mandag 5. desember 2011

Prikkeglede og kalde fingre

-Jeg skjønner ikke at du klarer å lese dette her, sier mange når de kommer på besøk til meg, og sikter til en bunke med punktblader som ligger på bordet. For seende fortoner punktskrift seg som et hav av prikker. Når de berører prikkene, kjenner de bare kiling under fingrene. Jeg tror at opplevelsen av punktskrift for en utrent person kan sammenlignes med hvis jeg prøver å lese med tærne. Da kjenner jeg bare kiling og klarer ikke å skjelne en eneste bokstav. Nå er det en gang slik at det er mest vanlig å lese punktskrift med fingrene, så det er det jeg kan. Vi kaller det punktskrift. Det er bare gamle damer og den statlige institusjonen Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek som kaller det blindeskrift. Det er litt som med slottsbalkongen som egentlig ikke er en balkong, men en altan. Noen begreper er blitt så innarbeidet i folks bevissthet, at det er nesten umulig å endre på det. Vi foretrekker å kalle det punktskrift, fordi det er et skriftspråk som består av punkter. Det tas utgangspunkt i en celle med 6 punkter, som øynene på en terning. Punktene 1, 2 og 3 er venstre del av cellen mens punktene 4, 5 og 6 er høyre del. Ved å kombinere de 6 punktene dannes det alle slags bokstaver, tegn og tall. Tallene 1 -  9, er de samme tegnene som bokstavene A -  I. J er 0. For å markere at det er et tall setter vi et talltegn foran. Stor bokstav markeres ved å sette punkt 6 foran den gjeldene bokstav. Franskmannen Louis Braille regnes som oppfinneren av punktskrift. Det finnes også andre skriftspråk for blinde som fortsatt er i bruk.


Mitt første møte med punktskrift hadde jeg da jeg gikk på en førskole for synshemmede barn. Jeg fikk leke meg litt med en punktskriftmaskin og hilse på noen av bokstavene. Jeg husker blant annet at jeg skrev navnet mitt. Dette var en forberedelse til skolestart hvor jeg skulle lære punktskrift samtidig som de andre barna lærte svartskrift. På skolen hadde jeg de samme lærebøkene som resten av klassen i punktskrift. Jeg var så heldig å ha synspedagog som støttelærer de to første skoleårene, og det gjorde nok også sitt til at lese- og skriveopplæringen gikk så bra som den gjorde.


Etter hvert ble jeg en lesehest og tok for meg av det beskjedne utvalget av barne- og ungdomslitteratur som var tilgjengelig for meg på 1980-tallet. Jeg ble oppmuntret tilå lese selv i stedet for å høre lydbøker som mange andre blinde barn gjorde. Min fars tre tanter som bodde i det gule huset tvers over veien, kjøpte bøker til meg til gebursdag og jul. På julaften klemte jeg på pakkene under juletreet. Jeg visste mange timer før gaveåpningen hvilken bok jeg skulle få. Den var pakket inn i vanlig gavepapir, så jeg leste boktittelen gjennom papiret.


En gang under årene på barneskolen, hadde jeg lest en bok jeg likte svært godt. Jeg ville skrive til forfatteren. Brevet skrev jeg hjemme, og jeg leste det høyt for min støttelærer på skolen. Et av spørsmålene jeg stilte, syntes læreren min var av en litt privat karakter. Vi ble derfor enige om at jeg ikke trengte å skrive brevet på nytt, men at hun skulle utelukke dette spørsmålet i oversettelsen. Brevet ble sendt av gårde i begge skriftformer, men uten punktskriftalfabet. Noen uker senere kom det en pakke i posten. Den inneholdt et langt og hyggelig brev og en bok med en personlig hilsen til meg. Denne forfatteren var ikke blant de kjente, og det var mange år siden hun hadde gitt ut bok. Hun hadde derfor blitt svært overrasket da hun plutselig fikk et brev fra en leser. Hun hadde vært nysgjerrig på om innholdet i de to brevene var helt identisk. Gjennom å gjette seg til overskriften hadde hun allerede noen bokstaver og klarte å lese hele punktbrevet. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på og mer til.


Jeg er fortsatt en lesehest. Ny teknologi har gjort det enklere å produsere punktskrift. Nå foreligger mange bøker i punktskrift samme år som de utkommer i vanlig trykk. Før fikk vi bøkene tilsendt i store kofferter som vi måtte hente og levere tilbake på postkontoret. Nå blir bøkene trykket enkeltvis når en låner bestiller en bok. De blir sendt ut i hefter som ikke skal returneres. Takket være ny teknologi har produksjonstiden av punktbøker gått ned. Nå foreligger ofte bøker i punktskrift før lydutgaven er klar. Dette bør oppmuntre flere blinde til å lese selv, i stedet for å høre lydbøker. Det eneste som plager meg når jeg leser, er at jeg ofte blir kald på fingrene. Jeg tror det har noe med blodsirkulasjonen å gjøre. Da varmer jeg gjerne hendene under det varme vannet i springen.


http://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Braille


Ha en lesende dag, med eller uten prikker!

8 kommentarer:

Snuskebassa sa...

Meget informativt.
Jeg er jo en av de gamle damene som omtaler dette skriftspråket som blindeskrift... Det skal jeg gjøre noe med.
Fantastisk å kunne lese tittelen på boka gjennom papiret. Du hadde dine triks, jeg synes jeg ser deg ;-)
Klem fra Liv

Mormor sa...

Takk for info om punktskrift! Det hadde vært moro og prøvd å lære det, og nå har jo du forklart litt så jeg skal jamen prøve meg! Har lagt merke til at medisinpakninger nå også er med punktskrift! Det er vel ganske nytt?

Klem fra Inger

Cecilie von der Ohe sa...

Mormor: Ja, verden går framover, men den går alt for sent.

Shy B sa...

Dette var lærerikt å lese!
Hadde vore spennande å lære punktskrift.

Guro sa...

Utrolig interessant å lese! Jeg skal aldri mer kalle det blindeskrift. Synes det er veldig fascinerende å lukke øynene og prøve å føle med fingrene når jeg kommer over det. Feks på eskene almas medisin har vært inni når hun har vært syk. Jeg skjønner jo aldri noe av det jeg føler, men det er morro å prøve :)

Mormor sa...

Hei igjen!
Jeg ser du har skrevet et innlegg hvor det står "test". Kommer ikke inn på bloggen din der. Bare ville si fra!
Klem fra Inger

Cecilie von der Ohe sa...

Mormor: Det var en test. Jeg prøvde ut det nye grensesnittet. Innlegget ble slettet med det samme det ble publisert.

Cecilie von der Ohe sa...

Mormor: Det var en test. Jeg prøvde ut det nye grensesnittet. Innlegget ble slettet med det samme det ble publisert.