tirsdag 10. februar 2015

Hjelpere

Jeg har flere hjelpere, men mine hjelpere er ikke sånne svevende, allestedsnærværende, og som man kan lære om på kurs hos prinsesse Märtha Louise. Selv om det er dyrt å få kunnskap om dem og om hvordan de arbeider, skal de visst nok være aldeles gratis i drift. Problemet er bare, at jeg ikke klarer å finne ut av hvilken kommunikasjonsform de benytter seg av. Jeg har googlet. Jeg har søkt på Gulesider.no, på 180.no og på Facebook, men det gir ingen treff. Jeg klarer over hodet ikke å få kontakt med dem. Det var på Alternativmessen i Bergen for 2 år siden, at jeg fikk vite om min usynlige, alltid til stede førerhund. Jeg merker ikke noe til den. For meg virker det som den er totalt fraværende. Den kommer ikke på innkalling og den adlyder ikke andre kommandoer som ”Sitt” eller ”Ligg”. Da hjelper det lite at jeg slipper å søke NAV og å gå på kurs for å få den innvilget. Det eneste jeg er sikker på, er at det kostet flesk å få høre om den. Derfor velger jeg å ignorere dens eksistens og egenskaper. I steden setter jeg min lit til mine hjelpere av kjøtt og blod. Til tross for at jeg er nødt til å forholde meg til faste klokkeslett og å overholde avtaler, er de mer fleksible, enn førstnevnte, firbeinte overnaturlige vesen. Lett som en plett baker de en kake, koker kakao og steiker lungemos. De leser høyt for meg fra aviser og blader, går tur og de kjører meg rundt i bilene sine når jeg har ærender å gjøre et stykke unna bostedet mitt. Til tross for at jeg klarer mye på egen hånd, er det mye jeg trenger bistand til. Når jeg skal i en gebursdag, kan det være greit med en person som sjekker antrekket jeg skal ha på meg. Eventuelt hjelper meg med å supplere det med et par matchende sko eller en bluse, eller å kjøpe nytt. Dere hadde ikke lest denne bloggen, om det ikke hade vært for dem. En av mine tidligere hjelpere, har laget en papirkule til meg i mange farger. Dermed er det jo på sin plass at en av mine nåværende hjelpere tar bilde av den med iPad-en og setter det inn her i innlegget. Da slipper dere jo å nøye dere med min mangelfulle beskrivelse ut fra mitt taktile inntrykk, men får se den selv med det blotte øye.

Jeg har både betalte og ubetalte hjelpere. I tillegg til støttekontakt, har jeg også hushjelp. Formelt kalles det hjemmehjelp, fordi ordningen blir betalt av kommunen, men jeg syns den betegnelsen er litt nedverdigende. Helserådet hadde blitt tilkalt og jeg måtte bodd på en institusjon, om det ikke hadde vært for hjelperne. En god nabo oppdaterer Java på PC-en, sånn at jeg får kontrollere saldo og betale regninger i nettbanken. Min mor trår også til inn imellom og løser praktiske oppgaver som er uløselige for meg.




Tror dere på hjelpere?

søndag 8. februar 2015

Den første gaven er den største.

Jeg er 42 år. Altså har jeg hatt min mor i like mange år. Det har blitt tilnærmet like mange morsdager i årenes løp, men ikke likt antall morsdagspresanger. De første årene var det skrint. Ofte er det sånn at hjernen husker det som har hendt for lenge siden, men ikke det som har skjedd i nær fortid. Den aller første morsdagsgaven jeg kjøpte, alene, og for mine egne sparepenger, for en god del år siden, erindrer jeg som om det var i går. Høyst usunn var den, og rimelig, også sett ut fra et par 1980-talls øyne. Jeg minnes både gavens innhold og summen den kostet. Allikevel er det planleggingsfasen, spenningen og gleden ved å kunne gi bort noe, som er best lagret i min bevissthet. Posen med konfekt ble den første i en lang rekke av morsdagspresanger, og mitt håp er at den skal kompletteres i enda flere år. Problemet er bare, at jo lenger den blir, jo vanskeligere er det å komme på nye ideer. I år kjøpte jeg for eksempel et skjærebrett, men det er da grenser for hvor mange brød og andre matvarer man skal skjære opp og hvor mange fjøler man trenger, i likhet med parfyme og kremer. Nå er det bare å bløtlegge hjernecellene og pønske ut noe til den andre søndagen i februar i 2016.

God morsdag til alle mødre!