onsdag 28. desember 2011

Julen 2011 - foreløpig oppsummert

Julen 2011 har hittil vært omtrent som forventet. Den har ikke budt på de helt store overraskelsene, men heller ikke på de store skuffelsene. Det synes jeg er greit. Jeg liker forutsigbarhet. Julaften var jeg hos mamma. Vi var fire personer som hadde en trivelig julekveld sammen. I de fleste bergenske familier med respekt for seg selv, er det pinnekjøtt som står på menyen denne dagen. Vår familie er intet unntak. Vi avviker mye på andre områder som jeg kommer tilbake til, så noen sosiale normer bør vi kanskje følge. Til dessert kunne vi velge mellom riskrem og karamellfromasj. Senere på kvelden var det tid for gaveutdeling. Under juletreet kunne man lese mer eller mindre spennende avisoverskrifter som heldigvis ikke var så interessante at de tok fokuset bort fra å avdekke det som skjulte seg inne i pakkene. Jeg var fornøyd med min fangst som innbrakte produkter både til innvortes og utvortes bruk. En av gavene jeg satte aller mest pris på, var en pakke med vaskepulver av skikkelig merke. Det var en fryd å snuse inn duften av OMO Ultra før jeg fikk revet av avispapiret. I vår familie gir vi hverandre gaver som vi har nytte av og bruk for i hverdagen.


Juledagene har jeg tilbrakt i min julepyntede, ringe bolig. Jeg storkoser meg blant annet med hjemmebakte julekaker som jeg har fått av en venninne. For at jeg ikke skal kose meg i hjel, tar jeg meg av og til en spasertur. Jeg har begrensninger på hvor langt jeg kan gå på egen hånd, men en tur er en tur. Fingertuppene mine er nok den delen av kroppen som får mest mosjon. De skal få trimme seg i to av årets skjønnlitterære utgivelser. Det er ”Talent for lykke” av Ari Behn og ”Normans område” av Jan Kjærstad. Jeg har akkurat klart å presse dem ned i en bærepose, så store er de i punktskrift. Ari Behn-boken består bare av 1 hefte mens Jan Kjærstad sin er på hele 10 hefter.


Jeg håper julefeiringen hos alle mine lesere har svart til forventningene, og ønsker dere alle en fortsatt fin, fredfull og harmonisk romjul!

lørdag 24. desember 2011

Du grønne, glitrende plasttre, god dag!

Nå er jeg klar for julefeiring. Juletreet har vært ferdig pyntet i over en uke. Ja, det er selvsagt et plastre det er snakk om. Jeg er ikke i stand til å ta vare på noe annet levende vesen enn meg selv. Etter som verken jeg selv eller noen andre jeg kjenner har en genuin interesse for å sanke nåler, hilser jeg hvert år mitt kjære plastjuletre velkommen ut fra sin faste plass i klesskapet på soverommet, der det står i esken hele resten av året. I år er noe av pynten fra tidligere år blitt byttet ut. Nå er jeg også blitt sinkhuseier. Jeg har ikke visst hva det var før, men nå har jeg fått noen eksemplarer av sorten til å henge på juletreet.


Jeg må innrømme at jeg synes førjulstiden med juleavslutninger og familiære førjulstreff, er hyggeligere enn selve julen. Det er som om noen blåser opp en ballong. De fyller ballongen med mer og mer luft, for at den skal bli størst mulig, men til slutt sprekker den. Når julemiddagen har blitt fortært og alle gavene har blitt revet opp, er ballongen tom for luft. Likevel er det noe eget med jul. Jeg ville ikke vært den for uten. Her i vestlandets hovedstad blir det pinnekjøtt til middag i dag.


Jeg ønsker alle mine følgere og alle andre eventuelle lesere en riktig god jul.

mandag 12. desember 2011

Den snikende hvite fare

Jeg har alltid en kalender som henger på en knagg på kjøkkenet. Den er merket med både punktskrift og svartskrift og har et blad for hver måned. Når jeg vender om bladet for november, er jeg alltid på vakt. Da stålsetter jeg meg. Bergen kan finne på å kle seg i sin hvite bunad hvilken dag som helst.


Sist mandag morgen var det skjedd. På radioen ble det meldt at den hvite fare var kommet til byen. Da jeg kom ut, var bakken dekket av et mykt, tykt og hvitt teppe. Å la stokken gli fram og tilbake fra side til side slik jeg pleier, var blitt mye tyngre. Når kong Vinter melder sin ankomst med snø og is, blir omgivelsene helt forandret. Alle lyder forsvinner og fortauskanter og kjennetegn i underlaget blir dekket av snø. Dersom det er måket en smal stripe midt på fortauet, så går ikke jeg der. I stedet vasser jeg i snøhaugene på sidene. Det at det blir glatt, er ikke det verste, synes jeg. Stort sett klarer jeg å holde meg på bena. Snøen kan holde seg på fjellet, der den hører hjemme, og de som er interesserte kan opppsøke den der. Rett skal være rett. Kong Vinter har ikke bare ulemper med seg. Nå kan jeg ta på meg store og tykke jakker uten at det virker rart. I vinterjakkene mine er det flere og bedre lommer enn i dem jeg bruker om våren og sommeren. Jeg går sjelden med veske, så jakkene mine blir brukt til det formålet. For min del kan det gjerne være kaldt, bare det ikke er snø. Gi meg en grønn jul!


Hva slags forhold har dere til snø?

mandag 5. desember 2011

Prikkeglede og kalde fingre

-Jeg skjønner ikke at du klarer å lese dette her, sier mange når de kommer på besøk til meg, og sikter til en bunke med punktblader som ligger på bordet. For seende fortoner punktskrift seg som et hav av prikker. Når de berører prikkene, kjenner de bare kiling under fingrene. Jeg tror at opplevelsen av punktskrift for en utrent person kan sammenlignes med hvis jeg prøver å lese med tærne. Da kjenner jeg bare kiling og klarer ikke å skjelne en eneste bokstav. Nå er det en gang slik at det er mest vanlig å lese punktskrift med fingrene, så det er det jeg kan. Vi kaller det punktskrift. Det er bare gamle damer og den statlige institusjonen Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek som kaller det blindeskrift. Det er litt som med slottsbalkongen som egentlig ikke er en balkong, men en altan. Noen begreper er blitt så innarbeidet i folks bevissthet, at det er nesten umulig å endre på det. Vi foretrekker å kalle det punktskrift, fordi det er et skriftspråk som består av punkter. Det tas utgangspunkt i en celle med 6 punkter, som øynene på en terning. Punktene 1, 2 og 3 er venstre del av cellen mens punktene 4, 5 og 6 er høyre del. Ved å kombinere de 6 punktene dannes det alle slags bokstaver, tegn og tall. Tallene 1 -  9, er de samme tegnene som bokstavene A -  I. J er 0. For å markere at det er et tall setter vi et talltegn foran. Stor bokstav markeres ved å sette punkt 6 foran den gjeldene bokstav. Franskmannen Louis Braille regnes som oppfinneren av punktskrift. Det finnes også andre skriftspråk for blinde som fortsatt er i bruk.


Mitt første møte med punktskrift hadde jeg da jeg gikk på en førskole for synshemmede barn. Jeg fikk leke meg litt med en punktskriftmaskin og hilse på noen av bokstavene. Jeg husker blant annet at jeg skrev navnet mitt. Dette var en forberedelse til skolestart hvor jeg skulle lære punktskrift samtidig som de andre barna lærte svartskrift. På skolen hadde jeg de samme lærebøkene som resten av klassen i punktskrift. Jeg var så heldig å ha synspedagog som støttelærer de to første skoleårene, og det gjorde nok også sitt til at lese- og skriveopplæringen gikk så bra som den gjorde.


Etter hvert ble jeg en lesehest og tok for meg av det beskjedne utvalget av barne- og ungdomslitteratur som var tilgjengelig for meg på 1980-tallet. Jeg ble oppmuntret tilå lese selv i stedet for å høre lydbøker som mange andre blinde barn gjorde. Min fars tre tanter som bodde i det gule huset tvers over veien, kjøpte bøker til meg til gebursdag og jul. På julaften klemte jeg på pakkene under juletreet. Jeg visste mange timer før gaveåpningen hvilken bok jeg skulle få. Den var pakket inn i vanlig gavepapir, så jeg leste boktittelen gjennom papiret.


En gang under årene på barneskolen, hadde jeg lest en bok jeg likte svært godt. Jeg ville skrive til forfatteren. Brevet skrev jeg hjemme, og jeg leste det høyt for min støttelærer på skolen. Et av spørsmålene jeg stilte, syntes læreren min var av en litt privat karakter. Vi ble derfor enige om at jeg ikke trengte å skrive brevet på nytt, men at hun skulle utelukke dette spørsmålet i oversettelsen. Brevet ble sendt av gårde i begge skriftformer, men uten punktskriftalfabet. Noen uker senere kom det en pakke i posten. Den inneholdt et langt og hyggelig brev og en bok med en personlig hilsen til meg. Denne forfatteren var ikke blant de kjente, og det var mange år siden hun hadde gitt ut bok. Hun hadde derfor blitt svært overrasket da hun plutselig fikk et brev fra en leser. Hun hadde vært nysgjerrig på om innholdet i de to brevene var helt identisk. Gjennom å gjette seg til overskriften hadde hun allerede noen bokstaver og klarte å lese hele punktbrevet. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på og mer til.


Jeg er fortsatt en lesehest. Ny teknologi har gjort det enklere å produsere punktskrift. Nå foreligger mange bøker i punktskrift samme år som de utkommer i vanlig trykk. Før fikk vi bøkene tilsendt i store kofferter som vi måtte hente og levere tilbake på postkontoret. Nå blir bøkene trykket enkeltvis når en låner bestiller en bok. De blir sendt ut i hefter som ikke skal returneres. Takket være ny teknologi har produksjonstiden av punktbøker gått ned. Nå foreligger ofte bøker i punktskrift før lydutgaven er klar. Dette bør oppmuntre flere blinde til å lese selv, i stedet for å høre lydbøker. Det eneste som plager meg når jeg leser, er at jeg ofte blir kald på fingrene. Jeg tror det har noe med blodsirkulasjonen å gjøre. Da varmer jeg gjerne hendene under det varme vannet i springen.


http://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Braille


Ha en lesende dag, med eller uten prikker!

lørdag 3. desember 2011

En velfortjent bloggambefaling!

Siden jeg oppdaget bloggeverdenen, har jeg vært innom mange blogger. Mange av dem er jeg blitt fast leser av. Det er som med avisen. Dagen blir ikke helt den samme uten å ha blitt oppdatert på bloggerens små og store hendelser. Ekstra pris setter jeg på blogger som har et særpreg, hvor skribenten har funnet en nisje som mange kan kjenne seg igjen i, men er noe som er et tema som ikke går igjen i annen hver hverdagsblogg. Denne damen skriver om livet i en dagligvarebutikk, en Rimi-butikk. Det var da jeg leste denne bloggen, at jeg ble oppmerksom på at det finnes noe som heter skillepinner som brukes for å skille kundenes varer fra hverandre. Det er ingen som har vist meg det. Etter å ha lest innlegget om skillepinner, gikk jeg sporenstreks ned i min nærbutikk og spurte om å få kjenne på skillepinner. Det fikk jeg, så nå vet jeg hva det er. Man oppdager stadig noe nytt.



http://vilduhapose.blogspot.com/


Jeg håper du har hatt en fin lørdagshandel, og at du husket å bruke skillepinnen!

fredag 2. desember 2011

Julegavetips til deg - fra meg

Nå er vi langt inne i den andre dagen i julemåneden. Alle løper som gale rundt i butikkene på jakt etter mer eller mindre nyttige gaver til slekt og venner. De løper fortere og fortere etter hvert som den store dagen nærmer seg med stormskritt. Klimaks er et eller annet tidspunkt på datoen 24. desember. Det samme gjentar seg hvert år. Jeg vet om en person som ikke stresser med gavekjøp i desember. Ja, ikke resten av året heller, for den saks skyld. Jeg har liten familie og liten omgangskrets, så gavene blir få, men utvalgte. En detaljert slagplan blir lagt,  slik at jeg vet hva jeg skal kjøpe til hver enkelt, og at jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke.


Til alle mine bloggvenner vil jeg med dette blogginnlegget strekke ut en hjelpende hånd. Har du i likhet med denne bloggeren kjøpt samtlige hagebøker som er å oppdrive på markedet? Alle hagebøker har for resten samme tittel, og det gjør det ikke akkurat enklere å holde oversikt over hvilke man har kjøpt og ikke kjøpt. Trenger du ideer til nyttige og mindre nyttige gavetips til små og store? Hva med en kam som ikke lugger? Hva med en håndvarmer som lades fra PC’en? Når du har funnet alle de mer eller mindre nyttige gavene, kan du like gjerne ta med en ergonomisk riktig kulepenn. Den kan være god å ha når du skal skrive på de selvlagede navnelappene på alle julegavene som selvsagt er pakket inn i avispapir. Kast ikke bort penger på innpakkingspapir! Bruk avispapir! Her er en link til butikken som kan gi deg og andre et enklere liv!



http://www.enklereliv.no/


God julegavehandel til deg - fra meg

onsdag 30. november 2011

Mitt første kunstkjøp

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 22 år gammel, altså for 17 år siden. Den dagen jeg vel var installert i min lille hybelleilighet på omtrent 30 kvadratmeter hadde jeg alt jeg trengte, syntes jeg. Til og med en Moccamaster hadde funnet sin behørige plass på det lille tekjøkkenet. En som kom på besøk sa at hun aldri hadde sett en så perfekt innflytting før. Det skulle vise seg at min ringe bolig likevel hadde en vesentlig mangel. Denne feilen var ikke noe jeg selv la merke til, eller noe som plaget meg på noen som helst slags måte, men besøkende ga tydelig uttrykk for at alt ikke var slik det burde være. Det manglet nemlig bilder på veggene. Jeg forsto ikke, og forstår heller ikke den dag i dag hvorfor det er så viktig å ha bilder på veggene. Hvis folk absolutt må ha noe å glane på når de er på besøk et sted, kan de vel bare lukke øynene og mane fram ”Brudeferd i Hardanger” og ”Elg i solnedgang” for sitt indre åsyn, eller ta med seg et Edvard Munch-maleri hjemmefra? Jeg stilte meg ikke helt uvillig til å gå til anskaffelse av noe som kunne pryde de grå og nakne betongveggene, men da skulle det være noe litt spesielt, og det måtte for all del ikke være en simpel reproduksjon, kjøpt på det forhatte varehuset Ikea som jeg skrev om på søndag. Det skulle være noe jeg hadde et forhold til, slik at jeg kunne ha et håp om å huske motivet selv om jeg skulle bli 100 år og tannløs.


Den lille hybelleiligheten ble etter hvert byttet ut med en større bopæl, men denne var også mangelfull med grå, nakne og kjedelige betongvegger. Kjøkken med vinhylle og krydderhylle, badstue, bad med badekar og telefon strategisk plassert på veggen ved siden av toalettet, kunne ikke veiee opp for manglende blikkfang. I 2008 fikk endelig også jeg et fullkomment hjem. En morgen hørte jeg på TV2’s God Morgen Norge. I avisrunden leste de om Anne B Ragde som hadde tegnet sin døde hund. Jeg hadde lest trilogien om Berlinerpoplene og syntes de var kjempe bra, så disse tegningene var det kanskje verdt å bore noen hull i de tykke betongveggene for. Etter litt undersøkelser på verdensveven, fant jeg fram til galleriet i Trondheim som stilte ut tegningene og hvor jeg kunne bestille dem fra. Jeg bestilte et eksemplar av alle 3 før utstillingen åpnet. Det var like greit å få det gjort. Jeg kunne jo ikke se dem likevel, forklarte jeg til eieren av galleriet i telefonen. Nå har de 3 silketrykkene fått hedersplassen over den nesten 20 år gamle røde og hullete sofaen i stuen. Alle skryter av bildene, så jeg regner det for å ha vært en vellykket investering. Jeg har flere grå og kjedelige betongvegger, så jeg ser ikke bort fra at det kan bli flere bilder som blir bestilt usette rundt omkring i framtiden. Da gjenstår det bare å kjøpe nytt inventar som passer til kunsten.



http://www.adressa.no/kultur/article1058785.ece


Har dere kunst på  veggene? Kjøper dere kunst som skal passe til inventaret, eller kjøper dere inventar som skal passe til kunsten?

søndag 27. november 2011

Adventsstake og ambivalens

På tross av værmessige forhold som mer minner om en litt kjølig sommerdag med 11 varmegrader og regn her i Bergen, er det første søndag i advent i dag. Det var  nok på grunn av de nevnte værforhold at jeg ikke fikk den helt store adventsfølelsen da jeg drakk min gløggte for noen timer siden, med bevisstheten om at det sto en tent adventsstake i vinduskarmen. Min adventsstake er egentlig ikke en adventsstake, men en elektrisk syvarmet lysestake som jeg fikk i julegave for mange år siden. Den ble kjøpt på Ikea og i følge fargeindikatoren er den julerød. Den er det fysiske tegnet som hvert år på denne tiden, minner meg om at det snart er jul. Det er ingen lilladilla advent her altså. Når jeg tenner min lysestake kan jeg legge mine små fingre rundt de små lyspærene og kjenne varmen fra dem. Da fremkaller jeg synet av lysene for mitt indre. Jeg er glad i lysestaken min, men den er altså kjøpt på Ikea. Med fare for å skremme bort alle mine eventuelle svenske lesere: Jeg hater Ikea. Det er mange år siden jeg har vært på Ikea, men jeg går ut fra at forholdene ikke har endret seg. Det er noe med stemningen og atmosfæren som jeg ikke klarer å sette ord på. Alle luktene blir blandet sammen til et stort sammensurium. Det er som å spise kjøttboller med vaniljesaus. I og med at det er et svensk varehus det her er snakk om, burde jeg ha trukket det til mitt bryst. Jeg elsker jo ellers Sverige og alt som er svensk.


Har dere adventsstake? Er den kjøpt på Ikea? Hva slags forhold har dere til Ikea? Ha en fin resterende adventssøndag alle sammen!

fredag 25. november 2011

Vixen Blog Awards

Høsten 2010 oppsøkte jeg aktivt for første gang en blogg. I et halvt års tid leste jeg innlegg og kommentarer. Jeg hadde lyst å kommentere selv, men tanken på at det jeg skrev skulle bli lest av alle og en hver og at det skulle bli værende der ute på verdensveven til evig tid var alt for skremmende for meg. En kveld overgikk likevel trangen til å spørre om noe, redselen for verdensveven. Etter å ha lagt inn min første kommentar var det gjort. Jeg fortsatte med det og senere fant jeg også frem til andre blogger. I juli tok jeg steget fra bare å være en bloggleser til å bli en blogger. Nå er det tid for prisutdeling. Årets beste blogger skal kåres. Det er alt for mange gode og inspirerende blogger der ute. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Innen 1. desember må jeg ta et valg, hvis jeg skal være med å stemme frem årets beste blogger.



http://vixenmagazine.no/vixen-blog-awards/


Har du en favorittblogg? Hvorfor er den i så fall det? Bli med å kåre årets beste blogger!

fredag 18. november 2011

Refleksjoner fra en spørrende og forhenværende kinogjenger

Det var i mine første skoleår at jeg hadde min første kinooppplevelse. I samfunnshuset i gaten der jeg bodde, hadde vi noe som vel kan kalles en bygdekino. Når det ble vist barnefilmer, ville jeg i likhet med de andre barna også gå på kino. En forestilling på denne tiden kostet 5 kroner. Min far var usikker på prisen, så han sendte med meg 2 femmere. Han sa at hvis det kostet 5 kroner skulle jeg gi fra meg den ene mynten i billettluken, men dersom det kostet mer, skulle jeg gi begge to. da jeg sto der fremme ved billettluken, og det var min tur til å betale, ville de ikke ta i mot pengene mine. De kunne jo ikke ta i mot betaling fra en som ikke kunne se filmen. Dermed slapp jeg gratis inn. Vel inne i kinosalen satte jeg meg på en av plaststolene. Lyset ble etter hvert slukket og filmen startet. Jeg hørte lyden, men det var engelsk tale og jeg forsto ikke et fnugg av det som foregikk på lerretet. Det var analog filmvisning med filmruller som måtte skiftes. Jeg snudde meg mot lyden av filmfremviseren, og noen sa til meg at jeg måtte se fremover. Når jeg vendte blikket mot lerretet, kunne jeg se farger og at bildene skiftet. Etter en stund ble lyset skrudd på. Da var det 10 minutters pause mens det ble skiftet filmrull. Da filmrullen var klar og pausen var over, ble lyset atter slukket. En ny lang stund fulgte uten at jeg ble noe klokere på innholdet, før kinosalen igjen ble opplyst og vi alle gikk ut. Hjemme ble jeg spurt om hva filmen handlet om. Jeg ga en noe svevende forklaring. På skolen dagen etter kunne jeg stolt fortelle at jeg hadde vært på kino.


De gamle bygdekinoene er for lengst nedlagte. Nå er det digital filmvisning som gjelder. Det siste nye er 3d hvor man skal få en mer virkelighetsnær kinoopplevelse. Dette har vist seg ikke bare å være av det gode. Svaksynte har rapportert om at de har følt ubehag på filmvisninger i 3d. Andre har også fortalt om korte eller mer langvarige synsproblemer. I de fleste tilfeller er dette noe som går over av seg selv etter en stund, eller etter en natts søvn. En 6 år gammel gutt fortalte på nyhetene at han etter en filmforestilling i 3d for noen uker siden hadde begynt å se dobbelt og at plagene ikke gikk over av seg selv. Nå er han redd for at han kanskje må opereres for å få synet i orden igjen.


Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om dette. I kinofilmens spede barndom, ble det rapportert om mennesker som var blitt blinde etter å ha vært på kino. Den nye Blåfjell 2, har premiere i disse dager. Den vises både i 2D og 3D. Hvis jeg skulle tatt med et barn på denne filmen, hadde jeg nok gått for 2D for å være på den sikre siden.


http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=17878485


Hvilke meninger og erfaringer har dere med 3D?

onsdag 16. november 2011

Hva skal barnet hete?

I likhet med de fleste andre barn hadde jeg mange leker da jeg var barn. Det var dukker, dukkevogn, dukkehus, lekekjøkken og mer til. Noen ganger gikk jeg og lånte leker som skulle være svært pedagogisk riktige på noe som de kalte lekotek, men  jeg likte i grunnen best vanlige leker som de andre barna også hadde. Jeg husker spesielt en seende jente som kom på besøk. Hun var skikkelig skuffet, fordi jeg bare hadde vanlige leker. Hun hadde antakelig forventet seg noe veldig spesielt. Jeg var glad i dukker, og alle dukkene måtte ha et navn. Alle dukkene mine hadde jentenavn. En dag fikk jeg enda en ny dukke. Jeg fant et jentenavn som jeg syntes var fint. Hvilket navn det var er for lengst blitt slettet eller skrevet over på min indre harddisk. Det var noe rart med denne nye dukken. Den hadde en rar klump nede mellom bena. Ingen av de andre dukkene mine var utstyrt med noe slikt. Det var nok en feilproduksjon. Jeg resonnerte meg frem til at denne dukken var nok noe min familie hadde fått billig fordi det var feil på den. Da jeg stolt fortalte min mor hvilket navn jeg hadde gitt min nye dukkebaby, sa hun at jeg måtte kjenne på den. Det hadde jeg jo allerede gjort, men jeg skjønte ikke hva hun ville frem til. Jeg ble forklart at dette vvar en guttedukke. Det var altså ingen feilproduksjon. Guttedukken måtte selvsagt bli døpt på nytt, og han fikk navnet Geir.


Jeg hadde visst at det var forskjell på gutt og jente, men jeg var ikke klar over hva denne forskjellen konkret bunnet i. Jeg visste at en jente kunne bli mor og at en gutt kunne bli far. Det var stor forskjell på mannsstemmer og kvinnestemmer. Menn hadde dype og mørke stemmer mens damer hadde lyse. Menneskers hender var også noe jeg merket meg ved. Menn hadde større og grovere hender enn damer.


Ha en strålende dag, med eller uten navnevalg og kjønnsforvirring!

tirsdag 15. november 2011

Svar på gjettekonkurranse

Nå har jeg ikke samvittighet til å holde dere på pinebenken lenger. Jeg går ut fra at dere har lagt våken om nettene i frustrasjon over ikke å vite hva denne sprø damen ikke har gjort. Her kommer fasiten. Jeg har flydd i helikopter 2 ganger. Den siste gangen var da jeg måtte komme meg opp i riktig høyde for å hoppe ut i fallskjerm. Ta det med ro, det var selvsagt tandemhopp. Blinde får ikke lov å hoppe alene i Norge. Å hoppe i fallskjerm var en helt unik og spektakulær opplevelse. Å være i fritt fall, var som å flyte på en madrass som ikke fantes. I grunnen likte jeg bedre minuttene etter at skjermen hadde løst seg ut. Jeg har ikke vært i Isreal. Det er et land jeg aldri har hørt om. Her har det nok sneket seg inn en aldri så liten skrivefeil. Der i mot har jeg vært i Israel, men det var pyton og frister ikke til gjentakelse. Det er tydelig at dere ikke kjenner denne bloggeren, for hadde dere gjort det, så hadde dere aldri tvilt et sekund på at det 4. punktet er galt. Jeg har ikke hatt en kvelerslange rundt halsen. Jeg fikk tilbudet den ene av de to gangene jeg har vært i Praha, men jeg avslo etter litt overveielse. Jeg hadde litt lyst, men hva hadde skjedd dersom jeg hadde blitt bitt med hensyn til reiseforsikring og slikt? Jeg har vært hjemme i hagen hos Mille-Marie Treschow på Fritzøehus i Larvik. Jeg leste på nettet at det skulle være konsert i borggården på Fritzøehus inkludert omvisning i både den ytre og den indre hagen. Et slikt tilbud får man jo ikke hver dag, så selvsagt slo jeg til.


http://www.op.no/kultur/article2192271.ece


Ha en fortsatt fin tirsdag med unike og spektakulære opplevelser!

søndag 13. november 2011

Farsdag med vemod

Like sikkert som at handelsstanden begynner å reklamere for julesalget i oktober, ja, like sikkert er det at de gjør alt de kan for å lokke til seg kunder med lekre skjorter, slips og sikkert mye annet også til farsdag. Vi er en liten familie, men farsdag, like som morsdag og fødselsdager har blitt behørig markert. Et viktig innslag på slike merkedager har vært kake med presenning, eller marsipankake som dere andre kaller det. I 2010 forsvant dessverre hederspersonen for farsdagsfeiringen i vår familie ut av livene våre.


Det var sommeren 1986 og jeg var 14 år. Jeg hadde vært på en ukes kristen sommerleir ved Moss et sted. Hjemme i Bergen ble jeg møtt av min mor på jernbanestasjonen. I bilen på vei hjem fortalte hun meg at det satt en mann inne i stuen og ventet. Det var han som skulle bli min mors nye ektemann og reservepappa til min bror og meg. Da jeg kom inn i stuen hilste jeg på en hyggelig mann. Han og jeg fant tonen fra første stund. Han hadde 3 sønner fra sitt tidligere ekteskap. Etter hvert som vi lærte hverandre bedre å kjenne, ble vi knyttet tettere og tettere til hverandre. På dette tidspunktet hadde mine foreldre vært skilt i noen år, og jeg hadde ofte savnet en farsfigur. Dette tomrommet ble nå fylt opp av min reservepappa. I ettertid har jeg fått vite at min mor på forhånd ikke hadde fortalt min reservepappa at jeg var blind før vi ble presentert for hverandre, men det lot han seg tydeligvis ikke merke ved. Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi i vår familie ikke har vært særlig praktisk anlagt. Det meste som tidligere hadde vært et problem ble det nå funnet en løsning på. Jeg ble også opplært i nye ferdigheter. Hittil hadde jeg vært svært så ubehjelpelig. Ja, det er jeg kanskje ennå, men takket være min reservepappa kan jeg nå i det minste koke vann, slik at jeg i dag morges kune nyte en porsjon med havregrøt før jeg satte meg ved datamaskinen for å skrive dette hyllestinnlegget. Da jeg flyttet hjemmefra som 22-åring hjalp han meg med å pusse opp hybelleiligheten før jeg flyttet inn, og senere leiligheten jeg disponerer i dag.


Lørdag 1. mai 2010 ble min reservepappa brått og uventet revet bort. Det kom som et stort sjokk på oss alle. Han var bare 62 år og skulle leve til han ble 100, sa han. Den dagen bisettelsen fant sted, var kirken full av mennesker som mintes ham og ville ta et siste farvel.


Nå er det over 1 år siden han døde og ting begynner etter hvert å gå seg til. Det sies at det første året etter en nær persons bortggang er verst. Det tror jeg langt på vei medfører riktighet. Likevel blir jeg litt vemodig på en dag som denne.



http://no.wikipedia.org/wiki/Farsdag


Feirer dere farsdag?

lørdag 12. november 2011

Gjettekonkurranse

Mange av bloggene jeg besøker har quiz. Jeg har ingen quiz, men en aldri så liten gjettekonkurranse om meg selv skal jeg nok klare å hoste opp. Hvorfor bruke engelske ord når vi har et så godt utviklet norsk språk? Vi tar ikke den diskusjonen i dag. I stedet skal vi fokusere på langt viktigere saker, nemlig de 5 påstandene jeg har listet opp nedenfor om meg selv. 4 av påstandene er riktige mens en av dem er feil. Hvilket av de 5 punktene er galt?



  1. Jeg har flydd i helikopter 2 ganger.


  1. Jeg har hoppet i fallskjerm.


  1. Jeg har vært i Isreal.


  1. Jeg har hatt en kvelerslange rundt halsen.


  1. Jeg har vært hjemme i hagen hos Mille-Marie Treschow på Fritzøehus i Larvik.



Fasit kommer om noen dager. Lykke til!

fredag 11. november 2011

Vin på nynorsk

Jeg kan vel ikke påberope meg å være en svoren nynorsktilhenger. Det er vel heller ingen sterk overdrivelse av meg å påstå at jeg misliker nynorsk. For å si det med rene ord: Jeg hater nynorsk. Jeg liker å lese, men all litteratur som er skrevet på nynorsk blir konsekvent boykottet. Noregs Mållag har med andre ord gått glipp av et betalende medlem. Nå skal det innrømmes at jeg heller aldri har betalt noen kontingent til Riksforbundet. Jeg har som majoriteten av befolkningen i det langstrakte landet vårt hatt bokmål som hovedmål og nynorsk som sidemål. Nynorskbrukerne gjør krampaktige forsøk på å hevde målformen sin. Til slutt må de nok innse at de har tapt slaget. Ut fra mine og sikkert andres spådommer også, kommer de to målformene med tiden til å smelte sammen, etter som flere og flere ord blir tillatt på begge målformer. Det siste trekket fra nynorskfolket er at Vinmonopolets utsalg i nynorskkommuner, skal ha all produktinformasjon på nynorsk. Det er helt sant. Jeg hørte et rykte om det allerede i forrige uke, men nå hørte jeg det selv med mine egne ører via radioen. Dette betyr altså at dersom jeg skulle være så uheldig og sette mine korte ben på et av disse utsalgsstedene, og egentlig kune tenke meg å kjøpe 1 flaske rødvin eller 1 flaske hvitvin, så må jeg altså ty til noe med sterkere alkoholprosent. Å drikke raudvin eller kvitvin er helt  uaktuelt for meg. Det smaker vondt. Jeg har aldri smakt det, men jeg vet at jeg ikke liker det.


http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7855757


Ha en fin fredagskveld, enten det er med rødvin, raudvin, hvitvin eller kvitvin i glasset!

onsdag 9. november 2011

Navnet skjemmer ingen

I Norge har alle mennesker rett til et fornavn. Uttrtrykket: Navnet skjemmer ingen, er nok langt på vei riktig. Har man som liten blitt tildelt et navn, blir som oftest både en selv og omgivelsene fortrolige med det. Likevel bør foreldre velge navn på barnet sitt med omhu. De bør ikke bare konsentrere seg om å finne et fornavn som klinger fint, et navn som passer sammen med etternavnet, eller krangle om hvem av besteforeldrene barnet skal bli oppkalt etter. Foreldre bør ha i tankene at det navnet de velger skal følge barnet hele livet. De bør for eksempel undersøke hva et navn betyr før de bestemmmer seg for det. I mitt tilfelle var det imidlertid bra at min mor ikke visste at Cecilie betyr blind. Da hadde jeg sannsynligvis vært hetende Benedicte i dag, og det hadde vært helt grusomt. Jeg liker ikke det navnet til tross for at navnets betydning er:  Velsignet. Hvis jeg har noen lesere med navnet Benedicte så får dere ha meg unnskyldt. Dere er sikkert flinke og kjekke alle sammen. Nå tenker jeg at dersom jeg skulle hete Benedicte og oppdaget betydningen av Cecilie, så hadde jeg skiftet navn. Det er jo på grunnlag av fornavnet mitt jeg har valgt domenenavn for bloggen. Jeg kunne nok hatt dette domenenavnet selv om jeg ikke het Cecilie, men det hadde liksom ikke vært helt det samme. Da jeg googlet Cecilie fikk jeg samtidig en annen nyttig og morsom opplysning, nemlig at jeg har navnedag 22. november. I mange andre land er det like vanlig å feire navnedag som det er å feire gebursdag.

http://www.norskenavn.no/navn.php?id=158
http://no.wikipedia.org/wiki/Navnedag

Er du fornøyd med fornavnet ditt, og feirer du navnedagen din?

lørdag 5. november 2011

Lørdagsfest

Mange av dere skal kanskje på fest i kveld. Her kommer en sang som jeg selv synes er ganske morsom. Jeg er jo en stor fan av russisk og svensk språk. Jeg kan bare noen få ord på russisk, men jeg liker å lytte til det.


Ha en fin lørdagskveld og fest med måte!

tirsdag 1. november 2011

En annerledes teateropplevelse

Det er både viktig og fint for alle med litt kulturopplevelser en gang i blant. Jeg har gått i teater siden jeg var liten. På skolen fikk vi billetter til enkelte forestillinger, og da gikk jeg gjerne sammen med min mor. Det skal sies at teaterstykker med mange skuespillere og mange sceneskift ikke er den ultimate underholdningsformen for blinde, men samtidig synes jeg det er viktig å få med meg litt av det andre får med seg. I de senere år har jeg ikke gått så mye i teater, men i den grad jeg gjør det, er det viktig at jeg har med meg en person som er flink til å beskrive det som skjer på scenen. Det er også en fordel om jeg har satt meg litt inn i stykket på forhånd ved for eksempel å ha lest boken det er bygget på.


Da jeg var i tenårene var jeg en kveld ute og gikk tur for meg selv. Plutselig hadde jeg gått meg litt bort og måtte spørre noen om hjelp for å komme meg på rett vei igjen. Tilfeldigvis spurte jeg en døv mann. Det ble litt komisk. Han skjønte at jeg var blind, og jeg forsto at han var døv. Jeg fant etter hvert en annen person med alle sanser tilsynelatende intakte, så jeg kom meg dit jeg skulle. Hørselstap og synstap er med andre ord ingen god kombinasjon.


Historien om den døve mannen Fritz Moen som ble dømt for 2 drap han ikke hadde begått, og senere frikjent for dem begge, er nå blitt teaterforestilling. En time av gårsdagen som dere andre brukte på å feire halloween, tilbragte jeg på Fana Kulturhus hvor jeg overvar stykket Jeg var Fritz Moen. Det vvar med en lett blanding av skepsis og forventning jeg møtte opp. Stykket spilles av både døve og hørende skuespillere. Noen av dialogene blir formidlet bare med tegnspråk mens andre bare med tale, slik at både døve og hørende får med seg litt hver, men nødvendigvis ikke det samme. Hovedpersonen Fritz Moen blir spilt av flere forskjellige skuespillere, og det er jenter og kvinner som blir spilt av menn. Det gjorde til tider forvirringen total, og det var med andre ord krevende både for den som skulle formidle hva som foregikk på scenen og for meg som skulle ta i mot og oppfatte det. Det krevde full konsentrasjon. Alt i alt vil jeg likevel konkludere med at det var en fin teateropplevelse selv om den var litt annnerledes og til tider litt anstrengende å henge med på. En liten hyggelig prat med Marianne som har ansvaret for kostymene fikk jeg også med meg.


http://www.riksteatret.no/db/production.shtml?mac=production&det=1&id=5391323


Går dere ofte i teater?

søndag 30. oktober 2011

Kollektiv avstraffelse og forskjellsbehandling

Da jeg var barn var det viktig for meg å være så lik som mulig andre barn. Jeg likte ikke å skille meg ut på noen som helst måte. Jeg var integrert i den lokale skolen jeg hørte til, og hadde assistent og støttelærer i enkelte fag. En dag hadde noen av jentene i klassen min klippet i stykker noen gardiner. Det ble selvsagt oppdaget, og det ble mye kjefting, men de skyldige ville ikke tilstå. Ingen av de andre i klassen ville heller angi synderne så da ble det bestemt at hele klassen skulle sitte igjen etter skoletid. Det var bare en av klassens elever som ikke skulle få lov til å være med på denne store og spennende opplevelsen. Det var selvsagt meg. Da jeg gikk på barneskolen ble jeg fraktet frem og tilbake i drosje hver dag på grunn av farlig og usikret skolevei. Alle visste at jeg ikke hadde vært med på ugjerningen så da kunne jeg like gjerne bli sendt hjem i drosjen til vanlig tid, mente lærerne. Jeg var helt uenig, og jeg ble rasende. Det var bare noen få av jentene som hadde klippet gardiner, men alle de andre i klassen fikk være med å sitte igjen selv om de ikke hadde deltatt. Jeg forlangte å få kjenne på de ødelagte gardinene. Det ble forklart for meg at det ikke kom til å skje noen verdens ting etter at jeg var gått, men det spilte ingen rolle. Det var ikke det som var poenget. Hvorfor kunne vi ikke planlegge at klassen skulle sitte igjen en annen dag slik at vi kunne forandre på hentetidspunktet for drosjen slik at alle kunne få delta?  Det var ingen bønn. Jeg ble sendt hjem mens resten av klassen fikk oppleve noe nytt og spennende sammen. Fikk dere sitte igjen på skolen, eller måtte dere gå slukøret hjem mens de andre fikk nyte litt ekstra skoletid sammen?

lørdag 29. oktober 2011

Tilbake til sommeren

Jeg går ut fra at det er mange som er enige med meg i å ønske seg tilbake til sommeren igjen. Mandag hadde vi et streif av sommer i Bergen med strålende sol og 14 varmegrader. Det var helt vidunderlig, men det førte også til at jeg fikk skikkelig sommerabstinens. Jeg kunne sikkert fått tilfredstilt min sommerlengsel ved å oppsøke sydligere breddegrader, men etter som jeg ikke er noe glad i å reise, er ikke dette noe alternativ for meg.


På mandag vet jeg en ting som er helt bombesikkert. Det skjer hvert eneste år på denne årstiden. Det er ikke noe farlig, skummelt eller trist, men det er likevel all mulig grunn til å prøve å unngå det så langt det lar seg gjøre. På mandag kommer mange til å bli møtt med tomme klasserom og korridorer når de møter opp på skole eller jobb. Jeg har for lengst avsluttet min skolegang og er ingen yrkeskvinne så det gjelder ikke meg, men jeg føler et tyngende ansvar for å opplyse mine omgivelser.


Nå skal jeg komme med en avsløring om meg selv. Mine klokker går bare riktig hvert annet halvår. Hvis mine observante lesere ikke har forstått hva jeg har prøvd å formidle i denne teksten, skal jeg komme til poenget nå. Natt til søndag er det nemlig tid for å stille klokken tilbake 1 time. Når klokken viser 02:00 er den altså bare 01:00. Alle festløver har 1 ekstra time på byen å glede seg til mens vi andre har 1 ekstra time til å kjede oss og slite litt ekstra på sofaen eller sengen. Noen har virkelig grunn til å grue seg til denne årlige foreteelsen. Det er dem som har nattarbeid. De må nemlig jobbe 1 ekstra time som de ikke får betalt for. Det klaffer nemlig sjelden slik at de får den tilbake når klokken skal stilles 1 time frem til våren igjen.


Vi stiller som kjent klokken hver høst og hver vår. En enkel huskeregel for å holde rede på hvilken vei den skal stilles, er at den alltid skal stilles mot sommeren. Om høsten stiller vi derfor klokken 1 time tilbake mens om våren stiller vi den 1 time frem. Husk derfor å stille klokken 1 time tilbake natt til søndag. Skriv det på en lapp, klistre lappen i pannen og gå og speile dere! Et annet alternativ er å lese det inn på en CD eller IPod og trykke på Repeat.

onsdag 26. oktober 2011

Høststorm i Eventyrbyen

Byen jeg bor i har flere kallenavn. Den blir gjerne kalt for byen mellom de 7 fjell, fordi den er omkranset av fjell på alle kanter. Egentlig er det vel flere enn 7 fjell så det har vært litt diskusjoner om hvilke av dem som inngår i betegnelsen De 7 fjell. Byen min blir også kalt for Regnbyen. I Bergen regner det alltid, sies det. Det er ikke helt sant, men har det først begynt å regne, regner det gjerne i flere dager, uker eller måneder i strekk, men det kan like gjerne være det motsatte som skjer.


Jeg liker å gå tur i og rundt byen min. I hvert fall hvis det ikke er for ujevnt terreng. Å gå lange turer i skog og mark har jeg ikke så mye trening i. Å mosjonere ute i frisk luft gjør underverker både for fysisk og psykisk velvære. Det er bra for tankevirksomheten og øker kreativiteten. En tanke som har streifet meg, er alle navnene i byen vår som er hentet fra eventyrenes rike. I fjor sommer var jeg på Ulriken, og jeg ble fraktet opp og ned av taubanene Perle og Bruse.


Sist søndag var jeg på Fløyen, vår bys store utfartssted. Nå er det kanskje ikke så lenge til vinteren setter inn så da bør jeg benytte de anledningene som byr seg til å dra dit opp. For å komme meg dit, kan jeg velge mellom å ta beina fatt, eller la meg transportere av de skinnegående kabelbanene Blåmann og Rødhette. Det er alltid like spennende om det er den røde eller den blå banen som kommer. Nå kan jeg ikke se det selv lenger, men jeg lytter etter kommentarer fra andre medreisende. Jeg forhører meg også med min ledsager. Når jeg velger å ta Fløibanen både opp og ned, blir det ikke riktig for meg hvis jeg ikke  får kjøre med både Blåmann og Rødhette. Det fatale skjedde sist søndag. Da vi skulle ta banen opp, var Blåmann fullstappet av entusiastiske turgåere og vi måtte vente på Rødhette. Da vi var kommet oss opp på Fløyen blåste det kraftig. Om det var storm vet jeg ikke, men det føltes i hvert fall slik. På Brushytten smakte det godt med en vaffel og et krus med kaffe. Egentlig burde jeg spist en skillingsbolle, men vafler er det ikke så ofte jeg har tilgang på så da ble det vaffel. Brushytten har vært stengt i mange år, men den åpnet igjen i 2008. På veien ned fra Brushytten levde jeg i spenning for hva som ventet meg. Det var skikkelig nedtur ikke å få kjøre med Blåmann tilbake til byen igjen. Jeg kunne sikkert latt Rødhette kjøre og heller vente på Blåmann, men det hadde vel vært litt for dumt.


http://no.wikipedia.org/wiki/Bergen
http://www.floibanen.no/
http://www.ulriken643.no/


Ta deg en tur til Bergen!

mandag 24. oktober 2011

Blindehund fikk førerhund

Når mennesker snakker om blindehund mener de førerhund, men hvor mange blinde ville vel skaffet seg en blind førerhund? Hva slags nytte skulle de hatt av det? Selv har jeg ikke førerhund, men klarer meg lenge med den hvite stokken og min kjære venninne, eller GPS’en som jeg skrev om i forrige innlegg. På VG Nett kan man lese om en blindehund, det vil si en blind hund som har fått førerhund.


http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=194213


Har dere blindehund, førerhund, en vanlig selskapshund, eller ingen av delene?

fredag 21. oktober 2011

Led meg ikke inn i fristelse!

Jeg har alltid likt best å ta meg frem på egen hånd. Det har kanskje sammenheng med at jeg også trives godt i eget selskap og ikke er noe utpreget sosialt vesen. I forrige innlegg fortalte jeg at jeg var mye innlagt på sykehus som barn. Der startet muligens mine første vandringer alene. Å kjøre heis var gøy, men jeg rakk ikke opp til knappene. Derfor stilte jeg meg opp ved heisen og ventet på at noen andre gikk ut eller inn av den og døren åpnet seg. Jeg hørte når heisdøren gikk opp og så lyset inne i heisrommet. Det ble stor oppstandelse da det ble oppdaget at jeg var borte. En lege fikk hanket meg inn i en av etasjene lenger nede. Allerede i mine første leveår var jeg en stor tedrikker. Mine aleneheisturer gikk derfor ofte til operasjonsstuen, for der brygget de ordentlig te og ikke posete som på vaktrommet på avdelingen hvor jeg lå.


Da jeg var 4 år flyttet jeg med mine foreldre fra en 3 roms blokkleilighet og inn i nytt hus. Fra min tilværelse som blokkbeboer kan jeg ikke huske noen ulovlige avstikkere, men dette skulle endre seg. I mitt nye nabolag bodde det familie på alle kanter, og fristelsen til å ta meg en liten ubevoktet utflukt var ikke til å motstå. Min fars 3 tanter bodde i det gule huset tvers over veien. En kveld hørte de noe som tuslet utenfor, og da de sjekket stod jeg på dørmatten i bare nattdrakt og tøfler. Jeg rakk ikke opp til dørklokken.


I 1. og 2. klasse på barneskolen var jeg så heldig å ha en synspedagog som støttelærer. I denne tiden ble jeg introdusert for den hvite stokken, eller samboeren som mange velger å kalle den, men det er vel litt tidlig å skaffe seg samboer før man har avsluttet barneskolen? Det ble tatt mål av meg, og jeg fikk utdelt et eksemplar som rakte meg til like under brystbeinet, for slik skulle det visst være. Frem til da hadde jeg orientert meg etter lyd og det lille fargesynet jeg hadde. Når jeg var ute og gikk, fulgte jeg det grønne langs veikantene. Med min nye følgesvenn ble det mindre anstrengende. Nå fikk jeg også mulighet til å fange opp eventuelle uventede hindringer som var i veien. Når jeg gikk med stokk signaliserte jeg til omverdenen at jeg var blind, og det ble tryggere å ferdes gatelangs. Jeg fikk lære meg ruter slik at jeg kunne komme meg på fritidsaktiviteter uten å være avhengig av hjelp fra andre.


Nå har jeg fått en ny venninne. Hun er bestandig med meg når jeg drar til byen, når jeg går på tur, er passasjer i bil, enten det er på langtur med familien eller drosje. Jeg må bare huske å lade opp batteriet hennes. På bussen er hun nesten blitt helt uunnværlig. Hun forteller meg hvilke steder vi kjører forbi, steder i nærheten som kan være av interesse og hvilken gate vi befinner oss på. På den måten vet jeg når det er på tide å trykke på stoppknappen. I Bergen sentrum vrimler det av restauranter og utesteder. For noen uker siden hadde jeg vært hos tannlegen og gikk målrettet mot bussholdeplassen. Plutselig opplyste min venninne navnet på en meget eksklusiv og anerkjent restaurant som jeg lenge har hatt lyst å avlegge et besøk.  Jeg visste ikke at den lå akkurat der. Det er ingen som har fortalt meg det. Fristelsen til å bytte ut kjedelige fiskekaker med gourmetmat var stor, men jeg klarte å hente meg inn og kom meg trygt hjem. For en del år tilbake ble det laget en reportasje om meg i Bergens Tidene om hvordan det er å ta seg frem med hvit stokk. Den er nesten like aktuell i dag som den gang selv om det var lenge før jeg fikk stifte bekjentskap med min venninne. Noen forhold av det som er beskrevet i artikkelen er likevel endret. Her har jeg lagt ut en link til den.


http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Og-hjemover-er-det-speilvendt-...-2463895.html


Ha en fin dag med eller uten GPS, men la den ikke lede dere inn i fristelse!

onsdag 19. oktober 2011

Hva vil du bli når du blir stor?

Jeg har mange ganger fått spørsmål om når jeg ble klar over at jeg er blind. Svaret er at det vet jeg ikke. Når jeg tenker meg om har jeg nok alltid visst det, men jeg har ikke bestandig forstått rekkevidden av det. Jeg trodde vel på sett og vis at det var en tilstand som ville gå over etter hvert som jeg ble eldre. Det var helt umulig for meg å forestille meg selv som voksen og blind. Jeg hadde ingen blinde voksne rollemodeller å se opp til. På leirer og arrangementer for synshemmede som jeg deltok på, var det barn jeg la mest merke til og var sammen med. De voksne var mer i bakgrunnen. I forbindelse med min øyesykdom var jeg mye innlagt på sykehus som barn. Frem til jeg begynte på skolen var Haukeland sykehus mitt andre hjem. Ingen jeg kjente ble til stadighet innlagt på sykehus så dette forstod jeg at hadde noe med min situasjon å gjøre. Både barn og voksne har kommet med spørsmål og utsagn som har minnet meg om at jeg er annerledes. Jeg gikk i vanlig barnehage, og en dag var det et barn som fortalte meg at jeg var heldig, fordi jeg ikke kunne se alt det ekle som var på TV. Jeg var ikke helt enig. Etter hvert som jeg nærmet meg skolestart, begynte jeg som mange andre å interessere meg for lesing og skriving. En dag var jeg sammen med en seende jevnaldrende jente. Vi tegnet og skrev bokstaver med vanlige fargestifter og blyanter på vanlig papir. Jeg kunne verken kjenne eller se det jeg hadde skrevet. Dette forstod jeg ikke. Min lekekamerat hadde ingen problemer med å se det som var på papiret. Når jeg ble voksen skulle jeg gifte meg og få barn. Jeg skulle selvsagt også ta sertifikat og kjøre bil. Det gjorde jo alle voksne. Da jeg gikk på skolen ble jeg en gang intervjuet av Fanaposten. Et av spørsmålene jeg fikk lød omtrent slik: Hva vil du bli når du blir stor? Jeg vil bli bilmekaniker, svarte jeg. Hilsen en som har slått fra seg drømmen om en fremtid som bilmekaniker.

søndag 2. oktober 2011

Nettradioslaveri

Sist helg satt jeg klistret foran PC’en. Nå tror dere kanskje at jeg satt og skrev for harde livet fra tidlig morgen til sen kveld, og at jeg nå har mange morsomme, spennende og interessante blogginnlegg lagret på datamaskinen som bare venter på å bli publisert. Jeg må dessverre skuffe dere. Fra torsdag kveld til søndag ettermiddag var min konsentrasjon og oppmerksomhet stort sett bare rettet mot landsmøte til Norges Blindeforbund. Fysisk var jeg hjemme i min leilighet i Bergen, men mentalt befant jeg meg på Hurdal syn- og mestringssenter.  Om kveldene gikk jeg tidlig og la meg, og jeg stod tidlig opp hver morgen slik at jeg var uthvilt, hadde inntatt min frokost, hadde pusset tenner og var klar til møtet begynte. Da satt jeg der, morgenfrisk og nydusjet, klar til å ta stilling til alle vanskelige saker som måtte dukke opp,. Det er jo særdeles upassende å komme for sent når man er deltaker på et landsmøte. Hva skjedde? Hvordan kunne jeg sitte i min stue i Bergen samtidig som jeg fikk med meg det som foregikk mange mil unna? Svaret er Internettradio. Hele landsmøte ble nemlig overført via Internett. Av både praktiske og økonomiske årsaker kan ikke alle Norges Blindeforbund sine medlemmer være til stede på landsmøte. Da er det strålende at det finnes løsninger som gjør at man på en måte kan være der likevel. Begivenheten jeg har fortalt om her ble sendt på Radio Z som er Norges Blindeforbund sin nettradio. På Internett er det mange radiokanaler som det ikke er mulig å ta inn via FM og DAB. Jeg trenger for eksempel ikke å reise til Sverige for å høre programmet Karlavagnen som blir sendt på Sveriges Radio. Det eneste minuset med nettradio er at jeg må skru på PC’en for å lytte. Det finnes andre løsninger, men jeg er usikker på hva jeg skal velge. Jeg har fått demonstrert en Internettradio i butikk, men den var vanskelig å betjene for blinde. Jeg tror jeg går for IPhone. Den har innebygget talesyntese, er lett å ta med og kan kobles opp mot trådløst nett der det finnes.



https://www.blindeforbundet.no/internett/webradio
http://www.tv2.no/underholdning/hjelperdeg/testbasen/test-av-internettradioer-3320779.html


Hvilke erfaringer har dere med Internettradioer?

tirsdag 27. september 2011

Rødt for synestesi

Jeg opplever et underlig fenomen. Tall, bokstaver, ord, ukedager og måneder fremstår som farger for meg. Alle bokstavene i alfabetet har ulike farger i forskjellige nyanser. Bokstavene A, C og S er for eksempel røde, men i forskjellige rødtoner. Fargen på et ord bestemmes som oftest av første eller siste bokstav. Navnet Cecilie har en skarp rødfarge, fordi C-en er skarp rød. Det er imidlertid ikke alltid slik. Ordet mandag er blått til tross for at det ikke inneholder noen blå bokstaver. En uke er formet som et rektangel hvor av hver ukedag har sin spesielle farge. Søndag er grønn, fordi Ø-en er grønn. Et år er formet som en halvsirkel. Når jeg hører eller leser et ord eller en tallrekke ser jeg et fargemønster for mitt indre. Jeg har hatt det slik så langt tilbake jeg kan huske, men jeg mener det var mer fremtredende da jeg var barn og skulle lære å lese og regne enn det er i dag. Jeg ser ikke på dettte som et problem, men tvert om fungerer det som et hjelpemiddel og en støtte i hverdagen. Noen klisterhjerne skal jeg ikke påstå at jeg har, men dette rare fenomenet er til stor hjelp når jeg skal huske navn,  telefonnummer, årstall, gebursdager og så videre. Det kalles synestesi. Varianten jeg har beskrevet her, er visst den vanligste, men det er også mange mennesker som opplever det annerledes. Forskerne er usikre på hva det kommer av, men det regnes ikke som noen sykdom som må behandles. For eventuelle nye lesere kan jeg opplyse om at jeg er praktisk blind, men skimter skarpe farger og ser forskjell på lys og mørke. Fenomenet forekommer for øvrig også i litteraturen. Helt frem til jeg leste den selvbiografiske romanen Elleve år, av Sigrid Undset trodde jeg dette var noe som bare jeg opplevde og at jeg var litt unormal. Mange kunstnere har synestesi.




Er du en synestetiker?

onsdag 21. september 2011

Paddehatter er høstens og skogens gull

Om høsten er det mye gull å finne gratis i skogen. Det var et fammiliemedlem som mislikte sopp veldig sterkt som kalte det for paddehatter. For min del blir det mest å kjøpe det i butikken, men det smaker også godt. I oppskriften nedenfor bruker jeg kantareller, men jeg tror man kan bruke annen type sopp også.


Ingridienser: 300 g kantarell, 5-6  poteter, 1 løk, salt


Rens og vask kantarellene i kaldt vann. Sørg for at de er helt rene. Tørk dem med et håndkle eller papir. Skjær dem i passe store biter. Stek dem på sterk varme. Sørg for at det ikke blir for mye væske, i tilfelle hell det av. Salt til slutt ca. 10 min før de er ferdig stekte. Skjær løken i små biter. Stek den til den blir gyllen. Til slutt bland den med de stekte kantarellene og stek kantareller og løk sammen i 1 min. Ta det bort fra platen. Skjær potetene i strimler og stek dem på sterk varme i ca. 5 - 6 min. før de blir gylne uten salt og deretter bland dem med løken. Stek potetene og løken i 10 min. Til slutt tilsett salt. Bland kantareller, løk og poteter sammen og stek det sammen i 5 min slik at de får væske fra hverandre. Server med rømme og litt dill på toppen. Salaten som jeg skrev om i innlegget her passer godt som tilbehør. Jeg håper det smaker!

søndag 11. september 2011

Stemmerett og valgets kval

I Norge fikk kvinner stemmerett i 1913. I dag tar vi alle stemmeretten forgitt, men for synshemmede har det nok vært så som så. Da jeg gikk og stemte for første gang og mange år framover i min lokale valgkrets var ingen ting tilrettelagt for synshemmede. Når personer trenger assistanse fra andre for å få avgi sin stemme skal dette gjøres av en valgfunksjonær. I praksis fungerer det ikke alltid slik. Mange synshemmede har fått beskjed om at de kan ha med seg ledsageren sin inn i stemmeavlukket og få denne til å hjelpe seg. Noen misliker at de ikke kan få hjelp av ledsageren sin som ofte er en person de kjenner godt og som de stoler på. Uansett hvordan man velger å gjøre det kan utfallet bli galt hvis ikke hver enkelt stemmeseddel er merket med punktskrift. Her jeg bor nå har jeg i mange år praktisert å gå og forhåndsstemme på biblioteket. Det går for så viddt greit. Det er et eget stemmeavlukke som er spesielt tilrettelagt hvor stemmesedlene er ordnet i et kartoteksystem med skilleark som er merket med både punktskrift og stor skrift på de respektive partiene. Foran skillearkene ligger det vanlige stemmesedler. Jeg må gå ut fra at stemmesedlene ligger der de skal være og at ikke noe ligger feil. Ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg har man dessuten lov å kumulere. Dette er helt umulig for blinde å gjennomføre. For min del spiller det ikke så stor rolle, men man bør jo ha de samme mulighetene alle sammen. Jeg har nok med å bestemme meg for hvilket parti jeg skal stemme på. I grunnen er jeg svært lite opptatt av politikk, men jeg går på mine to ben og avgir min stemme hver gang det er valg. Lar man være å stemme har man ingen grunn til å klage etterpå. Det gjennomføres nå forsøk med elektronisk valg. Jeg håper dette blir en permanent ordning. Da kan blinde utføre sin borgerplikt på lik linje med alle andre. Nå gjenstår det bare å ønske alle et godt valg!

fredag 9. september 2011

Skalldyrfest og rekebekymringer

Når man blir bedt på skalldyrfest en gang i året er det klart man stiller. Sist lørdag fant den årlige begivenheten sted og jeg karret meg av gårde selv om formen ikke var helt på topp.  Fisk og skalldyr er nemlig noe av det beste jeg vet. Reker klarer jeg fint å skaffe og å rense på egen hånd, men krabbe er det verre med. Da er det bra med hjelp. Krabbeskjell er enkelt, men det smaker ikke like godt som klør. Jeg bruker nok et litt spesielt tilbehør til skalldyr i forhold til det som er vanlig. Jeg må ha grovbrød, ikke loff, for det er bare luft og det smaker ingen ting. Jeg blir ikke mett av det. I tillegg må jeg ha hvitløksmajones, dill og ekte sitron.


Et hyggelig minne for meg er da jeg fikk lære å rense reker selv. En synspedagog som jeg hadde som støttelærer på skolen tok meg med i fiskebutikken. Der fikk jeg bestille rekene mine selv, betale og kontrollere at vekslepengene jeg fikk tilbake var riktige. Etterpå fant vi et trivelig sted hvor vi satte oss ned. Der viste hun meg hvordan jeg skulle håndtere disse rare skapningene. Det var for så vidt enkelt, men det gikk nok litt sent. Etter hvert har jeg nok fått farten litt mer opp på rekerensingen, men jeg synes det blir mye søl. Jeg går for tiden rundt med litt rekebekymringer. Det sies at det er lite reker i havet for tiden.




Ha en fin fredag, og gjerne med en god skalldyrfest! 

onsdag 7. september 2011

På bar med Unni Lindell og Camilla Läckberg i rosenes by

Jeg har alltid likt å lese så langt tilbake jeg kan huske. I barnehagen, førskolen og på skolen ble vi lest høyt for. Da jeg hadde lært å lese punktskrift ble jeg fort glad i å   lese selv. Da jeg var ganske liten hadde jeg nok en litt merkelig forestilling om hvordan en bok ble til. Det at noen skulle ha skrevet den kunne ikke falle meg inn i måneskinn. Jeg trodde bøker bare ble lagd på fabrikker. Etter hvert fikk jeg vite hvordan det fungerte. I barnehagen ble Jeg forklart at det var noen som skrev bøkene vi leste. Anne-Cath Vestly var nok den forfatteren jeg først fikk et bevisst forhold til, men fortsatt samsvarte nok ikke min oppfattelse av bøkers tilblivelse helt med virkeligheten. Inne i mitt hode stod det helt klart og tydelig for meg at hun skrev på en skrivemaskin.  På denne skrev hun alle bøkene i mange, mange eksemplarer. Da hun var ferdig med skrivearbeidet måtte hun lime alle sidene sammen til bøker. Til slutt tok hun fatt på de stive permene. Dette måtte være det vanskeligste, mente jeg. Noe av det jeg hadde mest vanskelig for å forstå var hvordan hun kunne klare å få alle bøkene helt like. Dette var jeg ganske imponert over, men jobben var ikke ferdig enda. Nå måtte hun stå klar i døren og ta i mot alle kundene som stod i kø utenfor. Alle forfattere bodde i Oslo, men det gjorde ikke alle andre. Derfor fantes det bokhandlere rundt omkring i landet. Forfatterne måtte selv pakke ned bøker i store kasser, gå på postkontoret og sende dem ut til butikkene.


Noen av forfatterne jeg har satt pris på har jeg hatt gleden av å møte, på boksigneringer og diverse arrangementer. I grunnen er det litt ulogisk for meg at det skal være så stor stas å ha en signatur fra en artist eller forfatter. Det er jo bare et yrke. Jeg drikker Friele-kaffe, men jeg har ikke brydd meg med å få tak i en kaffepose med signaturen til Herman Friele på. I forrige uke var jeg på Bjørnsonfestivalen i Molde. Når Norges krimdronning Unni Lindell og Camilla Läckberg fra Sverige skulle ha en opptreden sammen var det en selvfølge at dette måtte jeg få med meg. Det gikk greit å ta fly til Molde. I og med at begivenheten fant sted på BarAlex som var i Quality Hotel Alexandra hvor jeg bodde, bød det ikke på for store utfordringer. Unni og Camilla fortalte om hvordan de arbeider og rare henvendelser de får fra lesere. Camilla leste dessuten høyt fra sin siste bok. Jeg tror det var stinn brakke. Unni har jeg truffet flere ganger tidligere. Første gang var i 2005 på et arrangement sammen med Gunnar Staalesen og Jon Michelet i Bergen. Da kom hun bort og pratet med meg en stund. Jeg husker blant annet at hun spurte om hvordan jeg skulle komme meg hjem. Vi fikk oss en prat denne gangen også. Etter som vi har blogget mye sammen på Unnis blogg hadde vi mye å snakke om. Jeg ville få med meg litteraturquizen senere på kvelden. Unni fant et bra bord til meg. Hun er litt morete så hun flyttet på stearinlyset før hun gikk så jeg ikke skulle brenne meg. Det var like greit, for det har skjedd noen nestenulykker med meg og levende lys. Jeg kommer til å fortsette med å lese bøkene til Unni og Camilla. Nå holder jeg på med å høre alle bøkene til Camilla på svensk. Både Unni lindell og Camilla Läckberg selger bøker i bøtter og spann så jeg tror de er glade for at de kan overlate til andre jobben med å trykke dem og å få dem ut til publikum.

mandag 5. september 2011

Mormor i sildabyen

En av personene som har betydd mest for meg i livet er mormor. Helt fra jeg ble født og frem til i dag har jeg vært sterkt knyttet til mormor. Jeg har bodd i regnbyen Bergen mens mormor og morfar bodde i Haugesund, kalt sildabyen. I og med at brevskriving ikke har vært så enkelt har nok telefonnettet mange ganger gått varmt mellom de to byene. Morfar døde dessverre i 1986, bare 69 år gammel. men mormor lever fortsatt. Jeg er den eldste av i alt 9 barnebarn. I store deler av barndommen tilbragte jeg hele sommerferiene hos mormor og morfar. Noe av det jeg minnes aller best var alle høytlesningsstundene våre. I min barndom og oppvekst var det ikke så mye litteratur tilgjengelig i punktskrift og innlest på lyd som det er i dag så dette betydde svært mye for meg. Dette var lenge før Internett ble oppfunnet så aviser og ukeblader var jeg helt avskåret fra. Mormor tok gjerne vare på intervjuer med personer jeg var opptatt av som for eksempel Wenche Myhre, Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og så videre og leste dem for meg når vi møttes. Mat var og er en av mine store lidenskaper. Til middag stod kjøttkaker høyt i kurs mens sjokoladepudding med vaniljesaus var og er min yndlingsdessert. I nabolaget mitt hjemme i Bergen ble det etter hvert en kjent sak at hvis man hadde kjøttkaker til middag en søndag måtte man også ha dessert. Jeg orienterte meg etter lukten.  Etter å ha fortært en kjøttkakemiddag som jeg hadde invitert meg selv på lød spørsmålet mitt: Hva er det til dessert? Haugesund er en liten by, men innbyggerne der mener at byen deres er verdens navle og midtpumkt. Mormor var intet unntak. Jeg kan på sett og vis forstå dem. De har jo tross alt både Sildajass og Amanda-festival. Skulle noe kjøpes måtte det skje i Haugesund, for der var alt mye bedre og billigere. Dessuten fikk hun prosenter. Morfar var kaptein og etter å ha fulgt med ham på utenlandsreiser hadde hun lært seg kunsten å prute.  Mormors varemerke var at hun var veldig nøye og pirkete. Ikke et hårstrå måtte ligge skjevt. Når hun og morfar så på dagsrevyen var slipset til nyhetsoppleseren viktigere enn nyhetene. Sminke og parfyme brydde hun seg ikke noe om. Maling skulle være på hus, ikke på mennesker, sa hun. Hun gikk alltid rundt med en knall rød lebestift som hun smurte på seg for så å tørke den av igjen med et papir eller lommetørkle. En påske for en del år tilbake var jeg på besøk hos henne. Jeg tok båten hjem igjen til Bergen. Jeg hadde blå klær, blå ryggsekk og blå veske. Noe fikk jeg ikke plass til i ryggsekken eller vesken så det prøvde jeg å snike med meg i en hvit bærepose. Det gikk aldeles ikke an. Den hvite bæreposen måtte selvsagt byttes ut med en blå. Mormor bor nå på sykehjem. Hun ble født i 1921 og for halvannen uke siden feiret hun stor 90-årsdag.

mandag 22. august 2011

Min første skoledag

Høsten 1980 begynte jeg i 1. klasse på den lokale barneskolen jeg hørte til. Min første skoledag var ikke så ulik alle andres. Jeg ble fulgt til skolen av min mor. Været var litt overskyet, husker jeg. Denne dagen fikk jeg gå frem og tilbake fra skolen på lik linje med de andre elevene. Til tross for at jeg hadde kort skolevei, ble jeg innvilget drosje til og fra skolen, fordi det var for utrygt å la meg gå alene. Jeg hadde rød sekk, og selvsagt måtte jeg ha penal med blyanter, viskelær, fargestifter og alt som hørte med. Det var litt viktig for meg å være så lik som mulig de andre. Skolesekken rommet også min første lesebok i punktskrift som i motsetning til de påfølgene årene dette året bare var i 1 bind. Det var jeg litt stolt av. Denne første dagen var det mest lek, men da vi fikk beskjed om å tegne en sol tegnet jeg en rød runding.  


Det er i grunnen litt rart, men når jeg tenker tilbake er det noe helt annet fra denne dagen som har satt seg mye mer fast i hukommelsen. Etter denne første skoledagens slutt, hadde min mor et ærend på postkontoret. Etter å ha fått utført sitt ærend hadde hun store problemer med å få meg med ut igjen. Jeg ville ikke rikke meg av flekken, for det var nemlig en svært spennende samtale å følge med på. En dame hadde gitt postkontoret beskjed før hun reiste på ferie om at de skulle ta vare på posten hennes mens hun var borte, men da hun kom hjem var postkassen sprengfull. Nå stod hun og skjelte ut den kvinnelige postansatte bak skranken. Jeg fikk dessverre ikke med meg hvordan det endte, fordi jeg motstrebende til slutt måtte følge med min mor ut fra postkontoret. I disse dager har mange barn sin første skoledag. Jeg håper det blir en minnerik dag for dem, med eller uten spennende samtaler å følge med på.

søndag 14. august 2011

Et plagsomt innsekt

Mauren
  Liten?
  Jeg?
  Langtifra.
  Jeg er akkurat stor nok.
  Fyller meg selv helt
  på langs og på tvers
  fra øverst til nederst.
  Er du større enn deg selv kanskje?
    av Inger Hagerup (1905-1985)

Alle skapninger har sin plass i naturen, sies det. Dette er sikkert riktig, men hva slags oppgave mauren har kan jeg ikke huske å ha lært noe om. Mine erfaringer med dette innsektet står i sterk kontrast til den fine skildringen Inger Hagerup gir det i diktet ovenfor. Jeg kan i hvert fall forsikre alle og en hver om at det er alt annet enn behagelig og være kledt i shorts og å sette seg i en maurtue. Selv om det nå er mange år siden det hendte har ikke dette minnet blitt slettet fra hukommelsen. Maur er ikke bare ubehagelig å komme i kontakt med, men de kan også være til stor skade på hus. Det finnes mange ulike sprøytemidler på markedet og sikkert like mange forskjellige kjerringråd mot dette lille krypet. Imidlertid har jeg fått kjennskap til at det er diverse tekniske innretninger å få kjøpt. På Jula har de en billig utgave som består av en stikkontakt som man setter i støpselet. Man hører en summelyd og denne lyden holder mauren unna. De mer avanserte utgavene har en høyfrikvent lyd som menneskeøret ikke klarer å oppfatte.



http://www.cal.no/Avdelinger/Produkter/Hjem--and--Fritid/Hjem-og-hytte/Mus-og-insekmiddel/Mus-og-insektjager-med-nattlys,-220v--640607.aspx

En maurfri tilværelse ønskes dere alle!

fredag 12. august 2011

Rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen

Jeg liker rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Jeg går og legger meg til omtrent samme tidspunkt hver kveld og synes det er greit å stå opp om morgenen slik at jeg får noe ut av dagen. Frokost spiser jeg hver dag, og den består ofte av to brødskiver med brunost etterfulgt av et eller to glass melk. Om kvelden blir det gjerne til at jeg drikker et eller to krus med kaffe eller kakao. Jeg har faste glass, kopper og krus for ulik type drikke. Kjørl, bestikk og kjøkkenredskaper bør være på sine respektive plasser. Jeg blir frustrert og i villrede hvis jeg for eksempel skal drikke kakao og oppdager at kakaokruset ikke står der det skal. Møbler og annet inventar må også være der det er plassert. Hvis ting blir flyttet på uten min viten blir det gjerne mye leting. Det man leter etter er alltid der man leter sist. Jeg er heller ikke blant dem som gjerne tar utfordringer på sparket. Det jeg skal gjøre eller være med på bør helst være nøye planlagt og godt forberedt. Det har nok noe med min personlighet å gjøre. Ved uventede besøk eller store forandringer blir det litt kaos inne i meg. Jeg mister litt kontroll. Det er ikke slik å forstå at jeg ikke setter pris på at noen stikker innom, eller at noen foreslår en utflukt, men jeg foretrekker forutsigbarhet og oversikt over hverdagen min. Ha en fin dag, med eller uten rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen!

lørdag 6. august 2011

Gratulerer med dagen Internett!

Ja, kjære Internett, i dag blir du altså 20 år. Det var 6. august i 1991 at den første nettadressen ble registrert. Du og jeg har kjent hverandre siden høsten 1999 eller 2000. Etter at jeg ble kjent med deg åpnet det seg mange nye muligheter. Fra da av har jeg fått tilgang på mye av det som står i aviser og tidsskrifter. Hittil kunne jeg bare få med meg nyheter på radio og TV og det lille som var tilgjengelig på lyd og punktskrift. Gjennom deg har jeg fått utvidet min horisont. Du kan som regel være til hjelp hvis det er noe jeg trenger informasjon om, eller om det bare er noe jeg lurer på. Mange nettsider er uoversiktlige og vanskelige for synshemmede å tolke så vi må nok bearbeide deg en god del før vi kan få like stort utbytte av dem som seende. Det er for eksempel umulig å få bestilt flybilletter. Etter at du kom inn i livet mitt har det også blitt lettere å holde kontakt med venner og kjente og å ta kontakt med offentlige instanser. Før hendte det at jeg sendte av gårde brev uten tekst, fordi jeg ikke visste at skriveren var tom for blekk. Det var også tungvint å få skrevet adresser på konvolutter. Ved hjelp av e-post er ikke dette noe problem lenger. Det er også deg jeg har å takke for at jeg kan skrive denne bloggen. Jeg håper på mange fine, lærerike, spennende og kontaktskapende år sammen med deg og ønsker deg alt godt for framtiden!

mandag 1. august 2011

Biller og teknologisk likestilling

Fra jeg ble født i 1972 og fram til i dag har det vært en rivende teknisk og teknologisk utvikling. Denne utviklingen har i stor grad også kommet til nytte for synshemmede. Lydaviser og lydbøker har vært en viktig del av hverdagen for mange blinde og svaksynte. På begynnelsen av 1970-tallet gikk man over fra å produsere dette på åpne lydbånd til kassett. Jeg fikk min første kombinerte radio og kassettspiller på midten av 1970-tallet. Den gang var det uvanlig at barn hadde egen kassettspiller og det vakte stor oppstandelse blant enkelte. Gjennom å lytte til kassetter lærte jeg meg mange sanger utenat. Da jeg gikk i 6. klasse ble jeg på et kurs i Oslo, for første gang introdusert for en datamaskin, men jeg ble ikke særlig imponert. Vi måtte mate maskinen med mye informasjon før vi kunne komme i gang med det vi hadde tenkt å gjøre. Det var som om jeg skulle lære å slakte, ribbe og koke en høne før jeg hadde lært å spise. Dessuten klarte jeg meg bra med punktskriftmaskinen, syntes jeg. Min første PC fikk jeg da jeg gikk på videregående. Da åpnet det seg en ny verden. Jeg fikk oppgaver levert på diskett som jeg kunne ta papirutskrift av i punktskrift eller lese på leselisten.  Motsatt kunne jeg skrive ut stiler og lignende i sort skrift. Jeg ble en flittig brevskriver. Nå kunne jeg skrive til venner og familie. Litt senere fikk jeg også scanner og da ble det også mulig å lese eventuelle svar på brevene jeg sendte og mye annet som ikke fantes tilgjengelig på lyd eller punktskrift. Da jeg var barn var det ofte et savn at jeg ikke kunne svare på konkurranser i radioprogrammer. Man skulle sende inn svaret på et postkort og det kunne jo ikke jeg.  Med Internett og mobiltelefon med SMs har synshemmede blitt mer likestilte med seende. Jeg sendte inn svar på e-post til en konkurranse i Friluftsmagasinet. Oppgaven lød omtrent slik: hva heter Norges største bille? Jeg googlet og fikk flere ulike alternativer å velge mellom. Dessverre valgte jeg feil, men mitt poeng er at nå kan jeg sende inn svar på egen hånd uten hjelp fra andre. For dere som lurer: Norges største bille heter Eikehjort.

søndag 31. juli 2011

Kald kakao

Kald kakao

De fleste som kjenner meg har nok fått med seg at min yndlingsdrikk er kakao. Jeg drikker kakao i alle varianter: både pulver som skal røres ut i kokende vann og vanlig kakao som kokes opp sammen med melk. Årets sommerdrikk er kald kakao. Jeg koker opp en liter kakao, heller den i en mugge og setter den i kjøleskapet. På varme sommerdager er et krus med kald kakao etter min mening et godt alternativ til både smoothie og juice.

http://no.wikipedia.org/wiki/Kakao

Ha en fin sommerdag med varm eller kald kakao!

tirsdag 26. juli 2011

Uvirkelig

I forrige uke var jeg på en liten ferietur til Haugesund. Fredag ettermiddag var vi på vei hjem. Det ble litt venting på fergekaien. Gjennom bilvinduet hørte jeg noen som snakket om at det hadde skjedd noe i Oslo. Jeg hadde ikke tilgang på radio så jeg måtte vente til jeg kom hjem før jeg fikk høre nyheter. Vel hjemme slo jeg på radioen og fikk høre det som hadde hendt. Det var helt uvirkelig. Jeg hadde vanskelig for å forstå at det var sant. Det føltes som om jeg hørte et kjempelangt hørespill. Siden fredag kveld og fram til i dag har jeg ikke gjort stort annet enn å høre nyheter. Jeg har vært helt satt ut og føler med alle som er berørt. Jeg tar kanskje noen dagers pause fra bloggen nå, men kommer tilbake når jeg er klar for det.

tirsdag 19. juli 2011

Vepsen som stakk

Siden jeg ikke kan se med øynene bruker jeg hendene til å se med. Da jeg var barn ville jeg veldig gjerne kjenne på en veps. Jeg visste at den kunne stikke, men jeg skulle jo bare kjenne litt og jeg skulle være forsiktig. Mange jeg kjente ble helt hysteriske bare de fikk se en veps, og det gjorde meg enda mer nysgjerrig. Min vitebegjærlighet om denne skapningen ble ikke mindre av at jeg kunne høre den summe omkring uten at jeg fikk nærkontakt med den. En tidlig sommermorgen da jeg var alene i stuen hørte jeg summing borte ved stuevinduet. Jeg tenkte: kanskje det er en veps. Den skal jeg kjenne på. Jeg gikk på jakt etter vepsen. For meg føltes det som jeg holdt på i mange timer. Jeg hørte etter lyden og følte med hendene opp og ned langs vinduskarmene og i vindusruten. Etter mye strev fikk jeg endelig napp. Plutselig stod jeg med den venstre hånden lukket rundt noe som kravlet rundt der inne. Jeg skjønte at jeg hadde fanget vepsen, men i det jeg skulle til å kjenne på den, kjente jeg en voldsom smerte i hånden. Vepsen hadde stukket meg. Da jeg åpnet hånden og kjente på det lille insektet, ble jeg skuffet. Jeg syntes vepsen var alt for liten til at jeg fikk tak i detaljene. Den skulle vært litt større, syntes jeg. Senere i livet har jeg svært sjelden blitt stukket av veps. Når jeg kjenner det kravle på hånden, på armen, eller andre steder på kroppen, forholder jeg meg helt i ro.

søndag 17. juli 2011

Smaken av sommer og en traumatisk opplevelse

Så langt tilbake jeg kan huske har jordbær vært noe av det jeg har forbunnet aller mest med sommer. Da jeg var barn tilbragte jeg alle sommerferiene hos mormor og morfar. På landstedet deres ble det dyrket jordbær. Det var selvsagt stas å kunne hente bær fra egen åker, men i grunnen tror jeg ikke jeg tenkte så mye over det, for jeg kan ikke huske at det ble kjøpt bær noen gang. De røde, fine delikatessene ble brukt både som dessert med vaniljesaus, som pynt på bløtkake, eller rett og slett bare til å nyte som de var. Jeg syntes den gang, og gjør det fortsatt, at små bær ofte smaker bedre enn store. Til tross for mange gode jordbærminner har jeg en traumatisk opplevelse jeg vil dele. Mormor var veldig nøye med at jeg ikke skulle spise kart. Hun skremte oss med at vi kunne dø dersom vi gjorde det. Etter som jeg bare hadde fått smake modne jordbær, var jeg veldig nysgjerrig på hvordan umodne bær smakte. En dag spiste jeg noen grønne jordbær. Jeg kjente ingen ting, men jeg var overbevist om at jeg skulle dø.  Utover ettermiddagen og kvelden fikk jeg mer og mer dødsangst. Jeg trodde min siste time var kommet. Jeg ville nevne denne episoden som et eksempel på hvor viktig det er å ikke lyve for barn, men å holde seg til sannheten.

Jeg har også i dag tilgang på en del hjemmeavlede jordbær. Et tips jeg vil gi når man skal dyrke jordbær og alle andre bærsorter, er å legge tang og tare rundt plantene. Det gir ekstra god smak. Ha en jordbærspisende dag!

torsdag 14. juli 2011

En tur med Beffen

I går ville jeg ha meg en bytur. Hittil i sommer har vi hatt mest flytende sol, men i går var det ordentlig sol og varmtt. Hovedmålet med turen var å ta Beffen som er en liten ferge med plass til 18 passasjerer. På denne tiden av året er det et yrende turistliv her i Bergen. På vei fra busstoppet til Bryggen vet jeg ikke hva som skjedde, men jeg tror jeg skumpet bort i en av dem. Det var i hvert fall en dame som klappet meg på hodet og sa noe på et språk jeg ikke forstod. Da jeg kom fram til båten var det en liten kø av andre mennesker som skulle være med båten og kapteinen hjalp meg ned i båten da det ble min tur. Det var langbenker langs begge sidene og kapteinen gikk selv rundt og tok betaling. Jeg synes det er mye triveligere å kjøre med mindre båter i forhold til større, for om bord i en liten båt får jeg nærmere kontakt med sjøen. Turen med Beffen var alt for kort og tok bare noen få minutter. Da vi var kommet i land på den andre siden, ble vi spurt av to rogalendinger om veien til Akvariet. På veien opp mot Nordnesparken nøt jeg den gode sjøluften. Jeg gikk rundt i parken og hørte båtene og dønningene som fulgte etter dem, akkompagnert av fuglekvitter.  Vi gikk forbi Nordnes Sjøbad der folk badet og koste seg. Det var tid for en matbit og den ble inntatt på USF Verftet. Atmosfæren med sjø og båtliv innbød til et digert smørbrød med Skagensalat. Da jeg var tilbake i sentrum gjorde jeg noen innkjøp før jeg satte kursen hjemover.

http://www.beffenfergen.no/article.php/27/

Jeg oppfordrer alle til å ta en tur med Beffen!

søndag 10. juli 2011

En anvendelig russisk salat

I det siste drøye året har jeg fått smaken på en god og meget anvendelig russisk salat. Jeg er spesielt glad i fisk og fiskeretter. Brun saus på fiskekaker kan med fordel byttes ut med denne salaten. Salaten består av:

Rømme
Salt
Hvitløk
Agurk
Tomat

Tilsett gjerne litt urter. Jeg synes det smaker godt med dill.

lørdag 9. juli 2011

Hester er grønne og elefanter er blå

Hester er grønne fordi de spiser grønt gress. Kuer spiser også grønt gress, men dem får vi hvit melk av så de er hvite. Elefanter er blå. De drikker vann fra det blå havet gjennom den lange snabelen. Jeg siterer ikke fra en av barnesitatbøkene til Unni Lindell, men dette var litt om slik jeg oppfattet omgivelsene da jeg var barn. Hester og kyr, og langt fra elefanter, fikk jeg aldri anledning til å komme så tett inn til at jeg kunne se fargen. Jeg konkluderte derfor logisk, men det logiske er jo som kjent ikke alltid riktig. Dessuten hadde jeg en blå lekeelefant. Da jeg var i Danmark med familien ble jeg rasende da jeg ikke fikk en utstoppet løve med meg hjem. Jeg kjente på en lekeferge med hjul så jeg trodde lenge at fergene hadde hjul i virkeligheten også og ble irritert da jeg fikk vite at det ikke var slik. Jeg syntes de burde lage lekene mer realistiske. Dersom noen av dere møter en grønn hest eller en blå elefant på deres vei, vennligst legg igjen en beskjed i kommentarfeltet!

torsdag 7. juli 2011

En skummel frukt å spise, men et mulig drapsvåpen?

Som mine observante lesere nok har fått med seg gjennom de to foregående innleggene elsker jeg frukt. Jeg lover at det etter dette blir en fruktpause her på bloggen, i hvert fall for en stund. For dere som vil skrive en kriminalroman eller novelle og trenger et drapsvåpen: dere  bør lese videre. I fjor følte jeg trang til å finne ut mer om orangutanger, og verdensveven er et nyttig sted å oppsøke når man skal erverve seg kunnskap. Da jeg googlet orangutanger, fant jeg ut at de spiser en frukt som heter durian. Dette måtte selvsagt undersøkes nærmere. Jeg fant en del informasjon og syntes det hørtes spennende ut. I en eksotisk matbutikk i mitt nærområde fant jeg til min store glede og overraskelse det jeg var på jakt etter.  En durian er brun med skarpe pigger når den er moden og kan veie opp mot flere kilo. Siden jeg ikke hadde smakt den før, og prisen var litt stiv, fant innehaveren fram den minste utgaven de hadde. Han nevnte noe om at jeg ikke måtte spise hele durianen på en gang, men det skjønte jeg ikke noe av. Jeg troddeall frukt var sunt og at jeg kunne spise ubegrensede mengder av det uten at det gjorde noen skade. Durianen luktet litt spesielt og etter en stund stinket den helt forferdelig. På grunn av de skarpe, kaktuslignende piggene og det harde skallet var den svært vanskelig å håndtere. Det var mye fruktkjøtt og det ble nesten som et måltid. Da jeg hadde spist en del ble jeg veldig varm i ansiktet og jeg følte meg litt oppstemt. Jeg tenkte ikke på at min tilstand kunne ha noen sammenheng med det jeg spiste så jeg bare fortsatte til alt sammen var fortært. Til slutt ble jeg ganske dårlig. Neste dag oppdaget jeg at jeg verken hadde låst ytterdøren eller gjort andre ting som jeg til vanlig er ganske nøye med. Det var første og siste gang det kom en durian her i leiligheten så lenge jeg disponerer den.


Ha en berusende kveld, med eller uten durian!

onsdag 6. juli 2011

Fargeforvirring og fargetrøbbel

Jeg er født blind, men jeg har kunnet se forskjell på lys og mørke og skimte sterke farger som rødt, blått, grønt, gult og så videre når jeg har holdt en gjenstand helt opp til ansiktet. Derfor har jeg en formening om hva farger er, men jeg har jo aldri sett farger på samme måte som mennesker med normalt syn. Når man må ha et objekt helt opp til øynene for å kunne studere det, blir det også vanskelig å danne seg et helhetsinntrykk. Det gjelder for eksempel hvilke fargesammensetninger på klær som passer sammen. Da jeg skulle pusse opp leiligheten jeg bor i, var det andre som måtte ta avgjørelsen om hvilke farger jeg skulle ha på veggene, hvilke farger jeg skulle ha på flisene på badet og så videre. I og med at jeg aldri har kunnet se, kan jeg ikke bygge på tidligere erfaringer. Her vil jeg bruke anledningen til å skyte inn noe som etter min mening er en stor misforståelse: mange tror det er best å være født blind frem for å miste synet senere i livet, for da vet man ikke hva man har gått glipp av.

Noen ganger har jeg en bestemt oppfatning om hva slags farge det er på et klesplagg, eller noen har fortalt meg det, men jeg har glemt det. Når jeg for eksempel skal ta på meg matchende svart bukse og svart og hvit bluse føles det ikke så greit i ettertid når den buksen jeg trodde var svart egentlig er blå. Etter at jeg ble i besittelse av en fargeindikator, ble mange ting mye enklere. En fargeindikator er et apparat som leser opp hvilken farge en gjenstand har. Den er spesielt nyttig når jeg skal sortere klesvask og kontrollere at jeg har på meg sokker med samme farge. Jeg har også funnet flere andre bruksområder. Når jeg kjøper frukt er det lurt å begynne med å spise det som er mest modent først, men det er ikke alltid like enkelt å kjenne hvilken banan som er kommet lengst i modningsprosessen. Da er fargeindikatoren god å ha. I følge fargeindikatoren er bananer sandfargede når de er modne, men jeg vet selvsagt at de er gule. Dette hjelpemiddelet er derfor ikke hundre prosent til å stole på, men det gir likevel en god pekepinn. Jeg har gjort noen oppdagelser som for alle andre er en selvfølge. Jeg har nemlig funnet ut at en drue ikke modnes helt likt fra alle kanter. Jeg har tatt som en selvfølge at hvis en drue er mørkegrønn så er den det.

For noen år siden skulle jeg ta drosje da jeg skulle på middagsbesøk til min mor. Huset var nymalt. Det hadde vært hvitt i mange år, men nå var det plutselig blitt grått uten at jeg hadde fått beskjed. En eventuell fargeendring var blitt diskutert i mitt nervær, men det er mye som blir snakket om som aldri blir noe av så jeg tok ikke notis av det. Da jeg sa til sjåføren at jeg skulle til et hvitt hus, ble han derfor litt forvirret, men etter som jeg selvsagt hadde adressen gikk det jo bra. Ha en fargeglad dag, med eller uten farger!

mandag 4. juli 2011

La dere befrukte

Hvis dere tenkte det jeg tror dere tenkte da dere leste denne overskriften, tar dere skammelig feil. Å befolke verden er ikke noe jeg beskjeftiger meg med. Her skal det handle om spiselig frukt. Frukt er både godt og sunt hele året rundt. Om sommeren bør man få i seg rikelige mengder med den deilige norske frukten. Server gjerne en blanding av oppskåret jordbær, kiwi og banan som tilbehør til vaniljeis. Et annet alternativ til dessert er blåbær og bringebær med vaniljekesam. I blåbær er det som kjent mye antioksidanter.
I løpet av de siste tiårene har fruktsortementet i norske butikker blitt betraktelig utvidet. Det er mange store, små, piggete, hårete eller glatte frukter fra fjerne himmelstrøk å velge blant. en moden pomelo er gul med litt grønt. Den lukter grapefrukt og er gjerne litt rund eller pæreformet. Om vinteren er kakao og kumquat blitt en gjenganger her i leiligheten. Kumquat er en liten sitrusfrukt som ikke skal skrelles. Den smaker fantastisk sammen med varm kakao eller mørk sjokolade. Pasjonsfrukt er rund og glatt og minner meg om tennisballer. Etter som jeg ikke kan spille tennis, er pasjonsfrukt absolut å foretrekke. Den har en kraftig søt smak og kan gjerne brukes i desserter og smoothie.

http://www.frukt.no/gronne-fakta/aktuelt1/eksotisk-frukt/

Nyt sommerdagen og gå ut og kjøp en kurv med norske jordbær!

fredag 1. juli 2011

Velkommen til mitt hjørne av Blogglandia

Ja, nå har jeg også endelig klart å opprette min egen blogg. Det har vært mye funderinger fram og tilbake, men i dag har det endelig skjedd. Her kommer det til å stå litt av hvert, håper jeg. Mange av innleggene kommer naturlig nok til å kretse om synsrelaterte emner, men det blir forhåpentligvis også mye annet snadder. Da er det bare å smelle inn kommentarer.