tirsdag 12. mars 2013

Barn og en usynlig førerhund


Da jeg var i niårsalderen, holdt jeg en bok av Anna Elisabeth Westerlund i hånden. Mitt møte med den gang aldrende Anna Elisabeth Westerlund gjennom media, ga meg den første introduksjonen til det såkalt overnaturlige. Jeg kan ikke kalle meg for verken healer eller seerske, men det er hendelser i livet mitt som jeg ikke kan forklare.

 

På fredag 8. mars markerte jeg kvinnedagen på min egen måte. Denne helgen ble  Alternativmessen arrangert i Grieghallen i Bergen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er flest personer av hunkjønn som er mest søkende mot det alternative. Vi leter muligens etter den store sannheten og noe som er større enn oss selv. På det digre messeområdet nede i Dovregubbens Hall, satt det både menn og damer fra ulike nasjoner og tilbød villig sine tjenester. Jeg lot meg ikke spå i Tarot-kort. Ei heller var det noen som helbredet meg for noe som helst. Et medium jeg var i kontakt med, fortalte meg at uten om mitt manglende syn, er det ingen ting som feiler meg. Hun kunne se at jeg ikke har en vanlig førerhund, men at jeg likevel har en svart, firbeint følgesvenn som følger med meg overalt. Den passer på at jeg ikke faller, eller at jeg ikke skader meg. En sånn førerhund passer meg midt i blinken. Jeg slipper både å lufte den, og å bekymre meg for at den skal bli syk, eller eventuelle andre problemer som kan oppstå. Når jeg skal ut og fly, trenger jeg ikke å melde fra om at jeg skal ha den med meg. En slik førerhund kan jeg absolutt godta. Den største fordelen ved nevnte type førerhund, er at den er gratis i drift, for det koster flesk å gå på messer og få vite om den. Apropos fly. Litt nølende kunne hun meddele at jeg tenker mye på fly. Det stemmer på en prikk, for jeg elsker å fly. Jeg må bli mindre selvkritisk når jeg skriver, og la ordene komme til meg, sa hun. Siden jeg ikke ser, er ikke et fotografi av auraen min et must for meg. Likevel var det nok av ting som kunne undersøkes. Det gikk i ett fra klokken 13:00 til klokken 20:00, bare avbrutt av en matpause i kafeen. De var tom for brød. Verken en sjette sans eller logisk tekning, hadde hjulpet innehaveren til å forutse at det nettopp denne helgen skulle strømme hundrevis av besøkende til Grieghallen, og at de dermed ville få et stort innrykk av gjester som ikke kunne overleve på åndelig føde alene. Det ble derfor salat i stedet for smørbrød. Jeg var på fire foredrag, og noen av dem med meditasjon. Det ble forelest om auratransformasjon med indigobarn og krystallbarn, og som om ikke det var nok, fikk vi også møte vårt indre barn. Det skal nevnes at det materialiserte seg få barn av kjøtt og blod. For mange av de tilstedeværende, var nok foredraget til prinsesse Märtha Louise og hennes partner dagens høydepunkt. De snakket mye om å være i endring. Den største endringen jeg gjennomgikk denne dagen, var imidlertid fra å være relativt våken og uthvilt, til å bli totalt utslitt av alle inntrykk som skulle absorberes. På lørdag ble det vist et klipp på 21-nyhetene på TV 2 fra denne seansen. Kanskje jeg var linselus uten å være klar over det.

 

Ha en barnlig kveld med eller uten klarsyn!

 

P.S. Jeg håper ikke mitt lille innblikk i en spirituell verden, har fratatt noen dyrebar kvalitetstid sammen med englene.

3 kommentarer:

Mormor Inger sa...

Herlig historie Cecilie! Jeg er veldig skeptisk til mye av sånt som er på alternative messer. Har vært der en gang, og følte meg "lurt".
Men, jeg er en nysgjerrig sjel og jeg har opplevd en del gjennom livet som jeg ikke finner forklaring på. For 2 uker siden var jeg faktisk på et sted hvor jeg møtte et medium i enerom. Hun kjente ikke meg, jeg kjente ikke henne. Jeg fortalte ingen ting. Men det jeg opplevde der i det rommet, var en utrolig opplevelse. Å gjengi det for andre er umulig. Få vil tro på meg. Men jeg vet. Det holder. Det var en engangsforeteelse. Nå har jeg prøvd.
Ha en fin onsdag Cecilie, vi blogges!

Cecilie von der Ohe sa...

Mormor Inger: Jeg er også nysgjerrig på det ukjente. Samtidig er jeg skeptisk. Jeg tar ikke alt som blir servert meg for god fisk. Noen ganger må det i hvert fall en stor klype salt til.

Mormor Inger sa...

Helt enig Cecilie! Men denne gangen ble det ikke mye salt i klypa...
Fin onsdag!