Halvveis til åtti

En kald vinterdag i 1972 så jeg for første gang dagens lys. Det skulle etter hvert vise seg at jeg ikke så stort mer enn forskjell på lys og mørke og skarpe farger. Det ble raskt konstatert at jeg hadde grønn stær, og jeg ble overført fra kvinneklinikken til øyeavdelingen på sykehuset. Jeg irriterer meg grønn over at jeg ikke husker noe av dåpen min. Vi har mange fotografier fra den, men det hjelper jo fint lite. Det ble gjort i stand til nøddåp på sykehuset, men heldigvis ordnet det seg slik at jeg fikk ha ordinær kirkedåp med påfølgende familieselskap hjemme i naustet. I ca. mitt første halve leveår bodde jeg med foreldrene mine i et naust.

Mine foreldre fikk kjøpt en 3 roms leilighet. Den er mitt første bosted som jeg har minner fra. Jeg har et vagt minne om at jeg satt i en sofa sammen med min far og så på barne-TV. Jeg tror jeg så vitt kan huske rommet mitt, og jeg husker helt klart og tydelig at jeg lå i sprinkelseng.

Det var en fornøyd liten fire år gammel jente som kjørte med flyttebilen fra den lille leiligheten opp til det store, nye, fine huset. Jeg hadde flere ganger i løpet av byggeprosessen vært med min mor og følt meg frem i de uferdige rommene. Endelig skulle vi flytte inn i nyhuset. Det var spennende. Jeg måtte gjøre meg kjent, og ble fulgt inn på det nye rommet mitt. Det var grønt nåleteppe på gulvet. Den største overraskelsen var at jeg fikk ny seng. Nå skulle jeg ligge i voksenseng, og ikke i den barnslige sprinkelsengen som jeg hadde lagt i til nå.

Jeg fikk barnehageplass da jeg var tre år. Det var stor sorg de dagene da jeg var forhindret fra å gå i barnehagen. I barnehagen lærte jeg blant annet å vaske opp, selv om jeg brukte en halv evighet på det. En gang fikk jeg mast meg til å få spise middag som jeg ikke hadde krav på i barnehagen, fordi vi ikke betalte for det.

Jeg begynte på skolen da jeg var åtte år. Jeg tok drosje til og fra skolen, fordi det var for farlig å la meg gå alene på den smale veien uten fortau. Jeg mislikte sterkt at jeg måtte ta drosje mens de andre klassekameratene mine fikk gå. Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble det orden på sakene. Da slapp jeg å bruke syketransport, som jeg kaller det.

Jeg hadde aldri tenkt på meg selv som annerledes, så da jeg skulle gå til min første konfirmasjonsundervisningstime, kunne det ikke falle meg inn å informere presten på forhånd om at jeg var blind. Han fikk seg nok litt av et sjokk, men han tok det pent, og skaffet til veie konfirmasjonsboken på lydbok.

Da jeg var tjueto år flyttet jeg hjemmefra, til en 1 roms leilighet i samme hus som jeg bor i i dag. Jeg fikk med meg familiens mikrobølgeovn og noen andre redskaper jeg mente at jeg ikke kunne leve uten. Den første natten i egen leilighet var veldig rar.

Nå sitter jeg og skriver på PC-en i min 2 roms leilighet. Her skal jeg bo til jeg blir hundre. I hvert fall til jeg blir åtti.

Dagen skal feires med god mat og min yndlingsdessert i samvær med familien.