Hva vil du bli når du blir stor?

Jeg har mange ganger fått spørsmål om når jeg ble klar over at jeg er blind. Svaret er at det vet jeg ikke. Når jeg tenker meg om har jeg nok alltid visst det, men jeg har ikke bestandig forstått rekkevidden av det. Jeg trodde vel på sett og vis at det var en tilstand som ville gå over etter hvert som jeg ble eldre. Det var helt umulig for meg å forestille meg selv som voksen og blind. Jeg hadde ingen blinde voksne rollemodeller å se opp til. På leirer og arrangementer for synshemmede som jeg deltok på, var det barn jeg la mest merke til og var sammen med. De voksne var mer i bakgrunnen. I forbindelse med min øyesykdom var jeg mye innlagt på sykehus som barn. Frem til jeg begynte på skolen var Haukeland sykehus mitt andre hjem. Ingen jeg kjente ble til stadighet innlagt på sykehus så dette forstod jeg at hadde noe med min situasjon å gjøre. Både barn og voksne har kommet med spørsmål og utsagn som har minnet meg om at jeg er annerledes. Jeg gikk i vanlig barnehage, og en dag var det et barn som fortalte meg at jeg var heldig, fordi jeg ikke kunne se alt det ekle som var på TV. Jeg var ikke helt enig. Etter hvert som jeg nærmet meg skolestart, begynte jeg som mange andre å interessere meg for lesing og skriving. En dag var jeg sammen med en seende jevnaldrende jente. Vi tegnet og skrev bokstaver med vanlige fargestifter og blyanter på vanlig papir. Jeg kunne verken kjenne eller se det jeg hadde skrevet. Dette forstod jeg ikke. Min lekekamerat hadde ingen problemer med å se det som var på papiret. Når jeg ble voksen skulle jeg gifte meg og få barn. Jeg skulle selvsagt også ta sertifikat og kjøre bil. Det gjorde jo alle voksne. Da jeg gikk på skolen ble jeg en gang intervjuet av Fanaposten. Et av spørsmålene jeg fikk lød omtrent slik: Hva vil du bli når du blir stor? Jeg vil bli bilmekaniker, svarte jeg. Hilsen en som har slått fra seg drømmen om en fremtid som bilmekaniker.