgir min stemme hver gang det er valg. Lar man være å stemme har man ingen grunn til å klage etterpå. Det gjennomføres nå forsøk med elektronisk valg. Jeg håper dette blir en permanent ordning. Da kan blinde utføre sin borgerplikt på lik linje med alle andre. Nå gjenstår det bare å ønske alle et godt valg!

fredag 9. september 2011

Skalldyrfest og rekebekymringer

Når man blir bedt på skalldyrfest en gang i året er det klart man stiller. Sist lørdag fant den årlige begivenheten sted og jeg karret meg av gårde selv om formen ikke var helt på topp.  Fisk og skalldyr er nemlig noe av det beste jeg vet. Reker klarer jeg fint å skaffe og å rense på egen hånd, men krabbe er det verre med. Da er det bra med hjelp. Krabbeskjell er enkelt, men det smaker ikke like godt som klør. Jeg bruker nok et litt spesielt tilbehør til skalldyr i forhold til det som er vanlig. Jeg må ha grovbrød, ikke loff, for det er bare luft og det smaker ingen ting. Jeg blir ikke mett av det. I tillegg må jeg ha hvitløksmajones, dill og ekte sitron.


Et hyggelig minne for meg er da jeg fikk lære å rense reker selv. En synspedagog som jeg hadde som støttelærer på skolen tok meg med i fiskebutikken. Der fikk jeg bestille rekene mine selv, betale og kontrollere at vekslepengene jeg fikk tilbake var riktige. Etterpå fant vi et trivelig sted hvor vi satte oss ned. Der viste hun meg hvordan jeg skulle håndtere disse rare skapningene. Det var for så vidt enkelt, men det gikk nok litt sent. Etter hvert har jeg nok fått farten litt mer opp på rekerensingen, men jeg synes det blir mye søl. Jeg går for tiden rundt med litt rekebekymringer. Det sies at det er lite reker i havet for tiden.




Ha en fin fredag, og gjerne med en god skalldyrfest! 

onsdag 7. september 2011

På bar med Unni Lindell og Camilla Läckberg i rosenes by

Jeg har alltid likt å lese så langt tilbake jeg kan huske. I barnehagen, førskolen og på skolen ble vi lest høyt for. Da jeg hadde lært å lese punktskrift ble jeg fort glad i å   lese selv. Da jeg var ganske liten hadde jeg nok en litt merkelig forestilling om hvordan en bok ble til. Det at noen skulle ha skrevet den kunne ikke falle meg inn i måneskinn. Jeg trodde bøker bare ble lagd på fabrikker. Etter hvert fikk jeg vite hvordan det fungerte. I barnehagen ble Jeg forklart at det var noen som skrev bøkene vi leste. Anne-Cath Vestly var nok den forfatteren jeg først fikk et bevisst forhold til, men fortsatt samsvarte nok ikke min oppfattelse av bøkers tilblivelse helt med virkeligheten. Inne i mitt hode stod det helt klart og tydelig for meg at hun skrev på en skrivemaskin.  På denne skrev hun alle bøkene i mange, mange eksemplarer. Da hun var ferdig med skrivearbeidet måtte hun lime alle sidene sammen til bøker. Til slutt tok hun fatt på de stive permene. Dette måtte være det vanskeligste, mente jeg. Noe av det jeg hadde mest vanskelig for å forstå var hvordan hun kunne klare å få alle bøkene helt like. Dette var jeg ganske imponert over, men jobben var ikke ferdig enda. Nå måtte hun stå klar i døren og ta i mot alle kundene som stod i kø utenfor. Alle forfattere bodde i Oslo, men det gjorde ikke alle andre. Derfor fantes det bokhandlere rundt omkring i landet. Forfatterne måtte selv pakke ned bøker i store kasser, gå på postkontoret og sende dem ut til butikkene.


Noen av forfatterne jeg har satt pris på har jeg hatt gleden av å møte, på boksigneringer og diverse arrangementer. I grunnen er det litt ulogisk for meg at det skal være så stor stas å ha en signatur fra en artist eller forfatter. Det er jo bare et yrke. Jeg drikker Friele-kaffe, men jeg har ikke brydd meg med å få tak i en kaffepose med signaturen til Herman Friele på. I forrige uke var jeg på Bjørnsonfestivalen i Molde. Når Norges krimdronning Unni Lindell og Camilla Läckberg fra Sverige skulle ha en opptreden sammen var det en selvfølge at dette måtte jeg få med meg. Det gikk greit å ta fly til Molde. I og med at begivenheten fant sted på BarAlex som var i Quality Hotel Alexandra hvor jeg bodde, bød det ikke på for store utfordringer. Unni og Camilla fortalte om hvordan de arbeider og rare henvendelser de får fra lesere. Camilla leste dessuten høyt fra sin siste bok. Jeg tror det var stinn brakke. Unni har jeg truffet flere ganger tidligere. Første gang var i 2005 på et arrangement sammen med Gunnar Staalesen og Jon Michelet i Bergen. Da kom hun bort og pratet med meg en stund. Jeg husker blant annet at hun spurte om hvordan jeg skulle komme meg hjem. Vi fikk oss en prat denne gangen også. Etter som vi har blogget mye sammen på Unnis blogg hadde vi mye å snakke om. Jeg ville få med meg litteraturquizen senere på kvelden. Unni fant et bra bord til meg. Hun er litt morete så hun flyttet på stearinlyset før hun gikk så jeg ikke skulle brenne meg. Det var like greit, for det har skjedd noen nestenulykker med meg og levende lys. Jeg kommer til å fortsette med å lese bøkene til Unni og Camilla. Nå holder jeg på med å høre alle bøkene til Camilla på svensk. Både Unni lindell og Camilla Läckberg selger bøker i bøtter og spann så jeg tror de er glade for at de kan overlate til andre jobben med å trykke dem og å få dem ut til publikum.

mandag 5. september 2011

Mormor i sildabyen

En av personene som har betydd mest for meg i livet er mormor. Helt fra jeg ble født og frem til i dag har jeg vært sterkt knyttet til mormor. Jeg har bodd i regnbyen Bergen mens mormor og morfar bodde i Haugesund, kalt sildabyen. I og med at brevskriving ikke har vært så enkelt har nok telefonnettet mange ganger gått varmt mellom de to byene. Morfar døde dessverre i 1986, bare 69 år gammel. men mormor lever fortsatt. Jeg er den eldste av i alt 9 barnebarn. I store deler av barndommen tilbragte jeg hele sommerferiene hos mormor og morfar. Noe av det jeg minnes aller best var alle høytlesningsstundene våre. I min barndom og oppvekst var det ikke så mye litteratur tilgjengelig i punktskrift og innlest på lyd som det er i dag så dette betydde svært mye for meg. Dette var lenge før Internett ble oppfunnet så aviser og ukeblader var jeg helt avskåret fra. Mormor tok gjerne vare på intervjuer med personer jeg var opptatt av som for eksempel Wenche Myhre, Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og så videre og leste dem for meg når vi møttes. Mat var og er en av mine store lidenskaper. Til middag stod kjøttkaker høyt i kurs mens sjokoladepudding med vaniljesaus var og er min yndlingsdessert. I nabolaget mitt hjemme i Bergen ble det etter hvert en kjent sak at hvis man hadde kjøttkaker til middag en søndag måtte man også ha dessert. Jeg orienterte meg etter lukten.  Etter å ha fortært en kjøttkakemiddag som jeg hadde invitert meg selv på lød spørsmålet mitt: Hva er det til dessert? Haugesund er en liten by, men innbyggerne der mener at byen deres er verdens navle og midtpumkt. Mormor var intet unntak. Jeg kan på sett og vis forstå dem. De har jo tross alt både Sildajass og Amanda-festival. Skulle noe kjøpes måtte det skje i Haugesund, for der var alt mye bedre og billigere. Dessuten fikk hun prosenter. Morfar var kaptein og etter å ha fulgt med ham på utenlandsreiser hadde hun lært seg kunsten å prute.  Mormors varemerke var at hun var veldig nøye og pirkete. Ikke et hårstrå måtte ligge skjevt. Når hun og morfar så på dagsrevyen var slipset til nyhetsoppleseren viktigere enn nyhetene. Sminke og parfyme brydde hun seg ikke noe om. Maling skulle være på hus, ikke på mennesker, sa hun. Hun gikk alltid rundt med en knall rød lebestift som hun smurte på seg for så å tørke den av igjen med et papir eller lommetørkle. En påske for en del år tilbake var jeg på besøk hos henne. Jeg tok båten hjem igjen til Bergen. Jeg hadde blå klær, blå ryggsekk og blå veske. Noe fikk jeg ikke plass til i ryggsekken eller vesken så det prøvde jeg å snike med meg i en hvit bærepose. Det gikk aldeles ikke an. Den hvite bæreposen måtte selvsagt byttes ut med en blå. Mormor bor nå på sykehjem. Hun ble født i 1921 og for halvannen uke siden feiret hun stor 90-årsdag.