onsdag 24. desember 2014

Det beste i livet er gratis.

Det er fredag ettermiddag før den tredje søndagen i advent. Jeg møter henne som skal være min følgesvenn ved Byparken i Bergen. Derfra bærer det oppover, om enn ikke til St. Peter, så i hvert fall opp til Nygårdshøyden. I Bibelen står det at Gud tar imot alle som tror på ham, men ved hans jorderiske hus i Johanneskirken på denne dag, er det tydeligvis andre regler. Her er det først til kirketrappen som gjelder. Vi har bare å stille oss bakerst i køen av skaren av bergensere i julemodus. Klokken er sånn cirka halv fem, men ennå er det en time igjen til konserten starter halv seks. Mange har allerede ventet her i flere timer for å sikre seg gode plasser. De vil ha et pustehull i juleforberedelsene; fra alle innkjøp som skal gjøres, kaker og annen mat som skal tilberedes og kriker og kroker som skal rengjøres. Fra mitt økonomiske ståsted der ute i regnet, trøster jeg meg med at magasinene nå blir fylt opp med vann og at det er gunstig for strømprisene. Det er ikke til å unngå at desember måned fører med seg heftig bruk av elektriske julelys, både inne og ute, og ellers andre apparater. Jeg har sågar en elektrisk syvarmet lysestake stående i vinduskarmen, og den fungerer godt som fingervarmer. I hvert fall når jeg tar meg tid og råd til å sette støpslet inn i stikkontakten. Det kommer så vel med at BKK arrangerer gratiskonsert. I en årrekke har min lokale strømleverandør, og som jeg har hatt et langt og trofast kundeforhold til, hvert år før jul avholdt julekonsert for byens innbyggere, til inntekt for trengende. Dem som ønsker det, kan allikevel gi en slant penger etterpå. I år går overskuddet til Kirkens Bymisjon. Underveis til kirkedøren som er målet, må jeg gi avkall på den hvite stokken for en stakket stund. Den tar min ledsagerske hånd om, for her gjelder det å ha begge hendene frie. Jeg får stukket et plastkrus med varm gløgg i min høyre hånd og to pepperkaker i min venstre hånd. Når jeg får tilbud om enda en pepperkake, takker jeg nei til den. Det er da tross alt bunn i fattigfolk også. Jeg hiver i meg den hete drikken. Inni meg roper jeg bonski og rekker frem det tomme kruset. Ingen får jo uansett ha med seg drikkevarer inn i kirken, så da spiller det liten rolle at jeg kan tenke meg påfyll. Dem av oss som har noe igjen, må tømme det ut før de trår over dørterskelen.

Inne i kirkerommet blir det trangere og trangere om saligheten etter hvert som klokken nærmer seg 17.30, og vi klumper oss sammen som best vi kan langs benkeradene. Mitt bekjentskap og jeg sitter ganske langt bak. En dame fra BKK, men som i denne sammenheng er så lite betydningsfull for meg, at jeg ikke husker navnet hennes, ønsker oss velkommen, før hun overlater ordet til høyere makter. Kåre Conradi er kveldens konferansier. Han har vært forlover for Ari Behn, mannen som er gift med prinsessen som driver engleskole i landet vårt. Märtha Louise har deltatt før, men ei denne gang. Artister som Tina Taule, Aurora Aksnes og Oslo Gospel Choir opptrer. De er både kjente og ukjente for meg. Det blir mye sang om engler. Etter min bedømning, er det de engelske tekstene som trekker ned. Norsk jul skal kun inneholde norske julesanger. Basta. Til slutt er det publikum sin tur til å gi sitt bidrag, hver med sitt nebb. Vi synger ”Deilig er jorden”.

Nå kan det diskuteres om jorden er deilig. Deilig er det i alle fall at det har sluttet å regne når vi kommer ut. Værmannen på lokalradioens morgensending, får rett i sin spådom om oppholdsvær ut på ettermiddagen, kan man si. Dem som har bedt til vår Herre om tørrere klima, har blitt bønnhørt.

God jul!

lørdag 27. september 2014

Flygende fremtidsdrømmer

Drømmene jeg drømmer om natten er veldig rotete og svært så difuse. Ofte husker jeg lite eller ingen ting av dem når jeg våkner om morgenen. Drømmene jeg drømmer om dagen der imot, er strukturerte og konkrete. Det vil si, det er for alle andre enn meg de er drømmer. For meg er de høyst virkelige og konkrete.

Jeg elsker å fly. Nå har jeg ventet i mange år på flybilene. Jeg tror det var rundt 2007 at jeg leste om dem for aller første gang. En flybil er en bil som kan fly i luften som et fly i tillegg til at den også kan kjøre på landeveien som en vanlig bil. Vingene er foldet sammen når den ruller på bakken og den får plass i en vanlig garasje. Foreløpig er det bare produsert biler med plass til 2 personer. Tenk hvor mye enklere det blir å ta seg frem og hvor mye tid vi vil spare når vi kan ta oss frem i egne frlybiler. Man kan bo i Bergen og jobbe i Oslo og kjøre/fly frem og tilbake hver dag. Jeg skal ta flybiltaxi, men jeg kan nok ikke regne med å kunne bruke TT-kortet mitt. Kun iført kåpe og med min hvite stokk står jeg utenfor blokken her jeg bor og venter, som om det bare er et lite ettermiddagsbesøk jeg skal til. Drosjen kommer og henter meg. Vi kjører til Flesland for å ta av. Etter en stund i luften lander vi på Gardermoen. Det er ingen venting og ingen sikkerhetskontroller. Kanskje jeg skal på et forfattermøte hos Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek eller på et annet kulturelt arrangement. Det eneste jeg lurer på, er om jeg skal kjøre/fly til og fra i samme farkost, eller om jeg må bestille ny fra en sentral i hovedstaden til hjemturen. Slik jeg ser det, er den største fordelen for meg, at det blir mye mindre planlegging og organisering. Nå må jeg bestille transport fra 3 ulike aktører når jeg skal ut og farte, men med flybilenes inntog, kan jeg dra av gårde med kun ett selskap.

For to innlegg siden skrev jeg om positivitet. Jeg får liten positiv respons når jeg snakker om flygende biler, hva det enn kommer av. Dette blogginnlegget kan jeg like gjerne gi tittelen ”Flybilisme og negativitet”. Veinettet er ikke tilpasset for flybiler. Det vil bli kaos hvis de skal ta av og lande hvor som helst. De kommer til å forårsake mange ulykker. Alle tullingene skal nå altså begynne å gjøre alt det gale i luften, som de allerede gjør på veien; fly i alkoholpåvirket tilstand og gå tomme for drivstoff. Hva vil skje når alle flyr i ulike høyder? Flybilene kommer aldri til å bli tillatt i Norge, og om de gjør det, blir de priset så høyt at det bare blir rikinger som får råd til å skaffe seg dem.

Verden går heldigvis fremover. I desember 2015 blir flybilene mest sannsynlig godkjent for bruk i Norge. De kommer til å koste rundt 1,6 millioner norske kroner før lokale skatter og avgifter. Det vil bli 2 typer på markedet. Den ene er avhengig av rullebane for å ta av og lande, mens den andre kan lette og lande hvor som helst som et helikopter. I Norge vil trolig førstnevnte være mest aktuell. Den vil man få opplæring i å navigere. 30 flytimer er alt som trengs. Helikoptertypen skal også kunne benyttes i Norge, men opplæringen må skje ved fabrikken i USA.

En liten ulempe ved flybilene er selv jeg i stand til å skimte, men det er altså bare så vidt. I motsetning til nå, når jeg mottar mange sanseinntrykk mens jeg sitter og venter og kjeder meg på en flyplass, blir det færre impulser når jeg er alene i luftrommet med en flybilfører.

Seriøst, nå er jeg skikkelig lei av å vente. Egentlig vil jeg bare gå og legge meg og falle i dyp søvn. Når jeg våkner opp igjen, hører jeg kjente trafikklyder utenfor vinduene mine, iblandet en dur som jeg ikke greier å identifisere.

http://www.tu.no/samferdsel/2014/05/31/flybilen-kan-bli-godkjent-i-norge

Nå er jeg klar for å motta motargumenter fra dere. Kjør på!

tirsdag 1. juli 2014

Bursdag. Og uteblogging.

Jeg har vært litt misunnelig på dem som har gebursdag i sommerhavåret. De kan ta feiringen utendørs. Det er i hvert fall en jeg vet om som har fødselsdag i dag. 1. juli for nøyaktig 3 år siden så denne bloggen sitt lys. På den første dagen av en av de lyseste månedene i året. Da påbliserte jeg mitt første blogginnlegg. Derfor sitter jeg her ute nå og skal liksom skrive noen linjer i sakens anledning. Ja, for jeg tror ikke det blir snakk om stort mer. Jeg sitter her kun iført shorths og en kortermet topp, utstyrt med iPad og leselist. For all del, jeg har ørepropper i ørene, så ikke naboene uønsket må ta del i denne markeringen. Jeg har feiret med skillingsboller og iskaffe i hagen og vurderer sterkt og følge opp med en iskrem. Forresten tror jeg ikke at jeg skal vente så lenge med den sjefsavgjørelsen, for en treåring har som vi vet ikke så mye utholdenhet.


Jeg vil lene meg ut over rekkverket på altanen og rope det ut med skikkelig utestemme: Gratulerer med dagen, kjære bloggen min!

lørdag 21. juni 2014

Tall, positivisme og positivitet.

Vann når frysepunktet ved 0 grader og det koker ved 100 grader Celsius. Dette er 2 eksempler på empiriske sansedata som inngår i den filosofiske retningen positivisme. Vel, jeg foretrekker å oppholde meg i temperaturer som ligger rundt tjue varmegrader. Hittil har jeg erfart at juni i år har vært en varm måned.

Facebook er et nettsamfunn som mange av oss besøker flittig. Nå for tiden verserer det en kjedesak der. Den går ut på at man skal skrive ned 3 positive ting i 3 dager, for så å sende utfordringen videre til noen av våre venner om å gjøre det samme. Jeg har mange utfordringer i livet og i hverdagen, men det er altså ingen som har bedt meg om å notere 3 positive ting i 3 dager. Det syns jeg er litt negativt, som en kontrast til alt det positive. Uoppfordret gjør jeg det derfor selv her på bloggen i stedet. Jeg skal ta et skikkelig skippertak og servere dere 9 positive ting på et brett.

1. Lune og solfylte dager som jeg kan nyte utendørs.
2. Lange spaserturer (Fløien er ikke å forakte).
3. En grei turkamerat.
4. Gode venner som jeg kan stole på.
5. Samvær med familien.
6. En tjukk bok som setter spor i sjel og sinn lenge etter at den er lest.
7. Sunn og god mat (gjerne retter med innslag av fisk og skalldyr).
8. Nye vinduer og altandører som gir mindre støy og fører til lavere varmetap.
9. Det siste punktet må bli å skrive et nytt blogginnlegg.

http://snl.no/positivisme/vitenskapsfilosofi

God helg!

søndag 20. april 2014

Sol, stillhet og lykke.

Det er som jeg skal ha sagt det selv, men det er det ikke, selv om det er sånn jeg føler det. Det er dessverre en annen kvinne enn meg, som var først ute med å uttrykke disse velvalgte ordene. Overskriften er et sitat av Nancy Freeman-Mitford, som levde fra 1904 til 1973.

Jeg har hatt noen deilige dager med sol og stillhet, og det har gitt meg en total lykkefølelse. Det har vært nesten fravær av lyd i huset jeg bor i. Mange har kanskje vært bortreist, eller så har de holdt seg i ro. Uken som har gått, kalles jo også den stille uke. Jeg har hatt hjemmepåske. De tre siste dagene, har jeg kost meg med sol i hagen. Det kom vel ikke som en bombe på dere, dersom dere har fulgt med på værmeldingen for Bergen. Jeg håper dere også har hatt noen fine fridager.

Fra gammelt av, var det først på påskedags morgen, at man ønsket hverandre god påske.

Nå har jeg i hvert fall lov å si det, eller rettere sagt, å skrive det: God påske!

torsdag 17. april 2014

Under felles tak

- Ikke så lenge dere bor under mitt tak, protesterte vår mor ofte, når det var noe vi ikke fikk lov til.

Jeg bor ikke under hennes tak lenger, så nå gjør jeg stort sett som jeg vil. Selv om det i år er 20 år siden jeg flyttet fra min familie, deler jeg nå tak med en haug med andre individer, som jeg ikke er i biologisk slekt med. Vi er i en symbiose. Når noen forlater oss, enten på grunn av død, eller at de finner et annet sted å leve sitt liv, kommer det andre som overtar deres plass. Vi er i et fellesskap og må ta hensyn til hverandre. Det er nødt til å være retningslinjer for hvordan vaskeriet skal brukes, og det er forbudt å la eiendeler bli stående på fellesområdene. Imidlertid er det slett ikke alle som klarer å overholde disse reglene. Det kaller jeg slett oppførsel. Vi bor under samme tak. Alle har sitt eget territorium, hvor vi er skjermet fra de andre og for omverdenen. Jeg kjenner på langt nær halvparten av alle mine naboer. Mange av dem deler jeg felles skjebne med, og jeg har en del samkvem med dem. Menneskene som bor her, er langt mer ulike enn leilighetene de bor i. Det hender så mangt i et sånt lite blokksamfunn. Noen ganger står det politi og ringer på utenfor en av celledørene.

En boligblokk er en bygning som består av leiligheter, gjerne i høyden. Noen sier at de ikke kan tenke seg å bo i en blokk, fordi de ville føle seg innestengt der. Jeg bor i en blokk som er inndelt i celler i forskjellig størrelse. Her er det enkeltceller, dobbeltceller og trippelceller. Jeg bor i en dobbeltcelle på cirka 56 kvadratmeter. Blokken er på 4 etasjer. I første er det 3 tre roms leiligheter, i andre, tredje og fjerde etasje, er det 2 to roms leiligheter i hver. Med unntak av første etasje, er det 9 hybelleiligheter i hver av dem. I andre, tredje og fjerde etasje, er det dessuten en svalgang med dører som fører inn til hver enkelt leilighet. Ordet svalt er forresten ikke en passende betegnelse på hvordan det kan føles å være inne i disse boenhetene på hete sommerdager. Da er det varmt. Temperaturen stiger jo lenger opp i høyden man bor. Da jeg disponerte min hybelleilighet i fjerde etasje, nådde den klimaks rundt klokken 02:00. De som er i fengsel må følge faste rutiner og kalles innsatte. Blokkmennesker kalles beboere og er med visse begrensninger, frie til å gjøre det vi vil. Vi har ingen som kontrollerer oss. Det er ingen som befaler når vi skal stå opp, gå og legge oss, og gir tillatelse til når vi kan gå ut for å trekke frisk luft. Jeg har egen nøkkel og låser meg inn og ut når jeg har lyst. I stedet for luftegård, har vi en hage som er til felles benyttelse. Ofte er jeg å se på mitt faste tilfluktssted nede i hagen, hvor jeg sitter og trekker inn duften av gress og hører fuglene som synger. Det er ikke bare fuglesang og lukt av nyslått gress og andre vekster, som mine sanser fanger opp. Altandørene blir slått opp på vidt gap og musikk fra stereoanlegg, matos og andre odører som jeg ikke vil ta under mine fingertupper, strømmer ned til meg. Dette priser jeg ikke like høyt, men når vi bor tett i tett, må vi tåle litt støy.

Nå har jeg tilbrakt nesten halve livet mitt i blokk. Min første blokkbeboertilværelse har jeg bare noen vage minner fra. Da jeg var fire år gammel, flyttet jeg med mine foreldre fra en leilighet og til en enebolig, som etter hvert både fikk terrasse og en stor opparbeidet hage. Der trådte jeg mine barne- og ungdomssko, før jeg som voksen tok fatt på min andre blokkbeboertilværelse. Det ble en stor overgang. Jeg som før var vant med å boltre meg i en stor villa, fikk min verden snevret inn til betydelig færre kvadratmeter.

En morgen under den ukentlige rengjøringen, sa hjemmehjelpen min, at nå skal det vel bli fint med rent hus. Nei, rent hus får jeg aldri, svarte jeg. Jeg kommer i hvert fall aldri til å ha et hus helt for meg selv. Da må jeg jo ha en hel skokk med arbeidsfolk, både til renhold og vedlikehold. Jeg må nok nøye meg med blokk og ren leilighet. Da har jeg kun plikt til å ta meg av det som er innenfor mine vegger, mens det er andre som har ansvaret for det som befinner seg utenfor min ytterdør.

Jeg trives her inne i min dobbeltcelle under et tak som jeg har felles med flere andre.

lørdag 1. mars 2014

Grått og rosa

I lange perioder har jeg svevd på en rosa sky. Jeg så verden i et rosa skjær. For mine øyne var alle gjenstander farget rosa, både dem som var det, og dem som opprinnelig hadde en annen kulør. Blå sokker var rosa. Den grå plastbrikken jeg har under asjetten min når jeg spiser var rosa. Jeg kunne opprettet min egen rosablogg, men nå har det seg en gang slik at jeg ikke har vært særlig opptatt av klær og sminke, og det er visst de viktigste kriteriene for å være en ekte rosablogger. Diagnosen min er Glaukom, eller Grønn stær, som den også kalles. (Det har ingenting med fugler å gjøre.) Et av kjennetegnene er at pasienten får store og små blødninger i øyet. Omgivelsene fortoner seg som rødlige eller rosa. Tenk dere at dere fyller glasset med klart vann, for deretter å tilsette en liten dråpe med rød saft. Nå er for det meste min verden grå. Derfor passer det vel bra at jeg skriver en gråblogg. Gråblogg er et ganske nytt fenomen innen bloggverdenen. I motsetning til de krevende rosabloggerne, er vi gråbloggere desto mer beskjedne. Vi skriver om våre tabber, våre store og små problemer, våre små og store mangler og skavanker og om våre grå hverdager. Jeg har fortalt leserne mine om min forvirring og mitt trøblete forhold til fargene. De av dere som har fulgt meg lenge, har fått vite om mine tidvise kommunikasjonsvansker. Jeg ser ikke hva andre personer vil signalisere, når de kun bruker kroppsspråk. Dere har tatt del i mine utfordringer når jeg tar offentlig transport. Selv om dagene mine er grå, betyr det ikke at de er kjedelige. Det er flest hverdager i mitt liv. Dagene mine er fylt opp med faste aktiviteter. Som dere vet, er jeg glad i å lese, og det opptar også mye av tiden min.

Blogging har fått et ufortjent dårlig rykte. Når folk hører ordet blogg, tenker de glamor, stas og fjas. Mange av rosabloggerne blir sponset og tjener store pengesummer på å vise frem sine nye antrekk og sitt liv på topp. Jeg tror denne kritikken mot dem egentlig bunner i misunnelse. Hva er galt med å tjene penger? Jeg kan ramse opp mange andre metoder for å berike seg selv, som er svært ødeleggende for både menneskene og miljøet, men jeg lar det være. Å lese blogger er gratis. Jeg behøver ikke å følge med på dem jeg ikke liker. Det finnes noen for enhver smak. Blogglandia er stort. Her er det rom for alle, uansett farge. Forresten ser jeg ikke fargene lenger, så jeg har sluttet å bry meg om dem. Det stemmer omtrent. Til en viss grad bryr jeg meg allikevel. Fargene på klærne jeg bærer, må passe sånn noenlunde sammen. Grått og rosa står til hverandre.

Hvis jeg skal velge farge på bloggene jeg leser, tar jeg helst de grå. Livet til forfatterne av disse, er mer gjenkjennelig med mitt eget, i motsetning til eierne av de rosa bloggene.

Hvilken bloggfarge foretrekker du?

mandag 10. februar 2014

I vinden

"Vinden ser vi ikke, men vi hører den." Slik er en sangstrofe. Jeg synes det er litt merkelig, for jeg er vant med å tenke at alt jeg hører, kan andre mennesker se. I januar og februar har det vært mye vind her på Vestlandet. Jeg har flere ganger fått streng beskjed om å holde meg innendørs når jeg har villet ta bussen til byen eller bare gå en liten tur til biblioteket. Når det blåser mye er det vanskelig å holde balansen for meg som er en liten dame i lave sko, og jeg kjenner hvordan vinden river og sliter i meg og vil føre meg med seg.

Jeg har vært i vinden i noen dager. Jeg har vært i medvind. Bloggen har hatt rekordmange sidevisninger, og det til tross for at jeg ikke har publisert innlegg på ca. en måned. To dager hadde jeg 79 sidevisninger hver og en dag var jeg til slutt oppe i 122 antall totalt. Nå har ikke jeg så høyt selvbilde at jeg tror at folk higer etter å få vite nytt fra min tåkelagte verden. Jeg innbiller meg ikke at jeg har en skare av anonyme følgere i engesktalende land, og som er avhengige av Google Translate for at de i det hele tatt skal få noen som helst mening i det jeg skriver. Selv om jeg ser bort fra alle de anonyme kommentarene som altså er skrevet på engelsk, som ikke dere får lese, men som dukker opp i e-postleserens innboks, er det likevel mange besøkende. Hva skjer? Jeg er ikke så god på å tyde bloggstatistikk. Tabeller og diagrammer er det jeg minst foretrekker, for å skrive det rett frem. Det er visst ikke alt som står der som stemmer heller, har jeg hørt. For eksempel kan det stå at jeg har hatt 2 besøkende fra Polen, uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Dette kan ha noe med nettlesere å gjøre, hvis jeg ikke husker feil.

Vel, jeg kan jo i alle fall håpe på en lett bris, eller skal vi si liten kuling, i mitt lille hjørne av Blogglandia når disse funderingene blir offentliggjort for allmenheten.

Ha en fortsatt fin dag, uansett vindstyrke!

lørdag 11. januar 2014

Jul, nyttår og nytt år

Det har vært noe de kaller jul. Riktignok ikke i år, men på tampen av fjoråret. Den var bra, selv om jeg vel må skrive at jeg åpnet den fineste og dyreste gaven lenge før julaften. Alle leilighetene i blokken har fått nye ytterdører og vinduer. Vinduene er bare byttet ut på den siden som vender ut mot hovedveien, men jeg håper og tror at vi får nye på baksiden av huset også om noen år, kanskje. Jeg fikk fine presanger på selveste julaften også, om enn i en litt lavere prisklasse enn den jeg tyvåpnet tidligere i måneden. Mors gaver var mangelfulle. De ble først komplett nå i uken. Nei, jeg mener ikke på noen måte å kritisere min mors gaver til meg, men romanen ”Mors gaver” av Cecilie Enger. Den hadde jeg sett frem til å lese i julen, men det ble det altså ikke noe av. Jeg bestilte den i punktskrift noen uker før jul. NLB skulle sende meg 2 og 2 hefter om gangen, men 24. desember hadde jeg fremdeles bare 6 hefter. Boken er på 9 hefter totalt og de 3 siste heftene fikk jeg i hende nå i uken etter at jeg hadde sendt en e-post og purret på dem. 2. juledag var jeg i selskap hos onkel og tante, hvor det også var en glede å møte noen av mine fetre og kusiner sammen med deres avkom.

Nyttårsaften var min mor hos meg. Vi spiste kyllingsalat, så selv om det ikke var kalkun med stuffing, så var det i alle fall en sort fjærkre. 2014 bråkte så mye at det falt meg tungt å falle i søvn den siste kvelden av 2013. Den første dagen i det nye året var jeg glad for å konstatere at både huset og jeg selv hadde overlevd alt fyrverkeriet.

Jeg er litt sent ute, eller kanskje litt for tidlig ute med å snakke og å skrive om jul, nyttår og nytt år, men det skjer ikke så mye i livet mitt. Dagene og ukene er stort sett ganske like, sånn som de vel trolig er for mange av dere andre også. Uansett er det fortsatt noen dager igjen til tyvendedag jul. Avslutningsvis vil jeg nevne noe jeg går og lurer på. Hvor langt inn i et nytt år kan man ønske folk godt nytt år? Jeg tar sjansen. Hermed vil jeg ønske dere alle et riktig, godt nytt år!