Det peffekte par

Når man skal leve sammen i et samliv, bør man helst ha samme tykkelse, ha noenlunde lik lengde, og make farger. Nå skriver jeg om samboerskap mellom sokker, altså, for dere som lurer. Det ser ut til at det er like utfordrende å få et forhold mellom sokker til å vare, som det er for ektefeller og samboere til å holde ut med hverandre. I skittentøykurven finner jeg mange enklinger, single sokker, som har kommet bort fra partneren sin. Det er skrevet utallige blogginnlegg om dette temaet før. Jeg er ingen samlivsekspert, men jeg vil likevel gi noen enkle råd som kan gjøre det lettere å holde sakkeparene sammen. Jeg prøver å være konsekvent ved at jeg bare kjøper svarte sokker. Når jeg har brukt dem, stapper jeg den ene inn i den andre, for at de ikke skal komme vekk fra hverandre. Av og til tror jeg at sokkepar er utstyrt med en slags frastøtningskraft, for jeg finner hele tiden enslige sokker. Selv om jeg ikke ser farger lenger, vil jeg ikke være  som Pippi Langstrømpe, som gikk rundt med en oransje og en brun sokk. Så vidt jeg vet, har ikke jeg verken oransje eller brune labber, men det kan vel kanskje tenkes at jeg har tatt på meg en grå og en svart, for eksempel. Det er ennå sesong for tjukke ullsokker, men om sommeren er ikke jeg typen som liker å vifte med nakne tær i sandaler. Jeg vil helst pakke dem inn. Fargeindikatoren er et nyttig hjelpemiddel når jeg skal forhindre partnerbytte. Jeg setter den bare ned på det jeg vil ha angitt fargen på, og trykker på en knapp, og vips, så blir fargen lest opp. Når jeg vasker klær, er jeg alltid nøye med å kontrollere at antall par som kommer ut av vaskemaskinen, er det samme som det som ble lagt inn i den. Apropos vaskemaskin; hvis den blir alt for full, slik at innholdet kommer utenfor gummilisten, så stikker sokkene av. Med mindre du er så trøtt at du holder på å sovne i sokkene, bør du lese artikkelen under.

http://www.klikk.no/bolig/rengjoring/article783262.ece

Kristian (4) vil at bestemorskal hjelpe ham med å ta på sokker. Bestemor mener bestemt at barnbarnet er gammel nok til å greie dette selv. Hun lurer på hvem som skal hjelpe ham når han blir voksen.

Kristian: ”Da får konen min gjøre det.”

Ha en bekvem dag med eller uten fottøy!

Alvor og glitter

I vår familie er vi royalister. Det er spesielt kvinnene i slekten som er tiltrukket av de kongelige, og interessen ser ikke akkurat ut til å avta med alderen. Den er vel heller stigende. Da jeg var liten på 1970-tallet, ble synshemmede barn og deres foreldre invitert til samling i Oslo en gang i året. Jeg var der for siste gang da jeg var fire år gammel. På Hovseter var det en barnehage for funksjonshemmede barn, med hovedvekt på blinde og svaksynte. Vi som var tilreisende var så heldige at vi fikk være til stede da barnehagen hadde besøk av H. M. Kongens Garde. Den gang var det en tradisjon for at Garden marsjerte rundt alle barnehagene i området på Røa siste arbeidsdag før 17. mai. De gjorde litt ekstra stas på oss ved at de kom inn i barnehagen til oss, for å spille og marsjere. Vi fikk prøve både hatter og instrumenter. Ifølge min mor likte jeg godt å tromme. Det var den eneste gangen jeg smilte under dette oppholdet.

 

 Da jeg gikk på ungdomsskolen deltok jeg  på Ridderrennet på Beitostølen for første og siste gang. Det året var det jubileum. Jeg husker ikke hva det ble jubilert for, men det var i hvert fall mange celebriteter der, blant annet vårt kongepar. En dag jeg var ute i skisporet sammen med min ledsagerske, hilste dronning Sonja på meg. Det var helt uventet. Jeg ble litt perpleks og hilste ikke tilbake.

 

 De som kjenner meg vet at de helst bør sjekke Slottet sin hjemmeside, før de inviterer meg med på noe som helst. Arrangementer i blindeforbundet sin regi, teaterbesøk og familiære sammenkomster, har måttet vike, eller blitt flyttet på, når de har kollidert med viktige kongelige begivenheter. Under store TV-overføringer av kongelige bryllup, har min mor og jeg vår egen bryllupsseremoni med vår egen lille bryllupsmiddag. Det blir som oftest en fiskerett. Grunnet Slottet sin tradisjon for å holde hvilke viner som blir servert hemmelig, kan jeg heller ikke røpe våre. Ved hjelp av min mors forklaringer og TV-reporternes mer eller mindre gode formidlingsevne, forsøker jeg å danne meg et bilde av  hvordan kjoler, hatter, vesker og smykker ser ut. Hva diadem og tiara er, er litt difust for meg. Betyr det det samme, egentlig? Selvsagt sendte jeg pengegave til både kronprinsparet og prinsesse Märtha Louise og Ari Behn da de giftet seg, og jeg fikk takkekort fra Slottet begge ganger.

 

 Jeg elsker vårt kongehus over alt på jord. De gjør en strålende jobb, både her hjemme og ute i den store verden. Etter 22. juli i 2011, viste de en rørende deltagelse i sorgen til etterlatte og pårørende. De var jo også selv rammet. Kronprinsesse Mette-Marit har engasjert seg sterkt i kampen mot Aids. Både kronprinsparet og kongeparet er gode ambasadører for landet vårt. Sammen med delegasjoner fra næringslivet representerer de Norge på en glimrende måte i utlandet. De deltar på mange festligheter, og ifører seg kreasjoner som enten får terningkast 6, eller som det blir gitt tommelen ned for. Mange av tilstelningene de deltar på, er de nesten programforpliktet til å være til stede ved. Det er nok ikke alt som er like givende, kan jeg tenke meg. Jeg syns det er smålig av dem som ser ned på medlemmer av kongefamilien for at de går med dyre klær og drar på eksklusive ferier. Alle har dessuten rett til et privatliv, uansett status. Jeg forstår ikke dem som kritiserer vårt kongehus og heller vil ha republikk. Tatt i betraktning det vi får igjen, koster den norske kongefamilien den norske stat lite. Både det svenske, det danske og andre europeiske kongehus, har et mye høyere budsjett enn det norske. Utgiftene blir ikke mindre om vi får president.

 

 Ha en glamorøs dag med eller uten plikter!

Avskjed og ny start

Jeg har kjøpt ny PC med alt tilbehør. Den gamle maskinen min har vært i lang og tro tjeneste hos meg i nesten 7 år. Det er vel mye mer enn det man kan forvente. I alle disse årene har den vært til både nytte og glede, men nå er det ubønnhørlig slutt. Den går av med pensjon. I dag får jeg forhåpentligvis satt opp det nye datautstyret. Da blir det nytt operativsystem som jeg må lære meg. Det kan også oppstå problemer med leselisten som jeg bruker til å lese teksten på skjermen med. Hvis jeg blir borte fra bloggen lenge, kan det ha med noe av dette å gjøre.

Fin fredag, og god helg!

Ja takk, begge deler

Jeg sier som Ole Brum, da han ble spurt om han ville ha melk eller honning. Ja takk, begge deler. Varm melk med honning gir meg gode assosiasjoner til barndom og gamle mennesker.

Når noen gir meg en kompliment, og sier at jeg kler den lilla genseren jeg har på meg, blir jeg stolt. Til jul og fødselsdager får jeg ofte et komplement til min noe sparsomme samling av kjøkkenutstyr. Det mottas med stor takk, og jeg blir veldig glad. Før kompletterte jeg ofte CD-samlingen min.

På søndag inviterte min mor til feiring av fastelaven og morsdag på hytten. Jeg gir henne en kompliment for en fin og minnerik dag, og et komplement måtte hun selvsagt få. Den andre gjesten komplementerte meg for denne bloggen.

Jeg gir en kompliment til den av mine medbloggere som skrev om bruken av en kompliment og et komplement, men et komplement har jeg dessverre ikke å tilby henne.

Vi vil både ha komplimenter og komplementer. En kompliment er et komplement.


http://tux.aftenposten.no/spraak/spraak?action=question&id=2672


Ha en fredfull natt med eller uten ros og utvidelser!

Et blad fra min åpne dagbok

Den siste uken har jeg vært svært fornøyd med meg selv. Jeg har klart å følge opp min intensjon om å trene. Nei, det er ikke et nyttårsforsett, for den som måtte tro det. Ordet trene hater jeg. Det høres så fryktelig vondt ut. Trimme har en mye bedre klang. Nå har jeg lagt en slagplan. Jeg står tidlig opp hver morgen. Etter at jeg har inntatt dagens viktigste måltid, ifølge dem som liksom har greie på det, setter jeg i gang. Fyllordet liksom, har jeg helt bevisst puttet inn i denne teksten, for fingrene må jo også ha mosjon, en ekstra runde over tastaturet. Det bør helst være fri bane, der jeg farer som en tornado i trappene og på svalgangen utenfor alle hybelleilighetene i 4. etasje, som om jeg skulle hatt en viss mannn i hælene. Lyden fra mine trampende føtter, gir gjenklang i betongveggene. De siste dagene har det vært sol i regnbyen, og det er meldt om sol i helgen også. Da blir det altså fysisk fostring om morgenen, før jeg får oppfylt energilageret etterpå. For dem som har øyne som virker som de skal, er jeg nok et syn, der jeg sitter på en rimbelagt benk, innpakket i tjukk vinterkåpe, støvletter, lue og hansker. Ingen ting av dette er pelsbelagt, så dere trenger ikke gi meg på pelsen, for å ha benyttet meg av dyr som har måttet lide unødvendig. Jeg kan berolige alle helsearbeidere med at jeg bruker tykke bæreposer fra Bergens mest utsøkte butikker, som sitteunderlag, slik at dere skal slippe å få en ekstra pasient med diagnosen blærebetennelse.

Hvis jeg publiserer dette innlegget nå, rekker jeg kanskje noen nestenkollisjoner i trappene til, og å underholde naboene litt mer, før denne dagen også springer inn i historien.

Taktilt blikk på verden

Traseen rundt Tveitevannet er et av mine vanlige turområder. Vasen som er plassert ute i vannet, tror jeg er laget av kunstneren Per Ung. Den er 2 meter høy.

Jeg har to hender. Dem bruker jeg til å utføre både personlige og andre oppgaver med. Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skal klare å kle på meg uten ved hjelp av disse uvurderlige kroppsdelene. Jeg skjenker meg et krus med nybrygget kaffe. Mitt høyre tommelfingerøye vet når det er fylt til randen. På hver hånd har jeg fem øyne. Til sammen er mine ti fingre mitt taktile vindu mot verden. Ute i vannet står en vase. Den åpenbarer seg kun for meg når vannet er islagt. Mitt åsyn iakttar kunstverket bit for bit. Blikket mitt berører en hemmelig flekk på kjøkkenbenken. Noen ganger er det mine øyne ser, skjult for de andres. Klesplagg er plutselig blitt fulle av levd liv, helt uten min viten. Andre ganger er det de andres øyne ser, dulgt for mine.

Ha en fin midtukedag med eller uten følsomhet!

Øyne til låns

Det hender ofte at jeg skal ønske at jeg kan låne meg et par friske øyne. Når jeg får håndskrevne kjærlighetsbrev, eller vil gjøre meg lekker når jeg skal ut på date, vil det i det minste være fint om det er noen som kan låne bort brillene sine. Jeg skal ikke legge beslag på dem lenge, bare noen minutter om gangen. Det er vel ingen som får håndskrevne kjærlighetsbrev nå for tiden, men en sjelden gang dukker det opp et postkort eller et brev som jeg ikke klarer å scanne. Da lever jeg i spenning til jeg møter noen på min vei som kan lese det høyt for meg. I mellomtiden går jeg og lurer på om det er en fjern slektning som tar kontakt, eller om jeg har vunnet en astronomisk pengesum i et lotteri hvor jeg aldri har kjøpt et eneste lodd i. Jeg går aldri på date, men jeg vil likevel forsikre meg om at jeg ser presentabel ut når jeg viser meg for omverdenen.

Med min gamle Nokia-telefon har jeg foretatt noen videoanrop. Jeg kan vel si at jeg har noen blannede erfaringer med det. Hadde det ikke vært for at dem jeg ringte opp, har vært hjemme hos meg, ville de antakelig gått ut fra at jeg ringte fra danskebåten, på grunn av all sjøgangen rundt meg. Noen eksperimenter har allikevel gitt positive resultater. Det var skikkelig gøy da min bror, som befant seg på en helt annen kant av byen, nesten kunne lese tittelen på en bok. Når jeg satt i hagen og sveipet rundt med telefonen, kunne han fortelle hvem av mine naboer som var hjemme og ikke.

MediaLT er et firma som arbeider med data og teknologi for synshemmede. De har et spennende prosjekt på gang. Det går ut på å finne ut om hvilken nytteverdi videotelefoni har for blinde og svaksynte, og om hvilke bruksområder som er aktuelle. I fjor var jeg på et møte hos dem i Oslo sammen med 2 andre damer. Vi hadde flere sammenfallende synspunkter. Det er ikke alltid like kjekt å mase på en nabo om å lese personlig post for en, eller å ringe på for å spørre om innholdet i en Toro-pose er tomatsuppe eller fiskesuppe. For dem av oss som ikke har skjønt at maling skal være på hus og ikke på mennesker, men driver og maler seg i ansiktet, kan det være greit å i det minste få vite at sminken er der den bør være. I sånne situasjoner tror vi at anvendelse av videotelefoni kan være hensiktsmessig. Uten om Scype er det flere andre muligheter. Mellom Apple sine produkter kan man ringe gratis via Facetime. Jeg håper ikke det ender opp med at jeg får enda en spesiallaget dings å forholde meg til, og som jeg må drasse rundt på i tillegg til hvit stokk og GPS. Det er ikke til å legge skjul på at jeg etter hvert føler meg som en vandrene maskinpark. Slik jeg ser det, er den ideelle løsningen at det blir opprettet en tjeneste med lønnet personale med taushetsplikt, hvor vi kan ta kontakt. Noen forhold er subjektive. Hvis jeg lurer på om et klesplagg er brukbart, eller om det har gått ut på dato, om hvilke klær som passer sammen, og til hvilke anledninger jeg kan gå med dem, vil jeg ringe en god venn eller en bekjent som jeg stoler på.

Ha en fin søndag med eller uten framtidsteknologi!

P.S. Velkommen til nye lesere, og spesielt til deg som er ny følger her.