tirsdag 19. juli 2011

Vepsen som stakk

Siden jeg ikke kan se med øynene bruker jeg hendene til å se med. Da jeg var barn ville jeg veldig gjerne kjenne på en veps. Jeg visste at den kunne stikke, men jeg skulle jo bare kjenne litt og jeg skulle være forsiktig. Mange jeg kjente ble helt hysteriske bare de fikk se en veps, og det gjorde meg enda mer nysgjerrig. Min vitebegjærlighet om denne skapningen ble ikke mindre av at jeg kunne høre den summe omkring uten at jeg fikk nærkontakt med den. En tidlig sommermorgen da jeg var alene i stuen hørte jeg summing borte ved stuevinduet. Jeg tenkte: kanskje det er en veps. Den skal jeg kjenne på. Jeg gikk på jakt etter vepsen. For meg føltes det som jeg holdt på i mange timer. Jeg hørte etter lyden og følte med hendene opp og ned langs vinduskarmene og i vindusruten. Etter mye strev fikk jeg endelig napp. Plutselig stod jeg med den venstre hånden lukket rundt noe som kravlet rundt der inne. Jeg skjønte at jeg hadde fanget vepsen, men i det jeg skulle til å kjenne på den, kjente jeg en voldsom smerte i hånden. Vepsen hadde stukket meg. Da jeg åpnet hånden og kjente på det lille insektet, ble jeg skuffet. Jeg syntes vepsen var alt for liten til at jeg fikk tak i detaljene. Den skulle vært litt større, syntes jeg. Senere i livet har jeg svært sjelden blitt stukket av veps. Når jeg kjenner det kravle på hånden, på armen, eller andre steder på kroppen, forholder jeg meg helt i ro.

2 kommentarer:

Mormor sa...

Hei Cecilie!
Da fant jeg fram til din blogg. Har sett du har vært inne hos meg et par ganger.
Her skal jeg følge med!
Og jeg må si at jeg er glad for at vepsen ikke er større enn den er ;)

Stor klem fra Inger i mormoruniverset

Cecilie von der Ohe sa...

Mormor: Takk for kommentar og fint at du vil følge med på bloggen min.