onsdag 7. september 2011

På bar med Unni Lindell og Camilla Läckberg i rosenes by

Jeg har alltid likt å lese så langt tilbake jeg kan huske. I barnehagen, førskolen og på skolen ble vi lest høyt for. Da jeg hadde lært å lese punktskrift ble jeg fort glad i å   lese selv. Da jeg var ganske liten hadde jeg nok en litt merkelig forestilling om hvordan en bok ble til. Det at noen skulle ha skrevet den kunne ikke falle meg inn i måneskinn. Jeg trodde bøker bare ble lagd på fabrikker. Etter hvert fikk jeg vite hvordan det fungerte. I barnehagen ble Jeg forklart at det var noen som skrev bøkene vi leste. Anne-Cath Vestly var nok den forfatteren jeg først fikk et bevisst forhold til, men fortsatt samsvarte nok ikke min oppfattelse av bøkers tilblivelse helt med virkeligheten. Inne i mitt hode stod det helt klart og tydelig for meg at hun skrev på en skrivemaskin.  På denne skrev hun alle bøkene i mange, mange eksemplarer. Da hun var ferdig med skrivearbeidet måtte hun lime alle sidene sammen til bøker. Til slutt tok hun fatt på de stive permene. Dette måtte være det vanskeligste, mente jeg. Noe av det jeg hadde mest vanskelig for å forstå var hvordan hun kunne klare å få alle bøkene helt like. Dette var jeg ganske imponert over, men jobben var ikke ferdig enda. Nå måtte hun stå klar i døren og ta i mot alle kundene som stod i kø utenfor. Alle forfattere bodde i Oslo, men det gjorde ikke alle andre. Derfor fantes det bokhandlere rundt omkring i landet. Forfatterne måtte selv pakke ned bøker i store kasser, gå på postkontoret og sende dem ut til butikkene.


Noen av forfatterne jeg har satt pris på har jeg hatt gleden av å møte, på boksigneringer og diverse arrangementer. I grunnen er det litt ulogisk for meg at det skal være så stor stas å ha en signatur fra en artist eller forfatter. Det er jo bare et yrke. Jeg drikker Friele-kaffe, men jeg har ikke brydd meg med å få tak i en kaffepose med signaturen til Herman Friele på. I forrige uke var jeg på Bjørnsonfestivalen i Molde. Når Norges krimdronning Unni Lindell og Camilla Läckberg fra Sverige skulle ha en opptreden sammen var det en selvfølge at dette måtte jeg få med meg. Det gikk greit å ta fly til Molde. I og med at begivenheten fant sted på BarAlex som var i Quality Hotel Alexandra hvor jeg bodde, bød det ikke på for store utfordringer. Unni og Camilla fortalte om hvordan de arbeider og rare henvendelser de får fra lesere. Camilla leste dessuten høyt fra sin siste bok. Jeg tror det var stinn brakke. Unni har jeg truffet flere ganger tidligere. Første gang var i 2005 på et arrangement sammen med Gunnar Staalesen og Jon Michelet i Bergen. Da kom hun bort og pratet med meg en stund. Jeg husker blant annet at hun spurte om hvordan jeg skulle komme meg hjem. Vi fikk oss en prat denne gangen også. Etter som vi har blogget mye sammen på Unnis blogg hadde vi mye å snakke om. Jeg ville få med meg litteraturquizen senere på kvelden. Unni fant et bra bord til meg. Hun er litt morete så hun flyttet på stearinlyset før hun gikk så jeg ikke skulle brenne meg. Det var like greit, for det har skjedd noen nestenulykker med meg og levende lys. Jeg kommer til å fortsette med å lese bøkene til Unni og Camilla. Nå holder jeg på med å høre alle bøkene til Camilla på svensk. Både Unni lindell og Camilla Läckberg selger bøker i bøtter og spann så jeg tror de er glade for at de kan overlate til andre jobben med å trykke dem og å få dem ut til publikum.

14 kommentarer:

Unni Lindell sa...

Så gøy å lese innlegget ditt, Cecilie. Tenk at du kom hele veien fra bergen for å høre på oss. Jeg føler meg beæret. Du er en utrolig tøff dame som tar utfordringen det er å reise alene og å bo alene på hotell. Jeg er STUM av beundring. Du er et forbilde for meg. jeg tenker på hvor lett forlk sutrer og klager over ting, også fikser du ALT med ditt handicap. Jeg er sikker på at sansene dine er overutviklet. Vet du hvordan jeg ser ut? Du er en utrolig søt og nydelig liten dame å se på, så nett og lys og vakker. Jeg skal til Gøteborgbokmessa om et par uker. Da hilser jeg Camilla fra deg, om du vil. Hun var også mektig imponert sa hun da vi kom tilbake til vårt hotell.

Klem Unni

Cecilie von der Ohe sa...

Unni Lindell: Du kan godt hilse Camilla fra meg når dere møtes i Gøteborg. Jeg har tenkt å legge inn en kommentar på bloggen hennes, men som en i min nære omgangskrets sier: ting tar tid. Jeg har en viss formening om hvordan du ser ut. Litt ut fra det du har fortalt selv og noe har jeg fått vite av mine informanter. Jeg vet at du har krøllete hår og bruker mye sminke. Når vi har gått sammen har jeg merket at du er litt høy. Menneskers høyde er nok det jeg har størst mulighet til å ha en formening om. Det er ikke så stort å ta en liten tur fra Bergen til Molde. Jeg hørte om en dame som reiste halve jorden rundt bare for å gå på en konsert i Norge. Da hun kom frem ble konserten avlyst på grunn av sykdom.

Mormor sa...

Å så artig historie! Tenk at jeg er bloggvenn med deg som kjenner selveste Unni Lindell! Fantastisk forfatter og nydelig dame.
Og det er jeg sikker på at du er også Cecilie, sånn som hun beskriver deg :)

Ha en fin kveld!

Klem fra Inger

Unni Lindell sa...

Oj, da konserten på andre siden av jorda avlyst. det var grusomt. Jeg er ikke så høy, Cecilie, 164 cm, og ja jeg har mørkt krøllete hår, og huff, ja, jeg smører på meg sminke. Rød lebestift er mitt varemerke. Den tar jeg på meg first thing in the morning. Og jeg er ikke så sporty. Ikke glad i turer osv. Liker meg best innendørs og trener aldri.

Klem igjen Unni

Anonym sa...

Det er mye turmas i Norge. Rart land!!!

Unni Lindell sa...

He, he. Eng. Jeg synes frisk luft er veldig oppskrytt!!!

Unni Lindell sa...

Mente ENIG, ikke ENG!

Cecilie von der Ohe sa...

Jeg fikk dessverre ikke gått den turen jeg hadde planlagt å gå i dag. Nå skal jeg spise en sjokolade og se på Hotel Cæsar på TV 2 Sumo. Det er vel mer i deres stil, kan jeg tenke meg.

Unni Lindell sa...

He, he.
Ja, kos deg masse!!!!

Snuskebassa sa...

Heisan Cecilie :-)
Det ble liksom litt merksnodig å kommentere her nå, når den du beskriver i innlegget ditt også kommenterer :-) Herlig!
Du skriver godt, og det er utrolig kjekt og til tider meget informativt å lese bloggen din. Veldig glad over at jeg ble tipset om deg :-)
Ønsker deg en strålende sjokoladespisende kveld.
Klem fra Liv

Unni Lindell sa...

Sikkert litt rart, Snuskebassa. Men Cecilie er helt spesiell. Dog, fra neste uke setter jeg meg ned og begynner å skrive på min nye krim og da blir jeg helt borte. Isolerer meg totalt til boka er i boks, så da er det bye, bye, for mitt vedkommende.

Klemz Unni

Cecilie von der Ohe sa...

Snuskebassa: Det var spesielt å skrive innlegget også. Man må jo skjerpe seg litt ekstra når man vet at i hvert fall det ene objektet følger med på det man publiserer.

Unni Lindell: Vi blir her og venter på deg til du kommer ut av skriveboksen din igjen.

Guro sa...

Hei!
Så artig tur du hadde, kan tenke meg du hadde det gøy.

Et spørsmål fra en uvitende leser, kommer hele romaner i punktskrift? Isåfall må det være ei fryktelig tykk bok??

Lydbøker er jo genialt!

Litt enig med deg angående signaturer, et merkelig fenomen. Det må jo være det å møte den som signerer som er størst tenker jeg. Selve signaturen må være en slags bonus eller noe sånt :)
God Helg Cecilie!

PS! et lite spørsmål, når jeg legger ut bilder i bloggen min, får du det med deg da? Hvis jeg ikke skriver bildetekst mener jeg?

Cecilie von der Ohe sa...

Guro: Hele bøker kommer ut i punktskrift, men det er riktig som du sier. De tar stor plass. Derfor er det vel ingen som kan ha sitt eget private bibliotek med punktskriftbøker. Vi nøyer oss med å låne dem. Bilder får jeg ikke med meg så det er bra når dere forteller litt om motivene.