søndag 13. november 2011

Farsdag med vemod

Like sikkert som at handelsstanden begynner å reklamere for julesalget i oktober, ja, like sikkert er det at de gjør alt de kan for å lokke til seg kunder med lekre skjorter, slips og sikkert mye annet også til farsdag. Vi er en liten familie, men farsdag, like som morsdag og fødselsdager har blitt behørig markert. Et viktig innslag på slike merkedager har vært kake med presenning, eller marsipankake som dere andre kaller det. I 2010 forsvant dessverre hederspersonen for farsdagsfeiringen i vår familie ut av livene våre.


Det var sommeren 1986 og jeg var 14 år. Jeg hadde vært på en ukes kristen sommerleir ved Moss et sted. Hjemme i Bergen ble jeg møtt av min mor på jernbanestasjonen. I bilen på vei hjem fortalte hun meg at det satt en mann inne i stuen og ventet. Det var han som skulle bli min mors nye ektemann og reservepappa til min bror og meg. Da jeg kom inn i stuen hilste jeg på en hyggelig mann. Han og jeg fant tonen fra første stund. Han hadde 3 sønner fra sitt tidligere ekteskap. Etter hvert som vi lærte hverandre bedre å kjenne, ble vi knyttet tettere og tettere til hverandre. På dette tidspunktet hadde mine foreldre vært skilt i noen år, og jeg hadde ofte savnet en farsfigur. Dette tomrommet ble nå fylt opp av min reservepappa. I ettertid har jeg fått vite at min mor på forhånd ikke hadde fortalt min reservepappa at jeg var blind før vi ble presentert for hverandre, men det lot han seg tydeligvis ikke merke ved. Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi i vår familie ikke har vært særlig praktisk anlagt. Det meste som tidligere hadde vært et problem ble det nå funnet en løsning på. Jeg ble også opplært i nye ferdigheter. Hittil hadde jeg vært svært så ubehjelpelig. Ja, det er jeg kanskje ennå, men takket være min reservepappa kan jeg nå i det minste koke vann, slik at jeg i dag morges kune nyte en porsjon med havregrøt før jeg satte meg ved datamaskinen for å skrive dette hyllestinnlegget. Da jeg flyttet hjemmefra som 22-åring hjalp han meg med å pusse opp hybelleiligheten før jeg flyttet inn, og senere leiligheten jeg disponerer i dag.


Lørdag 1. mai 2010 ble min reservepappa brått og uventet revet bort. Det kom som et stort sjokk på oss alle. Han var bare 62 år og skulle leve til han ble 100, sa han. Den dagen bisettelsen fant sted, var kirken full av mennesker som mintes ham og ville ta et siste farvel.


Nå er det over 1 år siden han døde og ting begynner etter hvert å gå seg til. Det sies at det første året etter en nær persons bortggang er verst. Det tror jeg langt på vei medfører riktighet. Likevel blir jeg litt vemodig på en dag som denne.



http://no.wikipedia.org/wiki/Farsdag


Feirer dere farsdag?

9 kommentarer:

Shy B sa...

At sorgprosessen iallefall tek eit år har eg også høyrt. Ein skal igjennom alle årets merkedager...

Shy B sa...

Gløymte å seie at det var ei fin historie!

Mormor sa...

Skjønner godt vemodigheten din Cecilie... Det er tøft å miste noen så nære, og særlig i så ung alder. Jeg mistet min pappa i 1997, da var han 79 år. Jeg synes også det første året var tøft, selv om han var på vei til å bli "gammel". Tenker alltid på han på fardsdagen. Han hadde bursdag 9. november, så det var noen ganger fars- og bursdag på likt. Tenner et lys for ham i dag.
Jeg har kjøpt farsdagskake til mannen i hus her, selv om han ikke er min pappa ;) Det er tradisjon her i huset.
Klem fra Inger

Cecilie von der Ohe sa...

Shy B og Mormor: Takk for gode ord.

Karen sa...

Fint innlegg! Min far er langt under middels opptatt av farsdag, så jeg har egentlig ikke hatt noen tradisjon med det før jeg kom inn i svigerfamilien, der farsdag (av enkelte) settes over jul, 17. mai og bursdag. Gubben blei dermed bejubla med Ivar Aasen-truse i gave dag. Jeg likte godt "kake med presenning", forklaring var ikke nødvendig;-)

Cecilie von der Ohe sa...

Karen: Velkommen som leser og takk for morsom kommentar.

Snuskebassa sa...

Hei,
Du skriver så vakkert at jeg måtte grine en liten skvett :-))
Ønsker deg en vakker dag!
Klem fra Liv

Alexia sa...

kondolerer er kanskje litt seint å si- men føler med deg. Jeg mistet min mor i '94, hun ble bare 48 år og døde av kreft. Altfor altfor tidlig. Savner henne ennå, men det stemmer at det første året er verst. Siden er det de gode minnene man husker mer enn sorgen. Det er likevel sårt at ungene mine ikke har besteforeldre, faren til ungene har også mistet sine foreldre. Men sånn er livet.

Ha en fin uke Cecilie, klem!

Mariann sa...

Å huff, så trist. Et fint og vemodig innlegg dette! Så fint at dere i det minste fikk de gode årene sammen, samtidig så vondt at han ble revet bort så altfor tidlig <3