De fleste moderne mennesker i dette landet ser på TV. Noen er avhengig av å ha apparatet stående på hele tiden, mens de befinner seg i våken tilstand, uavhengig av om det som skjer på skjermen interesserer dem eller ei. Andre ser på TV som en tyv som stjeler av deres dyrebare og knappe, tilmålte tid. Jeg befinner meg nok i en gruppe midt imellom. Tegnefilmer, actions og ballett, er ikke særlig blindevennlig TV-underholdning, men nyhetssendinger, debatter og opplysningsprogrammer, vil jeg nødig unnvære.
Frem til 1992 var den ene riksdekkende statskanalen den eneste formen for TV som fant veien gjennom luften og inn i stuen hos min familie. Den 5. september i 1992, altså for 20 år siden i går, ble en stor merkedag i norsk TV-historie. Da startet TV 2 opp sin sending med høytidelig åpning av Kong Harald og greier. Noe av det jeg hadde sett mest frem til var reklamen. Det høres rart ut nå, men på den tiden var det få andre medier jeg kunne få tilgang på reklame fra. Husker dere Syv Søstre? Det var den første norske såpeoperaen, og det var stort. Hver lørdagskveld fulgte jeg spent med. I mange år har jeg sjekket inn på hotell i ukedagene. Nei, jeg mener ikke et ordentlig hotell. Det hadde nok blitt i dyreste laget, selv om jeg kan avsløre for dere at jeg har hatt en periode i mitt liv hvor jeg har testet ut hotellsuiter. Jeg snakker om Hotel Cæsar. Jeg tror jeg kan si at jeg har fulgt serien nesten fra første episode. Da var det Georg Anker-Hansen og Astrid som styrte skuten, eller rettere sagt hotellet. Juni og Ragnar var gift, og bodde sammen med barna sine, Albert og Victoria på Ankerseteren. Hotel Cæsar er enkel å følge med på. Det benyttes lite musikk og andre forstyrrende lydeffekter som bakgrunnslyd. Det gjør at det er enkelt å høre hva som foregår. Lyden av heisdøren som går opp eller igjen, forteller meg at karakterene befinner seg på hotellet. Før Ankerseteren brant ned til grunnen, indikerte ringeklokken med kirkeklokkelyd at nå var de på Ankerseteren. Det meste av handlingen spiller på det verbale, uten lange sekvenser uten tale. De fleste av karakterene i serien kjenner jeg ikke som noe annet enn rollene de spiller. Siden jeg ikke kan lese rulleteksten, har jeg aldri kunnet lære meg navnene på skuespillerne. På lørdag feiret TV 2 seg selv stort med et 3 timer langt arrangement på Festplassen i Bergen. Jeg fikk møte de som spiller Pelle og Vanessa. Pelle kjente jeg igjen med en gang jeg hørte stemmen hans, men Vanessa hørtes helt forskjellig ut i virkeligheten enn hva hun gjør på TV. For uten gjengen fra Hotel Cæsar, var det mange andre spennende stands. I en liksomdirektesending fra God Morgen Norge, som ble vist på storskjerm, fikk ganene våre anledning til å smake på noe av det som ellers bare dere seende får smake på med øynene. Wenche Andersen serverte en nydelig tomatsuppe med ost. Andre av byens store bedrifter, som Rieber og Friele, stilte også med smaksprøver på sine produkter, og jeg kan forsikre dere om at jeg var en ivrig og fornøyd smaker.
Ha en fortsatt fin kveld/natt med eller uten TV-slaveri!
1 kommentar:
For et koselig innlegg! Du skriver så godt om minner og opplevelser, jeg lever meg skikkelig inn i det. :)
Mine minner fra TV2s åpning, er litt triste. Stefaren min døde ganske brått av sykdom 2. september 1992, så den kvelden åpningsshowet gikk på tv var jeg ganske nummen av sorg. Jeg så på det for å prøve å tenke på noe annet og hyggelig, og husker en a cappella-gruppe som sang "A nightinggale sang in Berkeley square". Siden har jeg alltid tenkt på stefaren min når jeg hører den sangen.
God helg, med eller uten reklame!
Legg inn en kommentar