søndag 29. januar 2012

Sjokolade med steiner

Når man har satt seg godt til rette i sofaen og skal nyte en kopp med nytrukket kaffe, eller hvis man til og med har gjort seg flid med å lage heksebrygg som jeg skrev om i gårsdagens innlegg, er det mange som setter pris på en sjokoladebit med steiner i. På Galleriet i Bergen er det en konfektbutikk hvor de selger belgisk konfekt. Min favoritt er kirsebærkonfekt som består av hele kirsebær med stein og det hele som er trukket med sjokolade. Det er flere år siden jeg har handlet der nå, men jeg håper at butikken er der fortsatt og at de har min kirsebærkonfekt. Første gang jeg spiste sjokolade med steiner var da jeg var liten og var på besøk hos farmor og farfar, eller bestemor og bestefar som jeg kalte dem. Det vil si, i ettertid har jeg vel kommet fram til at det var nøtter i sjokoladen og ikke steiner. Bestemor og bestefar pleide ofte å brekke opp litt firkløversjokolade som de spiste til kaffen. Jeg hadde aldri smakt nøtter før og visste ikke hva det var. Derfor trodde jeg det var steiner og spyttet dem ut. Når jeg ikke så det jeg puttet i munnen ble jeg litt skeptisk. Nå er jeg likevel i tvil om de harde klumpene i Firkløver virkelig er nøtter. Jeg fant plutselig en artikkel hvor det står at det er klumper av stivnet nissespytt. Hva er riktig?


I dagens utgave av Dagbladet kan man lese om hvordan man kan bli kvitt suget etter sjokolade. Jeg har ikke funnet noen link til det, men en spasertur på femten minutter skal visst gjøre susen og jage bort sjokoladesuget. Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor skal man bli kvitt lysten på sjokolade? Det som er så godt.


http://ikkepedia.org/wiki/Firkl%C3%B8ver_(sjokolade)


Spiser dere sjokolade?

lørdag 28. januar 2012

Mormors heksebrygg

Det er etter mye tvil og nøye overveielse jeg nå legger ut dette innlegget. Jeg vil jo ikke bli beskyldt for å gå Karl Ove Knausgård inæringen ved å utlevere alt for mye og privat informasjon om mine omgivelser her i Blogglandia.


Da jeg var 14 år ble jeg det man kan kalle en kaffekjerring. Det hele startet da jeg var på barneleir. I min barndom var jeg på mange leirer både i regi av Norges Blindeforbund og et kristent kor jeg var med i. Jeg tror det var på de kristne leirene jeg av økonomiske årsaker begynte å legge min store elsk på den fantastiske drikken som blir framstilt av disse  svarte bønnene. Det var nemlig slik at en flaske brus kostet 5 kroner mens en kopp kaffe var gratis. Da ga valget seg selv. Nytelsen ved å innta denne drikken ble forsterket med vissheten om at den var gratis. Det å drikke kaffe betraktet jeg som noe voksent. Mange jenter begynner å sminke seg i tenårene. Det var og er vanskelig for meg å sminke meg. Når jeg drakk kaffe følte jeg at jeg kompenserte for dette og det ble en markering av at jeg ikke var barn lenger. Av og til bruker man tid på å lære å like nye smaker. Det tok meg noen år før jeg oppdaget at ikke all kaffen jeg drakk var brygget helt slik som Herman Friele antakelig ville ha gjort det.  Mormors kaffe hadde en helt særegen smak. Noe lignende har jeg aldri smakt, verken før eller senere. Mormor hadde en kanne i kjøleskapet med kaffe fra dagen før og en annen kanne med to dager gammel kaffe. Dette kokte hun opp sammen med litt nytraktet kaffe. Det hendte også at hun hadde kaffe i fryseboksen som hun tinte opp i en panne. Etter som jeg ble klar over hvordan dette heksebrygget ble til, og jeg var blitt mer kresen på hva slags kaffe jeg drakk,  foretrakk jeg heller te fram for kaffe når jeg var hos mormor.


http://no.wikipedia.org/wiki/Kaffe


Drikker dere kaffe? Er dere nøye på hvordan den tilberedes? Enten dere har en sånn nymotens og dyr kaffemaskin eller en helt ordinær kaffetrakter, ikke følg framgangsmåten ovenfor!

torsdag 26. januar 2012

Hvem er jeg?

Hva er det som bestemmer en persons identitet? Det er flere faktorer enn en persons navn, kjønn og alder som er med på å danne grunnlaget for en persons identitet. De fleste mennesker har en forestilling om hvordan de selv ser ut. Om man er fornøyd med det man ser i speilet avhenger mye av utseendet til personer i omgivelsene man speiler seg i og tidens idealer. Mange ganger stemmer ikke det ytre man ser av en person overens med vedkommendes indre. Det har jeg selv flere ganger smertelig fått erfare.


Jeg får ofte høre at jeg ser svært ung ut. Ja, jeg ser ofte for meg et hendelsesforløp for mitt indre hvor jeg som 70-åring kommer inn på eldresenteret. En vennlig ansatt stiller meg følgende spørsmål: Leter du etter bestemoren din? Da jeg var i slutten av tenårene var min venninne og jeg og handlet på et kjøpesenter en dag rett under jul. Min venninne hadde sin fulle hyre med å holde meg unna julenissen som spankulerte rundt på senteret. Til slutt måtte hun likevel gi tapt for mannen med maske som apsolutt ville gi meg en papirpose med ekkelt snop. Til jeg var langt oppe i 20-årene hendte det flere ganger at jeg fikk løvemat på flyet. Det er ikke det at jeg ser på det å få barnemeny på flyet som noe personlig nederlag, og jeg kunne sett på det som et kompliment, men har man først tatt i mot løvemat er det vanskelig å kare til seg kaffe. Jeg husker ikke om Norwegian hadde kommet seg på vingene på denne tiden. I så tilfelle hadde jeg kanskje vurdert å velge dem frem for SAS for å unngå løvemat.


Ofte får jeg spørsmål om jeg vet hvordan jeg selv ser ut, og om jeg vet hvordan personer i min familie og omgangskrets ser ut. Hvis jeg må gå med armene i været som om jeg er ute og plukker epler, for å nå opp til ledsagerens arm forstår jeg at det er en høy person. Noe resonnerer jeg meg fram til ut fra ting vi har snakket om, eller det jeg vet om vedkommende. Mange ganger slår mine resonnementer helt feil. Det hender at jeg spør om utseendet til personer jeg kjenner, eller andre mennesker jeg er interessert i. Svarene jeg får går ofte fort i glemmeboken. Høyde og kroppsbygning kan jeg til en viss grad danne meg en oppfatning av, men hårfarge og øyefarge er det verre med. Det er nok fordi jeg har vært blind hele livet. Stemmen og hvordan en person snakker danner førsteinntrykket mitt av vedkommende. Der etter er fakta om personen med på å danne meg et mer konkret bilde av vedkommendes personlighet.


http://www.sas.no/Barn/Barnesider/Lovemat/?vst=true


Er du fornøyd med utseendet ditt? Er det i samsvar med ditt indre?

søndag 8. januar 2012

Min bror og Elvis Presley

Det var sensommeren 1977. Jeg var fem år og gikk på en førskole for synshemmede barn. En dag fortalte en av førskolelærene meg om en rockestjerne som hadde vært veldig populær. Han het Elvis Presley. Nå var han død. Mange mennesker sørget. På dette tidspunktet besto min musikalske verden av Thorbjørn Egners viser og annen barnemusikk. Jeg hadde aldri hørt om Elvis Presley. Likevel gjorde det meg veldig trist å få vite at han nå ikke var blant oss. Hvordan var det mulig at en person som hadde vært så populær og elsket av mange plutselig bare kunne gå hen og dø?


8. januar 1977 ble min bror født. Han og Elvis Presley har altså gebursdag på samme dag. Noen dager senere kom min mor og far og hentet meg i barnehagen. Mamma og min nye lillebror var kommet fra klinikken. I lang tid hadde jeg gledet meg til babyen skulle komme. Jeg var forundret og kanskje litt skuffet over at han ikke skrek. Foreldrene mine sa at han sov. Jeg husker at jeg fikk en dukke. Stort mer av min bror og mitt første møte kan jeg ikke erindre. Det er fem års aldersforskjell mellom oss. Da jeg var ti år gammel, var min bror fem. Dette året kunne jeg skryte av at jeg var dobbelt så gammel som ham. Som søsken flest har vi også hatt våre uenigheter. Likevel er jeg glad for å ha et søsken. Jeg tror det har beriket min tilværelse.


http://no.wikipedia.org/wiki/Elvis_Presley


Gratulerer med 35-årsdagen, kjære bror!

tirsdag 3. januar 2012

Morfar var sjøens mann

Til tross for at det i år blir 26 år siden min morfar døde, er han likevel ganske sterkt framtredende i min bevissthet. Morfar døde i 1986, bare 69 år gammel. Jeg var 14 år. Alle sommerferiene så langt tilbake jeg kan huske, hadde jeg tilbrakt hos morfar og mormor i Haugesund. Jeg ble morfars og mormors første barnebarn. Til sammen skulle det bli 9 barnebarn, men dessverre rakk ikke morfar å bli kjent med alle sammen før han brått og helt uten forvarsel døde.


Første gang morfar og jeg møttes var julen 1972. Jeg var 10 måneder. Min mor og min far tok båten fra Bergen til Haugesund og hadde meg med i en bag. Vel framme ved ankomst, var morfar møtt opp på kaien med bil for å ta i mot oss. Vi var bakerst i køen av passasjerer da vi skullle gå i land. Morfar brukte sin yrkeserfaring som kaptein til å kommandere og organisere slik at bagen med meg i kom først i land. Til mormors store ergrelse hadde morfar kjøpt farget juletrebelysning dette året. Når jeg lå under juletreet og sparket i det, kunne jeg se at lysene blinket. Det ble underholdningen denne julen.


Da jeg var blitt litt eldre og igjen var på besøk hos morfar og mormor, syntes morfar at det var på tide å tilføre meg litt lærdom. Jeg ble tatt med ned i kjelleren. Der skulle jeg lære å knuse tallerkener. Litt gammelt servise var samlet sammen til formålet, men det skulle vise seg at jeg var en dårlig elev. Jeg likte ikke å knuse, og jeg har heller ikke blitt noe særlig god i det med alderen. Noen dager senere satt jeg i barnestolen min ved kjøkkenbordet. Plutselig grep jeg en av mormors fine tallerkener og kakket den i bordet slik at den gikk i stykker. Jeg hadde jo oppfattet at det var dette de ville at jeg skulle gjøre.


Ved skolestart har det i vår familie vært tradisjon for at man skal få klokke. Jeg skulle ikke være noe unntak. Et damearmbånd med punkttall, glass som kunne åpnes og rød plastreim ble bestilt. Når jeg åpnet glasset, kunne jeg kjenne i hvilken posisjon langeviseren og lilleviseren sto i forhold til hverandre. Tolvtallet var markert med 3 punkter. Nitallet og tretallet var markert med 2 vertikale punkter mens sekstallet besto av 2 horisontale punkter. Hvert femte minutt var markert med ett punkt. Sommerrferien før jeg skulle begynne på skolen, ble brukt til å lære klokken.


Morfar introduserte meg for nye trender. På våre byturer var høydepunktet å avlegge et besøk på isbaren. Jeg hadde ikke smakt milkshake før. Milkshake med sjokolade ble min favoritt. Det smakte himmelsk. Morfar fortalte at i Amerika haddde de mye bedre milkshake enn i Norge, og jeg fikk lyst til å reise dit ene og alene for milkshakens skyld.


På et tidspunkt var jeg blitt for stor for den lille, røde trehjulsykkelen min. Beina mine var blitt alt for lange og stanget i styret. Morfar tok meg med til en sykkelforhandler i Haugesund hvor jeg valgte meg ut en rød jentesykkel. Selv om jeg hadde støttehjul i opplæringsfasen, var det godt å ha en morfar å støtte meg til. Han hang etter meg som et slips og sa når jeg skulle svinge til høyre og venstre. En dag punkterte det ene hjulet. Det ble også en erfaring.


Jeg måtte selvsagt lære å svømme. En kaptein kan ikke være bekjent av å ha et barnebarn som ikke er svømmedyktig. Morfar og mormor hadde landsted ved sjøen utenfor Haugesund. Der tok jeg mine første svømmetak. Iført redningsvest eller armringer la jeg på svøm utover mens morfar fulgte med meg fra land. Han ropte når det var på tide å snu. Når jeg kjente sand under beina mine, visste jeg at det ikke var langt igjen til kaikanten og badetrappen.


Påskeferien 1986 tok jeg båten fra Bergen til Haugesund for å besøke morfar og mormor. Da jeg gikk nedover landgangen, visste jeg innerst inne, at dette var siste gangen jeg skulle være sammen med min kjære morfar. Høstferien det samme året var det også meningen at min bror og jeg skulle tilbrakt i Haugesund. Det ble det ikke noe av. I stedet ble det bisettelse. Noen dager før vi skulle reise, satte morfar seg ned i en stol og døde.


Selv om jeg må medgi at minnene etter min morfar har bleknet med årene, vil han alltid være en sentral del av min livshistorie. Måtte alle barn være så heldige å ha en tilstedeværende morfar i oppveksten!

søndag 1. januar 2012

Et helt nytt år med blanke ark og nye muligheter

Ja, nå har det skjedd igjen. Vi har begynt på et helt nytt år, og vi har lagt et gammelt år bak oss. Jeg synes det er like rart hver gang det skjer. Nå er 2011 blitt historie. Vi må huske å skrive 2012 i stedet for 2011. Her på bloggen kommer heldigvis datoen av seg selv når jeg publiserer et nytt innlegg, så jeg slipper å tenke på det. Ved hvert nyttårsskifte er jeg like spent på hva det nye året vil bringe med seg.  Det er som å få en helt ny skrivebok i gave med blanke ark som skal fylles med innhold. Hva det nye året skal inneholde, er mye opp til hver enkelt av oss.


Nå ser jeg fram til mye blogging i 2012. Jeg håper alle mine lesere har hatt en hyggelig nyttårsfeiring, og ønsker alle et riktig godt nytt år!