En skummel frukt å spise, men et mulig drapsvåpen?

Som mine observante lesere nok har fått med seg gjennom de to foregående innleggene elsker jeg frukt. Jeg lover at det etter dette blir en fruktpause her på bloggen, i hvert fall for en stund. For dere som vil skrive en kriminalroman eller novelle og trenger et drapsvåpen: dere  bør lese videre. I fjor følte jeg trang til å finne ut mer om orangutanger, og verdensveven er et nyttig sted å oppsøke når man skal erverve seg kunnskap. Da jeg googlet orangutanger, fant jeg ut at de spiser en frukt som heter durian. Dette måtte selvsagt undersøkes nærmere. Jeg fant en del informasjon og syntes det hørtes spennende ut. I en eksotisk matbutikk i mitt nærområde fant jeg til min store glede og overraskelse det jeg var på jakt etter.  En durian er brun med skarpe pigger når den er moden og kan veie opp mot flere kilo. Siden jeg ikke hadde smakt den før, og prisen var litt stiv, fant innehaveren fram den minste utgaven de hadde. Han nevnte noe om at jeg ikke måtte spise hele durianen på en gang, men det skjønte jeg ikke noe av. Jeg troddeall frukt var sunt og at jeg kunne spise ubegrensede mengder av det uten at det gjorde noen skade. Durianen luktet litt spesielt og etter en stund stinket den helt forferdelig. På grunn av de skarpe, kaktuslignende piggene og det harde skallet var den svært vanskelig å håndtere. Det var mye fruktkjøtt og det ble nesten som et måltid. Da jeg hadde spist en del ble jeg veldig varm i ansiktet og jeg følte meg litt oppstemt. Jeg tenkte ikke på at min tilstand kunne ha noen sammenheng med det jeg spiste så jeg bare fortsatte til alt sammen var fortært. Til slutt ble jeg ganske dårlig. Neste dag oppdaget jeg at jeg verken hadde låst ytterdøren eller gjort andre ting som jeg til vanlig er ganske nøye med. Det var første og siste gang det kom en durian her i leiligheten så lenge jeg disponerer den.

http://no.wikipedia.org/wiki/Durian 

Ha en berusende kveld, med eller uten durian!