tirsdag 10. februar 2015

Hjelpere

Jeg har flere hjelpere, men mine hjelpere er ikke sånne svevende, allestedsnærværende, og som man kan lære om på kurs hos prinsesse Märtha Louise. Selv om det er dyrt å få kunnskap om dem og om hvordan de arbeider, skal de visst nok være aldeles gratis i drift. Problemet er bare, at jeg ikke klarer å finne ut av hvilken kommunikasjonsform de benytter seg av. Jeg har googlet. Jeg har søkt på Gulesider.no, på 180.no og på Facebook, men det gir ingen treff. Jeg klarer over hodet ikke å få kontakt med dem. Det var på Alternativmessen i Bergen for 2 år siden, at jeg fikk vite om min usynlige, alltid til stede førerhund. Jeg merker ikke noe til den. For meg virker det som den er totalt fraværende. Den kommer ikke på innkalling og den adlyder ikke andre kommandoer som ”Sitt” eller ”Ligg”. Da hjelper det lite at jeg slipper å søke NAV og å gå på kurs for å få den innvilget. Det eneste jeg er sikker på, er at det kostet flesk å få høre om den. Derfor velger jeg å ignorere dens eksistens og egenskaper. I steden setter jeg min lit til mine hjelpere av kjøtt og blod. Til tross for at jeg er nødt til å forholde meg til faste klokkeslett og å overholde avtaler, er de mer fleksible, enn førstnevnte, firbeinte overnaturlige vesen. Lett som en plett baker de en kake, koker kakao og steiker lungemos. De leser høyt for meg fra aviser og blader, går tur og de kjører meg rundt i bilene sine når jeg har ærender å gjøre et stykke unna bostedet mitt. Til tross for at jeg klarer mye på egen hånd, er det mye jeg trenger bistand til. Når jeg skal i en gebursdag, kan det være greit med en person som sjekker antrekket jeg skal ha på meg. Eventuelt hjelper meg med å supplere det med et par matchende sko eller en bluse, eller å kjøpe nytt. Dere hadde ikke lest denne bloggen, om det ikke hade vært for dem. En av mine tidligere hjelpere, har laget en papirkule til meg i mange farger. Dermed er det jo på sin plass at en av mine nåværende hjelpere tar bilde av den med iPad-en og setter det inn her i innlegget. Da slipper dere jo å nøye dere med min mangelfulle beskrivelse ut fra mitt taktile inntrykk, men får se den selv med det blotte øye.

Jeg har både betalte og ubetalte hjelpere. I tillegg til støttekontakt, har jeg også hushjelp. Formelt kalles det hjemmehjelp, fordi ordningen blir betalt av kommunen, men jeg syns den betegnelsen er litt nedverdigende. Helserådet hadde blitt tilkalt og jeg måtte bodd på en institusjon, om det ikke hadde vært for hjelperne. En god nabo oppdaterer Java på PC-en, sånn at jeg får kontrollere saldo og betale regninger i nettbanken. Min mor trår også til inn imellom og løser praktiske oppgaver som er uløselige for meg.




Tror dere på hjelpere?

7 kommentarer:

Cecilie von der Ohe sa...

På dette innlegget har jeg til og med fått satt inn et bilde med vannmerke.

Mormorfarmor Inger sa...

Jeg tror på hjelpere av kjøtt og blod! Og litt på at vi har noen usynlige...
Men din usynlige hund må ha vært svært dårlig dressert, spør du meg. Flott at du har et godt nettverk og gode praktiske hjelpere rundt deg, Cecilie! Det de gjør er ingenting for de usynlige, hvis de finnes.
Og så gøy at du kom med bilder - veldig flott kule med mange farger!
Snakkes - eller prekæs som døm sier her i Østfold!
Inger

Elin sa...

jeg tror på både de ene og andre hjelperne jeg. Ha en fin dag.

Humlehagen sa...

Hei på deg, Cecilie! :)Takk for koselig hilsen på bloggen, trivelig å titte innom her hos deg! :)Hilsen Else Britt

Cecilie von der Ohe sa...

Det er trivelig at du titter innom her også, Else Britt, selv om denne er litt forskjellig fra din og de fleste andres blogger.

Rødhette sa...

Lenge siden du har blogget nå. Er du fortsatt der ute? Eller inne. :)

Cecilie von der Ohe sa...

Rødhette: Jeg har ikke vært særlig motivert til å blogge på veldig lenge. Bloggen lar jeg bli værende, så har jeg mulighet til å publisere et nytt innlegg hvis lysten melder seg. Jeg har observert at mange av bloggerne som var aktive da jeg startet, enten har avsluttet bloggen eller skriver mindre enn før. Uansett, det er kjekt at noen savner en.