tirsdag 10. februar 2015

Hjelpere

Jeg har flere hjelpere, men mine hjelpere er ikke sånne svevende, allestedsnærværende, og som man kan lære om på kurs hos prinsesse Märtha Louise. Selv om det er dyrt å få kunnskap om dem og om hvordan de arbeider, skal de visst nok være aldeles gratis i drift. Problemet er bare, at jeg ikke klarer å finne ut av hvilken kommunikasjonsform de benytter seg av. Jeg har googlet. Jeg har søkt på Gulesider.no, på 180.no og på Facebook, men det gir ingen treff. Jeg klarer over hodet ikke å få kontakt med dem. Det var på Alternativmessen i Bergen for 2 år siden, at jeg fikk vite om min usynlige, alltid til stede førerhund. Jeg merker ikke noe til den. For meg virker det som den er totalt fraværende. Den kommer ikke på innkalling og den adlyder ikke andre kommandoer som ”Sitt” eller ”Ligg”. Da hjelper det lite at jeg slipper å søke NAV og å gå på kurs for å få den innvilget. Det eneste jeg er sikker på, er at det kostet flesk å få høre om den. Derfor velger jeg å ignorere dens eksistens og egenskaper. I steden setter jeg min lit til mine hjelpere av kjøtt og blod. Til tross for at jeg er nødt til å forholde meg til faste klokkeslett og å overholde avtaler, er de mer fleksible, enn førstnevnte, firbeinte overnaturlige vesen. Lett som en plett baker de en kake, koker kakao og steiker lungemos. De leser høyt for meg fra aviser og blader, går tur og de kjører meg rundt i bilene sine når jeg har ærender å gjøre et stykke unna bostedet mitt. Til tross for at jeg klarer mye på egen hånd, er det mye jeg trenger bistand til. Når jeg skal i en gebursdag, kan det være greit med en person som sjekker antrekket jeg skal ha på meg. Eventuelt hjelper meg med å supplere det med et par matchende sko eller en bluse, eller å kjøpe nytt. Dere hadde ikke lest denne bloggen, om det ikke hade vært for dem. En av mine tidligere hjelpere, har laget en papirkule til meg i mange farger. Dermed er det jo på sin plass at en av mine nåværende hjelpere tar bilde av den med iPad-en og setter det inn her i innlegget. Da slipper dere jo å nøye dere med min mangelfulle beskrivelse ut fra mitt taktile inntrykk, men får se den selv med det blotte øye.

Jeg har både betalte og ubetalte hjelpere. I tillegg til støttekontakt, har jeg også hushjelp. Formelt kalles det hjemmehjelp, fordi ordningen blir betalt av kommunen, men jeg syns den betegnelsen er litt nedverdigende. Helserådet hadde blitt tilkalt og jeg måtte bodd på en institusjon, om det ikke hadde vært for hjelperne. En god nabo oppdaterer Java på PC-en, sånn at jeg får kontrollere saldo og betale regninger i nettbanken. Min mor trår også til inn imellom og løser praktiske oppgaver som er uløselige for meg.




Tror dere på hjelpere?

søndag 8. februar 2015

Den første gaven er den største.

Jeg er 42 år. Altså har jeg hatt min mor i like mange år. Det har blitt tilnærmet like mange morsdager i årenes løp, men ikke likt antall morsdagspresanger. De første årene var det skrint. Ofte er det sånn at hjernen husker det som har hendt for lenge siden, men ikke det som har skjedd i nær fortid. Den aller første morsdagsgaven jeg kjøpte, alene, og for mine egne sparepenger, for en god del år siden, erindrer jeg som om det var i går. Høyst usunn var den, og rimelig, også sett ut fra et par 1980-talls øyne. Jeg minnes både gavens innhold og summen den kostet. Allikevel er det planleggingsfasen, spenningen og gleden ved å kunne gi bort noe, som er best lagret i min bevissthet. Posen med konfekt ble den første i en lang rekke av morsdagspresanger, og mitt håp er at den skal kompletteres i enda flere år. Problemet er bare, at jo lenger den blir, jo vanskeligere er det å komme på nye ideer. I år kjøpte jeg for eksempel et skjærebrett, men det er da grenser for hvor mange brød og andre matvarer man skal skjære opp og hvor mange fjøler man trenger, i likhet med parfyme og kremer. Nå er det bare å bløtlegge hjernecellene og pønske ut noe til den andre søndagen i februar i 2016.

God morsdag til alle mødre!

lørdag 10. januar 2015

Jul og grisesnakk

Dette er en høyst selvopplevd historie fra virkeligheten. Den starter i fjor. Datoen er den 24. desember i 2014. Jeg har på meg den oransje kjolen, altså ikke julerød. Ryggsekken pluss en bærepose står ferdig pakket. I det klokken nærmer seg 15.30, tidspunktet da den forhåndsbestilte drosjen skal ankomme, trykker jeg den høyre pekefingeren min mot Entertasten, og publiserer det hjemmeskrevede blogginnlegget, som skal være julekveldens overraskelsesmoment, i tillegg til de sedvanlige, ferdiginnkjøpte julepresangene, selvfølgelig.

Jeg befinner meg i en annen bydel, i en annen stue. Fra nå av og den påfølgende uken, er jeg en ordentlig stuegris. Det store matgildet begynner. Vi starter med snop og brus. Der etter går det slag i slag. Riktig nok ikke med sju slag kaker, men det mangler ikke noe allikevel. Alt går i grisen. Jeg er nesten altetende, jeg også. Pinnekjøtt er svindyrt i forhold til svineribbe, som de serverer på Østlandet. Nå kan de bare sitte der nede med den simple søndagsmiddagen sin, tenker jeg, mens jeg gafler i meg den ene munnfullen etter den andre og må be om påfyll. Ifølge gammel skikk er det øl og dram som hører til, men i vår familie blir alkohol ansett som noe stort svineri. Derfor kommer det ikke noe som er sterkere enn eplesaft i glassene hos oss. Vår luksuriøse middag blir fulgt opp med iskake og kaffe. Rundt midnatt er alle de fem tilstedeværende fornøyde med det de har fått. Jeg føler meg bestandig så svinheldig etter hver julaften jeg ikke har fått noe som skal byttes, og det er også tilfelle i år. Nei, jeg mener i fjor, også. Jeg ser det ikke selv, men stuegulvet ser antagelig ut som en svinesti av bånd og gavepapir når vi er ferdige.

Etter noen timers søvn hjemme i min egen binge, er jeg klar for ny frisk førstedag jul. Nå skal det inntas frokost og det lenge og vel.

Til tross for en to timers lang spasertur med ny tilførsel av surstoff til hjernen, er jeg visst likevel litt surrete i topplokket. Vi sitter i hver vår stol og spiser hver vår marsipangris. Ja, vi er noen skikkelige heldiggriser. På TV viser de den franske filmen ”De urørlige”. Inni mitt hode er det i hvert fall noen rare tanker som rører på seg, som følge av at jeg selv muligens har vært i for lite bevegelse. Forflytning har da også foregått med bil og bybane, i stedet for til fots, som jeg egentlig foretrekker. Etter en stund utbryter jeg: ”Kan muslimer spise marsipangris”? Spørsmålet mitt blir hengende litt i luften, før noen griper tak i det, og svarer at de fleste muslimer nok kan spise marsipangris, men kanskje ikke dem som er mest troende.

Andredag jul våkner jeg frisk og opplagt. Jeg har et nødvendig ærend å besørge på Joker. Det første jeg konstaterer da jeg er kommet ut, er at det er kommet en ubuden og høyst uønsket julegjest i løpet av natten. Han har det nemlig med bare å plutselig dukke opp. Han venter ikke på invitasjon og tar ingen hensyn. Når han er her, brer han seg utover og legger beslag på hele byen. Jeg syns det er så gresselig dårlig gjort av ham. Det er blant annet på grunn av ham, at jeg setter til side planen om å dra til byen fjerdedag jul, for å overvære overføringen av noen mannfolk der borte i England som slåss om en svineblære. Jeg er ikke et fnugg interessert. Derfor har jeg null peiling på hvilke lag som skal spille mot hverandre. Det er antagelig ingen som har fortalt Kalle snømann om tre dagers regelen. Det skal bli sjettedag jul før både han, den svinepelsen, og alle pakkenellikene hans er borte. Heldigvis er han så pass fornuftig, at han legger nyttårsfeiringen til et annet sted enn Bergen, puster jeg lettet ut. Det er kjekt med besøk, men enda kjekkere når det har dratt sin kos. Vel, når det gjelder Kalle, er det best om han ikke viser seg i det hele tatt. Når Kalle okkuperer både gatene og fortauene som jeg skal gå på, slik at jeg ikke finner verken ledelinjer eller andre holdepunkter, er jeg en sofagris. Da blir det mange lydbøker og mye nettsurfing, for å si det sånn.

Julen forløper stille og rolig. Syvendedag jul er det plutselig handling. Da hører jeg uling og smell, uansett hvor i leiligheten jeg er. Det er for øvrig den eneste måten jeg merker at vi går inn i et nytt år på, for ellers er jo alt akkurat som før.

Fortsatt står all julepynten min fremme. Det er da vitterlig jul helt til tyvendedag jul, den 13. januar.

Jeg ønsker alle et riktig godt nytt år og håper på en svinaktig god fortsettelse på 2015!