mandag 31. desember 2012

Årsslutt og manglende årskavalkade

Det var på denne siste dagen av året 2012, at jeg burde laget en skikkelig oppsummering, eller årskavalkade, som det så fint heter. Alle medier og bloggere med respekt for seg selv har årskavalkader. Unntaket er meg. Jeg synes at årskavalkader er kjedelige. Derfor blir det ikke noen årskavalkade her. I 2012 publiserte jeg 68 innlegg, og de er alle tilgjengelige i mitt bloggarkiv. Når jeg har trykket på Publiser-knappen, blir dette det 69. innlegget. Til dere som måtte savne en gjennomgang av året vi snart har lagt bak oss: Gå inn og les selv!


Takk for et fint bloggeår! Jeg håper alle får en så fin nyttårsfeiring som mulig. Riktig godt nytt år!

torsdag 27. desember 2012

Gledelig jul! Og brutte tradisjoner

De siste dagene har for en stor del bestått av spising, eller eting, som mange velger å si i landsdelen jeg bor i. Det er dyrene, altså de firbeinte som eter, mens vi mennesker, altså oss tobeinte som spiser. Nå skal jeg ikke komme med mer flisespikkeri i dette innlegget, men gå over til det jeg har tenkt å fortelle om. Julehelgen har gått med til å fortære risgrøt, pinnekjøtt, mandelkjernepudding med jordbærsaus, ripsiskake, fisk, kaker, frukt og mye kaffe.  Forbrenningen av kalorier har absolutt ikke stått i forhold til inntaket av næring. De siste dagers største fysiske utskeielse, var da jeg for 2 dager siden jobbet iherdig med å grave ut innholdet fra X antall pakker. En myggjager er nok litt utenfor sesong nå. Den kan jeg vel kanskje ta frem om et halvt års tid. I mellomtiden kan jeg koke opp grøt i en ny gryte. Når jeg er mett, kan jeg rulle meg i nytt sengetøy og spise konfekt, mens jeg for eksempel hører en lydbok. Det siste fikk jeg ikke, men jeg har kjøpt 2 i julepresang til meg selv. Den ene av dem ble sprettet lenge før jul, men den andre har jeg klart å spare. En familietradisjon (mange vil nok si den er litt sær), ble brutt i år. Til min store skuffelse var det bare gaver innpakket i glatt papir med bånd rundt. Det ble ingen gratis gamle eller nye nyheter å få med på kjøpet i år. Ingen ting av det jeg fikk, var innpakket i avispapir. Jeg har i løpet av de siste julaftnene, blitt vant med alltid å få en ekstra julegave med på kjøpet, i form av en gratis avis. Har dere klart å holde på familietradisjonene i julen?


FORTSATT GOD JUL!

mandag 24. desember 2012

Absolutt julaften

Julaften er å våkne til julemorgensendingen på radio. Julaften er å spise en god frokost med godt julepålegg i følge med 2 glass lettmelk og 1 krus med julete. Julaften er å smake på julebakst som jeg har fått av gode venner, og å høre lyden av kakesmuler som knaser under inneskosålene. Julaften er å få vite at Prinsesse Ingrid Alexandra liker tomatsuppe akkurat som jeg gjør, og at hun også synes at det er kjedelig å bli tatt bilder av. Julaften er å gå i butikken og kjøpe noen flere klementiner, og å slå av en prat med gode naboer. Julaften er å taste av gårde en kjapp tekstmelding til familie og bekjente, med ønske om en riktig god jul. Julaften er å helle litt kanel i hånden, og å strø krydderet over en porsjon med risgrøt fra Fjordland. Julaften er å spise risgrøt med passe mengde av kanel og sukker på, men uten mandel i. Julaften er å fortære en marsipangris, selv om jeg ikke fant en mandel i julegrøten. Julaften er å ha julegaver klare til dem jeg skal være sammen med på julekvelden. Julaften er å huske å ta med meg årets julepost, slik at jeg kan få noen til å lese den høyt for meg. Julaften er å ha tatt frem den svarte kjolen og svart strømpebukse, og å håpe at de svarte finskoene er der jeg tror at de skal være. Julaften er å kjenne på forventninger og spenningen som stiger i takt med at tidspunktet for utdelingen av julepakker nærmer seg. Julaften er for meg, å glede meg til god julemiddag etterfulgt av en vellaget og velsmakende juledessert. Julaften er å spise så mye at jeg nesten sprekker. Julaften er å skrive årets julaftenblogginnlegg mens snøen laver ned i Bergen.


GOD JUL!

lørdag 22. desember 2012

Filosofiske gullkorn fra barnemunner

I går var jeg på en hyggelig førjulsvisitt, og jeg fikk som alltid når jeg er gjest hos dem, utsøkt bevertning. Ved middagsbordet utspant det seg en spennende diskusjon mellom de yngste medlemmene av familien og meg.
Stian 5 år: ”Cecilie, da du lå inne i magen til mammaen din, tenkte du at du skulle bli blind, da?”
Jeg: ”Jeg kan ikke huske så langt tilbake. Jeg tror ikke det er noen som kan huske noe fra da de lå inne i magen til mammaen sin.”
Espen 7 år: ”Når man ligger inne i magen til mammaen sin, vet man ikke hva det vil si å tenke.”


Ha en tankefull kveld med eller uten undring!

fredag 21. desember 2012

Irritasjonsmoment i førjulstiden

Det er mye man kan irritere seg over her i livet. I hvert fall hvis man går inn for det, og det gjør jeg til gangs. Noen mener nok at jeg har for lite å engasjere meg i, og for lite å ta meg til. Kanskje de har rett i det, men jeg irriterer meg uansett like heftig før jul hvert eneste år. Det er verken stygg julemusikk eller dårlig julemat som er kilden til min irritasjon og frustrasjon. Jeg lar meg heller ikke affisere av trengsel, lange køer overalt, og at mennesker handler som gale i butikkene, som om de tror at akkurat denne julehøytiden skal bli deres siste. Jeg har en liten familie å kjøpe julegaver til, så den juleforberedelsen er raskt unnagjort. Jeg er heller ikke plaget av stygg eller mangelfull julepynting. Den slags overlater jeg til andre med høyere kompetanse på området, og med bedre forutsetning enn meg. Det som går så sterkt inn på meg i julemåneden, er av verbal karakter. For mange er det for en bagatell å regne. Mange vil nok også være uenige med meg. For meg er det ekstremt viktig og snakke og å skrive korrekt til en hver tid. På dette området er jeg nesten pedant, selv om jeg skal medgi at jeg også gjør noen digre tabber en gang i blant. Når jeg blir oppmerksom på dem, går det lenge før jeg får dem ut av tankene mine, og jeg går og lurer på hvor mange som kan ha fått det med seg. I desember måned står ørene mine på stilker og hjernen min jobber på høygir, for å få registrert alle som ut fra mitt synspunkt uttrykker seg galt. Det er følgende gjentakende frase som er årsak til min irritasjon og frustrasjon, og som er opphav til dette innlegget: ”God jul og godt nytt år!” Etter min oppfatning bør vi ønske hverandre en god jul før jul. Nyttårsønskninger bør vi vente med til det nye året starter. Dem i min familie og omgangskrets som jeg regner som intelligente og oppegående individer, holder seg til sistnevnte. Når noen ønsker meg god jul og godt nytt år før julen ringes inn, får jeg lyst til å svare dem: ”God jul og god pinse!” Det kan hende jeg gjør det en dag. Jeg er spent på reaksjonen til vedkommende jeg sier det til. Det er synd at jeg ikke får se ansiktsuttrykket til han eller henne.


Ha en fin siste adventshelg i 2012 alle sammen!

onsdag 19. desember 2012

Ønskeinnlegg


 
Julen 2012 nærmer seg med stormskritt. Mange skriver milelange ønskelister over myke og harde ting som de håper skal ligge under juletreet på julaften. Jeg vil nå oppfordre deg som leser, enten du har blogg selv, eller du er en av dem som bare titter innom av og til, om å komme med din ønskeliste. Materielle ønsker som IPad og merkeklær, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, men hvis du har ideer eller forslag til temaer jeg kan skrive om her på bloggen, er du velkommen til å skrive  noen ord om det i kommentarfeltet. Det kan være saker som har med synshemning/funksjonshemning å gjøre, eller for så vidt hva som helst annet. Jeg er åpen for innspill. Jeg har selv en ide til et frustrasjonsinnlegg vedrørende før nevnte høytid som vi står foran nå. Det kommer antakelig en av dagene før julaften. Nei, det skal ikke dreie seg om mennesker som må feire jul alene, at noen av oss ikke har råd til å kjøpe julegaver til sine barn, at vi handler som gale i butikkene, eller stygg julepynt.


Ha en fin førjulsonsdag!

fredag 14. desember 2012

Morgenkry ved morgengry

I dag er jeg verken kry eller morgenkry, men jeg liker å stå tidlig opp om morgenen. For det første føler jeg at jeg får mer ut av dagen da, enn om jeg hadde stått opp på et senere tidspunkt. For det andre vil jeg distansere meg fra det bildet folk har av en som er avhengig av trygdeytelser, nemlig at vedkommende ligger og drar seg til langt ut på dagen. Selvsagt er det mange som gjør det, men det gjelder langt fra alle. Jeg tilhører i hvert fall ikke denne kategorien av navere. Jeg er ikke sikker på når morgengry egentlig er, men på hverdager har jeg alarmen på mobiltelefonen stilt til klokken 06:00. Jeg er ikke så morgenkry at jeg spretter opp av sengen og til dusjen for å ta en kald avrivning med det samme jeg har trykket på mobiltelefonens stoppknapp. Nei, jeg blir tvert imot liggende i sengen og hører radio i noen timer. Når jeg føler meg passe oppdatert på det som skjer i verden, og hva som rører seg i kulturlivet, er jeg klar for å møte dagen med et stort, eller kanskje litt mindre smil, alt ut fra  hva som står på agendaen. Denne morgenen var nok munnen min som en rett strek. Dersom jeg hadde kunnet se meg selv i speilet, hadde jeg antakelig fått se et litt slitent ansikt. I går kveld hadde jeg et hyggelig førjulsselskap, men klokken hadde passert langt over midnatt før jeg fikk lagt meg til lading. Batteriet mitt var helt flatt. Jeg er en elendig blogger som aldri tar bilde av det jeg spiser til frokost, men denne morgenens frokost var så pass presentabel at jeg tør  å nevne den her, dog uten at den er blitt foreviget, slik at andre bloggere og fjerne slektninger en gang i en fjern fremtid, kan se hva jeg spiste til frokost fredag den 14. desember 2012. Det var selskapssnitter. Rester etter gårsdagens kalas. Denne litt overdådige frokost, ble ikke inntatt med levende lys på bordet, eller i selskap med Trendenser på IPad. Med fare for å sette fyr på både meg selv og alt annet i min nærhet, er det første utelukket. Da jeg ikke er så heldig å være i besittelse av en IPad, faller også det andre bort. På hverdager i timen mellom 09:00 og 10:00 er det Radio Z (Norges Blindeforbunds nettradio) som gjelder. Der etter setter jeg over til reprisen av God Morgen Norge, på TV 2. Plutselig er klokken 12:00, og morgenen har på forklarlig eller på uforklarlig vis, gått over til å bli formiddag.

tirsdag 11. desember 2012

Livet og verden består av hull

Det er ikke ofte jeg gjør det, jeg tror faktisk ikke at det har hendt, men i dag vil jeg komme med et julegavetips til barn. Øyvind Torseter har laget en helt unik billedbok, kalt "Hullet". Den handler om en mann som flytter inn i en ny leilighet, men i leiligheten er det et hull. Hullet går tvers gjennom hele leiligheten. Mannen ramler ned i hullet. Nede fra hullet ringer han og forteller at det er et hull i leiligheten. Han fanger hullet med en pappeske. Den tar han med til et laboratorium, hvor det blir tatt prøver av hullet. Historien fortelles med tegninger, og med noen få snakkebobler. Det aller mest fascinerende er at det er et fysisk hull tvers gjennom hele boken. Boken er utgitt på Cappelen Damm.

Her ser dere bokens forside.


Mitt eget forhold til hull er mangesidig og har til tider vært problematisk. På den ene siden er jeg avhengi av dem, men på den andre siden har hullene også gitt meg mye hodebry. Kroppen min har flere hull. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde jeg verken  kunnet ta til meg føde eller kvitte meg med den igjen. Mange mennesker har hull i ørene og doller seg med ørepynt av ymse kvalitet. Jeg har også hatt hull i ørene, men de er for lengst grodd igjen.


Jeg husker ikke når jeg hadde mitt første møte med et hull. Her har jeg et stort hull i hukommelsen. En tidlig morgen fant jeg en sil som jeg ville leke med. Den fylte jeg med vann og tok den med inn på rommet mitt. Dette gjentok jeg flere ganger, men hver gang var silen like tom. Jeg ble mer og mer frustrert. Hva i all verden var det som skjedde, eller som jeg gjorde galt? Jeg oppfattet ikke de små hullene som vannet rant like fort ut igjen fra silen som det var kommet inn gjennom.


Senere, etter at jeg var flyttet hjemmefra, skulle jeg få stifte bekjentskap med et mye større og langt mindre uskyldig hull enn de små hullene på silen. Jeg hadde besluttet å legge søndagsturen hjem til min mor og min reservefar. Det var en strekning på litt i underkant av en mil. Det fatale hendte da jeg var på den siste etappen, som var en gang og sykkelsti. Det foregikk veiarbeid. Et stort hull i veien var åpent og uten sikring. Det gikk selvfølgelig akkurat med meg som med mannen i den tidligere nevnte boken. Jeg datt ned i hullet. Bort sett fra at jeg fikk noen skrubbsår, pådro jeg meg ingen skader. Jeg vet ikke hvor stort hullet var, men det var i hvert fall så dypt at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen på egen hånd. Heldigvis kom det en mann forbi som hjalp meg opp igjen. Jeg kom endelig langt om lenge frem til mitt bestemmelsessted, om enn litt skjelven.


For noen år siden skulle vi gå over fra den gamle myntserien og til den vi har nå. For at vi blinde ikke skulle gå helt surr i gammel og ny mynt, var det noen som kom på en genial ide. 1-kronen og 5-kronen fikk hull gjennom seg. I forkant gikk diskusjonene høyt. Kunstnerne som skulle lage utsmykninger på myntene var misfornøyde, fordi de fikk mindre plass å boltre seg på. De tapte kampen til slutt, og vi fikk de etterlengtede hullene våre.


PS. Ikke spis for mye snop. Da kan dere få hull i tennene!

onsdag 21. november 2012

Mitt indre fargespill

Jeg er født blind, men jeg har hatt en liten synsrest, slik at jeg har kunnet skille mellom lys og mørke, og jeg har kunnet skimte skarpe farger. Særlig i løpet av de siste årene har jeg merket at det lille synet mitt har blitt gradvis forverret, og at fargesynet er blitt så å si borte. Jeg har opplevd noe merkelig. Parallelt med at den fysiske synssansen har forsvunnet, har jeg fått et indre syn som har blitt stadig mer fremtredende. Til å begynne med kom fargebildene til meg om kvelden når jeg hadde gått og lagt meg og lukket øynene. Det første jeg fikk se var en hvit kam hvor taggene pekte ned. Senere ble den avløst av fargebildene. Det er farger som danner alle slags rare og ubestemmelige figurer. Ofte kan jeg se en søyle med mange farger som beveger seg oppover. Andre ganger er det noe grønt i nederste del av øyet, mens det lenger oppe kommer frem en rød eller rosa figur. Oppe i venstre del av synsfeltet er det noe gult. Ofte ser jeg også et blått lys. Til å begynne med opplevde jeg disse fenomenene kun når jeg hadde øynene lukket, men nå viser de seg når jeg har dem åpne også. Før trodde jeg at det var jeg som var blitt litt rar, men så hørte jeg om andre som har hatt, og som har lignende opplevelser. Det med kammen og fargene er visst ganske vanlig. En dame har fortalt at hun ser et kor som står oppstilt og synger med åpne munner. Jeg har aldri sett en tegning eller et maleri, og heller ikke andre former for kunst, men jeg tenker at det jeg ser er kunst. Kanskje det kunne vært en installasjon av farget lys. Jeg synes det er fint, men jeg lurer på hva som skjer dersom jeg blir helt blind. Får jeg beholde den indre fargekunsten min? Nå som jeg er blitt vant til den, vil jeg i hvert fall savne den hvis den forsvinner.


Jeg har diskutert det indre fargespillet mitt med diverse øyeleger. De er kjent med at slikt forekommer hos personer med svært nedsatt syn, men det er ingen som har kunnet gi meg en naturlig forklaring på hvorfor det oppstår. De fleste mennesker har et indre liv som består av mentale bilder og fantasier. Vår teori er at hos mennesker med normal synsfunksjon, blir dette skjøvet til side. Det er ikke kapasitet til å fokusere på både den fysiske og den indre verdenen.


Har du hatt, eller har du underlige synsopplevelser?

tirsdag 20. november 2012

Mot mørkere tider

Noen dager er lyse. Noen dager er mørke. Med dette mener jeg ikke at jeg er lys eller mørk til sinns. I lange perioder ser omgivelsene veldig lyse ut for meg, uansett om det er dag eller natt, eller om det er sommer eller vinter. Da tenker jeg at jeg har min egen midnatttsol. Det er lyst selv om jeg lukker øynene. I andre perioder er det omtrent mørkt hele tiden. Det er nesten som skumring. Noen dager når jeg er ute og går, kjenner jeg at jeg har en varmekilde som følger etter meg. Da forstår jeg at det må være solen. Noen sa til meg en gang, at slik jeg ser verden, er antakelig som å gå inn i en vegg av tåke. Mange tror at blinde mennesker bare ser svart, men sånn er det nødvendigvis ikke. Riktig nok er det noen få blinde som ikke en gang har lyssans. Noen blinde ser bare en gul flekk midt i synsfeltet. De fleste blinde har en liten synsrest, slik at de for eksempel kan oppfatte forskjell mellom lys og mørke. Det blir født flere blinde guttebabyer enn jentebabyer. Blinde jenter har ofte et lite fargesyn, mens gutter har bredere sidesyn. Det er noe med de X og Y-kromosomgreiene som vi lærte om i biologitimene på skolen, og som jeg ikke helt har oversikt over.


For mine foreldre kom det som et stort sjokk da det like etter fødselen ble oppdaget at jeg var blind. Jeg ble raskt flyttet fra barselavdelingen og over til øyeavdelingen. Jeg tror det fort ble klart for både leger og foreldre at jeg kunne skimte forskjell mellom lys og mørke, men det kan ikke alltid være like lett å undersøke hva et lite barn ser.


Frem til jeg begynte på skolen var sykehuset mitt andre hjem. En dag da jeg var på vei til øyekontroll sammen med min mor, pekte jeg på bilene som sto parkert langs fortauskanten. Jeg pekte og sa: ”Mamma, den bilen er blå”, og ”den bilen er rød”. For min mor var det helt nytt at jeg kunne se farger, og jeg husker at hun fortalte om det til legen.


Mitt yndlingssnop var Non Stop. Jeg kunne ta opp en og en sjokoladebit og holde den foran øynene for å studere fargen på den. Når jeg fylte en neve med Non Stop, ble det en fantastisk fargemosaikk. Instinktivt visste jeg likevel at jeg ikke måtte spise de grønne. Dem måtte min mor sortere bort for meg. Jeg var fullt klar over at jeg hadde en øyesykdom som kaltes grønn stær og noe enda skumlere som het Glaukom, og som måtte bekjempes med både øyedråper og mange operasjoner. En dag var det et spennende program på barne-TV om hvordan Non Stop ble produsert. Før barne-TV var det alltid en fast prosedyre. Hvis jeg var ekstra tidlig ute med å skru på fjernsynet, som vi kalte det, var det bare prøvebilde akkompagnert av en ekkel lyd. Etterpå kom pausefiskene. Jeg kunne ikke se at det var fisker, men jeg fulgte de små fargeklattene med hodet rundt på skjermen. Når det nærmet seg barne-TV, ble det vist en klokke. Det var hvite eller lyse visere og tall mot en blå bakgrunn. Med nesen nesten helt inn mot skjermen, fulgte jeg langeviseren runde etter runde på urskiven. Jeg prøvde også å holde tritt med sekundviseren, men den stakk bare fra meg hele tiden.


Kontraster har vært viktige for meg. Jeg husker at jeg sto på kjøkkenet på landstedet hos mormor og morfar. Jeg hørte på susingen og kjente den gode duften som steg opp fra kaffetrakteren. Når jeg holdt hodet mitt helt inn til kaffetrakteren, kunne jeg se den mørke væsken som rant fra kolben og ned i kaffekannen.


Som alle andre barn ville jeg også ha sykkel, og det kjøpte morfar til meg en sommer, da jeg var på ferie hos ham og mormor i Haugesund. Heldigvis var det bare familie og kjente i gaten der vi bodde, så der var jeg relativt trygg. Det var litt verre når jeg ferdedes lenger borte fra hjemmet. Når jeg syklet måtte jeg hele tiden konsentrere meg hardt om å holde passe avstand til det grønne langs veikanten. På den måten klarte jeg stort sett å unngå å havne i grøften.


Ettter hvert som årene gikk, merket jeg gradvis at den lille synsresten min ble dårligere. Det ble også mer og mer anstrengende for meg å se det lille jeg kunne se. Nå er jeg ikke sikker på hva jeg ser og hva jeg ikke ser lenger. Jeg tror at fargesynet er så å si borte. På et vis er det vanskelig å vite om jeg ser det jeg tror jeg ser, når jeg befinner meg i mine vante omgivelser. Ofte er det nok slik at jeg ser tingene som jeg har lagret dem inne i hodet mitt, og slik som jeg husker dem. I tillegg til at det ofte er lyst hele døgnet, uansett årstid, hender det av og til at det går et lys opp for meg, og jeg aner at lysene er tent inne hos meg. På sikt tror jeg at jeg kommer til å bli helt blind. De mørke periodene kommer oftere og oftere.


Ha en fortsatt fin dag, uansett om den er lys eller mørk for deg!

søndag 18. november 2012

Novembervår og julebrus

Det er mildt i været. I alle fall med tanke på at vi befinner oss i november måned. Dagtemperaturen her i Bergen har i gjennomsnitt lagt på rundt 10 varmegrader den siste tiden. Det gjør meg ingenting å slippe å pakke meg inn i tjukke vinterjakker og å presse føttene mine ned i store støvletter. Jeg fryser ikke på soverommet mitt der jeg ligger under min sommerdundyne, og uten varmeovn på. Det sies at vi skal få mildere vintre fremover. Da blir det billigere strøm. Jeg driter i klimaendringene. Tenk om vi om noen år kan dyrke grønnsaker hele året, for ikke å snakke om at vi kan bli selvforsynte med frukt som banan og appelsin, som vi nå må importere.


Det føles feil å drikke julebrus når det nesten er vår i luften. I min forestillingsverden skal det være minusgrader, og bakken skal være dekket av snø som jeg hater, når jeg inntar denne søte juledrikken som jeg husker som rød. For en måneds tid siden nådde ryktet meg om at årets julebrus hadde funnet veien til butikkhyllene. Jeg synes det er i tidligste laget å drikke julebrus i oktober, så jeg har klart å utsette det helt til i går. I går ettermiddag hadde jeg bestemt meg for å drikke årets første julebrus, og det gjorde jeg også. Jeg gikk med faste skritt til nærmeste butikk hvor de selger slikt. For mitt indre kjente jeg hendene mine som grep rundt en liten glassflaske, en sånn som man må bruke opptrekker for å åpne. Det er bare Hansa som lager julebrus. Alt annet er bare simpel etterligning. Da jeg hadde kommet meg vel inn i butikken, og hadde stilt meg ved kassen, som jeg må gjøre for å vente på hjelp fra betjeningen, kjente jeg nervøsiteten i meg stige til uante høyder. Hos kunden foran meg i køen klirret det helt tydelig og mistenkelig i glassflasker. Mitt skrekkscenario var at han hadde kjøpt hele butikkens beholdning av julebrus, og at jeg måtte vente til de fikk inn en ny forsyning en gang i neste uke. Klokken var ennå ikke passert seks, så kanskje var det ikke julebrus likevel, men noe sterkere og langt mindre uskyldig han kjøpte? Jeg gikk i hvert fall glad og fornøyd hjem med seks klirrende flasker med julebrus fra Hansa i en bærepose.


PS. Under tilblivelsen av denne teksten, måtte forfatteren ty til en flaske med julebrus, vel og merke fra Hansa, for å få tilført litt mer sukker til hjernen.

tirsdag 13. november 2012

Få en utmerkelse og la den vandre



Endelig har jeg også fått en bloggpris. Den fikk jeg fra den hyggelige mormoren i Mormoruniverset. Man skal kopiere inn bildet i innlegget på sin egen blogg og linke til bloggen man har fått prisen fra. Meningen er at man skal sende stafettpinnen videre til 5 nye blogger som fortrinnsvis skal ha under 100 følgere hver. Denne regelen prøver jeg å følge, for det er mange der ute som skriver bra, og som flere av oss bør få vite om. Når man har publisert innlegget, skal man på en eller annen måte gi mottakerne beskjed om at de har fått en utmerkelse. Det er over en uke siden jeg fikk denne utmerkelsen, via en hyggelig kommentar, og jeg er nok litt sent ute med å følge opp. Grunnen til at det ikke er blitt gjort før, er at jeg ville vente til jeg hadde mulighet til å få assistanse, slik at jeg kan følge oppskriften best mulig.

De 5 heldige er:

Gratulerer til de heldige!

søndag 4. november 2012

Fri som fuglen

Man er vel egentlig ikke så veldig fri der man sitter fastspent i et trangt sete klemt mellom to fremmede sjeler, inne i en metallboks som fyker av gårde over skyene. Hva et fly er, er litt svevende for meg. Jeg forestiller meg det litt som en kjempestor fugl laget av metall, og at alle passasjerene sitter inne i magen på den, men det forekommer meg at det kanskje ikke er helt riktig. En gang var jeg på Flesland (jeg tror det var i regi av Norges Blindeforbund) og kjente på digre fly som ble brukt til ruteflygning. Jeg tok dem i fingersyn bit for bit. Flyene var så store, slik at det var vanskelig for meg å danne meg et helhetsbilde av dem. Det faktum at jeg kan bruke noen få timer, og vips, så befinner jeg meg i en helt annen by enn den jeg startet fra, fascinerer meg. Å fly fra Bergen til Oslo tar for eksempel ca. 3 kvarter. Når jeg legger til tiden det tar å kjøre til og fra flyplassene, pluss ventetid, tar det omtrent 3 timer. Det oppleves som en stor frihet i det å kunne forflytte meg raskt fra sted til sted. Jeg elsker å fly. Både å ta av fra rullebanen, selve flyturen og å lande, er skikkelig gøy. Det gjør ingenting om det er litt turbulens. Da føler jeg at jeg får ekstra mye for pengene. Hvis jeg skal bo et annet sted enn her jeg bor, er drømmen å bo like ved en flyplass. Når jeg er hjemme er det en stor nytelse hvis jeg hører et fly i luften. Det representerer bevegelse for meg. Jeg har til og med notert meg noen klokkeslett i løpet av dagen og uken, hvor jeg kan regne med å få høre flydur. Om morgenen skrur jeg ned volumet på radioen og ligger helt musestille i sengen, når jeg hører flyet komme i det fjerne. Slik ligger jeg og tar det inn, helt til flyet har passert, og det er utenfor hørevidde for meg. På en måte synes jeg det er bedre å ligge i sengen og høre flyet passere, enn det er å være om bord i det selv.


Jeg bryr meg ikke om å reise til utlandet. Ja, selvsagt med unntak av Sverige, men det regner jeg ikke som utland. Noen innenlandsflygninger blir det som regel i løpet av året. Det er som oftest mellom Bergen og Oslo. I løpet av de siste årene har SAS fått en stor konkurrent i lavprisselskapet Norwegian. De fleste mennesker er opptatte av å komme seg billigst mulig dit de skal. For å holde prisnivået på flybilletter nede, må det skje på bekostning av noe. Det går ut over sikkerhet og service. Mine tanker rundt dette er at så lenge flyet er i rute, og ingenting uforutsett skjer, fungerer det helt fint å reise med et lavprisselskap. Dersom noe inntreffer, er sannsynligheten for at man må ordne opp selv, mye større med lavprisselskapet enn med et stort og anerkjent flyselskap. Dem som ikke behersker selvbetjeningssamfunnet fullt ut, og har noen ekstra hjelpebehov slik som meg, kan bli tapere dersom rutenettet kun blir trafikkert av lavprisselskap. De få gangene i året jeg vil ut og få litt luft under vingene, er det derfor kun SAS som gjelder for meg. Jeg håper at vi i fremtiden også vil ha mer enn ett flyselskap i Norge.

onsdag 31. oktober 2012

En skummel dag

I dag er det Halloween. Det er en amerikansk skikk som begynte å bre om seg her i landet fra slutten av 1990-tallet. Omtrent 18 prosent av oss feirer Halloween, hørte jeg i dag. I ettermiddag og kveld skal horder av barn iføre seg ekle kostymer og oppsøke intetanende hjem på jakt etter noe søtt. Nåde dem som ikke har hamstret haugevis av søtsaker til i dag. Med Halloween-linser kjøpt over Internett, kan dagen bli litt mer skummel enn det som var tiltenkt. Linser som ikke har blitt tilpasset av øyelege eller optiker, kan føre til varige skader. Linser som er bestilt over nettet, inneholder ofte materialer som kan være skadelige for øynene. Du kan lese mer om dette ved å trykke på lenken nedenfor.



Selv har jeg ikke noe forhold til Halloween. Jeg synes bare det er noe tull. Da er den gamle bergenske tradisjonen med å gå nyttårsbukker heller å foretrekke. Jeg innser at Halloween er kommet for å bli, men jeg synes det er synd hvis våre gamle, norske tradisjoner kommer i annen rekke eller forsvinner.


Ha en skummel dag med eller uten snop!

søndag 28. oktober 2012

Eggende toner

Jeg kan jo begynne med å stille det velkjente spørsmålet: Hva kom først, hønen eller egget? Det som i hvert fall er sikkert, er at vi i Norge spiser uhorvelige mengder med egg, både i rå, steikt og kokt tilstand. Egg hører med til en god søndagsfrokost, enten man går for den tunge varianten med steikt egg og bacon, eller man velger den enklere løsningen med et nykokt egg som har fått ligge akkurat passe lenge i det boblende vannet. Selv foretrekker jeg sistnevnte. En tradisjonell eggekoker synes jeg er vanskelig å bruke. Da jeg var i Oslo i vinter kjøpte jeg noe som jeg vel kanskje halvveis har lovet å fortelle om her på bloggen. Jeg ville teste det ut først. Det er en morsom liten dings som har form som et egg. Den skal legges ned i vannet sammen med eggene når man koker dem. Den spiller en bit av 3 ulike kjente melodier, avhengig av om eggene er bløtkokte, middels eller hardkokte. Slik jeg har forstått det, blir hver melodi spilt 3 ganger. Musikk er ellers å betrakte som kaktus for mine ører. Mitt ellers så kalde forhold til musikk varmes opp sammen med eggene, i påvente av noen eggende toner, for jeg vet jo at disse tonene leder til noen etterlengtede egg. Hvis jeg skal være ærlig, og det bør jeg vel være, er jeg usikker på nytteverdien av denne nyanskaffede duppeditten. Den er muligens kanskje mer morsom enn den er nyttig. Den spiller for korte utdrag av låtene, synes jeg. Det er viktig å oppbevare den i kjøleskapet når den ikke er i bruk, og den har en holdbarhet på ca. halvannet år.

Dette bildet er hentet fra Peter's of Kensington


BeepEgg kan kjøpes hos Adaptor som jeg også har lenke til lenger nede på siden. Jeg blir ikke  sponset for å prøve å lokke noen til å kjøpe dette produktet. Det er kun for å ha noe morsomt å  skrive, og det håper jeg at dere også synes at det er.


Jeg håper alle har hatt en velsmakende søndagsfrokost med eller uten egg og musikk!

fredag 26. oktober 2012

Jeg vil bli sett!

Jeg vil bli lagt merke til. Det er ikke sånn å forstå at jeg er så veldig PR-kåt eller oppmerksomhetssøkende, men jeg vil at andre der ute skal vite at jeg finnes. Selv om jeg ikke kan se mine medmennesker, er det en fordel at andre kan se meg. Før jeg står opp om morgenen, lytter jeg gjerne til morgensendingen til NRK Hordaland. Mantraet til en av programlederne der i høst er: Bruk refleks! I tillegg til at det på denne årstiden er mørke dager og kvelder, har vi, for meg av en eller annen uforståelig grunn, tilbøyeligheter til å iføre oss mørke klær. Jeg har refleks på den hvite stokken min, har jeg fått vite, så jeg føler meg relativt trygg. Ellers finnes det et stort utvalg av reflekser og reflekstilbehør der ute på markedet.  Det er noe som heter refleksgarn. Det er garn som man blander med annen type garn, og som har en spennende reflekterende effekt, ifølge produsenten. Jeg synes det høres morsomt ut, men dem jeg har fortalt om det til er skeptiske. Jeg har derfor slått fra meg tanken om å ønske meg votter og lue strikket med refleksgarn til jul. Jeg vil jo ikke se ut som et vandrende juletre heller. Noen ganger hender det at ting fortoner seg litt annerledes ut i virkeligheten enn hva det gjør i min forestillingsverden. 



Ha en lysende mørketid med synlighet!

søndag 21. oktober 2012

Om å røre ved ord

”Du rører ved ord”, sa en av mine medelever av utenlandsk opprinnelse til meg en dag da jeg gikk på videregående. Det hadde hun helt rett i, for det er jo akkurat det jeg gjør når jeg leser.  Vanlig punktskrift trykt på papir tar utgangspunkt i en celle bestående av 6 punkter, slik som øynene på en terning. Ut fra kombinasjoner av disse 6 punktene dannes alle slags bokstaver og tegn. Jeg leser fra venstre mot høyre. Den høyre hånden leder an mens den venstre følger hakk i hel bortover linjen. Mange tror at blinde bare oppfatter ett tegn om gangen når de leser, men det stemmer ikke. Når jeg legger hendene mine på papiret, fanger fingertuppene opp mange tegn samtidig. Torsdag og fredag i forrige uke var jeg på Nasjonal Punktskriftkonferanse i Oslo. Både ansatte ved trykkeriet i Bergen som trykker bøker og publikasjoner i punktskrift, de som tilrettelegger læremateriell, pedagoger som underviser blinde, og ikke minst mange av oss som bruker skriftspråket i dagliglivet var representert der. Det å tilrettelegge lærebøker for blinde, spesielt for de laveste klassetrinnene, byr på mange utfordringer. Dagens lærebøker er veldig visuelle. Det er bilder, tankekart, pynt og mye mer som vi ble forklart, men som jeg ikke husker nå. Taktile bilder med mange detaljer er vanskelige å tolke med fingrene. Virkemidler som er ment for å adsprede og underholde de seende, blir i stor grad forklart skriftlig i punktskriftboken. Blinde barn får som følge av dette enda mer tekst å forholde seg til. Et problem er det jo også at de yngste barna ikke har lært å lese ennå. Ved skolestart stiller seende barn med et fortrinn ved at de ofte har lært å lese helt eller delvis. De omgir seg med tekst overalt. Blinde barn får ofte sitt første møte med tekst når de begynner på skolen. Da må de bli kjent med punktene, de må lære hva en bokstav er, en bokside og en linje. Det skal litt trening til for å kunne skille mellom R og W, E og I,  Ø og O, som er speilvendte av hverandre. Selv var jeg veldig fascinert av Ø og O som danner halvsirkler. Når jeg satte dem sammen, kunne jeg lage fine border.

Til tross for at noen av oss kunne tenke seg mer kaffe og frukt i pausene, var konferansen fra punkt til prikke et veldig bra gjennomført arrangement. Torsdag kveld fikk vi en deilig 3 retters middag med mye god vin til.


Her skal det ikke leses mye i dag, hverken punktskrift eller annen type skrift.  Jeg skal følge TV-aksjonen. Fin søndag til dere alle!

tirsdag 2. oktober 2012

Sommerdessert i oktober

I ettermiddag gikk jeg en liten tur mellom regnbygene. På tilbakeveien var jeg innom en Meny-butikk hvor jeg kjøpte 2 kurver med rips. I kveld fikk jeg fylt 2 skåler med gode sommertanker og sommerminner. Rips med eggedosis er jo en skikkelig sommerdessert, på lik linje med jordbær med fløte/krem/is/vaniljesaus. På landstedet til mormor og morfar var det blant annet ripsbusker. Bærene var glatte og runde, og hang sammen i klaser som gjorde det enkelt for meg å høste dem. Når jeg holdt et bær opp mot ansiktet kunne jeg se at det var rødt. Jeg brukte mye lenger tid enn de andre på å få fylt opp spannet mitt, men det plaget meg ikke så mye. Det hendte mormor ba oss barnebarn om å gå ut og plukke to, tre bær til dessert. Vi tok henne på ordet og gikk inn på kjøkkenet til henne med tre rips i et spann.

lørdag 15. september 2012

Taxi!

Det er lørdag. I kveld kommer mange festløver til å ta drosje hjem fra byen. Forhåpentligvis slipper de å stå på en drosjeholdeplass uten selv å kunne oppsøke ledige biler, og uten at ledige drosjesjåfører tar kontakt med dem. Det er situasjonen for mange blinde i Norge med førerhund. Mange drosjesjåfører vegrer seg for å ta med blinde passasjerer med førerhund. Noen skylder på allergi, mens muslimske sjåfører hevder at hunden er et urent dyr. Jeg har ikke førerhund selv, så det er ikke noe jeg selv har erfart, men jeg vet at det er et kjent problem. I dag står det om Tone Mathisen i VG. Hun og førerhunden Mia har gjentatte ganger opplevd å bli avvist når de skulle ta drosje.




Ha en fin lørdagskveld med eller uten transport!

mandag 10. september 2012

Høsttegn

Da jeg var i butikken på lørdag, kommenterte ledsageren min at folk kjøpte mye kål. Ja, de skal sikkert ha fårikål til middag, svarte jeg.


I går ettermiddag var jeg i det huset som rommer mine barne- og ungdomsår. Riktignok har huset skiftet farge flere ganger, men huset er stort sett uforandret, og står der det alltid har stått. Et sikkert tegn på høst er når min mor inviterer til fårikålmiddag. Det gjorde hun i går. Jeg hadde en hyggelig ettermiddag og kveld sammen med min mor og min reservefars ene bror. Det pleier gjerne å bli noen fårikålmiddagger utover høsten. I vår familie har hver årstid sin egen meny. Som den matelskeren jeg er, er det en fin måte for meg å skille årstidene fra hverandre på.

Høst er ikke bare fårikål. Folk forteller meg at bladene faller fra trærne. Da er de eksotiske fruktene tilbake i butikken igjen. Om høsten kan man sitte inne med god samvittighet og lese en bok, eller høre en lydbok, drikke kaffe/te/kakao og spise kumquat. Jeg liker ordet kumquat like mye som jeg tilber frukten.


Hva er høst for dere? Ha en fin høstmandag!

torsdag 6. september 2012

TV-jubileum og uforglemmelige hotellminner

De fleste moderne mennesker i dette landet ser på TV. Noen er avhengig av å ha apparatet stående på hele tiden, mens de befinner seg i våken tilstand, uavhengig av om det som skjer  på skjermen interesserer dem eller ei. Andre ser på TV som en tyv som stjeler av deres dyrebare og knappe, tilmålte tid. Jeg befinner meg nok i en gruppe midt imellom. Tegnefilmer, actions og ballett, er ikke særlig blindevennlig TV-underholdning, men nyhetssendinger, debatter og opplysningsprogrammer, vil jeg nødig unnvære.


Frem til 1992 var den ene riksdekkende statskanalen den eneste formen for TV som fant veien gjennom luften og inn i stuen hos min familie. Den 5. september i 1992, altså for 20 år siden i går, ble en stor merkedag i norsk TV-historie. Da startet TV 2 opp sin sending med høytidelig åpning av Kong Harald og greier. Noe av det jeg hadde sett mest frem til var reklamen. Det høres rart ut nå, men på den tiden var det få andre medier jeg kunne få tilgang på reklame fra. Husker dere Syv Søstre? Det var den første norske såpeoperaen, og det var stort. Hver lørdagskveld fulgte jeg spent med. I mange år har jeg sjekket inn på hotell i ukedagene. Nei, jeg mener ikke et ordentlig hotell. Det hadde nok blitt i dyreste laget, selv om jeg kan avsløre for dere at jeg har hatt en periode i mitt liv hvor jeg har testet ut hotellsuiter. Jeg snakker om Hotel Cæsar. Jeg tror jeg kan si at jeg har fulgt serien nesten fra første episode. Da var det Georg Anker-Hansen og Astrid som styrte skuten, eller rettere sagt hotellet. Juni og Ragnar var gift, og bodde sammen med barna sine, Albert og Victoria på Ankerseteren. Hotel Cæsar er enkel å følge med på. Det benyttes lite musikk og andre forstyrrende lydeffekter som bakgrunnslyd. Det gjør at det er enkelt å høre hva som foregår. Lyden av heisdøren som går opp eller igjen, forteller meg at karakterene befinner seg på hotellet. Før Ankerseteren brant ned til grunnen, indikerte ringeklokken med kirkeklokkelyd at nå var de på Ankerseteren. Det meste av handlingen spiller på det verbale, uten lange sekvenser uten tale. De fleste av karakterene i serien kjenner jeg ikke som noe annet enn rollene de spiller. Siden jeg ikke kan lese rulleteksten, har jeg aldri kunnet lære meg navnene på skuespillerne. På lørdag feiret TV 2 seg selv stort med et 3 timer langt arrangement på Festplassen i Bergen. Jeg fikk møte de som spiller Pelle og Vanessa. Pelle kjente jeg igjen med en gang jeg hørte stemmen hans, men Vanessa hørtes helt forskjellig ut i virkeligheten enn hva hun gjør på TV. For uten gjengen fra Hotel Cæsar, var det mange andre spennende stands. I en liksomdirektesending fra God Morgen Norge, som ble vist på storskjerm,  fikk ganene våre anledning til å smake på noe av det som ellers bare dere seende får smake på med øynene. Wenche Andersen serverte en nydelig tomatsuppe med ost. Andre av byens store bedrifter, som Rieber og Friele, stilte også med smaksprøver på sine produkter, og jeg kan forsikre dere om at jeg var en ivrig og fornøyd smaker.




Ha en fortsatt fin kveld/natt med eller uten TV-slaveri!

søndag 2. september 2012

Farvel til mormor i Sildabyen

I fjor høst skrev jeg om min kjære mormor i Sildabyen, eller Haugesund som er byens offisielle navn. I fjor arrangerte familien stor 90-årsdag for henne. De siste årene har hun tilbrakt på sykehjem. For snart 2 uker siden sovnet mormor stille inn, 5 dager før hun ville fylt 91 år. Hun ble bisatt sist torsdag. Jeg har hatt et nært forhold til mormor gjennom hele livet. Hun påpekte selv mange ganger at jeg var hennes eldste barnebarn. De tydeligste minnene jeg har om mormor, er fra de lange sommerferiene jeg tilbrakte hos henne og morfar i Haugesund og på landstedet deres utenfor byen. Det var blant annet om dette jeg fortalte da jeg holdt minneord om henne i kapellet. Noen ganger følte jeg at jeg snakket litt lavt, men jeg prøvde å ta meg inn igjen. Jeg holdt også minneord om min reservefars bortgang for 2 år siden. Jeg følte at det gikk bedre denne gangen. Øvelse gjør mester, er det noe som heter. Det var på en måte mindre trist denne gangen, og det var lettere å konsentrere meg. Av praktiske årsaker snakket jeg uten manuskript begge gangene. På forhånd hadde jeg nøye tenkt ut hva jeg skulle si, og fortalte om noen konkrete episoder i kronologisk rekkefølge. På den måten ble det enkelt å huske. Jeg synes det virker mer naturlig når mennesker snakker fritt, enn når de leser opp fra et ark.


Etter seremonien i kapellet, var familie og venner samlet til minnestund. Siden mormor i mange år engasjerte seg for avholdssaken, måtte det bli bedehuspils (Eplemost) og kake med presenning. Mange delte fine og morsomme historier om mormor.


Jeg vil takke for alt mormor og jeg hadde sammen. En mormor i livet skulle alle ha!

onsdag 8. august 2012

Derfor låser jeg alltid døren når jeg går

De fleste oppegående mennesker tar med seg nøkkel og låser døren til sin bopæl når de forlater den. Jeg har i løpet av livet tilbrakt en god del netter på hotell. Flesteparten av mine hotelldøgn har jeg tilbrakt på norske hoteller, og det er norske hotellrom det står om i VG i dag. Låser du hotellrommet ditt når du forlater det? De fleste av oss er fra tidligere vant med at døren til hotellrommet låses automatisk når vi forlater det. Etter den store brannen på Hotel Caledonien i Kristiansand i 1986, har det blitt innført en praksis ved norske hoteller med at hotelldøren ikke automatisk går i lås når gjestene lukker døren fra utsiden. Det kan ta alt fra 60 sekunder og opp til 30 minutter før døren blir låst. Jeg har aldri blitt opplyst om dette når jeg har sjekket inn på hotell, men en sjelden gang har det blitt opplyst om i media. Når jeg går ut fra hotellrommet mitt, blir jeg enten stående på utsiden og vente til jeg hører det lille kneppet som indikerer at døren er låst, eller jeg blir stående en stund og famle med plastkortet, som jeg fikk utlevert i en fin, liten mappe i resepsjonen.  Det å låse seg inn og ut av hotellrom er ikke bare bare, skal jeg si dere. Det er minst fire veier å velge mellom å stikke kortet inn i låsen på. Som om ikke det er nok, må man stikke det inn i riktig hastighet og være rask med å trykke ned dørhåndtaket når man skal åpne døren. Det er mange ganger litt av en utfordring, synes jeg. Det er som et lotteri. Etter at jeg har truffet blink og valgt riktig vei for kortet, må jeg stikke det inn i riktig hastighet. Noen hoteller har nøkkelkort hvor jeg kan kjenne magnetstripen mens andre nøkkelkort er helt glatte og like på begge sider. Av erfaring vet jeg at det ikke er bare jeg som synes det er vanskelig  å bruke  nøkkelkort, men mange seende har også problemer med dette.



Ha en fin sommernatt, enten den tilbringes hjemme eller på hotell.

tirsdag 7. august 2012

En lykkelig barnehagetid

I Norge har vi hatt organisert barnehagedrift siden slutten av 1800-tallet. Disse barnehagene  ble kalt asyler. Deres funksjon var å forhindre barnearbeid, ren nød og å gi et tilbud til barn i familier hvor begge foreldrene måtte gå i arbeid. Barnehagene, omtrent slik vi kjenner dem i dag, kom i stand av kvinner før 1940.




Jeg hadde min barnehagefartstid på 1970-tallet. Det var rundt tre års alder at jeg stiftet mitt bekjentskap med denne institusjonen. På denne tiden hadde barn av enslige mødre og barn med funksjonshemninger fortrinnsrett til plass i kommunale barnehager. Jeg har ingen dårlige minner fra denne tiden. Tvert imot fikk jeg mange impulser både av kulturell og annen art som mine foreldre og andre voksne i min nærhet kanskje ikke hadde hatt kapasitet til å gi meg. Det var blant annet i regi av barnehagen at jeg hadde mitt første besøk på mitt lokale bibliotek, hvor vi fikk være med på å plukke ut bøker som vi lånte med oss til barnehagen. I barnehagen fikk jeg lett kontakt med andre barn, og jeg ble tatt med på dagligdagse gjøremål som å vaske opp. Det sies at jeg elsket å vaske opp, og at jeg kunne stå i flere timer med en oppvask. Yndlingsbarnehagetanten min het Marita. Slik jeg husker det hadde jeg ikke full dag. Barn som tilbrakte lengre dager enn meg i barnehagen fikk middag. Å spise middag i barnehagen virket spennende, og en dag klarte jeg å mase meg til en middagsporsjon som jeg absolutt ikke hadde krav på. Den dagen hadde de litt ekstra mat til overs, og jeg tror dette måltidet måtte inntas i smug. Jeg husker ikke hva jeg spiste, bare at det smakte utrolig godt. Det var stor sorg de dagene jeg av en eller annen grunn var forhindret fra å gå i barnehagen. I løpet av mine mange sykehusopphold på denne tiden var barnehagen og fellesskapet med de andre barna der et stort savn for meg. Fra rundt tre års alder og frem til jeg var fem år, gikk jeg i vanlig barnehage. Fra jeg var fem til jeg var åtte år, gikk jeg på en førskole for synshemmede barn. Jeg har ikke like mange gode minner fra denne perioden. Mesteparten av tiden ble tilbrakt innendørs, men det var mye høytlesning som jeg satte umåtelig stor pris på. Jeg kan ennå kjenne duften av nybakt grovbrød som vi hadde fått være med på å bake, og som vi tok med oss hjem i sekken.


Fra tid til annen blusser diskusjonen opp om hvor vidt barn bør gå i barnehage eller ikke. Mitt klare standpunkt er ja til at barn bør gå i barnehage. Det er viktig både av hensyn til sosialisering og barnets utvikling. De aller minste barna bør kanskje holdes hjemme, og i hvert fall ikke ha full dag, men fra de er blitt et par år, har barn både nytte og glede av samværet med andre barn. I barnehagen gis det et pedagogisk tilbud som er bedre enn det  mange foreldre er i stand til å gi sine håpefulle.


Går barnet ditt i barnehage?

fredag 3. august 2012

Fjøsdans på Nesheimstunet

Først av alt sier jeg takk for sist til både familie og andre jeg var sammen med sist helg. Sommertid er for mange også bryllupstid. I olsokhelgen var jeg i bryllup til min nest yngste kusine. For noen uker siden hadde jeg meg en runde i noen av Bergens klesbutikker for å kjøpe antrekk som passet til anledningen, men det skulle vise seg å være lettere gjort enn tenkt. Å finne kjole som både passer min figur og som er enkel å kle på seg uten påklederske, for ikke å snakke om også å finne tilbehør, er en utfordring for meg. Jeg slo fra meg hele kjøpe-kjole-prosjektet og gikk for den blå bergensbunaden min i stedet, som jeg fikk til konfirmasjonen.


Vi befant oss et stykke utenfor Haugesund. Etter vielsen i Vats kyrkje forflyttet bryllupsgjestene seg den korte veien til Nesheimstunet hvor festen ble avholdt. Nesheimstunet består av flere eldre bygninger som er blitt restaurert, blant annet fjøset hvor festen fant sted. Hvis dere trykker på linken til hjemmesiden til Nesheimstunet, er det forhåpentligvis bilder der som beskriver mer enn det jeg har mulighet for å gjøre. Mens vi ventet på hovedpersonene, hadde vi fått ordre om å øve oss på å spise middag. Jeg øvde ganske iherdig. Øvelsen besto nemlig av å spise frukt og å drikke champagne, noe jeg er ganske god på. Brudeparet ankom festen i en gammel, gul cabriolet som helt sikkert passet glimrende til både dagen og omgivelsene. Bryllupsmenyen besto i grove trekk av kamskjell til forrett, lam til hovedrett og sjokoladefondant med rabarbraskum til dessert. Etter hvert som måltidet skred frem, steg nervøsiteten hos meg og trolig hos en del andre også. Vi skulle ikke holde tale. Gjestene hadde forberedt et dansenummer med noen merkelige armbevegelser som skulle være overraskelse for brudeparet. På signal etter at brudgommen hadde fremført sin tale til bruden, reiste alle gjestene seg fra bordet. Etter det jeg har fått beskrevet i ettertid lyktes det ganske bra. I tillegg til brudevalsen hadde noen av de yngste bryllupsgjestene et dansenummer å underholde med i fjøset, akkompagnert av Michael Jackson. Jeg har ikke for vane å gå rundt og kjenne på folk, men denne dagen gjorde jeg det to ganger. Jeg måtte jo ta litt på kjolen til bruden. En av de mannlige gjestene var afrikaner og hadde ekte afrofletter over hele hodet. Det var min onkel som sørget for at jeg fikk kjenne på den spesielle frisyren. Jeg har fått et inntrykk av at alle familier i Haugesund har et bugnende kakebord ved festlige anledninger. Utvalget av kaker ved sist helgs begivenhet var ikke noe unntak. Sjokoladekake av den typen som serveres i barneselskaper er min favoritt. Mitt magemål var ikke stort nok til at jeg klarte å komme meg gjennom hele kake- og dessertrepertoaret på en kveld. Derfor var det  jammen bra at det bød seg en sjanse til å komme tilbake dagen etter, på selveste Olsok og fortsette der vi slapp dagen før.


http://nesheimstunet.no/


Jeg ønsker både mine bloggevenner og andre lesere en fortryllende helg med eller uten bryllupsfeiring!

onsdag 11. juli 2012

Ferietid

Det ser ut til at både bloggen og jeg er i feriemodus nå for tiden. Inspirasjonen til å skrible ned morsomme, interessante eller informative blogginnlegg uteblir. Nå har jeg for så vidt ferie hele året, men feriestemningen gjør seg ekstra gjeldende i sommermånedene hvor de faste aktivitetene jeg deltar på ellers i året tar pause, og mange av dem jeg omgås befinner seg i utlendighet. Bokormen som kravler rundt inne i meg tar der imot aldri ferie. Det er hele tiden en bok der ute som han må sluke. Det er med nød og neppe at jeg klarer å presse inn dette blogginnlegget mellom to bøker. Det er nesten riktig, for bokormen tok en liten bit av en ny bok i  formiddag. Når solen skinner, er jeg å finne på den råtne trebenken vår ute i hagen, hvor fingrene mine stadig er på reise over et hav av prikker. Ellers er jeg lite på reisefot. På en typisk bergensk regnværsdag som i dag, sitter jeg inne og leser. Lesingen blir i hovedsak bare avbrutt av noen nødvendige gjøremål som å spise og sove, klesvask og matinnkjøp. Norske jordbær er fulle av C-vitaminer, og i år synes jeg de er ekstra gode. Det har kommet meg for øret at været vi hadde i vår, hadde en gunstig påvirkning på dem.


Ferieidyllen ble i går avbrutt av en rutinekontroll hos tannlegen. Den deilige smaken av cognac som jeg skrev om i et tidligere innlegg uteble dessverre, men jeg fikk ingen ubehagelige overraskelser, så da bør jeg vel likevel være fornøyd.


Har du ferie? Er du i feriemodus?

søndag 1. juli 2012

Hurra!

Jeg har tidlige i år skrevet to fødselsdagsblogginnlegg. Her kommer det tredje. I dag fyller nemlig bloggen min 1 år. En slik dag bør ikke forbigås i stillhet. Det var fredag 1. juli i 2011 at jeg skrev mitt første famlende blogginnlegg. Til tross for at jeg til tider kan være ganske fraværende her i Blogglandia, har antall lesere og følgere økt jevnt og trutt. Jeg våknet til et strålende bloggevær i dag tidlig med regn som trommet mot bakken. Hvordan feirer man en ettåring? I dag burde bloggen vært pyntet med ballonger, og jeg skulle ha stjålet et bilde av en fødselsdagskake med 1 lys, fra et sted her ute på verdensveven, som jeg sjenerøst skulle delt med både mine gamle og eventuelle nye lesere. Det går ikke. Pynting og kakebaking er noe av det jeg må ha hjelp til i både den virtuelle og i den fysiske verden. Av den grunn blir det kun den stolte bloggeierinnen som i ettermiddag forhåpentligvis får nyte et lite velsmakende sjokoladekakestykke fra Joker. Det kan vel også hende at det vanker en skillingsbolle. Iskrem hører vel også med i et vellykket fødselsdagsselskap. Nå ser jeg frem til et nytt bloggeår sammen med dere. Det begynner i dag.


Gratulerer med dagen, kjære bloggen min!

tirsdag 12. juni 2012

Alle gode ting er seks

Denne overskriften kan mistolkes. I hvert fall hvis man får den opplest av Stine, Vegard, Kari, eller hva de nå heter alle sammen fra den syntetiske talegjengen. Takk og pris for at jeg ikke har skrevet den på svensk, selv om svensk er mitt favorittspråk, utenom norsk, selvsagt. Det er tallet 6 det skal handle om her, og ikke det ordet som slutter med bokstaven X. Tallet 6 spiller en vesentlig rolle for meg. Faktorer som er viktige i mitt liv kan deles inn i 6 hovekategorier.


1. Jeg elsker sol.


2. Jeg liker å være ute. Når jeg har en ledsager tilgjengelig setter jeg pris på en god spasertur i og rundt byen min.


3. Jeg har ikke daglig kontakt med familien min, men min nærmeste familie betyr mye for meg. De er uunnværlige når jeg trenger hjelp til å utføre enkelte praktiske gjøremål.



4. Hvis det er et arrangement jeg ønsker å få med meg, er det lite som kan stoppe meg, selv om det krever en del planlegging.


5. tid er det jeg har mest av. Mye av tiden min bruker jeg på litteratur. Jeg prøver å unngå lydbøker. De fungerer best som sovemedisin. I motsetning til mange andre blinde foretrekker jeg å lese selv. Her klarer jeg også å flette inn tallet 6. Punktskrift tar utgangspunkt i en celle bestående av 6 punkter slik som på en terning. Ut fra disse 6 punktene dannes alle slags tegn og bokstaver. Dette har jeg skrevet om før, men jeg tillater meg en liten repetisjon. Muligens til kjedsomhet for noen, men til opplysning for eventuelle nye lesere.


6. Jeg er matelsker og matvrak. Når jeg spiser god mat kommer jeg i en slags lykkerus.


Eyvind Hellström har uttalt noe sånt som at han stiller seg tvilende til Bergen som restaurantby, men jeg må si at den dårlige restaurantbyen viste seg fra sin aller beste side forrige fredag. Da var nemlig en venninne og jeg på Potetkjelleren, som regnes som en av byens beste restauranter, om ikke den beste. Vi gikk for festspillmenyen, så nå kan vi også påberope oss å ha tatt del i de 60. festspillene. Som navnet tilsier befant restauranten seg nede i en gammel potetkjeller, men jeg tror det er lenge siden det har vært dyrket poteter der, for å si det sånn. En edderkopp som viste seg på bordet vårt, bar likevel bud om at stedet nok hadde blitt brukt til annet enn å servere gourmetmat. Den var nok neppe tenkt som en slags hvilerett. Jeg kan ikke huske at edderkopp sto oppført på menyen blant kreps, kveite, and og den utsøkte jordbærdesserten med pepperis. Inkludert apetittvekkeren før forretten og sjokoladen som ble servert som tilbehør til kaffen, kan jeg si at det her var 6 deilige retter.



Hvilket tall betyr mest for deg?

onsdag 6. juni 2012

Sverige

Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for Sverige. Både svensk språk, svensk litteratur og svensker i særdeleshet, har alltid fascinert meg. Når jeg er i Sverige føler jeg meg som hjemme. I Danmark der imot, er jeg turist. Ofte har jeg skullet ønske at jeg kunne bo i Sverige. Da jeg var barn hadde jeg et ønske om å bli adoptert av en svensk familie, for at jeg kunne få gå på svensk skole og få varm mat. I Sverige hadde de Astrid Lindgren, 2 TV-kanaler og en radiokanal mer enn oss. Noe av det jeg drømte om å gjøre ved en eventuell Sverige-tur, var å få høre Sveriges Radio. Dette var lenge før Internett. Mitt første virkelige møte med Sverige, ble likevel en stor skuffelse. En sommer pakket min mor bilen med telt og soveposer, og tok med min bror og meg på biltur over grensen. Det ble min første utenlandsferie. Jeg tok med meg den gamle radioen med kassettspiller som jeg hadde fått av min morfar, men som min viltre lillebror hadde brukket antennen på. Vi havnet i Dalarna. Noen netter lå vi i telt. Jeg fikk tilfredsstilt min lengsel etter Sveriges Radio. En regnfull morgen satt jeg i bilen og hørte på en hørespillserie mens min mor pakket sammen teltet. Jeg protesterte vilt på at vi skulle kjøre videre før hørespillet var ferdig, for da ville jeg miste frekvensen. Jeg husker ikke hva det var jeg hørte på, men jeg tror nok at det viktigste var at det var Sveriges Radio, og at innholdet kom i annen rekke. På turistinformasjonen fikk min mor adressen til en dame som leide ut en kjellerleilighet til turister. Jeg var veldig spent og gledet meg til å få komme inn i et svensk privathus. Her brast de fleste av mine illusjoner om drømmelandet mitt. Plenen foran huset var grønn akkurat som plenen vår hjemme, og ikke rosa. Det at jeg trodde at gresset i Sverige var rosa, var nok litt ubevisst, men jeg ble veldig overrasket og litt skuffet over at det var grønt. Inne i huset var det helt ordinære møbler og en helt vanlig dusj. De eneste forskjellene jeg kunne finne mellom Sverige og Norge, var at i Sverige snakket de svensk, og at det var litt andre matvarer i Sverige enn i Norge.


Nå kan jeg heldigvis reise til Sverige alene hvis jeg vil. Jeg har tilbrakt flere ferier på Almåsa Konferens, som er et feriested for blinde og svaksynte i Sverige. Det ligger idyllisk til i Stockholms skjærgård.


http://almasa.se/


Sverige kommer alltid til å forbli mitt yndlingsland. Gratulerer med nasjonaldagen, alle svensker!

søndag 27. mai 2012

Hvor ble det av våren?

Noe av det som har kjennetegnet landet vårt, er variasjonene mellom de fire årstidene, men hvor ble det av våren 2012? Jeg kan ikke si at jeg har merket noe til den. Det er ikke lenge siden det lå snø på bakken. I løpet av noen få dager steg temperaturen fra åtte varmegrader til over tjue. Jeg har savnet våren. Kanskje det har oppstått en teknisk feil der ute i atmosfæren, for det er vel der alt været blir sendt fra, og at vi fikk reprise på november i fjor i stedet for vår? Uansett, hvordan det nå henger sammen, har jeg som de fleste andre i byen min nytt solen og sydentemperaturene i Bergen den siste uken. Jeg har kunnet glede meg over varme persienner hver dag. Noen vil vel kanskje mene at jeg har nytt litt for mye. På onsdag var jeg antagelig like rød som de rekene jeg har spist i helgen. Å ta solbad uten solkrem var nok ikke særlig smart. Nå har jeg kjøpt solkrem på Rema og smører meg hver dag før jeg beveger meg utendørs i solen. I morgen er det visst meldt lavere temperaturer, men jeg håper på mange solrike dager fremover.


Har du nytt sommeren der du bor? Ha en fin 2. pinsedag i morgen!

tirsdag 8. mai 2012

Kom, mai, du skjønne kalde!

Persiennene mine er kalde. Det er kjølig både ute og inne. Ytterjakke er påkrevd når jeg skal bevege meg utenfor den betongklossen jeg bor i. Jeg hører den metalliske lyden når regnet treffer gjerdene på de to altanene mine. Den første maidagen var varm og deilig, men etter hvert som måneden skrider frem, fjerner vi oss mer og mer fra teksten i sangen ”Kom mai du skjønne milde”. Det var ikke slik jeg hadde forventet at mai måned skulle bli. Jeg trodde jeg skulle få lange og solvarme dager med fuglekvitter ute på den råtne benken i hagen, kanskje også med litt fingergymnastikk i en bra bok. Slik er det ikke. Dette været ligner mer på høst enn vår. I stedet for å sitte ute og få tilført hjernen min friskt oksygen mens jeg leser mine bøker, er jeg henvist til å sitte inne og slite på den nye skinnsofaen min. Jeg vil jo ikke at fingrene mine skal pådra seg forfrysninger, og at papiret i bøkene skal bli gjennomtrukket av vann. Fortsatt bærer jeg likevel på et lite håp om noen flere varme maidager.


P.S. Det var kakeskjærer fra Enklere Liv min mor fikk i fødselsdagsgave fra meg, og som var løsningen på min lille lørdagsquiz.

lørdag 5. mai 2012

"Ikke glemme femte mai!"

Nei, jeg glemmer aldri femte mai. Det er nemlig den dagen i året min mor har gebursdag. Da min mor var liten, var hun veldig opptatt av å minne alle rundt seg om at de ikke måtte glemme 5. mai. Hennes storebror, altså min onkel, har fødselsdag på samme dag som Kong Harald, 21. februar. Min mor kunne ikke forstå hvorfor alle flagget på hans gebursdag, men ikke på hennes. Ikke glemme femte mai, har blitt et omkved i familien. Feiringen blir ikke i dag, men gaven ligger ferdig innpakket og kortet er skrevet. Jeg kan ikke røpe pakkens innhold, men jeg deler gjerne teksten på kortet og mine forsøk på å skrive poesi med dere. Ta det gjerne som en lørdagsquiz. Løsningen kommer kanskje om noen dager, når det som skjuler seg innenfor papiret er blitt åpenbart for mottaker.



Kjære mamma.


Denne vil trolig komme til nytte.
Både i hus og i hytte.
Til anledning liten som stor.
Jeg håper og tror.
Jeg tror nok du ei den vil bytte.


Den bruker ikke elektrisitet.
Men den vil kanskje gjøre deg fet.
Med kaker med lekker glasur,
Er det vrient å holde en smekker figur.
Hilsen, din datter som er blitt en stor poet.


Gratulerer med dagen, mamma!

tirsdag 1. mai 2012

Man kan ikke få alt i verden for femti øre

Jeg er en av dem som vil ha mest mulig for pengene mine. Du kan ikke få alt for femti øre, har min mor ofte sagt til meg gjennom årenes løp. Fra og med i dag, altså fra 1. mai 2012, kan man ikke få noen verdens ting for femti øre lenger. 50-øringen skal tas ut av sirkulasjon. Det er vel i og for seg lenge siden man har kunnet kjøpe noe for femti øre, men nå forsvinner 50-øringen også som vekslepenger.




På begynnelsen av 1980-tallet trasket jeg ofte av gårde til nærbutikken med 50-øringer i lommeboken. Min barndoms 50-øring kjente jeg igjen ved at den hadde taggete kant og var litt mindre i omkrets enn et kronestykke. Veien til butikken var en av rutene jeg hadde lært å gå i mitt nærområde med hvit stokk. I butikken kunne jeg velge mellom to typer snop som jeg kunne få kjøpt for femti øre. Det var enten en liten sjokolade eller en enkel tyggegummi med banansmak. Når jeg tenker etter, tror jeg at det fantes tyggegummi med både banansmak og jordbærsmak, men at jeg foretrakk den med banansmak. Jeg steg inn gjennom døren og bort til disken. Fra gang til gang vekslet jeg mellom å forlange en tyggegummi eller en sjokolade og la en 50-øring på disken. Det var viktig ikke å handle for mer enn femti øre. Jeg lekte at jeg levde i gamle dager, og at jeg ikke hadde mer enn femti øre å handle for. Ofte hadde jeg hørt historier fra eldre mennesker som fortalte fra da de selv var barn og kjøpte snop for ti øre. Det kunne ikke jeg gjøre. Femti øre var det minste beløpet jeg kunne få kjøpt noe for.


Jeg er usikker på hva jeg skal mene om at 50-øringen blir borte. Det er litt vemodig at den siste øremynten forsvinner. Samtidig har jeg aldri likt den 50-øringen vi har hatt nå. Den kjennes ut som en lekepenge. Har du minner som er knyttet til 50-øringen? Hva synes du om at 50-øringen blir ugyldig som betalingsmiddel?

søndag 29. april 2012

Den dagen solen fikk striper

En solfylt ettermiddag kom jeg inn i stuen til det som var på vei til å bli min nåværende leilighet. Min reservefar og min mor holdt på med oppussing. Jeg stirret forskrekket mot vinduet. Noe rart hadde skjedd med solen. Den hadde fått striper. Jeg hadde aldri sett stripete sol før. Jeg ble innforstått med at her etter ville solen ha striper, i hvert fall hjemme i min stue. For å forhindre innsyn fra naboer som befant seg høyere oppe enn meg, hadde min mor funnet ut at jeg burde ha persienner foran de fleste vinduer. I stuen var det allerede en persienne som var blitt igjen etter de forrige leietakerne. Det var spilene i persiennen jeg oppfattet som striper på solen. Nå ser jeg hverken solen eller stripene lenger, men jeg kjenner den deilige solvarmen, og stripene er der jo bestandig. Dem kan jeg gå bort til vinduet og ta på hvis jeg vil.


Foran de fleste andre vinduene i leiligheten, er det hengt opp en nyere og tettere type persienner. På sene sommermorgener kjenner jeg på persiennene på kjøkkenet og i gangen. Persiennene er blitt et redskap for å påvise om det er sol eller ikke. Jeg håper på at de skal være varme. Når de er varme betyr det at det er sol ute. I dag var jeg litt treig med å sjekke persiennestatusen. Da jeg omsider kjente på persiennen i gangen, var den lunken. Da nølte jeg ikke med å komme meg i dusjen. I dag har jeg nytt en solvarm dag i Bergen av april måneds nest siste dag. Jeg håper på varme persienner i morgen også. Lite blogging i sommerhalvåret kan skyldes varme persienner.


Er det stripete sol der du bor? Har du varme persienner?

mandag 23. april 2012

Med spiker i lommene

Når jeg skal vaske klær må jeg huske å tømme alle bukselommer og jakkelommer for spiker. Da jeg var på besøk hos min kjære mormor i sildabyen for en del år tilbake, forlangte hun at jeg skulle renske ut av mine bulende jakkelommer. Blant gamle bussbilletter og alskens kvitteringer ramlet det selvfølgelig ut en spiker. Nå er dere kanskje bekymret for at jeg driver og snekrer, og at jeg slår de stakkars små fingrene mine både gule og blå. Ta det med ro! Jeg har bare vært på årsmøtet til Hordaland fylkeslag av Norges Blindeforbund i helgen. Gjennom hele livet har jeg vært en bruker av Norges Blindeforbund sitt aktivitetstilbud og mottaker av dets tjenestetilbud. Jeg får vel si at jeg tilhører den delen av medlemsmassen som nyter mer enn jeg yter, og jeg har aldri hatt noe verv i organisasjonen min. En del årsmøter har jeg likevel vært til stede på. Fredag og lørdag var vi 41 stemmeberettigede medlemmer på årsmøtet som fant sted på Hotel Augustin i Bergen. Årsmøtet er ikke bare en arena hvor vi drøfter og behandler saker, men det er også et sted hvor deltakerne treffer kjente som vi gjerne ikke har anledning til å være sammen med så mange ganger ellers i året. Lørdag var det tid for valg. Grunnet medlemmenes ulike bruk av skriftsspråk, benytter vi en litt uvanlig metode ved hemmelige valg. Alle stemmeberettigede får utlevert hver sin spiker og stemmeseddel. Ved personvalg stikker man et visst antall hull i stemmeseddelen ut fra hvor mange kandidater som er foreslått, og i hvilken rekkefølge de har i alfabetet. Da er det selvsagt om å gjøre å stemme på den personen som har et etternavn som har en forbokstav som er lengst ute i alfabetet, slik at man får stikke flest mulig hull i stemmeseddelen sin. Nei, jeg bare tøyser. Jeg stemte selvfølgelig ut fra min overbevisning, men det kan være fristende noen ganger å stikke et ekstra hull. Sosialt samvær og alt for mye god mat ble det også tid til. De av oss som var i stand til det, ble satt i arbeid med å steike vafler av hotellets etter min mening litt for tykke vaffelrøre og å hente kaffe, frukt og vann. Fredag kveld var det lasagne med brød og salat. Lørdag avsluttet vi med en deilig lunsj bestående av ovnsbakt laks med grønnsaker og skalldyrsaus. Til dessert fikk vi karamellpudding som var pyntet med en skive av en eksotisk frukt som ingen av oss visste navnet på. Jeg irriterte meg over at jeg ikke kunne briljere for de andre rundt bordet med mine store kunnskaper om eksotiske frukter.




Har du brukt spiker i helgen? Husk i så fall å tømme alle lommer for spiker før du vasker klærne!

torsdag 19. april 2012

Rosa dunjakke og Compact Disc

Trollmora har utfordret sine lesere på å skrive et blogginnlegg om hvor de var, og hva de gjorde våren 1987. Det er riktignok en stund siden hun publiserte dette innlegget, men bedre sent enn aldri som vi sier.




En viktig milepæl for meg det året var at min reservefar flyttet inn til oss en kald og snøfylt dag i februar. Fra å ha levd en alenetilværelse med vår mor i mange år, var det nok en stor overgang for min bror og meg å skulle bo sammen med en tredjeperson som vi tross alt ikke hadde kjent i mer enn et drøyt halvår.


Våren 1987 gikk jeg i 7. klasse på ungdomsskolen. Jeg var 15 år. Etter det ordinære skoleforløpet skulle jeg gått i 8. klasse, men jeg begynte i 1. klasse da jeg var 8. På ungdomsskolen fikk også jeg gå frem og tilbake fra skolen. Da jeg gikk på barneskolen måtte jeg ta drosje, eller syketransport som jeg valgte å kalle det, grunnet farlig skolevei. Nå fikk jeg også gå på mine to bein som andre normale folk. Det ble litt enklere å finne frem til andre jevnaldrende. Nå sto folk sammen i klynger og pratet, og det var dermed lettere å komme i kontakt med dem enn på barneskolen hvor alle spratt omkring, spilte ball, hoppet tau og paradis og lignende. Jeg tror det var våren 1987 at mitt lille fargesyn fanget opp de rosa dunjakkene i skolegården. En rosa dunjakke var lenge på ønskelisten, og etter hvert ble også jeg en lykkelig eier av en sånn. Da følte jeg at jeg også var en del av fellesskapet. Det var mye i ungdomsårene som gikk meg hus forbi, og det var ikke bare av økonomiske årsaker. Med manglende syn var det vanskelig å få med meg moter og trender.


Det jeg ønsket meg aller mest i 1987 var CD-spiller. En rosa dunjakke var for ingenting å regne mot en CD-spiller. Det er nok noen som kan skrive under på at på den tiden var jeg mer opptatt av musikk og god lyd enn det jeg er i dag. På den lokale platebutikken hvor jeg var fast kunde, fikk jeg for første gang holde i en CD-plate, eller Compact Disc som man gjerne sa før. Tenk at all musikken var lagret på en sånn liten plate. Det mest geniale var at alt var samlet på samme side, og at man ikke skulle snu den. Jeg har ennå friskt i erindringen en episode fra denne tiden. Mens jeg sto der i butikken og kjøpte et eller annet på kassett som jeg for lengst har glemt hva var, kom det inn en dame og spurte om de hadde platen til Sissel Kyrkjebø på CD. Hun skulle gi den bort i gave. Jeg ble så fascinert over dette. Året etter kjøpte jeg min første CD-spiller for konfirmasjonspengene, og ble blant de første av mine venner som eide en CD-spiller. Mange av mine musikkanskaffelser i 1987 foregikk på det lille jenterommet mitt med det grønne nåleteppe. Jeg tok opp musikk fra radioen til kassett på en egen kassettspiller. Det var ikke direkte opptak, så det gjaldt om å være musestille mens opptakene pågikk. Et stort irritasjonsmoment var programledere som snakket langt ut i låtene. Mange lyttere tok kontakt med NRK vedrørende dette, men det var liten sympati å hente. Jeg hørte på en del listepop som var inn på den tiden, men det var også en del annen type musikk som var uvanlig for min aldersgruppe å lytte til, og som jeg ikke vil nevne, som fant veien til mine ører.


Det sies at hver tid har sin sjarm, men hvis jeg skulle få velge hvilket år jeg skulle leve om igjen, hadde det vært 2012.

tirsdag 17. april 2012

Vårfornemmelse med tirsdagsklubbvinnerlykke

Jeg er glad i flere typer varm drikke som jeg veksler mellom daglig. Kaffe, te og kakao er nesten daglige innslag i min tilværelse. Jeg har tidligere fortalt at jeg nyter min kakao både i varm og kald tilstand. De ulike drikkene har sine faste krus som alle står oppstilt på rekke og rad i kjøkkenskapet mitt. Dersom jeg drikker kakao av et kaffekrus, eller kaffe av et tekrus, blir det fundamentalt feil. Den siste tiden har mine faste tekrus måttet vike for min nye tirsdagsklubbvinnerlykke som er en stor kopp. Mine indre bilder gir meg skikkelige vårfornemmelser når jeg drikker av den. Slik jeg har blitt fortalt, og slik som jeg forestiller meg det, har den en lys, muligens grå grunnfarge med dekor av blomster. På et sted sier fargeindikatoren rosa. Hvilken kopp er den fineste, mon tro? Den jeg ser for mitt indre, eller den som står på den andre hyllen i høyre del av kjøkkenskapet mitt og som de andre ser? Jeg vant den på tirsdagsklubben som er et sosialt møtested for medlemmer av Norges Blindeforbund i Bergen. Vi møtes hver fjortende dag til 2 timers sosialt samvær. Tiden utnyttes godt. Vi skravler, spiser og drikker kaffe. Av og til er det høytlesning fra aviser med hovedvekt på dødsannonsene. Nei, nå må jeg ikke glemme det aller viktigste på programmet. Vi har nemlig også et lite lotteri som går til inntekt for oss selv. Det var jo tross alt dette lille lotteriet som tilførte meg min nye tirsdagsklubbvinnerlykke. Inntektene fra lotteriet brukes på juleavslutning med juletallerken og en tur før sommeren. Tirsdagsklubben må avholdes på tirsdager. En vårdag for en del år tilbake, var tirsdagsklubben på en aldri så liten utflukt som inkluderte middag på restaurant. Av praktiske årsaker måtte vi bytte dag fra tirsdag til onsdag. Vi hadde bestilt bord. Da vi ankom restauranten, hadde noen andre gjester tatt bordet vårt. Det var jo tross alt onsdag, og ikke tirsdag. Alt ordnet seg etter hvert. Vi fikk bordet vårt.


Har du vinnerlykke?

mandag 16. april 2012

Drittnettsurfing

Hvor befinner du deg nå mens du leser dette blogginnlegget? I følge en nasjonal trendundersøkelse er det stor sannsynlighet for at du sitter på do. Det har lenge vært en kjent sak at mange har mobiltelefonen med seg på toalettet. Nå viser det seg at den ikke bare blir liggende i bukselommen mens eieren gjør sitt fornødne. Den blir flittig brukt både til samtaler og nettsurfing. Østlendingene er mest representert på denne drittstatistikken, mens trønderne og nordlendingene surfer minst. Nettsurfing på do har tatt over for papirlesing. Det er antakelig en naturlig del av den digitale utviklingen. Så lenge telefonbruken begrenser seg til SMS og nettsurfing, er det kanskje akseptabelt, men av hensyn til personen i den andre enden, bør samtaler vente til doærendet er utført. Ut fra egen erfaring kan jeg skrive under på at  den umiskjennelige romklangen i telefonrøret hos mottaker ikke levner noen tvil om hvor samtalen kommer fra. Selv kunne det aldri falle meg inn å ta mobiltelefonen med meg på do. I og med at jeg har taleprogram på den, vil det ganske lett bli avslørt hva jeg driver med dersom jeg skulle falle for fristelsen, og det står folk i dokø utenfor. Jeg gidder jo ikke å stresse med å ta med meg ørepropper hver gang jeg skal på do. Denne drittnettsurfingsproblematikken kunne vært ytterligere utdypet, men av hensyn til dokøen har jeg ikke samvittighet til å skrive mer nå.


http://www.fosna-folket.no/nyheter/article1352912.ece


PS. Husk å legge fra deg mobiltelefonen på et trygt sted, før du reiser deg fra dosetet og snur deg for å trekke i snoren!

lørdag 14. april 2012

Cognac hos tannlegen

På tirsdag var jeg hos tannlegen. Mens jeg lå der i stolen kjente jeg plutselig en deilig smak av cognac. Jeg kjenner noen som betrakter cognac som brekkmiddel, men jeg elsker det. Nå tenker dere kanskje at jeg lider av tannlegeskrekk, og at jeg derfor fikk en skvett med cognac for å roe nervene. Dere tror sikkert at det var tjue år siden sist jeg var der, at jeg hadde munnen full av hull og at tannlegen uheldigvis var gått tom for bedøvelse akkurat denne dagen da jeg hadde time. Det er mulig at jeg nå får en strøm av henvendelser i kommentarfeltet fra personer som vil vite hvilken tannlege jeg går til, og at tannlegen min får en utvidet kundekrets, eller kanskje det er pasientkrets det heter i dette tilfellet? Det var dessverre ikke cocgnac jeg fikk. Jeg skulle ta mine sedvanlige to bilder. Da jeg hadde tatt bilde av tennene i den ene halvdelen av munnen, gapte jeg slik at den platen som man skal bite i, som sikkert har et fint navn som jeg ikke kjenner, havnet på gulvet. Da jeg fikk platen i munnen igjen, smakte det deilig cognac. Dessverre var det ikke ekte saker, men bare et stoff som platen var blitt desinfisert med. Godt var det uansett. Jeg har litt problemer med renholdet av tennene, og er plaget med mye tannstein, så jeg går flere ganger i året til tannlegen. Muligens er det ikke så alt for lenge til neste gang jeg får meg en liten sup med cognac igjen.


Lørdagskveldens utskeielse blir sjokolademousse, dog uten følge av cognac. Går dere ofte til tannlegen? Får dere cognac?

fredag 13. april 2012

Lider jeg av paraskevidekatriafobi?

Dere vet vel hvilken dato det er i dag. Det er fredag den 13. april. Fredag den 13. er en skummel og farlig dato. Jeg er alltid litt nervøs når kalenderen viser fredag den 13. Kanskje jeg lider av paraskevidekatriafobi. Dette er nært beslektet med triskaidekafobi som innebærer frykt for tallet 13. Mange har et svært anstrengt forhold til fredag den 13., selv om det statistisk sett er færre ulykker på denne datoen enn ellers i året. Hvis dette er tilfelle kommer det nok av at vi er forsiktige og tar våre forholdsregler på denne datoen. Den første lille katastrofen skjedde i dag morges. Jeg var nede på Joker og handlet. Jeg tok med meg et krus med nybrygget kaffe hjem til meg selv. Da jeg kom inn i gangen satte jeg fra meg kruset på gulvet mens jeg tok av meg ytterjakke og sko. Da jeg skulle føle meg frem med hendene etter kruset som sto på gulvet klarte jeg selvfølgelig å velte det. Heldigvis var det lokk på kruset, så det var bare litt kaffe som rant ut på gulvet. Etter dette uhellet har dagen forløpt uten problemer. Jeg har både kjørt bil og gått tur. Det var ikke jeg som kjørte bilen, altså. Jeg var bare passasjer. Det skal innrømmes at jeg aldri har vært utsatt for noe farlig på fredag den 13. En gang var jeg til og med så modig at jeg tok fly fra Oslo til Bergen på fredag den 13. Det skjedde ingenting uventet. Til min store glede og lettelse gikk flyturen helt uten dramatikk.


http://www.ta.no/nyheter/article6008599.ece


Lider du av paraskevidekatriafobi? Hva slags forhold har du til fredag den 13.?

mandag 9. april 2012

En tilnærmet vellykket påskefeiring 2012. Siste sjanse

Jeg har prøvd så godt det har latt seg gjøre å oppfylle alle kravene som stilles for at man skal ha en vellykket norsk påskefeiring. Jeg kan ikke påberope meg å ha vært på noe påskefjell, men jeg har vært ved sjøen. I påskeuken var jeg en kort påskespasertur i deilig påskesolskinn på Totland. Jeg er usikker på om dette kan kalles fjelltur, men jeg liker å se på det som det. Påskeaften var jeg i påskebesøk hos min mor som har landsted ved sjøen. Det ble ikke fortært påskelammelår, men påskemiddagen besto av lam i dill med tilbehør som var veldig godt. Jeg er i tvil om boken jeg har lest kan kalles påskekrim. Generelt er jeg ikke så glad i den sjangeren, så det blir helst annen type litteratur på meg. Deilig påskemarsipan og påskesjokolade fra Nidar har jeg også klart å presse ned sammen med forfriskende påskebrus, populært kalt Solo. Hvorfor lages det for resten ikke påskebrus når de produserer julebrus? Påskebrus har vært et stort savn for meg. Jeg har fortsatt en pose med påskegodt igjen, men påsken 2012 er vel ikke over før ved midnatt, eller? Strengt tatt var den vel over allerede i går. Andre påskedag er vel bare noe vi har funnet på selv for å lure til oss en ekstra fridag? Til min store forferdelse kom jeg på at jeg har glemt to av de aller viktigste påskeingrediensene, nemlig Kvikk Lunsj og påskeappelsiner. Jeg har enda noen timer igjen på å få rettet opp i fadesen. Påskekyllinger og annen påskepynt har vært nokså fraværende i min lille bolig. Jeg kan ikke skryte på meg å ha dekorert et eneste påskeegg.


Har du hatt en vellykket påskefeiring?