mandag 5. september 2011

Mormor i sildabyen

En av personene som har betydd mest for meg i livet er mormor. Helt fra jeg ble født og frem til i dag har jeg vært sterkt knyttet til mormor. Jeg har bodd i regnbyen Bergen mens mormor og morfar bodde i Haugesund, kalt sildabyen. I og med at brevskriving ikke har vært så enkelt har nok telefonnettet mange ganger gått varmt mellom de to byene. Morfar døde dessverre i 1986, bare 69 år gammel. men mormor lever fortsatt. Jeg er den eldste av i alt 9 barnebarn. I store deler av barndommen tilbragte jeg hele sommerferiene hos mormor og morfar. Noe av det jeg minnes aller best var alle høytlesningsstundene våre. I min barndom og oppvekst var det ikke så mye litteratur tilgjengelig i punktskrift og innlest på lyd som det er i dag så dette betydde svært mye for meg. Dette var lenge før Internett ble oppfunnet så aviser og ukeblader var jeg helt avskåret fra. Mormor tok gjerne vare på intervjuer med personer jeg var opptatt av som for eksempel Wenche Myhre, Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og så videre og leste dem for meg når vi møttes. Mat var og er en av mine store lidenskaper. Til middag stod kjøttkaker høyt i kurs mens sjokoladepudding med vaniljesaus var og er min yndlingsdessert. I nabolaget mitt hjemme i Bergen ble det etter hvert en kjent sak at hvis man hadde kjøttkaker til middag en søndag måtte man også ha dessert. Jeg orienterte meg etter lukten.  Etter å ha fortært en kjøttkakemiddag som jeg hadde invitert meg selv på lød spørsmålet mitt: Hva er det til dessert? Haugesund er en liten by, men innbyggerne der mener at byen deres er verdens navle og midtpumkt. Mormor var intet unntak. Jeg kan på sett og vis forstå dem. De har jo tross alt både Sildajass og Amanda-festival. Skulle noe kjøpes måtte det skje i Haugesund, for der var alt mye bedre og billigere. Dessuten fikk hun prosenter. Morfar var kaptein og etter å ha fulgt med ham på utenlandsreiser hadde hun lært seg kunsten å prute.  Mormors varemerke var at hun var veldig nøye og pirkete. Ikke et hårstrå måtte ligge skjevt. Når hun og morfar så på dagsrevyen var slipset til nyhetsoppleseren viktigere enn nyhetene. Sminke og parfyme brydde hun seg ikke noe om. Maling skulle være på hus, ikke på mennesker, sa hun. Hun gikk alltid rundt med en knall rød lebestift som hun smurte på seg for så å tørke den av igjen med et papir eller lommetørkle. En påske for en del år tilbake var jeg på besøk hos henne. Jeg tok båten hjem igjen til Bergen. Jeg hadde blå klær, blå ryggsekk og blå veske. Noe fikk jeg ikke plass til i ryggsekken eller vesken så det prøvde jeg å snike med meg i en hvit bærepose. Det gikk aldeles ikke an. Den hvite bæreposen måtte selvsagt byttes ut med en blå. Mormor bor nå på sykehjem. Hun ble født i 1921 og for halvannen uke siden feiret hun stor 90-årsdag.

13 kommentarer:

Unni Lindell sa...

Så fint du skriver om mormoren din, Cecilie. Jeg kjenner meg igjen. Min mormor bodde i Stavanger og hver gang jeg skulle dit kjentes det som å komme til paradis. Vi kom med nattoget, mor, søsteren min og jeg. Jeg huskr alt fra det huset. Lukten i gangen, det lysegrønne såpestykket på badet, maten og juletrærne og regnet og skyene og den inderlige tryggheten. Man kommer langt i verden med en god mormor. Derfor var mitt tristeste øyeblikk da min mor døde da jeg var 25 år. Mine gtter har ikke hatt noen mormor og det gjør så VONDT! jeg har selv blitt farmor, for 3 måneder siden. lille Theo er helt skjønn. Når jeg steller ham hender det at jeg bøyer meg ned og hvisker at jeg er "mormoren" hans. Det er jo bare tull, han har en annen nydelig mormor og han skrattler av det bustete håret mitt. Farmor får holde !!! jeg skal bli en superfarmor. Vi skal finne på gøyale ting og jeg håper jeg kan bli en viktig brikke i livet hans. Farmor er jo litt høsvisk, ikke sant. Uansett er det å ha noen som elsker en, veldig viktig.

Hils din kjære mormor fra meg, Cecilie.

Klem UNNI

Cecilie von der Ohe sa...

Unni Lindell: Ja, jeg skal hilse til henne fra deg. Jeg tror ikke hun vet hvem du er, men jeg skal si at du er en av Norges mest kjente forfattere.

Lammelåret sa...

Jeg har også hatt en mormor som har betydd mye for meg. Jeg tror det er viktig for barn å ha mange trygge voksne rundt seg. Å ha noen å lene seg på og veksle mellom, tror jeg er verdifullt for barn.

Anonym sa...

Mange barn kunne ha vært reddet ved å ha en mormor. En mormor er det tryggeste i hele verden.

Unni Lindell sa...

I det hele tatt er det å ha mennesker som er glad en det viktigste i hele verden. Det gjør ikke noe om mormoren din ikke vet hvem jeg er, Cecile. Jeg vet jo heller ikke hvem hun er, he, he.

Klem igjen, UNNI

Anonym sa...

Går det an å spørre om du har vært blind hele livet, eller om du har vært utsatt for en ulykke?
Du skrev at du tegnet en rød sol første skoledag. Vet du hvordan rødt ser ut?

Cecilie von der Ohe sa...

Anonym: Jeg er født blind, men har kunnet se forskjell mellom lys og mørke og skimte sterke farger. Dette har jeg skrevet om i tidligere innlegg.

Anonym sa...

Ok, da skal jeg kikke på de andre innleggene.

Mormorfarmor Inger sa...

Å så koselig du skriver om din mormor Cecilie! Fantastisk flott dame!
Jeg har aldri opplevd å ha mormor...
Men heldige meg, som er mormor!

Hilse din vakre mormor fra en annen mormor!

Klem fra Inger

Anonym sa...

Kjøttkaker er veldig godt. Alt for lite hjemmelaget mat for tiden. Sånne måltider huskes bestandig. Barn i dag hadde trengt sånne gode sakte måltider hvor man har tid til å nye. En kjøttkake til begjær!!!!

Pia sa...

Jeg var mest knytta til farfaren min. Det er flott å ha besteforeldre når man sjøl er voksen:)

Anonym sa...

Fantastisk at du tar opp dette temaet, Cecilie. Kan du fortelle oss mer. hva med dine andre besteforeldre?

Cecilie von der Ohe sa...

Anonym: Morfar døde da jeg var 14 år. Jeg var nok like sterkt knyttet til ham som til mormor. Jeg skulle ønske jeg kunne fått tilbringe mer tid videre i livet sammen med ham, for det hadde jeg hatt stor glede og nytte av, tror jeg. Farmor og farfar, eller bestemor og bestefar, som vi sa, døde da jeg var barn.