lørdag 10. januar 2015

Jul og grisesnakk

Dette er en høyst selvopplevd historie fra virkeligheten. Den starter i fjor. Datoen er den 24. desember i 2014. Jeg har på meg den oransje kjolen, altså ikke julerød. Ryggsekken pluss en bærepose står ferdig pakket. I det klokken nærmer seg 15.30, tidspunktet da den forhåndsbestilte drosjen skal ankomme, trykker jeg den høyre pekefingeren min mot Entertasten, og publiserer det hjemmeskrevede blogginnlegget, som skal være julekveldens overraskelsesmoment, i tillegg til de sedvanlige, ferdiginnkjøpte julepresangene, selvfølgelig.

Jeg befinner meg i en annen bydel, i en annen stue. Fra nå av og den påfølgende uken, er jeg en ordentlig stuegris. Det store matgildet begynner. Vi starter med snop og brus. Der etter går det slag i slag. Riktig nok ikke med sju slag kaker, men det mangler ikke noe allikevel. Alt går i grisen. Jeg er nesten altetende, jeg også. Pinnekjøtt er svindyrt i forhold til svineribbe, som de serverer på Østlandet. Nå kan de bare sitte der nede med den simple søndagsmiddagen sin, tenker jeg, mens jeg gafler i meg den ene munnfullen etter den andre og må be om påfyll. Ifølge gammel skikk er det øl og dram som hører til, men i vår familie blir alkohol ansett som noe stort svineri. Derfor kommer det ikke noe som er sterkere enn eplesaft i glassene hos oss. Vår luksuriøse middag blir fulgt opp med iskake og kaffe. Rundt midnatt er alle de fem tilstedeværende fornøyde med det de har fått. Jeg føler meg bestandig så svinheldig etter hver julaften jeg ikke har fått noe som skal byttes, og det er også tilfelle i år. Nei, jeg mener i fjor, også. Jeg ser det ikke selv, men stuegulvet ser antagelig ut som en svinesti av bånd og gavepapir når vi er ferdige.

Etter noen timers søvn hjemme i min egen binge, er jeg klar for ny frisk førstedag jul. Nå skal det inntas frokost og det lenge og vel.

Til tross for en to timers lang spasertur med ny tilførsel av surstoff til hjernen, er jeg visst likevel litt surrete i topplokket. Vi sitter i hver vår stol og spiser hver vår marsipangris. Ja, vi er noen skikkelige heldiggriser. På TV viser de den franske filmen ”De urørlige”. Inni mitt hode er det i hvert fall noen rare tanker som rører på seg, som følge av at jeg selv muligens har vært i for lite bevegelse. Forflytning har da også foregått med bil og bybane, i stedet for til fots, som jeg egentlig foretrekker. Etter en stund utbryter jeg: ”Kan muslimer spise marsipangris”? Spørsmålet mitt blir hengende litt i luften, før noen griper tak i det, og svarer at de fleste muslimer nok kan spise marsipangris, men kanskje ikke dem som er mest troende.

Andredag jul våkner jeg frisk og opplagt. Jeg har et nødvendig ærend å besørge på Joker. Det første jeg konstaterer da jeg er kommet ut, er at det er kommet en ubuden og høyst uønsket julegjest i løpet av natten. Han har det nemlig med bare å plutselig dukke opp. Han venter ikke på invitasjon og tar ingen hensyn. Når han er her, brer han seg utover og legger beslag på hele byen. Jeg syns det er så gresselig dårlig gjort av ham. Det er blant annet på grunn av ham, at jeg setter til side planen om å dra til byen fjerdedag jul, for å overvære overføringen av noen mannfolk der borte i England som slåss om en svineblære. Jeg er ikke et fnugg interessert. Derfor har jeg null peiling på hvilke lag som skal spille mot hverandre. Det er antagelig ingen som har fortalt Kalle snømann om tre dagers regelen. Det skal bli sjettedag jul før både han, den svinepelsen, og alle pakkenellikene hans er borte. Heldigvis er han så pass fornuftig, at han legger nyttårsfeiringen til et annet sted enn Bergen, puster jeg lettet ut. Det er kjekt med besøk, men enda kjekkere når det har dratt sin kos. Vel, når det gjelder Kalle, er det best om han ikke viser seg i det hele tatt. Når Kalle okkuperer både gatene og fortauene som jeg skal gå på, slik at jeg ikke finner verken ledelinjer eller andre holdepunkter, er jeg en sofagris. Da blir det mange lydbøker og mye nettsurfing, for å si det sånn.

Julen forløper stille og rolig. Syvendedag jul er det plutselig handling. Da hører jeg uling og smell, uansett hvor i leiligheten jeg er. Det er for øvrig den eneste måten jeg merker at vi går inn i et nytt år på, for ellers er jo alt akkurat som før.

Fortsatt står all julepynten min fremme. Det er da vitterlig jul helt til tyvendedag jul, den 13. januar.

Jeg ønsker alle et riktig godt nytt år og håper på en svinaktig god fortsettelse på 2015!