Morfar var sjøens mann

Til tross for at det i år blir 26 år siden min morfar døde, er han likevel ganske sterkt framtredende i min bevissthet. Morfar døde i 1986, bare 69 år gammel. Jeg var 14 år. Alle sommerferiene så langt tilbake jeg kan huske, hadde jeg tilbrakt hos morfar og mormor i Haugesund. Jeg ble morfars og mormors første barnebarn. Til sammen skulle det bli 9 barnebarn, men dessverre rakk ikke morfar å bli kjent med alle sammen før han brått og helt uten forvarsel døde.

Første gang morfar og jeg møttes var julen 1972. Jeg var 10 måneder. Min mor og min far tok båten fra Bergen til Haugesund og hadde meg med i en bag. Vel framme ved ankomst, var morfar møtt opp på kaien med bil for å ta i mot oss. Vi var bakerst i køen av passasjerer da vi skullle gå i land. Morfar brukte sin yrkeserfaring som kaptein til å kommandere og organisere slik at bagen med meg i kom først i land. Til mormors store ergrelse hadde morfar kjøpt farget juletrebelysning dette året. Når jeg lå under juletreet og sparket i det, kunne jeg se at lysene blinket. Det ble underholdningen denne julen.

Da jeg var blitt litt eldre og igjen var på besøk hos morfar og mormor, syntes morfar at det var på tide å tilføre meg litt lærdom. Jeg ble tatt med ned i kjelleren. Der skulle jeg lære å knuse tallerkener. Litt gammelt servise var samlet sammen til formålet, men det skulle vise seg at jeg var en dårlig elev. Jeg likte ikke å knuse, og jeg har heller ikke blitt noe særlig god i det med alderen. Noen dager senere satt jeg i barnestolen min ved kjøkkenbordet. Plutselig grep jeg en av mormors fine tallerkener og kakket den i bordet slik at den gikk i stykker. Jeg hadde jo oppfattet at det var dette de ville at jeg skulle gjøre.

Ved skolestart har det i vår familie vært tradisjon for at man skal få klokke. Jeg skulle ikke være noe unntak. Et damearmbånd med punkttall, glass som kunne åpnes og rød plastreim ble bestilt. Når jeg åpnet glasset, kunne jeg kjenne i hvilken posisjon langeviseren og lilleviseren sto i forhold til hverandre. Tolvtallet var markert med 3 punkter. Nitallet og tretallet var markert med 2 vertikale punkter mens sekstallet besto av 2 horisontale punkter. Hvert femte minutt var markert med ett punkt. Sommerrferien før jeg skulle begynne på skolen, ble brukt til å lære klokken.

Morfar introduserte meg for nye trender. På våre byturer var høydepunktet å avlegge et besøk på isbaren. Jeg hadde ikke smakt milkshake før. Milkshake med sjokolade ble min favoritt. Det smakte himmelsk. Morfar fortalte at i Amerika haddde de mye bedre milkshake enn i Norge, og jeg fikk lyst til å reise dit ene og alene for milkshakens skyld.

På et tidspunkt var jeg blitt for stor for den lille, røde trehjulsykkelen min. Beina mine var blitt alt for lange og stanget i styret. Morfar tok meg med til en sykkelforhandler i Haugesund hvor jeg valgte meg ut en rød jentesykkel. Selv om jeg hadde støttehjul i opplæringsfasen, var det godt å ha en morfar å støtte meg til. Han hang etter meg som et slips og sa når jeg skulle svinge til høyre og venstre. En dag punkterte det ene hjulet. Det ble også en erfaring.

Jeg måtte selvsagt lære å svømme. En kaptein kan ikke være bekjent av å ha et barnebarn som ikke er svømmedyktig. Morfar og mormor hadde landsted ved sjøen utenfor Haugesund. Der tok jeg mine første svømmetak. Iført redningsvest eller armringer la jeg på svøm utover mens morfar fulgte med meg fra land. Han ropte når det var på tide å snu. Når jeg kjente sand under beina mine, visste jeg at det ikke var langt igjen til kaikanten og badetrappen.

Påskeferien 1986 tok jeg båten fra Bergen til Haugesund for å besøke morfar og mormor. Da jeg gikk nedover landgangen, visste jeg innerst inne, at dette var siste gangen jeg skulle være sammen med min kjære morfar. Høstferien det samme året var det også meningen at min bror og jeg skulle tilbrakt i Haugesund. Det ble det ikke noe av. I stedet ble det bisettelse. Noen dager før vi skulle reise, satte morfar seg ned i en stol og døde.

Selv om jeg må medgi at minnene etter min morfar har bleknet med årene, vil han alltid være en sentral del av min livshistorie. Måtte alle barn være så heldige å ha en tilstedeværende morfar i oppveksten!