onsdag 26. juni 2013

Det sto en benk i hagen. Og hastesak.

Jeg er ikke typen som går i demonstrasjonstog, eller setter i gang med underskriftskampanjer når det er viktige saker jeg vil ha gjennomslag for. Nå har jeg funnet ut at jeg kommer like langt med å holde munn og å bare sitte så stille som mulig og ta livet med knusende ro. Man kan komme like langt med en sitteaksjon, som med hvilken som helst gå sakte aksjon. Det kreves kun litt utholdenhet. Jeg disponerer en leilighet i en boligstiftelse for synshemmede i Bergen. Vi har en bakhage som er til felles benyttelse, men så lenge jeg har bodd her, har den vært lite brukt. Selv om jeg aldri har sett den, har jeg forstått så pass mye, at det ikke er en prydhage det er snakk om akkurat, og at den nok med fordel kunne fått besøk av NRK’s Grønn Glede. Det var en solrik og vakker sommerdag, at jeg fikk den lyse ideen om å ta turen ned i hagen vår. Fra barns ben av, har jeg vært vant til å ferdes i hager, og slekten min har fostret mange hageglade og hagegale kvinner. Jeg trodde ikke jeg var blitt smittet av dette hageviruset, men jeg må visst bare innse at jeg ikke har unnsluppet det helt likevel. Fra den dagen da jeg fant den gamle trebenken som sto i en lun krok av hagen, har jeg vært helt fortapt, eller helfrelst, er kanskje et mer dekkende ord. Dag etter dag, har jeg vært en soltilbeder, og de har blitt tilbrakt på benken. Jeg må bare tilstå at jeg har slikket i meg atskillig flere solstråler enn iskremer. Mine brune hender er forårsaket av at de hele tiden har måttet hjelpe til med å slukke min tørst etter litteratur. Jeg skulle ønske jeg kunne notere kunnskapstørst, men lærdommen jeg klarer å suge til meg fra romanene jeg leser, er minimal, og i beste fall medvirkende til at jeg blir en bedre skrivedame. Mine brune fingre er altså ikke et resultat av for mye hagearbeid og nærkontakt med jord. Jeg øyner derfor et lite håp om at jeg ikke har blitt altfor hardt angrepet av hageviruset. Hvis værgudene hadde besvart mine bønner, og sendt oss sol om dagen og regn om natten, hadde jeg nok sittet der nede sammenhengende i alle årene som har passert. For hvert år som har gått, har det gamle hagemøbelets advarsler om å bryte fullstendig sammen hvert øyeblikk som helst, blitt stadig mer faretruende. På husmøtet i vår, fikk jeg vite at det var bestemt at det skulle komme en ny benk. Å erstatte en knust vindusrute, bytte ut et ødelagt kjøleskap med et nytt, og å renovere trekkfulle leiligheter, var ikke like viktig. Det kom alt sammen langt ned på prioriteringslisten. Å skaffe en ny benk til Cecilie, var der imot en hastesak. I ukene som fulgte, ble jeg til stadighet spurt av mine naboer når vi møttes, om jeg hadde fått ny benk, som om den var tilegnet meg alene. En ettermiddag da jeg kom hjem fra byen, kunne jeg lese følgende fritt siterte meddelelse fra en nabo og venn på Facebook: ”Når solen igjen titter frem, kan du gå ned og sette deg på den nye benken. Den gamle er pensjonert.” Det gjorde jeg. IPad-en ble forkastet. Jeg tok på meg skoene og strente rett ned i hagen, for å beskue med mine egne fingre det nye hagetilskuddet. Værgudene velsigner oss ikke bare med sol og varme, men også med regn, vind og kalde vinterdager. Om solen ikke steiker sterkt nok til å vedlikeholde min brune hudkulør, og det er litt kjølig ute,, har jeg en ganske solid tilpasningsevne. Da tar jeg på meg jakke, og har gjerne med meg en tjukk bærepose til å sitte på. Den fungerer både som kuldedemper og beskyttelse mot det våte element. P.S. Dersom det ikke hadde fantes regnværsdager, er jeg redd for at dette blogginnlegget ikke villle blitt publisert.

7 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

For en herlig tekst! Godt for oss at det kom litt regn, da. Høres ut som en helt fantastisk plass å sitte og bare nyte. Håper du får mange anledninger til det framover.

Cecilie von der Ohe sa...

Selv synes jeg det er en fornøyelig historie.

Kjersti sa...

Det kaller jeg omtenksomme og hyggelige naboer! Tydelig at de setter pris på deg, da. kanskje du er et symbol på stabilitet der du sitter på benken din og leser, så de tenker at så lenge du gjør det vil alt være bra! Håper du får mange fine lesedager på den nye benken!

ellensoase sa...

For en et herlig blogginnlegg Cecilie! Det er i de bittesmå tingene live til oss mennesker foregår, og det å ha en fin liten plass å sitte. Det er fint. Og viktg. Håper du får mange fine stunder på nybenkern!

God onsdag kveld!

Ellen

Mormor Inger sa...

Herlig historie Cecilie! Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Forfatter - det må du bli!
Godt du har en god krakk å sitte på, kos deg i både sol og regn!
Stor klem fra Inger

Cecilie von der Ohe sa...

Tusen takk for fine og inspirerende kommentarer. Kanskje jeg er forfatter, men bokutgivelse blir det ikke. Det blir i hvert fall lenge til. Foreløpig har jeg mer enn nok med disse bloggskribleriene.

anne karlsen benum sa...

Så fint skrevet! Selv er jeg ikke glad i sola, men det er fint å lese at andre nyter den. Gratulerer med ny benk :-)