En gang jeg skulle ta bussen stilte jeg sjåføren et spørsmål. Det er så lenge siden at jeg har glemt hva det var. Jeg spurte, men jeg fikk ikke noe svar. Jeg gjentok spørsmålet mitt, men jeg fikk fremdeles ikke noe svar. Han nikker, kunne passasjeren bak meg i køen fortelle.
Mennesker kommuniserer ikke bare ved hjelp av ord. I tillegg til talespråket finnes det også et annet språk som består av ansiktsuttrykk, blikk, gester og kroppsholdning. Dette andre språket brukes parallelt med det verbale språket og kalles kroppsspråk, eller nonvverbal kommunikasjon. Jeg har lært at å riste på hodet betyr nei. Å nikke på hodet betyr ja. Ved å ha blikket vendt mot personen man snakker med, viser man at man er interessert i det den andre har å formidle. Nonverbal kommunikasjon benyttes for å få bekreftet eller å få avkreftet et budskap. Dersom det verbale språket ikke samsvarer med kroppsspråket, kan det oppstå usikkerhet og det kan se litt rart ut. Dette kalles diskrepans. Blindfødte barn får ikke automatisk samme type kroppsspråk som seende. Det må i så fall læres. Når jeg ikke får med meg kroppsspråket til dem rundt meg, er det mye som går meg hus forbi. Jeg kan for eksempel ha problemer med å tolke om noe som er sagt, er humoristisk eller alvorlig ment. Blindes kroppsspråk skiller seg ofte fra seendes. Vi har gjerne en tendens til å ha en litt sammensunket kroppsholdning og ha blikket vendt ned. Når vi ikke får impulser via synet, er det lett å synke sammen. Mange blinde har en liten synsrest, og prøver å få med seg det lille de kan av det som er på bakken. Ulik type kroppsspråk kan også føre til misforståelser. Jeg husker en bestemt episode fra da jeg gikk på barneskolen. Vi hadde vikar. Alle beskjeder som ble gitt til klassen, ble gjentatt til meg. Etter timen kom hun bort til meg og sa at hun visste ikke hvordan hun skulle få kontakt med meg. Dette skjønte jeg ingenting av. Jeg hadde jo fulgt oppmerksomt med hele timen. Etter å ha deltatt på ulike kurs om temaet, forsto jeg hva problemet den gangen bunnet i. I stedet for å ha ansiktet vendt mot læreren, hadde jeg sittet og stirret inn i veggen hele timen.
Jeg har fremdeles ikke et helt bevisst forhold til kroppsspråket mitt. Det faller meg like unaturlig å nikke med hodet hvis noen spør meg om jeg vil ha kaffe som å svare yes please.
Jeg ser på kroppsspråk som et fremmedspråk. Selv om jeg hadde lært å bruke det, hadde det ikke gitt meg samme mening som det verbale språket. Det hadde også blitt enveiskommunikasjon, fordi jeg ikke kunne fått respons på signalene jeg sendte ut.
http://no.wikipedia.org/wiki/Kroppsspr%C3%A5k
Har du et aktivt kroppsspråk? Ha en fin søndag med verbal og nonverbal kommunikasjon!
5 kommentarer:
Jeg har et meget aktivt kroppspråk. Jeg er førskolelærer, og når man arbeider med barn som ennå er nonverbale, hva norsk-språket angår, så er det godt å ha et levende forhold til sitt eget uttrykk.
Jeg har en sønn som er autist, godt fungerende, svært levende! Men av og til lurer jeg på hvor han har tatt veien, men det viser seg at hodet er med, men øynene en annen plass. Litt som det du beskriver :-)
God søndag til deg også!
Klem fra Liv
Jeg har et aktivt kroppsspråk!
Jeg tror jeg har et ganske aktivt kroppspråk. Jeg er ihvertfall god på å snakke tydelig, for mannen i huset har nedsatt hørsel og bruker høreapparat. Da kan man ikke mumle i hvertfall :)
Klem fra Inger
Mormor Inger: Det er klart at hvis man er hørselshemmet, eller hvis man skal kommunisere med noen som er det, er kroppsspråk viktig. synshemmede og hørselshemmede har motsatte utfordringer.
Vet du, det der var utrolig interessant! Jeg har aldri tenkt på det med blinde og kroppsspråket. At det er noe som må læres og ikke kommer naturlig. Det er klart vi seende lærer det også, men da mer ubevisst ved å se hvordan andre gjør det.
Jeg tror jeg har et greit kroppsspråk, og når jeg snakker med min far har jeg også et overtydelig et. Han hører dårlig.
Ha en fin dag!
Klem
Legg inn en kommentar