søndag 30. oktober 2011

Kollektiv avstraffelse og forskjellsbehandling

Da jeg var barn var det viktig for meg å være så lik som mulig andre barn. Jeg likte ikke å skille meg ut på noen som helst måte. Jeg var integrert i den lokale skolen jeg hørte til, og hadde assistent og støttelærer i enkelte fag. En dag hadde noen av jentene i klassen min klippet i stykker noen gardiner. Det ble selvsagt oppdaget, og det ble mye kjefting, men de skyldige ville ikke tilstå. Ingen av de andre i klassen ville heller angi synderne så da ble det bestemt at hele klassen skulle sitte igjen etter skoletid. Det var bare en av klassens elever som ikke skulle få lov til å være med på denne store og spennende opplevelsen. Det var selvsagt meg. Da jeg gikk på barneskolen ble jeg fraktet frem og tilbake i drosje hver dag på grunn av farlig og usikret skolevei. Alle visste at jeg ikke hadde vært med på ugjerningen så da kunne jeg like gjerne bli sendt hjem i drosjen til vanlig tid, mente lærerne. Jeg var helt uenig, og jeg ble rasende. Det var bare noen få av jentene som hadde klippet gardiner, men alle de andre i klassen fikk være med å sitte igjen selv om de ikke hadde deltatt. Jeg forlangte å få kjenne på de ødelagte gardinene. Det ble forklart for meg at det ikke kom til å skje noen verdens ting etter at jeg var gått, men det spilte ingen rolle. Det var ikke det som var poenget. Hvorfor kunne vi ikke planlegge at klassen skulle sitte igjen en annen dag slik at vi kunne forandre på hentetidspunktet for drosjen slik at alle kunne få delta?  Det var ingen bønn. Jeg ble sendt hjem mens resten av klassen fikk oppleve noe nytt og spennende sammen. Fikk dere sitte igjen på skolen, eller måtte dere gå slukøret hjem mens de andre fikk nyte litt ekstra skoletid sammen?

lørdag 29. oktober 2011

Tilbake til sommeren

Jeg går ut fra at det er mange som er enige med meg i å ønske seg tilbake til sommeren igjen. Mandag hadde vi et streif av sommer i Bergen med strålende sol og 14 varmegrader. Det var helt vidunderlig, men det førte også til at jeg fikk skikkelig sommerabstinens. Jeg kunne sikkert fått tilfredstilt min sommerlengsel ved å oppsøke sydligere breddegrader, men etter som jeg ikke er noe glad i å reise, er ikke dette noe alternativ for meg.


På mandag vet jeg en ting som er helt bombesikkert. Det skjer hvert eneste år på denne årstiden. Det er ikke noe farlig, skummelt eller trist, men det er likevel all mulig grunn til å prøve å unngå det så langt det lar seg gjøre. På mandag kommer mange til å bli møtt med tomme klasserom og korridorer når de møter opp på skole eller jobb. Jeg har for lengst avsluttet min skolegang og er ingen yrkeskvinne så det gjelder ikke meg, men jeg føler et tyngende ansvar for å opplyse mine omgivelser.


Nå skal jeg komme med en avsløring om meg selv. Mine klokker går bare riktig hvert annet halvår. Hvis mine observante lesere ikke har forstått hva jeg har prøvd å formidle i denne teksten, skal jeg komme til poenget nå. Natt til søndag er det nemlig tid for å stille klokken tilbake 1 time. Når klokken viser 02:00 er den altså bare 01:00. Alle festløver har 1 ekstra time på byen å glede seg til mens vi andre har 1 ekstra time til å kjede oss og slite litt ekstra på sofaen eller sengen. Noen har virkelig grunn til å grue seg til denne årlige foreteelsen. Det er dem som har nattarbeid. De må nemlig jobbe 1 ekstra time som de ikke får betalt for. Det klaffer nemlig sjelden slik at de får den tilbake når klokken skal stilles 1 time frem til våren igjen.


Vi stiller som kjent klokken hver høst og hver vår. En enkel huskeregel for å holde rede på hvilken vei den skal stilles, er at den alltid skal stilles mot sommeren. Om høsten stiller vi derfor klokken 1 time tilbake mens om våren stiller vi den 1 time frem. Husk derfor å stille klokken 1 time tilbake natt til søndag. Skriv det på en lapp, klistre lappen i pannen og gå og speile dere! Et annet alternativ er å lese det inn på en CD eller IPod og trykke på Repeat.

onsdag 26. oktober 2011

Høststorm i Eventyrbyen

Byen jeg bor i har flere kallenavn. Den blir gjerne kalt for byen mellom de 7 fjell, fordi den er omkranset av fjell på alle kanter. Egentlig er det vel flere enn 7 fjell så det har vært litt diskusjoner om hvilke av dem som inngår i betegnelsen De 7 fjell. Byen min blir også kalt for Regnbyen. I Bergen regner det alltid, sies det. Det er ikke helt sant, men har det først begynt å regne, regner det gjerne i flere dager, uker eller måneder i strekk, men det kan like gjerne være det motsatte som skjer.


Jeg liker å gå tur i og rundt byen min. I hvert fall hvis det ikke er for ujevnt terreng. Å gå lange turer i skog og mark har jeg ikke så mye trening i. Å mosjonere ute i frisk luft gjør underverker både for fysisk og psykisk velvære. Det er bra for tankevirksomheten og øker kreativiteten. En tanke som har streifet meg, er alle navnene i byen vår som er hentet fra eventyrenes rike. I fjor sommer var jeg på Ulriken, og jeg ble fraktet opp og ned av taubanene Perle og Bruse.


Sist søndag var jeg på Fløyen, vår bys store utfartssted. Nå er det kanskje ikke så lenge til vinteren setter inn så da bør jeg benytte de anledningene som byr seg til å dra dit opp. For å komme meg dit, kan jeg velge mellom å ta beina fatt, eller la meg transportere av de skinnegående kabelbanene Blåmann og Rødhette. Det er alltid like spennende om det er den røde eller den blå banen som kommer. Nå kan jeg ikke se det selv lenger, men jeg lytter etter kommentarer fra andre medreisende. Jeg forhører meg også med min ledsager. Når jeg velger å ta Fløibanen både opp og ned, blir det ikke riktig for meg hvis jeg ikke  får kjøre med både Blåmann og Rødhette. Det fatale skjedde sist søndag. Da vi skulle ta banen opp, var Blåmann fullstappet av entusiastiske turgåere og vi måtte vente på Rødhette. Da vi var kommet oss opp på Fløyen blåste det kraftig. Om det var storm vet jeg ikke, men det føltes i hvert fall slik. På Brushytten smakte det godt med en vaffel og et krus med kaffe. Egentlig burde jeg spist en skillingsbolle, men vafler er det ikke så ofte jeg har tilgang på så da ble det vaffel. Brushytten har vært stengt i mange år, men den åpnet igjen i 2008. På veien ned fra Brushytten levde jeg i spenning for hva som ventet meg. Det var skikkelig nedtur ikke å få kjøre med Blåmann tilbake til byen igjen. Jeg kunne sikkert latt Rødhette kjøre og heller vente på Blåmann, men det hadde vel vært litt for dumt.


http://no.wikipedia.org/wiki/Bergen
http://www.floibanen.no/
http://www.ulriken643.no/


Ta deg en tur til Bergen!

mandag 24. oktober 2011

Blindehund fikk førerhund

Når mennesker snakker om blindehund mener de førerhund, men hvor mange blinde ville vel skaffet seg en blind førerhund? Hva slags nytte skulle de hatt av det? Selv har jeg ikke førerhund, men klarer meg lenge med den hvite stokken og min kjære venninne, eller GPS’en som jeg skrev om i forrige innlegg. På VG Nett kan man lese om en blindehund, det vil si en blind hund som har fått førerhund.


http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=194213


Har dere blindehund, førerhund, en vanlig selskapshund, eller ingen av delene?

fredag 21. oktober 2011

Led meg ikke inn i fristelse!

Jeg har alltid likt best å ta meg frem på egen hånd. Det har kanskje sammenheng med at jeg også trives godt i eget selskap og ikke er noe utpreget sosialt vesen. I forrige innlegg fortalte jeg at jeg var mye innlagt på sykehus som barn. Der startet muligens mine første vandringer alene. Å kjøre heis var gøy, men jeg rakk ikke opp til knappene. Derfor stilte jeg meg opp ved heisen og ventet på at noen andre gikk ut eller inn av den og døren åpnet seg. Jeg hørte når heisdøren gikk opp og så lyset inne i heisrommet. Det ble stor oppstandelse da det ble oppdaget at jeg var borte. En lege fikk hanket meg inn i en av etasjene lenger nede. Allerede i mine første leveår var jeg en stor tedrikker. Mine aleneheisturer gikk derfor ofte til operasjonsstuen, for der brygget de ordentlig te og ikke posete som på vaktrommet på avdelingen hvor jeg lå.


Da jeg var 4 år flyttet jeg med mine foreldre fra en 3 roms blokkleilighet og inn i nytt hus. Fra min tilværelse som blokkbeboer kan jeg ikke huske noen ulovlige avstikkere, men dette skulle endre seg. I mitt nye nabolag bodde det familie på alle kanter, og fristelsen til å ta meg en liten ubevoktet utflukt var ikke til å motstå. Min fars 3 tanter bodde i det gule huset tvers over veien. En kveld hørte de noe som tuslet utenfor, og da de sjekket stod jeg på dørmatten i bare nattdrakt og tøfler. Jeg rakk ikke opp til dørklokken.


I 1. og 2. klasse på barneskolen var jeg så heldig å ha en synspedagog som støttelærer. I denne tiden ble jeg introdusert for den hvite stokken, eller samboeren som mange velger å kalle den, men det er vel litt tidlig å skaffe seg samboer før man har avsluttet barneskolen? Det ble tatt mål av meg, og jeg fikk utdelt et eksemplar som rakte meg til like under brystbeinet, for slik skulle det visst være. Frem til da hadde jeg orientert meg etter lyd og det lille fargesynet jeg hadde. Når jeg var ute og gikk, fulgte jeg det grønne langs veikantene. Med min nye følgesvenn ble det mindre anstrengende. Nå fikk jeg også mulighet til å fange opp eventuelle uventede hindringer som var i veien. Når jeg gikk med stokk signaliserte jeg til omverdenen at jeg var blind, og det ble tryggere å ferdes gatelangs. Jeg fikk lære meg ruter slik at jeg kunne komme meg på fritidsaktiviteter uten å være avhengig av hjelp fra andre.


Nå har jeg fått en ny venninne. Hun er bestandig med meg når jeg drar til byen, når jeg går på tur, er passasjer i bil, enten det er på langtur med familien eller drosje. Jeg må bare huske å lade opp batteriet hennes. På bussen er hun nesten blitt helt uunnværlig. Hun forteller meg hvilke steder vi kjører forbi, steder i nærheten som kan være av interesse og hvilken gate vi befinner oss på. På den måten vet jeg når det er på tide å trykke på stoppknappen. I Bergen sentrum vrimler det av restauranter og utesteder. For noen uker siden hadde jeg vært hos tannlegen og gikk målrettet mot bussholdeplassen. Plutselig opplyste min venninne navnet på en meget eksklusiv og anerkjent restaurant som jeg lenge har hatt lyst å avlegge et besøk.  Jeg visste ikke at den lå akkurat der. Det er ingen som har fortalt meg det. Fristelsen til å bytte ut kjedelige fiskekaker med gourmetmat var stor, men jeg klarte å hente meg inn og kom meg trygt hjem. For en del år tilbake ble det laget en reportasje om meg i Bergens Tidene om hvordan det er å ta seg frem med hvit stokk. Den er nesten like aktuell i dag som den gang selv om det var lenge før jeg fikk stifte bekjentskap med min venninne. Noen forhold av det som er beskrevet i artikkelen er likevel endret. Her har jeg lagt ut en link til den.


http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Og-hjemover-er-det-speilvendt-...-2463895.html


Ha en fin dag med eller uten GPS, men la den ikke lede dere inn i fristelse!

onsdag 19. oktober 2011

Hva vil du bli når du blir stor?

Jeg har mange ganger fått spørsmål om når jeg ble klar over at jeg er blind. Svaret er at det vet jeg ikke. Når jeg tenker meg om har jeg nok alltid visst det, men jeg har ikke bestandig forstått rekkevidden av det. Jeg trodde vel på sett og vis at det var en tilstand som ville gå over etter hvert som jeg ble eldre. Det var helt umulig for meg å forestille meg selv som voksen og blind. Jeg hadde ingen blinde voksne rollemodeller å se opp til. På leirer og arrangementer for synshemmede som jeg deltok på, var det barn jeg la mest merke til og var sammen med. De voksne var mer i bakgrunnen. I forbindelse med min øyesykdom var jeg mye innlagt på sykehus som barn. Frem til jeg begynte på skolen var Haukeland sykehus mitt andre hjem. Ingen jeg kjente ble til stadighet innlagt på sykehus så dette forstod jeg at hadde noe med min situasjon å gjøre. Både barn og voksne har kommet med spørsmål og utsagn som har minnet meg om at jeg er annerledes. Jeg gikk i vanlig barnehage, og en dag var det et barn som fortalte meg at jeg var heldig, fordi jeg ikke kunne se alt det ekle som var på TV. Jeg var ikke helt enig. Etter hvert som jeg nærmet meg skolestart, begynte jeg som mange andre å interessere meg for lesing og skriving. En dag var jeg sammen med en seende jevnaldrende jente. Vi tegnet og skrev bokstaver med vanlige fargestifter og blyanter på vanlig papir. Jeg kunne verken kjenne eller se det jeg hadde skrevet. Dette forstod jeg ikke. Min lekekamerat hadde ingen problemer med å se det som var på papiret. Når jeg ble voksen skulle jeg gifte meg og få barn. Jeg skulle selvsagt også ta sertifikat og kjøre bil. Det gjorde jo alle voksne. Da jeg gikk på skolen ble jeg en gang intervjuet av Fanaposten. Et av spørsmålene jeg fikk lød omtrent slik: Hva vil du bli når du blir stor? Jeg vil bli bilmekaniker, svarte jeg. Hilsen en som har slått fra seg drømmen om en fremtid som bilmekaniker.

søndag 2. oktober 2011

Nettradioslaveri

Sist helg satt jeg klistret foran PC’en. Nå tror dere kanskje at jeg satt og skrev for harde livet fra tidlig morgen til sen kveld, og at jeg nå har mange morsomme, spennende og interessante blogginnlegg lagret på datamaskinen som bare venter på å bli publisert. Jeg må dessverre skuffe dere. Fra torsdag kveld til søndag ettermiddag var min konsentrasjon og oppmerksomhet stort sett bare rettet mot landsmøte til Norges Blindeforbund. Fysisk var jeg hjemme i min leilighet i Bergen, men mentalt befant jeg meg på Hurdal syn- og mestringssenter.  Om kveldene gikk jeg tidlig og la meg, og jeg stod tidlig opp hver morgen slik at jeg var uthvilt, hadde inntatt min frokost, hadde pusset tenner og var klar til møtet begynte. Da satt jeg der, morgenfrisk og nydusjet, klar til å ta stilling til alle vanskelige saker som måtte dukke opp,. Det er jo særdeles upassende å komme for sent når man er deltaker på et landsmøte. Hva skjedde? Hvordan kunne jeg sitte i min stue i Bergen samtidig som jeg fikk med meg det som foregikk mange mil unna? Svaret er Internettradio. Hele landsmøte ble nemlig overført via Internett. Av både praktiske og økonomiske årsaker kan ikke alle Norges Blindeforbund sine medlemmer være til stede på landsmøte. Da er det strålende at det finnes løsninger som gjør at man på en måte kan være der likevel. Begivenheten jeg har fortalt om her ble sendt på Radio Z som er Norges Blindeforbund sin nettradio. På Internett er det mange radiokanaler som det ikke er mulig å ta inn via FM og DAB. Jeg trenger for eksempel ikke å reise til Sverige for å høre programmet Karlavagnen som blir sendt på Sveriges Radio. Det eneste minuset med nettradio er at jeg må skru på PC’en for å lytte. Det finnes andre løsninger, men jeg er usikker på hva jeg skal velge. Jeg har fått demonstrert en Internettradio i butikk, men den var vanskelig å betjene for blinde. Jeg tror jeg går for IPhone. Den har innebygget talesyntese, er lett å ta med og kan kobles opp mot trådløst nett der det finnes.



https://www.blindeforbundet.no/internett/webradio
http://www.tv2.no/underholdning/hjelperdeg/testbasen/test-av-internettradioer-3320779.html


Hvilke erfaringer har dere med Internettradioer?