torsdag 26. januar 2012

Hvem er jeg?

Hva er det som bestemmer en persons identitet? Det er flere faktorer enn en persons navn, kjønn og alder som er med på å danne grunnlaget for en persons identitet. De fleste mennesker har en forestilling om hvordan de selv ser ut. Om man er fornøyd med det man ser i speilet avhenger mye av utseendet til personer i omgivelsene man speiler seg i og tidens idealer. Mange ganger stemmer ikke det ytre man ser av en person overens med vedkommendes indre. Det har jeg selv flere ganger smertelig fått erfare.


Jeg får ofte høre at jeg ser svært ung ut. Ja, jeg ser ofte for meg et hendelsesforløp for mitt indre hvor jeg som 70-åring kommer inn på eldresenteret. En vennlig ansatt stiller meg følgende spørsmål: Leter du etter bestemoren din? Da jeg var i slutten av tenårene var min venninne og jeg og handlet på et kjøpesenter en dag rett under jul. Min venninne hadde sin fulle hyre med å holde meg unna julenissen som spankulerte rundt på senteret. Til slutt måtte hun likevel gi tapt for mannen med maske som apsolutt ville gi meg en papirpose med ekkelt snop. Til jeg var langt oppe i 20-årene hendte det flere ganger at jeg fikk løvemat på flyet. Det er ikke det at jeg ser på det å få barnemeny på flyet som noe personlig nederlag, og jeg kunne sett på det som et kompliment, men har man først tatt i mot løvemat er det vanskelig å kare til seg kaffe. Jeg husker ikke om Norwegian hadde kommet seg på vingene på denne tiden. I så tilfelle hadde jeg kanskje vurdert å velge dem frem for SAS for å unngå løvemat.


Ofte får jeg spørsmål om jeg vet hvordan jeg selv ser ut, og om jeg vet hvordan personer i min familie og omgangskrets ser ut. Hvis jeg må gå med armene i været som om jeg er ute og plukker epler, for å nå opp til ledsagerens arm forstår jeg at det er en høy person. Noe resonnerer jeg meg fram til ut fra ting vi har snakket om, eller det jeg vet om vedkommende. Mange ganger slår mine resonnementer helt feil. Det hender at jeg spør om utseendet til personer jeg kjenner, eller andre mennesker jeg er interessert i. Svarene jeg får går ofte fort i glemmeboken. Høyde og kroppsbygning kan jeg til en viss grad danne meg en oppfatning av, men hårfarge og øyefarge er det verre med. Det er nok fordi jeg har vært blind hele livet. Stemmen og hvordan en person snakker danner førsteinntrykket mitt av vedkommende. Der etter er fakta om personen med på å danne meg et mer konkret bilde av vedkommendes personlighet.


http://www.sas.no/Barn/Barnesider/Lovemat/?vst=true


Er du fornøyd med utseendet ditt? Er det i samsvar med ditt indre?

2 kommentarer:

Mormor Inger sa...

Du skriver så bra Cecilie!
En får være som en har blitt sier jeg noen ganger når jeg ser meg i speilet...
Men lurer noen ganger på om det er meg som er der! Kortisonbruk i mange år forandrer utseendet. Sånn er det bare. Da jeg ble syk for 6 år siden og måtte begynne med masse medisiner, kunne jeg selv velge hvem jeg ville hilse på eller ikke, for det var få som kjente meg igjen!
Så jeg tenkte: Jaja - det kan jo noen ganger være en fordel det også, hihi..
Du får ta det som et kompliment at du ser ung ut, tross barnemat på fly ;)

Klem Inger

Mariann sa...

"har man først tatt i mot løvemat, er det vanskelig å kare til seg kaffe" - Jeg dør av latter, du skriver så utrolig bra, du har en sånn "tørr" form for humor som virkelig får meg til å trekke på smilebåndet! :) :)

Jeg føler nok ikke at mitt ytre sammenfaller helt med hvordan jeg tror jeg ser ut. Blir ofte litt sjokkert når jeg ser bilder av meg selv. Tror det er litt som å høre sin egen stemme i opptak. Det oppleves litt annerledes enn å høre den i sitt eget hode :)