onsdag 29. februar 2012

En ekstra dag

I år er det skuddår. Hvert fjerde år blir februar måned utvidet med en ekstra dag. Det var skuddår i 1972, det året da jeg ble født. Dersom jeg hadde kommet til verden en dag senere, hadde jeg bare kunnet feire ordentlig gebursdag hvert fjerde år. Det er jeg glad for, at jeg får feire ordentlig gebursdag, mener jeg. Dersom jeg hadde blitt født 29. februar hadde jeg fylt 10 år i dag. Jeg synes denne dagen er spesiell, og at jeg burde utnyttet den til noe fornuftig, men dagen har så langt forløpt akkurat slik alle andre dager. Ikke har jeg noen å fri til heller. I gammel tid var skuddårsdagen den dagen  jentene hadde lov å fri.


http://no.wikipedia.org/wiki/Skudd%C3%A5r
Har du blitt fridd til, eller skal du fri til noen i dag?

tirsdag 28. februar 2012

Halvveis til åtti

En kald vinterdag i 1972 så jeg for første gang dagens lys. Det skulle etter hvert vise seg at jeg ikke så stort mer enn forskjell på lys og mørke og skarpe farger. Det ble raskt konstatert at jeg hadde grønn stær, og jeg ble overført fra kvinneklinikken til øyeavdelingen på sykehuset. Jeg irriterer meg grønn over at jeg ikke husker noe av dåpen min. Vi har mange fotografier fra den, men det hjelper jo fint lite. Det ble gjort i stand til nøddåp på sykehuset, men heldigvis ordnet det seg slik at jeg fikk ha ordinær kirkedåp med påfølgende familieselskap hjemme i naustet. I ca. mitt første halve leveår bodde jeg med foreldrene mine i et naust.


Mine foreldre fikk kjøpt en 3 roms leilighet. Den er mitt første bosted som jeg har minner fra. Jeg har et vagt minne om at jeg satt i en sofa sammen med min far og så på barne-TV. Jeg tror jeg så vitt kan huske rommet mitt, og jeg husker helt klart og tydelig at jeg lå i sprinkelseng.


Det var en fornøyd liten fire år gammel jente som kjørte med flyttebilen fra den lille leiligheten opp til det store, nye, fine huset. Jeg hadde flere ganger i løpet av byggeprosessen vært med min mor og følt meg frem i de uferdige rommene. Endelig skulle vi flytte inn i nyhuset. Det var spennende. Jeg måtte gjøre meg kjent, og ble fulgt inn på det nye rommet mitt. Det var grønt nåleteppe på gulvet. Den største overraskelsen var at jeg fikk ny seng. Nå skulle jeg ligge i voksenseng, og ikke i den barnslige sprinkelsengen som jeg hadde lagt i til nå.


Jeg fikk barnehageplass da jeg var tre år. Det var stor sorg de dagene da jeg var forhindret fra å gå i barnehagen. I barnehagen lærte jeg blant annet å vaske opp, selv om jeg brukte en halv evighet på det. En gang fikk jeg mast meg til å få spise middag som jeg ikke hadde krav på i barnehagen, fordi vi ikke betalte for det.


Jeg begynte på skolen da jeg var åtte år. Jeg tok drosje til og fra skolen, fordi det var for farlig å la meg gå alene på den smale veien uten fortau. Jeg mislikte sterkt at jeg måtte ta drosje mens de andre klassekameratene mine fikk gå. Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble det orden på sakene. Da slapp jeg å bruke syketransport, som jeg kaller det.


Jeg hadde aldri tenkt på meg selv som annerledes, så da jeg skulle gå til min første konfirmasjonsundervisningstime, kunne det ikke falle meg inn å informere presten på forhånd om at jeg var blind. Han fikk seg nok litt av et sjokk, men han tok det pent, og skaffet til veie konfirmasjonsboken på lydbok.


Da jeg var tjueto år flyttet jeg hjemmefra, til en 1 roms leilighet i samme hus som jeg bor i i dag. Jeg fikk med meg familiens mikrobølgeovn og noen andre redskaper jeg mente at jeg ikke kunne leve uten. Den første natten i egen leilighet var veldig rar.


Nå sitter jeg og skriver på PC-en i min 2 roms leilighet. Her skal jeg bo til jeg blir hundre. I hvert fall til jeg blir åtti.


Dagen skal feires med god mat og min yndlingsdessert i samvær med familien.

søndag 26. februar 2012

Jeg ser ikke hva du sier

En gang jeg skulle ta bussen stilte jeg sjåføren et spørsmål. Det er så lenge siden at jeg har glemt hva det var. Jeg spurte, men jeg fikk ikke noe svar. Jeg gjentok spørsmålet mitt, men jeg fikk fremdeles ikke noe svar. Han nikker, kunne passasjeren bak meg i køen fortelle.


Mennesker kommuniserer ikke bare ved hjelp av ord. I tillegg til talespråket finnes det også et annet språk som består av ansiktsuttrykk, blikk, gester og kroppsholdning. Dette andre språket brukes parallelt med det verbale språket og kalles kroppsspråk, eller nonvverbal kommunikasjon. Jeg har lært at å riste på hodet betyr nei. Å nikke på hodet betyr ja. Ved å ha blikket vendt mot personen man snakker med, viser man at man er interessert i det den andre har å formidle. Nonverbal kommunikasjon benyttes for å få bekreftet eller å få avkreftet et budskap. Dersom det verbale språket ikke samsvarer med kroppsspråket, kan det oppstå usikkerhet og det kan se litt rart ut. Dette kalles diskrepans. Blindfødte barn får ikke automatisk samme type kroppsspråk som seende. Det må i så fall læres. Når jeg ikke får med meg kroppsspråket til dem rundt meg, er det mye som går meg hus forbi. Jeg kan for eksempel ha problemer med å tolke om noe som er sagt, er humoristisk eller alvorlig ment. Blindes kroppsspråk skiller seg ofte fra seendes. Vi har gjerne en tendens til å ha en litt sammensunket kroppsholdning og ha blikket vendt ned. Når vi ikke får impulser via synet, er det lett å synke sammen. Mange blinde har en liten synsrest, og prøver å få med seg det lille de kan av det som er på bakken. Ulik type kroppsspråk kan også føre til misforståelser. Jeg husker en bestemt episode fra da jeg gikk på barneskolen. Vi hadde vikar. Alle beskjeder som ble gitt til klassen, ble gjentatt til meg. Etter timen kom hun bort til meg og sa at hun visste ikke hvordan hun skulle få kontakt med meg. Dette skjønte jeg ingenting av. Jeg hadde jo fulgt oppmerksomt med hele timen. Etter å ha deltatt på ulike kurs om temaet, forsto jeg hva problemet den gangen bunnet i. I stedet for å ha ansiktet vendt mot læreren, hadde jeg sittet og stirret inn i veggen hele timen.


Jeg har fremdeles ikke et helt bevisst forhold til kroppsspråket mitt. Det faller meg like unaturlig å nikke med hodet hvis noen spør meg om jeg vil ha kaffe som å svare yes please.
Jeg ser på kroppsspråk som et fremmedspråk. Selv om jeg hadde lært å bruke det, hadde det ikke gitt meg samme mening som det verbale språket. Det hadde også blitt enveiskommunikasjon, fordi jeg ikke kunne fått respons på signalene jeg sendte ut.


http://no.wikipedia.org/wiki/Kroppsspr%C3%A5k


Har du et aktivt kroppsspråk? Ha en fin søndag med verbal og nonverbal kommunikasjon!

søndag 19. februar 2012

Reiseinnlegg med reklame

Damen har vært ute og reist. I denne uken har jeg vært i 2 fylker utenom Hordaland. Fra tid til annen liker jeg å overvære et kulturarrangement. Det gjør meg ingen ting å bruke en og to dager for å kunne være til stede på en forestilling som bare varer i noen timer. For noen uker siden leste jeg på nettet at det skulle være en presentasjon av de tre forfatterne som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2012. Det ville jeg ha med meg. Jeg kune reist fram og tilbake til Oslo på samme dag, men jeg fant ut at jeg ville handle litt på en butikk også. Mange synes det er rart at jeg reiser alene, men med god planlegging går det greit. Flybillettene må jeg bestille over telefon, for jeg klarer ikke å bruke nettsidene. Jeg bestiller assistanse. Da får jeg hjelp i skranken med å sjekke inn på flyet og hjelp med å sende bagasje hvis jeg har noen. Jeg blir fulgt inn og ut på flyet. Jeg har i flere år brukt Oslo Limousinservice når jeg besøker hovedstaden. Hos dem får jeg alltid kjempegod service. Sjåførene kjenner meg igjen, og det er en fordel når jeg kommer inn i ankomsthallen på Gardermoen og jeg ikke kan se dem. I Oslo bruker jeg et fast hotell. Der er jeg kjent med knappene i heisen og vet veien til frokostsalen og ned til resepsjonen fra rommet mitt. Jeg har et fast rom som jeg ber om å få hver gang jeg bestiller et opphold. Når jeg kommer ut fra romet føler jeg meg fram på veggen på høyre side av korridoren. Først treffer fingrene mine et bilde før de møter det kalde metallet til heisdørene. Da jeg vel var innstallert på mitt faste hotellrom, var det en times venting før jeg ble hentet igjen av sjåføren min. Nå gikk turen til Bekkestua bibliotek i Bærum i Akershus, og jeg fikk passere min andre fylkesgrense denne dagen. Biblioteket virket nytt og selv om jeg ikke kunne se det, fikk jeg en fornemmelse av at det var mye glass og ganske lyst. Jeg var ute i god tid. Etter en lang dag smakte det fortreffelig med en vaffel og en kopp kaffe. Damen bak disken i cafeen skulle ledsage meg til et bord hvor jeg kunne sitte ved, men før hun kom så langt rakk jeg å beføle en pelskledd dame. Jeg har lest alle de norske bøkene som er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, men jeg hadde ikke hørt stemmene til forfattterne. Alle leste mye fra bøkene sine. Et søskenpar underholdt med noen musikalske innslag. I pausen var det anledning til å kjøpe signerte bøker, men etter som ingen i familien min vil ha bøker av meg til gebursdag og jul, lot jeg det være.


Neste dag kom sjåføren min og hentet meg igjen til avtalt tidspunkt. Før jeg satte kursen mot Bergen, var det tid for shopping hos Adaptor. Det er der vi synshemmede kan kjøpe mange av hjelpemidlene våre fra. De har en nettside hvor man kan bestille produkter fra, men når jeg ikke kan se bilder av varene, kan jeg ikke forestille meg hvordan de er, og det er vanskelig å vite hva jeg skal velge. Jeg kjøpte en ting som jeg stiller meg svært skeptisk til, men det er jo gøy å prøve nye ting. Det kommer et innlegg her hvis det fungerer. Adaptor selger ikke bare hjelpemidler for synshemmede, men de har også mer eller mindre nyttige ting for allmennheten.



http://oslolimousinservice.no/
https://www.adaptor.no/Hjelpemiddelkatalogen


Har du vært på reisefot?

onsdag 15. februar 2012

Å skynde seg langsomt

I dyrerekken er det skilpadden jeg har lagt min store elsk og lidenskap på. Min mor sa en gang at det er ordet ”skilpadde” jeg liker, og det er det vel kanskje noe i. Jeg nyter både å uttale ordet ”skilpadde” og å skrive det. Det engelske ordet ”turtle” gir meg ikke samme mening. I motsetning til seende barn som først lærer seg begreper ved å se på ting, lærer blindfødte barn seg først ordet før de lærer betydningen av det. Da jeg gikk på videregående, ble jeg en dag invitert hjem til en annen elev. Hjemme hos dem hadde de skilpadde. Det var eksotisk og spennende. Jeg ville kjenne på skilpadden, men da den ble båret bort til meg, turde jeg ikke å strekke ut hendene for å ta på den. Jeg visste at den kunne bite. Jeg har ennå i dag til gode å kjenne på en levende skilpadde. Min forestilling om hva en skilpadde egentlig er, har jeg i stor grad dannet meg ut fra kosedyrutgaven Sophus som jeg er stolt eier av. Da den ble bragt til meg, var den innpakket i gavepapir uten hull til å puste gjennom. Stakkars Sophus! Han ble kjøpt i London. Noen har festet en lapp på ham der det står noe sånt som at han er en leke som kan vaskes på 40 grader i vaskemaskin, men alle vet vel at dyr ikke skal vaskes i vaskemaskin? Ut fra å ha befølt Sophus har jeg en viss forestilling om hvordan en virkelig skilpadde ser ut, men min fascinasjon ved dette dyret er nok like mye på det mentale planet. Skilpaddden gjemmer seg i skallet sitt når den er redd. Skilpadden tar opp mesteparten av vannet den trenger gjennom maten den spiser. Dersom en skilpadde drikker mye vann, er det tegn på at noe er galt. Dyret er rundt. Den har både dårlig syn og hørsel. Alle tenker på skilpadden som et dyr som beveger seg langsomt, men i virkeligheten kan den komme seg ganske fort av gårde hvis den vil. Jeg identifiserer meg selv litt med en skilpadde. Jeg liker å gjøre ting i mitt eget tempo. Mange av mine skjebnefeller har talesyntesen på datamaskinen og mobiltelefonen instilt på en for meg helt ubegripelig og uforståelig høy hastighet. Jeg må ha teksten lest opp langsomt. Ellers klarer ikke tankene mine å henge med. Jeg kan gå fort hvis jeg vil, men jeg forstår ikke hensikten med å løpe etter en buss dersom jeg vet at det kommer en buss kort tid etter som går samme sted. Jeg klarer ikke å ha for mange baller i luften om gangen. En oppgave må gjøres ferdig før jeg kan ta fatt på neste. Til tross for at jeg kan være litt treg, får jeg stort sett alltid utført mine gjøremål. Hastverk er lastverk, er det visst også noe som heter.


http://no.wikipedia.org/wiki/Skilpadder


Har du et favorittdyr?

torsdag 9. februar 2012

P2-lytternes romanpris

På lørdag går P2-lytternes romanpris av stabelen. 6 av fjorårets norske romaner er med på å kjempe om juryens gunst. Selv har jeg kun lest en av de nominerte. Med romanen ”Dager i stillhetens historie” er Merethe Lindstrøm i tillegg til å være nominert til P2-lytternes romanpris også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2012. I denne romanen tar forfatteren opp flere viktige temaer som blant annet bortadopsjon av egne barn. Jeg ambefaler varmt boken videre. Det faktum at forfatteren er fra Bergen, og at jeg syntes tydelig å kunne kjenne meg igjen i noen av stedsbeskrivelsene i boken gir også plusspoeng fra meg. Prisutdelingen blir sendt på førstkommende lørdag fra kl. 14.03. Bli med på å gjette hvilken av de 6 nominerte bøkene som blir vinneren av P2-lytternes romanpris. Dersom du er blant dem som har tippet riktig, kan du bli den heldige mottaker av alle de 6 bøkene. De nominerte er:


Tomas Espedal: Imot naturen

Marit Eikemo: Samtale ventar

Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

Gunstein Bakke: Maud og Aud

Stig Sæterbakken: Gjennom natten

Ragnar Hovland: Stille natt


http://blogg.nrk.no/bok/2012/02/06/tipp-vinneren-av-romanprisen/


Skal du følge med på kåringen av P2-lytternes romanpris?

tirsdag 7. februar 2012

Mat som bråker

Av en eller annen grunn har jeg aldri vært den store tilhengeren av knekkebrød. Hvis det mot formodning skulle falle meg inn å fortære et knekkebrød her i leiligheten skal det være med den hullete siden opp, uten smør og pålegget må være enten hvitost eller brunost. I Midt-Sverige blir hullsiden kalt for rikmannssiden mens den flate siden blir kalt for fattigmannssiden. Det er ikke utelukkende smaken som har gjort at jeg har styrt unna dette tradisjonsrike bakverket. Ved nærmere ettertanke har jeg kommet fram til det som i hovedsak har vært min egentlige grunn til å holde meg unna knekkebrød. Det bråker alt for mye. Når jeg spiser knekkebrød hører jeg verken mine egne eller andres tanker. Hvis jeg prøver å følge en engasjerende debatt på radioen eller lytte til en spennende lydbok, samtidig som jeg spiser knekkebrød, er det forgjeves. Jeg blir sugd inn i en knekkebrødboble. Det er som om et skall lukker seg rundt meg, og den eneste lyden jeg hører er lyden av knekkebrødet som blir hakket opp. Det hender at jeg spiser Wasa Sandwich. Det bråker ikke like mye som vanlig knekkebrød.




Befinner du deg inne i en knekkebrødboble? Hva er din oppfatning av korrekt knekkebrødkotyme?

søndag 5. februar 2012

Vafler med appelsinjus

Nei, jeg skal ikke komme med en ny og kulinarisk vaffeloppskrift. Selv om det har forekommet matoppskrifter her på bloggen, og jeg ikke vil utelukke at det kan dukke opp noen i ny og ne, vil jeg i hovedsak overlate formidling av matkultur til andre. Jeg har hørt om noen som har laget vafler med appelsinjus, men de har ikke villet ambefale det videre. Når man ikke kan se forskjell på melkekartongen og kartongen med appelsinjus, er det fort gjort å helle appelsinjus i vaffelrøren i stedet for melk. Det er mange ganger et mysterium å finne ut av hva som skjuler seg innenfor de ulike kartongene, boksene og glassene i kjøleskapet. I kjøkkenskuffene befinner det seg også et utvalg av poser med ukjent innhold. Man må være på vakt så man ikke heller salt i teen eller strør hvetemel på havregrøten. For å unngå de helt store matkatastrofene på kjøkkenet finnes det ulike hjelpemidler. Man kan merke matvarer med punktskrift, eller man kan lese inn navnet på matvaren med en merkepenn. Lappen limes på matvaren og avleses med pennen. I tillegg bruker vi ulike knep. Noen blinde setter for eksempel en gummistrikk rundt kartongen med appelsinjus for å skille den fra melkekartongen. Selv har jeg lagt meg til vanen med å kjøpe Q-melk. Den har et plastvindu og da er det enkelt å skille den fra andre kartonger. Noen matvarer er preget med uthevede bokstaver slik at jeg kan kjenne hva det står. Pizzaen Tradizionale har den siste tiden blitt en favoritt. På esken leser jeg helt tydelig med fingrene navnet på pizzaen. Det hender at jeg prøver et nytt produkt som jeg liker og gjerne vil kjøpe flere ganger, men hvis jeg har glemt navnet på det og kastet emballasjen, er det ofte umulig å finne tilbake til det igjen. Hvis jeg hadde kunnet lese på emballasjen hadde det vært lettere å huske, og lettere å finne tilbake til det aktuelle produktet i butikken.


http://www.oetker.no/oetker_no/html/default/debi-8kbdtv.no.html


Ps: Har dere hørt om mannen som pusset tennene med konens hårfjerningskrem?

fredag 3. februar 2012

Skal 2 bli til 3?

Siden 1909 har Norges Blindeforbund kjempet for blinde og svaksynte sine rettigheter i samfunnet. En utbrett misforståelse er at Norges Blindeforbund kun består av blinde medlemmer, og mange som kunne hatt nytte og glede av organisasjonens tilbud vegrer seg derfor mot å ta kontakt. Sannheten er at majoriteten av medlemmene er svaksynte mens mindretallet er blinde. I år er Norges Blindeforbund for 4. gang med i kampen om å vinne Gullfisken på TV 2.  Med reklamefilmen ”Mørkt kontor” håper vi å nå til topps i finalen. Med denne filmen settes det søkelys på viktigheten av å få flere synshemmede i arbeid.


Norges Blindeforbund har vært og er en viktig del av livet mitt. Jeg har vært en flittig bruker av deres tjenester og aktivitetstilbud. En viktig del av aktivitetstilbudet er barneleirene og ungdomsleirene. Første gang jeg var på barneleir i sommerferien var jeg åtte eller ni år gammel. Det var på Haraldvangen Camping utenfor Haugesund. Lederne var foreldre av barn som var deltakere på leiren og noen ansatte i Norges Blindeforbund. Vi var innlosjerte i hytter. De voksne lagde middag til oss som vi spiste i fellesskap. På hyttene fikk vi utlevert mat så vi skulle ordne oss frokost og kveldsmat på egen hånd. Mine minner fra mitt første leiropphold består blant annet av noen litt for ivrige besteforeldre som kom på inspeksjon hver dag for å sjekke at barnebarnet deres ble tatt vare på som det skulle. Jeg ble upopulær blant jentene jeg delte hytte med, fordi jeg ikke ville være med på å spleise på kattemat. Det gikk en katt rundt på campingplassen som de andre jentene forbarmet seg over. Etter som jeg aldri har vært en utpreget dyreelsker, og sparing er en utbrett hobby i familien, var det å spleise på kattemat helt utenkelig og uaktuelt for meg. Noen år senere var jeg på ungdomsleir der høydepunktet var å få hoppe i fallskjerm. Selvsagt var det tandemphopp. Det var fantastisk, og det føltes nesten som å flyte på en madrass. Jeg likte best minuttene etter at skjermen hadde løst seg ut.


I dag er aktivitetstilbudet til Hordaland fylkeslag en viktig del av min tilværelse. I tillegg kan jeg delta på spennende og grensesprengende kurs på blindeforbundet sine 3 sentre: Hurdal syn- og mestringssenter, Evenes syn- og mestringssenter og Solvik syn- og mestringssenter.


Fra før har Norges Blindeforbund 2 Gullfisker i samlingen. Skal det bli 3? På lørdag 4. januar 2012 er organisasjonen min med på å kjempe blant flere andre gode kandidater om å vinne årets Gullfisk for 2011 på TV 2. La mobiltelefoner og fasttelefoner gå varme, og hjelp oss med å fange Gullfisken!



https://www.blindeforbundet.no/internett/nyheter/gullfisken-2011-davids-kamp-mot-11-goliater


Har dere gullfisk? Planlegger dere å gå til anskaffelse av gullfisk? Ha en fin vinterhelg med eller uten gullfiskfangst!