Kollektiv avstraffelse og forskjellsbehandling

Da jeg var barn var det viktig for meg å være så lik som mulig andre barn. Jeg likte ikke å skille meg ut på noen som helst måte. Jeg var integrert i den lokale skolen jeg hørte til, og hadde assistent og støttelærer i enkelte fag. En dag hadde noen av jentene i klassen min klippet i stykker noen gardiner. Det ble selvsagt oppdaget, og det ble mye kjefting, men de skyldige ville ikke tilstå. Ingen av de andre i klassen ville heller angi synderne så da ble det bestemt at hele klassen skulle sitte igjen etter skoletid. Det var bare en av klassens elever som ikke skulle få lov til å være med på denne store og spennende opplevelsen. Det var selvsagt meg. Da jeg gikk på barneskolen ble jeg fraktet frem og tilbake i drosje hver dag på grunn av farlig og usikret skolevei. Alle visste at jeg ikke hadde vært med på ugjerningen så da kunne jeg like gjerne bli sendt hjem i drosjen til vanlig tid, mente lærerne. Jeg var helt uenig, og jeg ble rasende. Det var bare noen få av jentene som hadde klippet gardiner, men alle de andre i klassen fikk være med å sitte igjen selv om de ikke hadde deltatt. Jeg forlangte å få kjenne på de ødelagte gardinene. Det ble forklart for meg at det ikke kom til å skje noen verdens ting etter at jeg var gått, men det spilte ingen rolle. Det var ikke det som var poenget. Hvorfor kunne vi ikke planlegge at klassen skulle sitte igjen en annen dag slik at vi kunne forandre på hentetidspunktet for drosjen slik at alle kunne få delta?  Det var ingen bønn. Jeg ble sendt hjem mens resten av klassen fikk oppleve noe nytt og spennende sammen. Fikk dere sitte igjen på skolen, eller måtte dere gå slukøret hjem mens de andre fikk nyte litt ekstra skoletid sammen?