Mot mørkere tider

Noen dager er lyse. Noen dager er mørke. Med dette mener jeg ikke at jeg er lys eller mørk til sinns. I lange perioder ser omgivelsene veldig lyse ut for meg, uansett om det er dag eller natt, eller om det er sommer eller vinter. Da tenker jeg at jeg har min egen midnatttsol. Det er lyst selv om jeg lukker øynene. I andre perioder er det omtrent mørkt hele tiden. Det er nesten som skumring. Noen dager når jeg er ute og går, kjenner jeg at jeg har en varmekilde som følger etter meg. Da forstår jeg at det må være solen. Noen sa til meg en gang, at slik jeg ser verden, er antakelig som å gå inn i en vegg av tåke. Mange tror at blinde mennesker bare ser svart, men sånn er det nødvendigvis ikke. Riktig nok er det noen få blinde som ikke en gang har lyssans. Noen blinde ser bare en gul flekk midt i synsfeltet. De fleste blinde har en liten synsrest, slik at de for eksempel kan oppfatte forskjell mellom lys og mørke. Det blir født flere blinde guttebabyer enn jentebabyer. Blinde jenter har ofte et lite fargesyn, mens gutter har bredere sidesyn. Det er noe med de X og Y-kromosomgreiene som vi lærte om i biologitimene på skolen, og som jeg ikke helt har oversikt over.

For mine foreldre kom det som et stort sjokk da det like etter fødselen ble oppdaget at jeg var blind. Jeg ble raskt flyttet fra barselavdelingen og over til øyeavdelingen. Jeg tror det fort ble klart for både leger og foreldre at jeg kunne skimte forskjell mellom lys og mørke, men det kan ikke alltid være like lett å undersøke hva et lite barn ser.

Frem til jeg begynte på skolen var sykehuset mitt andre hjem. En dag da jeg var på vei til øyekontroll sammen med min mor, pekte jeg på bilene som sto parkert langs fortauskanten. Jeg pekte og sa: ”Mamma, den bilen er blå”, og ”den bilen er rød”. For min mor var det helt nytt at jeg kunne se farger, og jeg husker at hun fortalte om det til legen.

Mitt yndlingssnop var Non Stop. Jeg kunne ta opp en og en sjokoladebit og holde den foran øynene for å studere fargen på den. Når jeg fylte en neve med Non Stop, ble det en fantastisk fargemosaikk. Instinktivt visste jeg likevel at jeg ikke måtte spise de grønne. Dem måtte min mor sortere bort for meg. Jeg var fullt klar over at jeg hadde en øyesykdom som kaltes grønn stær og noe enda skumlere som het Glaukom, og som måtte bekjempes med både øyedråper og mange operasjoner. En dag var det et spennende program på barne-TV om hvordan Non Stop ble produsert. Før barne-TV var det alltid en fast prosedyre. Hvis jeg var ekstra tidlig ute med å skru på fjernsynet, som vi kalte det, var det bare prøvebilde akkompagnert av en ekkel lyd. Etterpå kom pausefiskene. Jeg kunne ikke se at det var fisker, men jeg fulgte de små fargeklattene med hodet rundt på skjermen. Når det nærmet seg barne-TV, ble det vist en klokke. Det var hvite eller lyse visere og tall mot en blå bakgrunn. Med nesen nesten helt inn mot skjermen, fulgte jeg langeviseren runde etter runde på urskiven. Jeg prøvde også å holde tritt med sekundviseren, men den stakk bare fra meg hele tiden.

Kontraster har vært viktige for meg. Jeg husker at jeg sto på kjøkkenet på landstedet hos mormor og morfar. Jeg hørte på susingen og kjente den gode duften som steg opp fra kaffetrakteren. Når jeg holdt hodet mitt helt inn til kaffetrakteren, kunne jeg se den mørke væsken som rant fra kolben og ned i kaffekannen.

Som alle andre barn ville jeg også ha sykkel, og det kjøpte morfar til meg en sommer, da jeg var på ferie hos ham og mormor i Haugesund. Heldigvis var det bare familie og kjente i gaten der vi bodde, så der var jeg relativt trygg. Det var litt verre når jeg ferdedes lenger borte fra hjemmet. Når jeg syklet måtte jeg hele tiden konsentrere meg hardt om å holde passe avstand til det grønne langs veikanten. På den måten klarte jeg stort sett å unngå å havne i grøften.

Ettter hvert som årene gikk, merket jeg gradvis at den lille synsresten min ble dårligere. Det ble også mer og mer anstrengende for meg å se det lille jeg kunne se. Nå er jeg ikke sikker på hva jeg ser og hva jeg ikke ser lenger. Jeg tror at fargesynet er så å si borte. På et vis er det vanskelig å vite om jeg ser det jeg tror jeg ser, når jeg befinner meg i mine vante omgivelser. Ofte er det nok slik at jeg ser tingene som jeg har lagret dem inne i hodet mitt, og slik som jeg husker dem. I tillegg til at det ofte er lyst hele døgnet, uansett årstid, hender det av og til at det går et lys opp for meg, og jeg aner at lysene er tent inne hos meg. På sikt tror jeg at jeg kommer til å bli helt blind. De mørke periodene kommer oftere og oftere.

Ha en fortsatt fin dag, uansett om den er lys eller mørk for deg!