Julen 2011 - foreløpig oppsummert

Julen 2011 har hittil vært omtrent som forventet. Den har ikke budt på de helt store overraskelsene, men heller ikke på de store skuffelsene. Det synes jeg er greit. Jeg liker forutsigbarhet. Julaften var jeg hos mamma. Vi var fire personer som hadde en trivelig julekveld sammen. I de fleste bergenske familier med respekt for seg selv, er det pinnekjøtt som står på menyen denne dagen. Vår familie er intet unntak. Vi avviker mye på andre områder som jeg kommer tilbake til, så noen sosiale normer bør vi kanskje følge. Til dessert kunne vi velge mellom riskrem og karamellfromasj. Senere på kvelden var det tid for gaveutdeling. Under juletreet kunne man lese mer eller mindre spennende avisoverskrifter som heldigvis ikke var så interessante at de tok fokuset bort fra å avdekke det som skjulte seg inne i pakkene. Jeg var fornøyd med min fangst som innbrakte produkter både til innvortes og utvortes bruk. En av gavene jeg satte aller mest pris på, var en pakke med vaskepulver av skikkelig merke. Det var en fryd å snuse inn duften av OMO Ultra før jeg fikk revet av avispapiret. I vår familie gir vi hverandre gaver som vi har nytte av og bruk for i hverdagen.

Juledagene har jeg tilbrakt i min julepyntede, ringe bolig. Jeg storkoser meg blant annet med hjemmebakte julekaker som jeg har fått av en venninne. For at jeg ikke skal kose meg i hjel, tar jeg meg av og til en spasertur. Jeg har begrensninger på hvor langt jeg kan gå på egen hånd, men en tur er en tur. Fingertuppene mine er nok den delen av kroppen som får mest mosjon. De skal få trimme seg i to av årets skjønnlitterære utgivelser. Det er ”Talent for lykke” av Ari Behn og ”Normans område” av Jan Kjærstad. Jeg har akkurat klart å presse dem ned i en bærepose, så store er de i punktskrift. Ari Behn-boken består bare av 1 hefte mens Jan Kjærstad sin er på hele 10 hefter.

Jeg håper julefeiringen hos alle mine lesere har svart til forventningene, og ønsker dere alle en fortsatt fin, fredfull og harmonisk romjul!

Du grønne, glitrende plasttre, god dag!

Nå er jeg klar for julefeiring. Juletreet har vært ferdig pyntet i over en uke. Ja, det er selvsagt et plastre det er snakk om. Jeg er ikke i stand til å ta vare på noe annet levende vesen enn meg selv. Etter som verken jeg selv eller noen andre jeg kjenner har en genuin interesse for å sanke nåler, hilser jeg hvert år mitt kjære plastjuletre velkommen ut fra sin faste plass i klesskapet på soverommet, der det står i esken hele resten av året. I år er noe av pynten fra tidligere år blitt byttet ut. Nå er jeg også blitt sinkhuseier. Jeg har ikke visst hva det var før, men nå har jeg fått noen eksemplarer av sorten til å henge på juletreet.

Jeg må innrømme at jeg synes førjulstiden med juleavslutninger og familiære førjulstreff, er hyggeligere enn selve julen. Det er som om noen blåser opp en ballong. De fyller ballongen med mer og mer luft, for at den skal bli størst mulig, men til slutt sprekker den. Når julemiddagen har blitt fortært og alle gavene har blitt revet opp, er ballongen tom for luft. Likevel er det noe eget med jul. Jeg ville ikke vært den for uten. Her i vestlandets hovedstad blir det pinnekjøtt til middag i dag.

Jeg ønsker alle mine følgere og alle andre eventuelle lesere en riktig god jul.

Den snikende hvite fare

Jeg har alltid en kalender som henger på en knagg på kjøkkenet. Den er merket med både punktskrift og svartskrift og har et blad for hver måned. Når jeg vender om bladet for november, er jeg alltid på vakt. Da stålsetter jeg meg. Bergen kan finne på å kle seg i sin hvite bunad hvilken dag som helst.

Sist mandag morgen var det skjedd. På radioen ble det meldt at den hvite fare var kommet til byen. Da jeg kom ut, var bakken dekket av et mykt, tykt og hvitt teppe. Å la stokken gli fram og tilbake fra side til side slik jeg pleier, var blitt mye tyngre. Når kong Vinter melder sin ankomst med snø og is, blir omgivelsene helt forandret. Alle lyder forsvinner og fortauskanter og kjennetegn i underlaget blir dekket av snø. Dersom det er måket en smal stripe midt på fortauet, så går ikke jeg der. I stedet vasser jeg i snøhaugene på sidene. Det at det blir glatt, er ikke det verste, synes jeg. Stort sett klarer jeg å holde meg på bena. Snøen kan holde seg på fjellet, der den hører hjemme, og de som er interesserte kan opppsøke den der. Rett skal være rett. Kong Vinter har ikke bare ulemper med seg. Nå kan jeg ta på meg store og tykke jakker uten at det virker rart. I vinterjakkene mine er det flere og bedre lommer enn i dem jeg bruker om våren og sommeren. Jeg går sjelden med veske, så jakkene mine blir brukt til det formålet. For min del kan det gjerne være kaldt, bare det ikke er snø. Gi meg en grønn jul!

Hva slags forhold har dere til snø?

Prikkeglede og kalde fingre

-Jeg skjønner ikke at du klarer å lese dette her, sier mange når de kommer på besøk til meg, og sikter til en bunke med punktblader som ligger på bordet. For seende fortoner punktskrift seg som et hav av prikker. Når de berører prikkene, kjenner de bare kiling under fingrene. Jeg tror at opplevelsen av punktskrift for en utrent person kan sammenlignes med hvis jeg prøver å lese med tærne. Da kjenner jeg bare kiling og klarer ikke å skjelne en eneste bokstav. Nå er det en gang slik at det er mest vanlig å lese punktskrift med fingrene, så det er det jeg kan. Vi kaller det punktskrift. Det er bare gamle damer og den statlige institusjonen Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek som kaller det blindeskrift. Det er litt som med slottsbalkongen som egentlig ikke er en balkong, men en altan. Noen begreper er blitt så innarbeidet i folks bevissthet, at det er nesten umulig å endre på det. Vi foretrekker å kalle det punktskrift, fordi det er et skriftspråk som består av punkter. Det tas utgangspunkt i en celle med 6 punkter, som øynene på en terning. Punktene 1, 2 og 3 er venstre del av cellen mens punktene 4, 5 og 6 er høyre del. Ved å kombinere de 6 punktene dannes det alle slags bokstaver, tegn og tall. Tallene 1 -  9, er de samme tegnene som bokstavene A -  I. J er 0. For å markere at det er et tall setter vi et talltegn foran. Stor bokstav markeres ved å sette punkt 6 foran den gjeldene bokstav. Franskmannen Louis Braille regnes som oppfinneren av punktskrift. Det finnes også andre skriftspråk for blinde som fortsatt er i bruk.

Mitt første møte med punktskrift hadde jeg da jeg gikk på en førskole for synshemmede barn. Jeg fikk leke meg litt med en punktskriftmaskin og hilse på noen av bokstavene. Jeg husker blant annet at jeg skrev navnet mitt. Dette var en forberedelse til skolestart hvor jeg skulle lære punktskrift samtidig som de andre barna lærte svartskrift. På skolen hadde jeg de samme lærebøkene som resten av klassen i punktskrift. Jeg var så heldig å ha synspedagog som støttelærer de to første skoleårene, og det gjorde nok også sitt til at lese- og skriveopplæringen gikk så bra som den gjorde.

Etter hvert ble jeg en lesehest og tok for meg av det beskjedne utvalget av barne- og ungdomslitteratur som var tilgjengelig for meg på 1980-tallet. Jeg ble oppmuntret tilå lese selv i stedet for å høre lydbøker som mange andre blinde barn gjorde. Min fars tre tanter som bodde i det gule huset tvers over veien, kjøpte bøker til meg til gebursdag og jul. På julaften klemte jeg på pakkene under juletreet. Jeg visste mange timer før gaveåpningen hvilken bok jeg skulle få. Den var pakket inn i vanlig gavepapir, så jeg leste boktittelen gjennom papiret.

En gang under årene på barneskolen, hadde jeg lest en bok jeg likte svært godt. Jeg ville skrive til forfatteren. Brevet skrev jeg hjemme, og jeg leste det høyt for min støttelærer på skolen. Et av spørsmålene jeg stilte, syntes læreren min var av en litt privat karakter. Vi ble derfor enige om at jeg ikke trengte å skrive brevet på nytt, men at hun skulle utelukke dette spørsmålet i oversettelsen. Brevet ble sendt av gårde i begge skriftformer, men uten punktskriftalfabet. Noen uker senere kom det en pakke i posten. Den inneholdt et langt og hyggelig brev og en bok med en personlig hilsen til meg. Denne forfatteren var ikke blant de kjente, og det var mange år siden hun hadde gitt ut bok. Hun hadde derfor blitt svært overrasket da hun plutselig fikk et brev fra en leser. Hun hadde vært nysgjerrig på om innholdet i de to brevene var helt identisk. Gjennom å gjette seg til overskriften hadde hun allerede noen bokstaver og klarte å lese hele punktbrevet. Jeg fikk svar på alt jeg lurte på og mer til.

Jeg er fortsatt en lesehest. Ny teknologi har gjort det enklere å produsere punktskrift. Nå foreligger mange bøker i punktskrift samme år som de utkommer i vanlig trykk. Før fikk vi bøkene tilsendt i store kofferter som vi måtte hente og levere tilbake på postkontoret. Nå blir bøkene trykket enkeltvis når en låner bestiller en bok. De blir sendt ut i hefter som ikke skal returneres. Takket være ny teknologi har produksjonstiden av punktbøker gått ned. Nå foreligger ofte bøker i punktskrift før lydutgaven er klar. Dette bør oppmuntre flere blinde til å lese selv, i stedet for å høre lydbøker. Det eneste som plager meg når jeg leser, er at jeg ofte blir kald på fingrene. Jeg tror det har noe med blodsirkulasjonen å gjøre. Da varmer jeg gjerne hendene under det varme vannet i springen.


http://no.wikipedia.org/wiki/Louis_Braille

Ha en lesende dag, med eller uten prikker!

En velfortjent bloggambefaling!

Siden jeg oppdaget bloggeverdenen, har jeg vært innom mange blogger. Mange av dem er jeg blitt fast leser av. Det er som med avisen. Dagen blir ikke helt den samme uten å ha blitt oppdatert på bloggerens små og store hendelser. Ekstra pris setter jeg på blogger som har et særpreg, hvor skribenten har funnet en nisje som mange kan kjenne seg igjen i, men er noe som er et tema som ikke går igjen i annen hver hverdagsblogg. Denne damen skriver om livet i en dagligvarebutikk, en Rimi-butikk. Det var da jeg leste denne bloggen, at jeg ble oppmerksom på at det finnes noe som heter skillepinner som brukes for å skille kundenes varer fra hverandre. Det er ingen som har vist meg det. Etter å ha lest innlegget om skillepinner, gikk jeg sporenstreks ned i min nærbutikk og spurte om å få kjenne på skillepinner. Det fikk jeg, så nå vet jeg hva det er. Man oppdager stadig noe nytt.

http://vilduhapose.blogspot.com/


Jeg håper du har hatt en fin lørdagshandel, og at du husket å bruke skillepinnen!

Julegavetips til deg - fra meg

Nå er vi langt inne i den andre dagen i julemåneden. Alle løper som gale rundt i butikkene på jakt etter mer eller mindre nyttige gaver til slekt og venner. De løper fortere og fortere etter hvert som den store dagen nærmer seg med stormskritt. Klimaks er et eller annet tidspunkt på datoen 24. desember. Det samme gjentar seg hvert år. Jeg vet om en person som ikke stresser med gavekjøp i desember. Ja, ikke resten av året heller, for den saks skyld. Jeg har liten familie og liten omgangskrets, så gavene blir få, men utvalgte. En detaljert slagplan blir lagt,  slik at jeg vet hva jeg skal kjøpe til hver enkelt, og at jeg vet hvilke butikker jeg skal oppsøke.

Til alle mine bloggvenner vil jeg med dette blogginnlegget strekke ut en hjelpende hånd. Har du i likhet med denne bloggeren kjøpt samtlige hagebøker som er å oppdrive på markedet? Alle hagebøker har for resten samme tittel, og det gjør det ikke akkurat enklere å holde oversikt over hvilke man har kjøpt og ikke kjøpt. Trenger du ideer til nyttige og mindre nyttige gavetips til små og store? Hva med en kam som ikke lugger? Hva med en håndvarmer som lades fra PC’en? Når du har funnet alle de mer eller mindre nyttige gavene, kan du like gjerne ta med en ergonomisk riktig kulepenn. Den kan være god å ha når du skal skrive på de selvlagede navnelappene på alle julegavene som selvsagt er pakket inn i avispapir. Kast ikke bort penger på innpakkingspapir! Bruk avispapir! Her er en link til butikken som kan gi deg og andre et enklere liv!

http://www.enklereliv.no/


God julegavehandel til deg - fra meg