Led meg ikke inn i fristelse!

Jeg har alltid likt best å ta meg frem på egen hånd. Det har kanskje sammenheng med at jeg også trives godt i eget selskap og ikke er noe utpreget sosialt vesen. I forrige innlegg fortalte jeg at jeg var mye innlagt på sykehus som barn. Der startet muligens mine første vandringer alene. Å kjøre heis var gøy, men jeg rakk ikke opp til knappene. Derfor stilte jeg meg opp ved heisen og ventet på at noen andre gikk ut eller inn av den og døren åpnet seg. Jeg hørte når heisdøren gikk opp og så lyset inne i heisrommet. Det ble stor oppstandelse da det ble oppdaget at jeg var borte. En lege fikk hanket meg inn i en av etasjene lenger nede. Allerede i mine første leveår var jeg en stor tedrikker. Mine aleneheisturer gikk derfor ofte til operasjonsstuen, for der brygget de ordentlig te og ikke posete som på vaktrommet på avdelingen hvor jeg lå.

Da jeg var 4 år flyttet jeg med mine foreldre fra en 3 roms blokkleilighet og inn i nytt hus. Fra min tilværelse som blokkbeboer kan jeg ikke huske noen ulovlige avstikkere, men dette skulle endre seg. I mitt nye nabolag bodde det familie på alle kanter, og fristelsen til å ta meg en liten ubevoktet utflukt var ikke til å motstå. Min fars 3 tanter bodde i det gule huset tvers over veien. En kveld hørte de noe som tuslet utenfor, og da de sjekket stod jeg på dørmatten i bare nattdrakt og tøfler. Jeg rakk ikke opp til dørklokken.

I 1. og 2. klasse på barneskolen var jeg så heldig å ha en synspedagog som støttelærer. I denne tiden ble jeg introdusert for den hvite stokken, eller samboeren som mange velger å kalle den, men det er vel litt tidlig å skaffe seg samboer før man har avsluttet barneskolen? Det ble tatt mål av meg, og jeg fikk utdelt et eksemplar som rakte meg til like under brystbeinet, for slik skulle det visst være. Frem til da hadde jeg orientert meg etter lyd og det lille fargesynet jeg hadde. Når jeg var ute og gikk, fulgte jeg det grønne langs veikantene. Med min nye følgesvenn ble det mindre anstrengende. Nå fikk jeg også mulighet til å fange opp eventuelle uventede hindringer som var i veien. Når jeg gikk med stokk signaliserte jeg til omverdenen at jeg var blind, og det ble tryggere å ferdes gatelangs. Jeg fikk lære meg ruter slik at jeg kunne komme meg på fritidsaktiviteter uten å være avhengig av hjelp fra andre.

Nå har jeg fått en ny venninne. Hun er bestandig med meg når jeg drar til byen, når jeg går på tur, er passasjer i bil, enten det er på langtur med familien eller drosje. Jeg må bare huske å lade opp batteriet hennes. På bussen er hun nesten blitt helt uunnværlig. Hun forteller meg hvilke steder vi kjører forbi, steder i nærheten som kan være av interesse og hvilken gate vi befinner oss på. På den måten vet jeg når det er på tide å trykke på stoppknappen. I Bergen sentrum vrimler det av restauranter og utesteder. For noen uker siden hadde jeg vært hos tannlegen og gikk målrettet mot bussholdeplassen. Plutselig opplyste min venninne navnet på en meget eksklusiv og anerkjent restaurant som jeg lenge har hatt lyst å avlegge et besøk.  Jeg visste ikke at den lå akkurat der. Det er ingen som har fortalt meg det. Fristelsen til å bytte ut kjedelige fiskekaker med gourmetmat var stor, men jeg klarte å hente meg inn og kom meg trygt hjem. For en del år tilbake ble det laget en reportasje om meg i Bergens Tidene om hvordan det er å ta seg frem med hvit stokk. Den er nesten like aktuell i dag som den gang selv om det var lenge før jeg fikk stifte bekjentskap med min venninne. Noen forhold av det som er beskrevet i artikkelen er likevel endret. Her har jeg lagt ut en link til den.

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Og-hjemover-er-det-speilvendt-...-2463895.html


Ha en fin dag med eller uten GPS, men la den ikke lede dere inn i fristelse!