tirsdag 11. desember 2012

Livet og verden består av hull

Det er ikke ofte jeg gjør det, jeg tror faktisk ikke at det har hendt, men i dag vil jeg komme med et julegavetips til barn. Øyvind Torseter har laget en helt unik billedbok, kalt "Hullet". Den handler om en mann som flytter inn i en ny leilighet, men i leiligheten er det et hull. Hullet går tvers gjennom hele leiligheten. Mannen ramler ned i hullet. Nede fra hullet ringer han og forteller at det er et hull i leiligheten. Han fanger hullet med en pappeske. Den tar han med til et laboratorium, hvor det blir tatt prøver av hullet. Historien fortelles med tegninger, og med noen få snakkebobler. Det aller mest fascinerende er at det er et fysisk hull tvers gjennom hele boken. Boken er utgitt på Cappelen Damm.

Her ser dere bokens forside.


Mitt eget forhold til hull er mangesidig og har til tider vært problematisk. På den ene siden er jeg avhengi av dem, men på den andre siden har hullene også gitt meg mye hodebry. Kroppen min har flere hull. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde jeg verken  kunnet ta til meg føde eller kvitte meg med den igjen. Mange mennesker har hull i ørene og doller seg med ørepynt av ymse kvalitet. Jeg har også hatt hull i ørene, men de er for lengst grodd igjen.


Jeg husker ikke når jeg hadde mitt første møte med et hull. Her har jeg et stort hull i hukommelsen. En tidlig morgen fant jeg en sil som jeg ville leke med. Den fylte jeg med vann og tok den med inn på rommet mitt. Dette gjentok jeg flere ganger, men hver gang var silen like tom. Jeg ble mer og mer frustrert. Hva i all verden var det som skjedde, eller som jeg gjorde galt? Jeg oppfattet ikke de små hullene som vannet rant like fort ut igjen fra silen som det var kommet inn gjennom.


Senere, etter at jeg var flyttet hjemmefra, skulle jeg få stifte bekjentskap med et mye større og langt mindre uskyldig hull enn de små hullene på silen. Jeg hadde besluttet å legge søndagsturen hjem til min mor og min reservefar. Det var en strekning på litt i underkant av en mil. Det fatale hendte da jeg var på den siste etappen, som var en gang og sykkelsti. Det foregikk veiarbeid. Et stort hull i veien var åpent og uten sikring. Det gikk selvfølgelig akkurat med meg som med mannen i den tidligere nevnte boken. Jeg datt ned i hullet. Bort sett fra at jeg fikk noen skrubbsår, pådro jeg meg ingen skader. Jeg vet ikke hvor stort hullet var, men det var i hvert fall så dypt at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen på egen hånd. Heldigvis kom det en mann forbi som hjalp meg opp igjen. Jeg kom endelig langt om lenge frem til mitt bestemmelsessted, om enn litt skjelven.


For noen år siden skulle vi gå over fra den gamle myntserien og til den vi har nå. For at vi blinde ikke skulle gå helt surr i gammel og ny mynt, var det noen som kom på en genial ide. 1-kronen og 5-kronen fikk hull gjennom seg. I forkant gikk diskusjonene høyt. Kunstnerne som skulle lage utsmykninger på myntene var misfornøyde, fordi de fikk mindre plass å boltre seg på. De tapte kampen til slutt, og vi fikk de etterlengtede hullene våre.


PS. Ikke spis for mye snop. Da kan dere få hull i tennene!

4 kommentarer:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Hull i hukommelsen er jeg ute for rett som det er, men heldigvis har jeg til gode å falle ned i et hull i veien. Huff, det må ha vært skremmende.

Mormor Inger sa...

Takk for fin bokanbefaling!
Har heldigvis aldri ramla ned i noe hull, bortsett fra i drømme, der hender det jeg detter ned i noen hull hele tiden.
Ellers har jeg noen hull i hukommelsen jeg også, som Elisabeth over her. Men alt kan ikke lagres i hodet, sånn er det bare!
Ha en fin førjulstid Cecilie!
Klem fra Inger

Cecilie von der Ohe sa...

Jeg vet om flere synshemmede som har ramlet ned i hull.

Mariann sa...

Morsomt og litt tankevekkende innlegg! :)