Mitt første kunstkjøp

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 22 år gammel, altså for 17 år siden. Den dagen jeg vel var installert i min lille hybelleilighet på omtrent 30 kvadratmeter hadde jeg alt jeg trengte, syntes jeg. Til og med en Moccamaster hadde funnet sin behørige plass på det lille tekjøkkenet. En som kom på besøk sa at hun aldri hadde sett en så perfekt innflytting før. Det skulle vise seg at min ringe bolig likevel hadde en vesentlig mangel. Denne feilen var ikke noe jeg selv la merke til, eller noe som plaget meg på noen som helst slags måte, men besøkende ga tydelig uttrykk for at alt ikke var slik det burde være. Det manglet nemlig bilder på veggene. Jeg forsto ikke, og forstår heller ikke den dag i dag hvorfor det er så viktig å ha bilder på veggene. Hvis folk absolutt må ha noe å glane på når de er på besøk et sted, kan de vel bare lukke øynene og mane fram ”Brudeferd i Hardanger” og ”Elg i solnedgang” for sitt indre åsyn, eller ta med seg et Edvard Munch-maleri hjemmefra? Jeg stilte meg ikke helt uvillig til å gå til anskaffelse av noe som kunne pryde de grå og nakne betongveggene, men da skulle det være noe litt spesielt, og det måtte for all del ikke være en simpel reproduksjon, kjøpt på det forhatte varehuset Ikea som jeg skrev om på søndag. Det skulle være noe jeg hadde et forhold til, slik at jeg kunne ha et håp om å huske motivet selv om jeg skulle bli 100 år og tannløs.

Den lille hybelleiligheten ble etter hvert byttet ut med en større bopæl, men denne var også mangelfull med grå, nakne og kjedelige betongvegger. Kjøkken med vinhylle og krydderhylle, badstue, bad med badekar og telefon strategisk plassert på veggen ved siden av toalettet, kunne ikke veiee opp for manglende blikkfang. I 2008 fikk endelig også jeg et fullkomment hjem. En morgen hørte jeg på TV2’s God Morgen Norge. I avisrunden leste de om Anne B Ragde som hadde tegnet sin døde hund. Jeg hadde lest trilogien om Berlinerpoplene og syntes de var kjempe bra, så disse tegningene var det kanskje verdt å bore noen hull i de tykke betongveggene for. Etter litt undersøkelser på verdensveven, fant jeg fram til galleriet i Trondheim som stilte ut tegningene og hvor jeg kunne bestille dem fra. Jeg bestilte et eksemplar av alle 3 før utstillingen åpnet. Det var like greit å få det gjort. Jeg kunne jo ikke se dem likevel, forklarte jeg til eieren av galleriet i telefonen. Nå har de 3 silketrykkene fått hedersplassen over den nesten 20 år gamle røde og hullete sofaen i stuen. Alle skryter av bildene, så jeg regner det for å ha vært en vellykket investering. Jeg har flere grå og kjedelige betongvegger, så jeg ser ikke bort fra at det kan bli flere bilder som blir bestilt usette rundt omkring i framtiden. Da gjenstår det bare å kjøpe nytt inventar som passer til kunsten.

http://www.adressa.no/kultur/article1058785.ece


Har dere kunst på  veggene? Kjøper dere kunst som skal passe til inventaret, eller kjøper dere inventar som skal passe til kunsten?

Adventsstake og ambivalens

På tross av værmessige forhold som mer minner om en litt kjølig sommerdag med 11 varmegrader og regn her i Bergen, er det første søndag i advent i dag. Det var  nok på grunn av de nevnte værforhold at jeg ikke fikk den helt store adventsfølelsen da jeg drakk min gløggte for noen timer siden, med bevisstheten om at det sto en tent adventsstake i vinduskarmen. Min adventsstake er egentlig ikke en adventsstake, men en elektrisk syvarmet lysestake som jeg fikk i julegave for mange år siden. Den ble kjøpt på Ikea og i følge fargeindikatoren er den julerød. Den er det fysiske tegnet som hvert år på denne tiden, minner meg om at det snart er jul. Det er ingen lilladilla advent her altså. Når jeg tenner min lysestake kan jeg legge mine små fingre rundt de små lyspærene og kjenne varmen fra dem. Da fremkaller jeg synet av lysene for mitt indre. Jeg er glad i lysestaken min, men den er altså kjøpt på Ikea. Med fare for å skremme bort alle mine eventuelle svenske lesere: Jeg hater Ikea. Det er mange år siden jeg har vært på Ikea, men jeg går ut fra at forholdene ikke har endret seg. Det er noe med stemningen og atmosfæren som jeg ikke klarer å sette ord på. Alle luktene blir blandet sammen til et stort sammensurium. Det er som å spise kjøttboller med vaniljesaus. I og med at det er et svensk varehus det her er snakk om, burde jeg ha trukket det til mitt bryst. Jeg elsker jo ellers Sverige og alt som er svensk.

Har dere adventsstake? Er den kjøpt på Ikea? Hva slags forhold har dere til Ikea? Ha en fin resterende adventssøndag alle sammen!

Vixen Blog Awards

Høsten 2010 oppsøkte jeg aktivt for første gang en blogg. I et halvt års tid leste jeg innlegg og kommentarer. Jeg hadde lyst å kommentere selv, men tanken på at det jeg skrev skulle bli lest av alle og en hver og at det skulle bli værende der ute på verdensveven til evig tid var alt for skremmende for meg. En kveld overgikk likevel trangen til å spørre om noe, redselen for verdensveven. Etter å ha lagt inn min første kommentar var det gjort. Jeg fortsatte med det og senere fant jeg også frem til andre blogger. I juli tok jeg steget fra bare å være en bloggleser til å bli en blogger. Nå er det tid for prisutdeling. Årets beste blogger skal kåres. Det er alt for mange gode og inspirerende blogger der ute. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Innen 1. desember må jeg ta et valg, hvis jeg skal være med å stemme frem årets beste blogger.

http://vixenmagazine.no/vixen-blog-awards/


Har du en favorittblogg? Hvorfor er den i så fall det? Bli med å kåre årets beste blogger!

Refleksjoner fra en spørrende og forhenværende kinogjenger

Det var i mine første skoleår at jeg hadde min første kinooppplevelse. I samfunnshuset i gaten der jeg bodde, hadde vi noe som vel kan kalles en bygdekino. Når det ble vist barnefilmer, ville jeg i likhet med de andre barna også gå på kino. En forestilling på denne tiden kostet 5 kroner. Min far var usikker på prisen, så han sendte med meg 2 femmere. Han sa at hvis det kostet 5 kroner skulle jeg gi fra meg den ene mynten i billettluken, men dersom det kostet mer, skulle jeg gi begge to. da jeg sto der fremme ved billettluken, og det var min tur til å betale, ville de ikke ta i mot pengene mine. De kunne jo ikke ta i mot betaling fra en som ikke kunne se filmen. Dermed slapp jeg gratis inn. Vel inne i kinosalen satte jeg meg på en av plaststolene. Lyset ble etter hvert slukket og filmen startet. Jeg hørte lyden, men det var engelsk tale og jeg forsto ikke et fnugg av det som foregikk på lerretet. Det var analog filmvisning med filmruller som måtte skiftes. Jeg snudde meg mot lyden av filmfremviseren, og noen sa til meg at jeg måtte se fremover. Når jeg vendte blikket mot lerretet, kunne jeg se farger og at bildene skiftet. Etter en stund ble lyset skrudd på. Da var det 10 minutters pause mens det ble skiftet filmrull. Da filmrullen var klar og pausen var over, ble lyset atter slukket. En ny lang stund fulgte uten at jeg ble noe klokere på innholdet, før kinosalen igjen ble opplyst og vi alle gikk ut. Hjemme ble jeg spurt om hva filmen handlet om. Jeg ga en noe svevende forklaring. På skolen dagen etter kunne jeg stolt fortelle at jeg hadde vært på kino.

De gamle bygdekinoene er for lengst nedlagte. Nå er det digital filmvisning som gjelder. Det siste nye er 3d hvor man skal få en mer virkelighetsnær kinoopplevelse. Dette har vist seg ikke bare å være av det gode. Svaksynte har rapportert om at de har følt ubehag på filmvisninger i 3d. Andre har også fortalt om korte eller mer langvarige synsproblemer. I de fleste tilfeller er dette noe som går over av seg selv etter en stund, eller etter en natts søvn. En 6 år gammel gutt fortalte på nyhetene at han etter en filmforestilling i 3d for noen uker siden hadde begynt å se dobbelt og at plagene ikke gikk over av seg selv. Nå er han redd for at han kanskje må opereres for å få synet i orden igjen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro om dette. I kinofilmens spede barndom, ble det rapportert om mennesker som var blitt blinde etter å ha vært på kino. Den nye Blåfjell 2, har premiere i disse dager. Den vises både i 2D og 3D. Hvis jeg skulle tatt med et barn på denne filmen, hadde jeg nok gått for 2D for å være på den sikre siden.

http://m.nrk.no/m/artikkel.jsp?art_id=17878485


Hvilke meninger og erfaringer har dere med 3D?

Hva skal barnet hete?

I likhet med de fleste andre barn hadde jeg mange leker da jeg var barn. Det var dukker, dukkevogn, dukkehus, lekekjøkken og mer til. Noen ganger gikk jeg og lånte leker som skulle være svært pedagogisk riktige på noe som de kalte lekotek, men  jeg likte i grunnen best vanlige leker som de andre barna også hadde. Jeg husker spesielt en seende jente som kom på besøk. Hun var skikkelig skuffet, fordi jeg bare hadde vanlige leker. Hun hadde antakelig forventet seg noe veldig spesielt. Jeg var glad i dukker, og alle dukkene måtte ha et navn. Alle dukkene mine hadde jentenavn. En dag fikk jeg enda en ny dukke. Jeg fant et jentenavn som jeg syntes var fint. Hvilket navn det var er for lengst blitt slettet eller skrevet over på min indre harddisk. Det var noe rart med denne nye dukken. Den hadde en rar klump nede mellom bena. Ingen av de andre dukkene mine var utstyrt med noe slikt. Det var nok en feilproduksjon. Jeg resonnerte meg frem til at denne dukken var nok noe min familie hadde fått billig fordi det var feil på den. Da jeg stolt fortalte min mor hvilket navn jeg hadde gitt min nye dukkebaby, sa hun at jeg måtte kjenne på den. Det hadde jeg jo allerede gjort, men jeg skjønte ikke hva hun ville frem til. Jeg ble forklart at dette vvar en guttedukke. Det var altså ingen feilproduksjon. Guttedukken måtte selvsagt bli døpt på nytt, og han fikk navnet Geir.

Jeg hadde visst at det var forskjell på gutt og jente, men jeg var ikke klar over hva denne forskjellen konkret bunnet i. Jeg visste at en jente kunne bli mor og at en gutt kunne bli far. Det var stor forskjell på mannsstemmer og kvinnestemmer. Menn hadde dype og mørke stemmer mens damer hadde lyse. Menneskers hender var også noe jeg merket meg ved. Menn hadde større og grovere hender enn damer.

Ha en strålende dag, med eller uten navnevalg og kjønnsforvirring!

Svar på gjettekonkurranse

Nå har jeg ikke samvittighet til å holde dere på pinebenken lenger. Jeg går ut fra at dere har lagt våken om nettene i frustrasjon over ikke å vite hva denne sprø damen ikke har gjort. Her kommer fasiten. Jeg har flydd i helikopter 2 ganger. Den siste gangen var da jeg måtte komme meg opp i riktig høyde for å hoppe ut i fallskjerm. Ta det med ro, det var selvsagt tandemhopp. Blinde får ikke lov å hoppe alene i Norge. Å hoppe i fallskjerm var en helt unik og spektakulær opplevelse. Å være i fritt fall, var som å flyte på en madrass som ikke fantes. I grunnen likte jeg bedre minuttene etter at skjermen hadde løst seg ut. Jeg har ikke vært i Isreal. Det er et land jeg aldri har hørt om. Her har det nok sneket seg inn en aldri så liten skrivefeil. Der i mot har jeg vært i Israel, men det var pyton og frister ikke til gjentakelse. Det er tydelig at dere ikke kjenner denne bloggeren, for hadde dere gjort det, så hadde dere aldri tvilt et sekund på at det 4. punktet er galt. Jeg har ikke hatt en kvelerslange rundt halsen. Jeg fikk tilbudet den ene av de to gangene jeg har vært i Praha, men jeg avslo etter litt overveielse. Jeg hadde litt lyst, men hva hadde skjedd dersom jeg hadde blitt bitt med hensyn til reiseforsikring og slikt? Jeg har vært hjemme i hagen hos Mille-Marie Treschow på Fritzøehus i Larvik. Jeg leste på nettet at det skulle være konsert i borggården på Fritzøehus inkludert omvisning i både den ytre og den indre hagen. Et slikt tilbud får man jo ikke hver dag, så selvsagt slo jeg til.

http://www.op.no/kultur/article2192271.ece


Ha en fortsatt fin tirsdag med unike og spektakulære opplevelser!

Farsdag med vemod

Like sikkert som at handelsstanden begynner å reklamere for julesalget i oktober, ja, like sikkert er det at de gjør alt de kan for å lokke til seg kunder med lekre skjorter, slips og sikkert mye annet også til farsdag. Vi er en liten familie, men farsdag, like som morsdag og fødselsdager har blitt behørig markert. Et viktig innslag på slike merkedager har vært kake med presenning, eller marsipankake som dere andre kaller det. I 2010 forsvant dessverre hederspersonen for farsdagsfeiringen i vår familie ut av livene våre.

Det var sommeren 1986 og jeg var 14 år. Jeg hadde vært på en ukes kristen sommerleir ved Moss et sted. Hjemme i Bergen ble jeg møtt av min mor på jernbanestasjonen. I bilen på vei hjem fortalte hun meg at det satt en mann inne i stuen og ventet. Det var han som skulle bli min mors nye ektemann og reservepappa til min bror og meg. Da jeg kom inn i stuen hilste jeg på en hyggelig mann. Han og jeg fant tonen fra første stund. Han hadde 3 sønner fra sitt tidligere ekteskap. Etter hvert som vi lærte hverandre bedre å kjenne, ble vi knyttet tettere og tettere til hverandre. På dette tidspunktet hadde mine foreldre vært skilt i noen år, og jeg hadde ofte savnet en farsfigur. Dette tomrommet ble nå fylt opp av min reservepappa. I ettertid har jeg fått vite at min mor på forhånd ikke hadde fortalt min reservepappa at jeg var blind før vi ble presentert for hverandre, men det lot han seg tydeligvis ikke merke ved. Det er vel ikke til å stikke under en stol at vi i vår familie ikke har vært særlig praktisk anlagt. Det meste som tidligere hadde vært et problem ble det nå funnet en løsning på. Jeg ble også opplært i nye ferdigheter. Hittil hadde jeg vært svært så ubehjelpelig. Ja, det er jeg kanskje ennå, men takket være min reservepappa kan jeg nå i det minste koke vann, slik at jeg i dag morges kune nyte en porsjon med havregrøt før jeg satte meg ved datamaskinen for å skrive dette hyllestinnlegget. Da jeg flyttet hjemmefra som 22-åring hjalp han meg med å pusse opp hybelleiligheten før jeg flyttet inn, og senere leiligheten jeg disponerer i dag.

Lørdag 1. mai 2010 ble min reservepappa brått og uventet revet bort. Det kom som et stort sjokk på oss alle. Han var bare 62 år og skulle leve til han ble 100, sa han. Den dagen bisettelsen fant sted, var kirken full av mennesker som mintes ham og ville ta et siste farvel.

Nå er det over 1 år siden han døde og ting begynner etter hvert å gå seg til. Det sies at det første året etter en nær persons bortggang er verst. Det tror jeg langt på vei medfører riktighet. Likevel blir jeg litt vemodig på en dag som denne.

http://no.wikipedia.org/wiki/Farsdag


Feirer dere farsdag?

Gjettekonkurranse

Mange av bloggene jeg besøker har quiz. Jeg har ingen quiz, men en aldri så liten gjettekonkurranse om meg selv skal jeg nok klare å hoste opp. Hvorfor bruke engelske ord når vi har et så godt utviklet norsk språk? Vi tar ikke den diskusjonen i dag. I stedet skal vi fokusere på langt viktigere saker, nemlig de 5 påstandene jeg har listet opp nedenfor om meg selv. 4 av påstandene er riktige mens en av dem er feil. Hvilket av de 5 punktene er galt?

1. Jeg har flydd i helikopter 2 ganger.

2. Jeg har hoppet i fallskjerm.

3. Jeg har vært i Isreal.

4. Jeg har hatt en kvelerslange rundt halsen.

5. Jeg har vært hjemme i hagen hos Mille-Marie Treschow på Fritzøehus i Larvik.

Fasit kommer om noen dager. Lykke til!

Vin på nynorsk

Jeg kan vel ikke påberope meg å være en svoren nynorsktilhenger. Det er vel heller ingen sterk overdrivelse av meg å påstå at jeg misliker nynorsk. For å si det med rene ord: Jeg hater nynorsk. Jeg liker å lese, men all litteratur som er skrevet på nynorsk blir konsekvent boykottet. Noregs Mållag har med andre ord gått glipp av et betalende medlem. Nå skal det innrømmes at jeg heller aldri har betalt noen kontingent til Riksforbundet. Jeg har som majoriteten av befolkningen i det langstrakte landet vårt hatt bokmål som hovedmål og nynorsk som sidemål. Nynorskbrukerne gjør krampaktige forsøk på å hevde målformen sin. Til slutt må de nok innse at de har tapt slaget. Ut fra mine og sikkert andres spådommer også, kommer de to målformene med tiden til å smelte sammen, etter som flere og flere ord blir tillatt på begge målformer. Det siste trekket fra nynorskfolket er at Vinmonopolets utsalg i nynorskkommuner, skal ha all produktinformasjon på nynorsk. Det er helt sant. Jeg hørte et rykte om det allerede i forrige uke, men nå hørte jeg det selv med mine egne ører via radioen. Dette betyr altså at dersom jeg skulle være så uheldig og sette mine korte ben på et av disse utsalgsstedene, og egentlig kune tenke meg å kjøpe 1 flaske rødvin eller 1 flaske hvitvin, så må jeg altså ty til noe med sterkere alkoholprosent. Å drikke raudvin eller kvitvin er helt  uaktuelt for meg. Det smaker vondt. Jeg har aldri smakt det, men jeg vet at jeg ikke liker det.

http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_sogn_og_fjordane/1.7855757


Ha en fin fredagskveld, enten det er med rødvin, raudvin, hvitvin eller kvitvin i glasset!

Navnet skjemmer ingen

I Norge har alle mennesker rett til et fornavn. Uttrtrykket: Navnet skjemmer ingen, er nok langt på vei riktig. Har man som liten blitt tildelt et navn, blir som oftest både en selv og omgivelsene fortrolige med det. Likevel bør foreldre velge navn på barnet sitt med omhu. De bør ikke bare konsentrere seg om å finne et fornavn som klinger fint, et navn som passer sammen med etternavnet, eller krangle om hvem av besteforeldrene barnet skal bli oppkalt etter. Foreldre bør ha i tankene at det navnet de velger skal følge barnet hele livet. De bør for eksempel undersøke hva et navn betyr før de bestemmmer seg for det. I mitt tilfelle var det imidlertid bra at min mor ikke visste at Cecilie betyr blind. Da hadde jeg sannsynligvis vært hetende Benedicte i dag, og det hadde vært helt grusomt. Jeg liker ikke det navnet til tross for at navnets betydning er:  Velsignet. Hvis jeg har noen lesere med navnet Benedicte så får dere ha meg unnskyldt. Dere er sikkert flinke og kjekke alle sammen. Nå tenker jeg at dersom jeg skulle hete Benedicte og oppdaget betydningen av Cecilie, så hadde jeg skiftet navn. Det er jo på grunnlag av fornavnet mitt jeg har valgt domenenavn for bloggen. Jeg kunne nok hatt dette domenenavnet selv om jeg ikke het Cecilie, men det hadde liksom ikke vært helt det samme. Da jeg googlet Cecilie fikk jeg samtidig en annen nyttig og morsom opplysning, nemlig at jeg har navnedag 22. november. I mange andre land er det like vanlig å feire navnedag som det er å feire gebursdag.

http://www.norskenavn.no/navn.php?id=158
http://no.wikipedia.org/wiki/Navnedag

Er du fornøyd med fornavnet ditt, og feirer du navnedagen din?

Lørdagsfest

Mange av dere skal kanskje på fest i kveld. Her kommer en sang som jeg selv synes er ganske morsom. Jeg er jo en stor fan av russisk og svensk språk. Jeg kan bare noen få ord på russisk, men jeg liker å lytte til det.

Ha en fin lørdagskveld og fest med måte!

En annerledes teateropplevelse

Det er både viktig og fint for alle med litt kulturopplevelser en gang i blant. Jeg har gått i teater siden jeg var liten. På skolen fikk vi billetter til enkelte forestillinger, og da gikk jeg gjerne sammen med min mor. Det skal sies at teaterstykker med mange skuespillere og mange sceneskift ikke er den ultimate underholdningsformen for blinde, men samtidig synes jeg det er viktig å få med meg litt av det andre får med seg. I de senere år har jeg ikke gått så mye i teater, men i den grad jeg gjør det, er det viktig at jeg har med meg en person som er flink til å beskrive det som skjer på scenen. Det er også en fordel om jeg har satt meg litt inn i stykket på forhånd ved for eksempel å ha lest boken det er bygget på.

Da jeg var i tenårene var jeg en kveld ute og gikk tur for meg selv. Plutselig hadde jeg gått meg litt bort og måtte spørre noen om hjelp for å komme meg på rett vei igjen. Tilfeldigvis spurte jeg en døv mann. Det ble litt komisk. Han skjønte at jeg var blind, og jeg forsto at han var døv. Jeg fant etter hvert en annen person med alle sanser tilsynelatende intakte, så jeg kom meg dit jeg skulle. Hørselstap og synstap er med andre ord ingen god kombinasjon.

Historien om den døve mannen Fritz Moen som ble dømt for 2 drap han ikke hadde begått, og senere frikjent for dem begge, er nå blitt teaterforestilling. En time av gårsdagen som dere andre brukte på å feire halloween, tilbragte jeg på Fana Kulturhus hvor jeg overvar stykket Jeg var Fritz Moen. Det vvar med en lett blanding av skepsis og forventning jeg møtte opp. Stykket spilles av både døve og hørende skuespillere. Noen av dialogene blir formidlet bare med tegnspråk mens andre bare med tale, slik at både døve og hørende får med seg litt hver, men nødvendigvis ikke det samme. Hovedpersonen Fritz Moen blir spilt av flere forskjellige skuespillere, og det er jenter og kvinner som blir spilt av menn. Det gjorde til tider forvirringen total, og det var med andre ord krevende både for den som skulle formidle hva som foregikk på scenen og for meg som skulle ta i mot og oppfatte det. Det krevde full konsentrasjon. Alt i alt vil jeg likevel konkludere med at det var en fin teateropplevelse selv om den var litt annnerledes og til tider litt anstrengende å henge med på. En liten hyggelig prat med Marianne som har ansvaret for kostymene fikk jeg også med meg.

http://www.riksteatret.no/db/production.shtml?mac=production&det=1&id=5391323


Går dere ofte i teater?