søndag 2. september 2012

Farvel til mormor i Sildabyen

I fjor høst skrev jeg om min kjære mormor i Sildabyen, eller Haugesund som er byens offisielle navn. I fjor arrangerte familien stor 90-årsdag for henne. De siste årene har hun tilbrakt på sykehjem. For snart 2 uker siden sovnet mormor stille inn, 5 dager før hun ville fylt 91 år. Hun ble bisatt sist torsdag. Jeg har hatt et nært forhold til mormor gjennom hele livet. Hun påpekte selv mange ganger at jeg var hennes eldste barnebarn. De tydeligste minnene jeg har om mormor, er fra de lange sommerferiene jeg tilbrakte hos henne og morfar i Haugesund og på landstedet deres utenfor byen. Det var blant annet om dette jeg fortalte da jeg holdt minneord om henne i kapellet. Noen ganger følte jeg at jeg snakket litt lavt, men jeg prøvde å ta meg inn igjen. Jeg holdt også minneord om min reservefars bortgang for 2 år siden. Jeg følte at det gikk bedre denne gangen. Øvelse gjør mester, er det noe som heter. Det var på en måte mindre trist denne gangen, og det var lettere å konsentrere meg. Av praktiske årsaker snakket jeg uten manuskript begge gangene. På forhånd hadde jeg nøye tenkt ut hva jeg skulle si, og fortalte om noen konkrete episoder i kronologisk rekkefølge. På den måten ble det enkelt å huske. Jeg synes det virker mer naturlig når mennesker snakker fritt, enn når de leser opp fra et ark.


Etter seremonien i kapellet, var familie og venner samlet til minnestund. Siden mormor i mange år engasjerte seg for avholdssaken, måtte det bli bedehuspils (Eplemost) og kake med presenning. Mange delte fine og morsomme historier om mormor.


Jeg vil takke for alt mormor og jeg hadde sammen. En mormor i livet skulle alle ha!

2 kommentarer:

Kjersti sa...

Så leit å høre, men samtidig så fint å lese om de gode minnene du har! Jeg synes du var modig som holdt minnetale, det er jammen ikke bare-bare. Følelsene kan lett ta overhånd, og selv om det er greit å gråte i en begravelse kan det blir litt voldsomt hvis man ikke klarer å stoppe. Også får man jo ikke sagt det man vil si, heller.

Godt at dere fikk beholde henne så lenge, 90 år er mange år det! :)

Mormor Inger sa...

Nydelig innlegg Cecilie.
Det er alltid vondt å miste sine nærmeste. Men gode minner er gull verdt, og heldig er både mormoren din og du som fikk så mange år sammen. Ja, en mormor i livet skulle alle ha, helt enig. Jeg hadde ingen, men jeg er og det er fantastisk.
Så flott at du holdt minnetale til henne. Jeg er sikker på at hun hørte deg.

Stor varm klem til deg, Cecilie.