Ventetid og sankthansstemning

Nå er vi inne i noe som de kaller advent, eller ventetid. Jeg synes jeg venter mye resten av året også, og ikke bare i tidsrommet mellom 1. desember og 24. desember, men det får jeg vente med å skrive om til en annen gang. Selv har jeg forresten ventet altfor lenge med å skrive blogginnleggg. På søndag var det 1. søndag i advent. Jeg klarte ikke å vente, så jeg tyvstartet på lørdag.

 

I Bergen har vi noe som vi kaller lysfest. Det er Bergens Tidende som arrangerer den hvert år den siste lørdagen i november. Den må vel sies å være en tradisjon blant oss bergensere. Det er ikke ofte jeg er på fest, og lysfesten har jeg i hvert fall aldri deltatt på. I hvert fall ikke før på lørdag. Jeg er avhengig av ledsaging når jeg skal slippe meg løs blant horder av feststemte bergensere. Denne ettermiddagen bød på ekte bergensk vintervær med regn og blåst, og jeg var i festhumør der jeg sto på Festplassen i mitt festantrekk bestående av støvletter og en tjukk, solid vinterkåpe med hette. Helge Jordal tente lysene, men jeg tror ikke det finnes så sterke lyspærer  at jeg kan se dem, så jeg ble stående der i mørket. Den ene kjente og kjære julesangen etter den andre ble fremført etter hvert som festen skred frem. Vi var vel ca. sånn halvveis ute i festen da jeg kjente lukten av sankthansbål. Det var det ikke. Der imot var det duften av brennende fakler. Jeg ville nødig stå og gå rundt som en potensiell brannbombe, så jeg takket høflig nei til tilbudet om fakkel og nøyde meg med gratis pepperkaker og refleks i stedet. Det føltes mye tryggere. Det var ingen nedre eller øvre aldersgrense for å være med på denne festen. Ei heller varte den til langt ut i de små timer. Det offisielle programmet ble avsluttet med ”Deilig er jorden” før det brakte løs, bokstavlig talt. Det var ikke lyn og torden, slik min beskrivelse av været kunne tyde på. Vi måtte brøyte oss frem gjennom den skuelystne folkemassen. Det var helt sikkert  ikke oss de glante på. De hadde nok blikkene sine vendt mot alle millionene som føk til himmels i form av et gedigent fyrverkeri.

 

Traktementet på festen jeg hadde vært på var i det minste laget for min mage, så derfor ble det gløgg, gryterett og eplesaft hjemme. Avslutningsvis ble den syvarmede, elektriske lysestaken som jeg bruker som adventsstake hentet frem fra mine hjemmer.

 

Ha en fin førjulstid!

Gullkjøp

Da jeg var liten, elsket jeg alt det som funklet og glitret. Når vi var i selskap, tok mormor av seg alle sine gullsmykker og lot meg få leke med dem. Når jeg holdt et gullkjede opp foran øynene, skimtet jeg gjenskinnet i det. Det var bare å samle sammen alt gullet når vi skulle dra hjem. Jeg var et enkelt barn å underholde. Noen vil kanskje si at jeg ble født med sølvskje i munnen, eller skal vi si gullskje? Nå har jeg ingen smykker. Interessen for edelt metall og juveler har sunket med årene, i takt med at jeg har mistet det lille synet jeg hadde.

 

For noen uker siden var jeg i en venninnes 40-årsdag. Jeg hadde på meg rød kjole, svart strømpebukse og svarte sko. Et smykke med et litt stort anheng foran brystet, ville passet perfekt til antrekket. Vanlige smykkelåser har vært plundrete for meg å håndtere, og det har vært en medvirkende årsak til at interessen ikke akkurat har vært stigende.

 

På fredag regnet det. (Jeg bor jo i Bergen.) Derfor ble det ingen lang spasertur, selv om det sies at å gå ute i regnvær skal være så forfriskende. En gullhandel hadde vært fint, tenkte jeg. Jeg hadde i mange år hørt snakk om en gullsmedbutikk i mitt nærområde. Historien om det synshemmede paret som kjøpte ringer med inngraveringer i punktskrift, verserer fortsatt. Jeg dro hetten på kåpen over hodet og så trasket vi i vei. Etter å ha spurt oss for både på Matkroken og på en bensinstasjon, fant vi omsider frem til målet, som viste seg å holde til i et lilla hus. Anheng i diverse geometriske former, ble lagt i hendene mine. Jeg likte best noen hjerteformede med steiner. Gull var dyrt, og jeg vil helst ha ekte varer. Det ble ikke noe gullkjøp på meg der.

 

På Rema hadde de et stort vareutvalg. Gullet der sto mye lavere i kurs enn på den før nevnte butikk. Nå ble det gullkjøp. Jeg anbefaler alle å kjøpe gull på Rema.

 

Jeg elsker skogens gull. Steikte sjampinjonger med løk og poteter, er vel så fristende som gullringer besatt med diamanter.

 

Hva slags gull foretrekker du? gult, hvitt, eller skogens? Gull til innvortes eller til utvortes bruk?

Ferger har ikke hjul

På Vestlandet er vi velsignet med mange fjorder. I hvert fall er det dem turistene beundrer når de er her. Det er så, men for aat vi skal komme oss frem, må alt dette vannet forseres på en eller annen måte. De siste årene er det bygget mange broer og flere undersjøiske tunneler, men før var det kun ferger som gjaldt. De har representert et ekstra hav av kjedsomhet, frustrasjon, irritasjon og tid for å komme frem til bestemmelsesstedet. Man har ikke alltid vært så nøye med å sjekke fergerutene, noe som igjen har ført til mye venting.

Mange fergeminner er knyttet til øyen Askøy vest for Bergen, hvor Norges Blindeforbund har et senter, til daglig kalt Solvik. De blinde og svaksynte barna ble kjørt av sine mødre og fedre til Skoltegrunnskaien, hvor vi ble hentet med buss. Vi kjørte om bord i fergen som fraktet oss over til Kleppestø. Den var av den sorten som brukte liten tid. Noen av oss hadde penger som truet med å brenne hull i lommene. Det gjaldt å komme fortest mulig ut av bussen og frem til kiosken. Man skulle tross alt tilbringe en hel helg langt ute på en øde øy med flere kilometer til nærmeste butikk. Det var jo uansett ikke lov å sitte inne i bussen under overfarten. Sjåføren låste døren. Etter at Askøybroen ble åpnet, ble reisetiden betraktelig mindre. Følelsen av å komme bort hjemmefra forsvant litt ved dette framskrittet i vår samferdselshistorie.

Min barndoms sommerferier tilbrakte jeg hos mormor og morfar. De kom og hentet meg rundt Sankthans og leverte meg tilbake ved inngangen til et nytt skoleår. For å reise fra Bergen til Haugesund måtte vi ta 2 ferger, en som tok ca. tre kvarter og en som tok ca. ti minutter. Medberegnet ventetid ved fergeleiene og selve overfarten gjorde det turen ekstra lang. Stakkars dem som skulle til Stavanger. De måtte ta enda en ferge. Morfar hadde vært kaptein på store båter, og det var ikke sjelden han var uenig med fergemannskapet om hvordan bilene skulle stues inn på fergen. Mamma og mormor sa forresten at han kjørte båt når han kjørte bil. På den fergen som brukte lengst tid, gikk vi alltid opp i salongen, hvor vi spiste medbrakt niste. Det var bare uøkonomiske folk som handlet i kafeen på fergen. Dem så vi litt ned på. Selv lurte jeg på hvordan fergematen smakte, men min kunnskapstørst ble ikke slukket. Tiden ble fordrevet med å følge med på hva de andre passasjerene foretok seg. Mormor og morfar kaptes i å beskrive for meg hva de gjorde og hvordan de så ut. Det var spesielt tjukke damer som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet.

Mine mange fergeturer til tross, hadde jeg liten forståelse av hva en ferge egentlig var. Det var en farkost som kjørte på sjøen, og som hadde plass til mange biler inni seg. Ja, og så hadde den et hull under dekk, som det for alt i verden gjaldt å unngå, hvis jeg skulle tro min senere reservefar. Dit ble vi av og til kommandert ned. Det var nesten som verdens undergang. Noen ganger fikk jeg gå ut av bilen, og noen gikk sammen med meg om bord i fergen. Likevel var jeg i mange år forskånet for den grufulle sannheten. En dag kom de harde realitetene frem; ferger har ikke hjul, selv om de frakter biler med hjul, og selv om min brors lekeferge hadde hjul, for at han med letthet skulle kunne trekke den etter seg over stuegulvet.

Nå er det helt greit for meg at ferger er uten hjul. Jeg vet faktisk ikke hvilken funksjon de skulle hatt der ute på det våte element.

 

 

 

Nå håper jeg på en fergefri framtid.

Å velge

Det er ikke alltid lett å velge. Ofte er det temmelig vrient. Desto flere alternativer det er å velge blant, jo vanskeligere er det.

 

Det hender at to arrangementer er på samme dag og samme tidspunnkt. Da må jeg velge.

 

Noen ganger trenger jeg hjelp til å velge, som for eksempel når jeg skal handle klær. Når valget er tatt, gjerne etter litt rådslagning, blir jeg fulgt til kassen. Der er jeg ganske selvhjulpen. Selvsikkert stikker jeg bankkortet mitt inn i betalingsterminalen, tar utgangspunkt i femtalllet på det numeriske tastaturet og taster i vei.

 

 

Andre ganger der imot, tar jeg et selvstendig valg, men det er slett ikke en selvfølge at jeg skal klare å utføre det på egen hånd. Nå er det tid for å velge hvem som skal bestemme i landet vårt i de neste fire årene. Jeg har tatt et valg. Sist mandag utførte jeg min borgerplikt, og avga min forhåndsstemme på biblioteket. Jeg ble henvist til det ene avlukket i lokalet hvor det var tilrettelagt for synshemmede. I min valgkrets er vi nemlig så heldige at vi er mange blinde og svaksynte. Lenge leve både grønn og grå stær, Retinitis Pigmentosa og hva det nå heter alt sammen. I den valgkretsen jeg tilhørte før, var det ikke slik tilrettelegging, men det kan hende at det er påbudt i alle valglokaler nå, uten at jeg vet det sikkert. Etter at damen hadde forsikret seg om at jeg klarte meg selv og avgitt sitt løfte om taushet, var jeg overlatt til meg selv bak et forheng. Jeg følte meg fram blant bunker med brettede, blanke ark. Bak hver bunke fant jeg et skilleark med et partinavn som var trykket i punktskrift. Etter litt fomling fant jeg det riktige skillearket med det partiet jeg på forhånd hadde bestemt meg for. Jeg trakk ut en av de blanke lappene, for så å brette den motsatt vei, sånn at den siden som før vendte ut, nå vendte inn. Det var for at ingen skulle se hva jeg hadde stemt. Dette var en helt meningsløs handling, spør du meg. Begge sidene var jo like glatte. Jeg fant ikke et eneste punkt å sette fingeren min på. Den kvinnelige valgfunksjonæren fulgte meg bort til en urne. Der stakk jeg papiret mitt inn gjennom en sprekk. Her slutter historien.

 

 

Godt valg!

En sommer er nesten over. Og sommerlig outfit.

Jeg har vært en outsider. Denne bloggen er jo helt blottet for innlegg om outfits. Når dere ser dette, er jeg blitt en insider. I juni fant jeg ut at det var på tide å fornye min sommergarderobe. Det gjorde jeg med blant annet antrekket jeg har på meg i dag, og som dere forhåpentligvis skal få se et velregissert bilde av. Jeg liker klær med detaljer som er følbare. Ofte er de også til stor nytte når jeg skal skille plaggene fra hverandre. Fargene er jo mer til glede for andre enn meg selv. Toppen jeg har på meg er hvit og dekorert med et mønster av mange små, gliitrende steiner i forskjellige farger. Buksen er i en blå sjattering. Fargeindikatoren beskriver den som stålblå. Dere får vurdere om det medfører riktighet. Den har ingen nevneverdige detaljer. Jo, forresten, den er akkurat passe kort i beina. Lange genserermer og lange buksebein utgjør et ikke så lite problem når jeg skal kjøpe klær. For ordens skyld, både topp og bukse er kjøpt i samme butikk, Titt Inn, en fin damebutikk på kjøpesenteret Galleriet i Bergen. De svarte joggeskoene er kjøpt på GSport.

Fotografiet er tatt ute i vår hage.

Fra juni og frem til i dag, snart midten av august, har vi hatt vekslende temperaturer her på Vestlandet. Vi har kunnet nyte solfylte dager og forfriskende regn. Tor hadde med seg hammeren sin og beæret oss med sitt besøk flere ganger. Med andre ord, været i sommer har fortonet seg som livet generelt, det kunne vært bedre, men det kunne også vært verre. Det var skolestart og sangen ”En sommer er over” med Kirsti Sparbo som ble spilt i radioen som markerte overgangen fra sommer til høst for meg. Nå er det lenge siden jeg har hørt akkurat den sangen. Grunnen er uviss. Kanskje er det fordi jeg har forkastet Ønskekonserten i P1 søndag ettermiddag til fordel for andre, unnskyld meg, mer moderne medievaner. Når ens venner på Facebook skriver om sine barns første dag på SFO, og når programvertene i radio og TV annonserer sesongstart for den ene serien jeg følger med på og faste programposter, forstår jeg at noe er i gjære. Ja, og så hører jeg rykter om at fargene ute i naturen er i endring.

Ha en fortsat fin sensommer!

Hunder og galskap

Jeg blir ofte spurt om jeg har hund. Det har jeg ikke, og ikke har jeg til hensikt å skaffe meg det heller. Forhåpentligvis er jeg ikke gal, men det er muligens en viss fare for at jeg blir rammet av solstikk etter at dette innlegget er publisert. Så snart den gloheite kulen viser seg på himmelen, vil jeg helst tilbringe all min tid under dens stråler. Da sitter jeg og slumrer i solsteiken på benken i hagen i mange timer. Når solen vel og vakkert har vandret rundt huset, går jeg i ørske opp til altanen min i andre etasje, hvor jeg bader i sol til langt ut på kvelden. Måneden mellom 23. juli og 23. august blir kalt for hundedagene. Ifølge gammel folketro har mat lett for å råtne og hunder kunne bli ville og gale. Det sies at slik som været er ved inngangen til hundedagene vil det også fortsette ut perioden. Jeg husker godt første gang jeg hørte uttrykket hundedagene. Det var på en av mine lange sommerferier hos mormor i Haugesund. En av de glovarme julidagene sa mormor at nå var vi i hundedagene. Jeg kunne ikke forstå hva hundene hadde med de høye temperaturene å gjøre. http://no.wikipedia.org/wiki/Hundedagene Ha en svett dag med mye væskeinntak!

Å gjøre ingen ting

"Salighet er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel." (Egon Friedell 1878-1938) En gang hørte jeg en replikkveksling mellom to venner. - Hva gjør du når du kjeder deg? spurte den ene. - Da går jeg og legger meg, lød svaret. Uttrrykket "å sitte med hendene i fanget" har ikke den samme meningen som før. I hvert fall har det fått en annen betydning. Det er sjelden noen bare sitter der med hendene i fanget nå. I så fall har de en eller annen smartdings i form av et nettbrett eller avansert mobiltelefon som de fikler med. Hva gjorde du i helgen? eller Hva gjorde du i går? er hyppig stilte spørsmål. Like ofte blir svaret: Jeg gjorde ingen ting. Å gjøre ingen ting, er vel også å gjøre noe.

Jeg valgte meg en scene

Jeg sang før jeg snakket. Der jeg ble kjørt i barnevogn var jeg som en levende spilledåse, ifølge min mor. Jeg lærte meg mange av de kjente barnesangene. Fra mitt tilholdssted i baksetet av en bil, eller fra en disse på lekeplassen, fortrinnsvis av den sorten som var laget av gummidekk, kom den ene sangen etter den andre trillende som perler på en snor ut av munnen min. Jeg satte sammen et fast repertoar. Modellen til Ønskekonserten ble fulgt, og jeg delte sangene mine inn i ulike kategorier. De vertslige barnesangene, som Alle fugler, kom alltid først, etterfulgt av de religiøse, med Min båt er så liten. På slutten av min karriere, ble det hele toppet med et knippe tåredryppende og dramatiske skillingsviser. I en sal på hospitalet, var et uunnværlig innslag i denne bolken. Alle versene skulle synges. Hvis en dikter hadde skrevet ti vers, kunne jeg ikke bare utelate noen av dem. Jeg sammenlignet det med om jeg skulle henge opp et bilde på veggen, hvor en tredjedel av bildet var skåret av det. Mitt største glansnummer hadde jeg da jeg gikk på førskolen. I hvert fall er det dette min mor til stadighet vender tilbake til. På en sommeravslutnig var jeg innhyllet i grønt kreppapir fra topp til tå, mens jeg fremførte det tonesatte diktet Lille persille, av Inger Hagerup. Å synge var min favoritthobby med eller uten publikum. Mens jeg før høstet applaus for sangen, mottar jeg nå ofte rosende omtale for mine skriblerier. Jeg har funnet en ny arena. 1. juli 2011 startet jeg å blogge. På mandag feiret jeg 2–årsjubileum som blogger, men det ble dessverre forbigått i stillhet. Forhåpentligvis blogger jeg også i de neste 2 årene.

Det sto en benk i hagen. Og hastesak.

Jeg er ikke typen som går i demonstrasjonstog, eller setter i gang med underskriftskampanjer når det er viktige saker jeg vil ha gjennomslag for. Nå har jeg funnet ut at jeg kommer like langt med å holde munn og å bare sitte så stille som mulig og ta livet med knusende ro. Man kan komme like langt med en sitteaksjon, som med hvilken som helst gå sakte aksjon. Det kreves kun litt utholdenhet. Jeg disponerer en leilighet i en boligstiftelse for synshemmede i Bergen. Vi har en bakhage som er til felles benyttelse, men så lenge jeg har bodd her, har den vært lite brukt. Selv om jeg aldri har sett den, har jeg forstått så pass mye, at det ikke er en prydhage det er snakk om akkurat, og at den nok med fordel kunne fått besøk av NRK’s Grønn Glede. Det var en solrik og vakker sommerdag, at jeg fikk den lyse ideen om å ta turen ned i hagen vår. Fra barns ben av, har jeg vært vant til å ferdes i hager, og slekten min har fostret mange hageglade og hagegale kvinner. Jeg trodde ikke jeg var blitt smittet av dette hageviruset, men jeg må visst bare innse at jeg ikke har unnsluppet det helt likevel. Fra den dagen da jeg fant den gamle trebenken som sto i en lun krok av hagen, har jeg vært helt fortapt, eller helfrelst, er kanskje et mer dekkende ord. Dag etter dag, har jeg vært en soltilbeder, og de har blitt tilbrakt på benken. Jeg må bare tilstå at jeg har slikket i meg atskillig flere solstråler enn iskremer. Mine brune hender er forårsaket av at de hele tiden har måttet hjelpe til med å slukke min tørst etter litteratur. Jeg skulle ønske jeg kunne notere kunnskapstørst, men lærdommen jeg klarer å suge til meg fra romanene jeg leser, er minimal, og i beste fall medvirkende til at jeg blir en bedre skrivedame. Mine brune fingre er altså ikke et resultat av for mye hagearbeid og nærkontakt med jord. Jeg øyner derfor et lite håp om at jeg ikke har blitt altfor hardt angrepet av hageviruset. Hvis værgudene hadde besvart mine bønner, og sendt oss sol om dagen og regn om natten, hadde jeg nok sittet der nede sammenhengende i alle årene som har passert. For hvert år som har gått, har det gamle hagemøbelets advarsler om å bryte fullstendig sammen hvert øyeblikk som helst, blitt stadig mer faretruende. På husmøtet i vår, fikk jeg vite at det var bestemt at det skulle komme en ny benk. Å erstatte en knust vindusrute, bytte ut et ødelagt kjøleskap med et nytt, og å renovere trekkfulle leiligheter, var ikke like viktig. Det kom alt sammen langt ned på prioriteringslisten. Å skaffe en ny benk til Cecilie, var der imot en hastesak. I ukene som fulgte, ble jeg til stadighet spurt av mine naboer når vi møttes, om jeg hadde fått ny benk, som om den var tilegnet meg alene. En ettermiddag da jeg kom hjem fra byen, kunne jeg lese følgende fritt siterte meddelelse fra en nabo og venn på Facebook: ”Når solen igjen titter frem, kan du gå ned og sette deg på den nye benken. Den gamle er pensjonert.” Det gjorde jeg. IPad-en ble forkastet. Jeg tok på meg skoene og strente rett ned i hagen, for å beskue med mine egne fingre det nye hagetilskuddet. Værgudene velsigner oss ikke bare med sol og varme, men også med regn, vind og kalde vinterdager. Om solen ikke steiker sterkt nok til å vedlikeholde min brune hudkulør, og det er litt kjølig ute,, har jeg en ganske solid tilpasningsevne. Da tar jeg på meg jakke, og har gjerne med meg en tjukk bærepose til å sitte på. Den fungerer både som kuldedemper og beskyttelse mot det våte element. P.S. Dersom det ikke hadde fantes regnværsdager, er jeg redd for at dette blogginnlegget ikke villle blitt publisert.

Plastikkselskap

I historietimene på skolen lærte jeg om epoker som steinalderen, bronsealderen og jernalderen. Jeg lever i plastikkalderen. En gang lant inn i framtiden er nok også vår tids epoke tatt med i lærebøkene. Når jeg tenker meg om, omgir jeg meg av plast på alle bauger og kanter. Mange moderne båter er laget av dette materialet. En gang var det noen som lanserte ideen om å konstruere plasthus, men denne planen ble lagt i grus. Jeg tror jeg er litt glad for det. Huset jeg bor i er bygget av betong, men store deler av innboet mitt er produsert av plast. Jeg kan jo begynne med å nevne tastaturet jeg nå sitter og skriver dette innlegget på. Ellers i leiligheten befinner det seg alt fra kjedelige, uunnværlige husholdningsartikler som bøtter, bosspann, tannglass og kjøkkenredskaper, til avanserte, tekniske hjelpemidler, som MP3-spiller, fargeindikator, lysindikator og leselister (punktdisplay som brukes sammen med datamaskin, nettbrett og mobiltelefon). Jeg elsker bæreposer av plast. De er så anvendelige, og kan brukes til så mangt, men noen ganger blir det for mange av dem også. I går kveld var jeg i plastikkbesøk. Jeg var hos en venninne som hadde invitert en gjeng med damer hjem til seg. Det var både kjente og ukjente, men like fullt trivelige alle sammen. Nå tror dere vel at vi fikk servert Pizza Grandiosa med smeltet plast, fordi vertinnen hadde glemt å ta av emballasjen før hun satte den inn i steikeovnen. Nei, det var herlig pai med kylling og bacon med salat som tilbehør, etterfulgt av nøttekake med iskrem til dessert. Maten hadde ikke det minste snev av plastsmak. Der imot var det en selger som demonstrerte ulike produkter fra Tupperware. Mye var gammelt nytt, men det var også en del nyheter. Selv om jeg ikke får verken gaver eller så mye som et eneste øre i provisjon for å blogge om dette, er det likevel noe jeg vil reklamere for, og som jeg absolutt kan gå god for. Boksåpneren er genial. Når man bruker den, blir det ingen skarpe kanter, og lokkene på metallboksene kan settes hele på igjen. Saksen kan demonteres, slik at man kan rengjøre den ordentlig. Det gikk meg hus forbi den gang da jeg kjøpte mitt eksemplar. Jeg tenkte at jeg nå skulle få erstattet den ødelagte saksen min med en ny, men gleden var stor da jeg fikk vite at den jeg har er like god som ny. Tupperware har livstidsgaranti på alle sine varer. http://www.tupperware.no/ Ta gjerne en kikk innom Tupperware sin nettside, sånn at du stiller forberedt dersom noen vil ha deg som gjest i sitt plastikkparty!

Morgenstemning av ...

I min barndom var det noe som het morgenkonsert på radioen, husker jeg. Det var ikke min musikksmak som var representert, så det var ikke noe stort savn da programmet ble tatt av luften. Nå våkner jeg av en helt annen type konsert i luften. Jeg foretrekker fuglesang framfor all verdens klassisk musikk. Nb! Dette innlegget er skrevet på iPad, så hvis noe er rart er dette grunnen.

Litteratur med litt mat

Som den bokormen jeg er, blir jeg varm om hjertet ved tanken på biblioteket. Noe av det jeg husker best fra mine svunne barnehageår, er våre utflukter til biblioteket. Der var jeg alltid like ivrig. Fremdeles er jeg en hyppig gjest på biblioteket, både på hovedavdelingen i sentrum og på den lokale filialen i bydelen der jeg bor. I tillegg til utlån av bøker, tilbys det flere andre tjenester. Når jeg hører om en artikkel som har stått på trykk i en avis, gjerne fra noen dager tilbake, kan jeg gå på biblioteket og ta en kopi. Da kan jeg få noen til å lese den for meg. De har også mange arrangementer. For noen år siden var det noe som de kalte ”Litteratur med litt mat”. Her fra har jeg hentet inspirasjonen til overskriften på dette innlegget. Jeg håper ikke jeg blir saksøkt for plagiat og brudd på Ånndsverkloven. Det var forfatteropplesninger. Hver gang var det besøk fra en av byens restauranter som presenterte en matrett fra menyen sin. Det ble en liten smakebit på hver av de frammøtte. Dette tiltaket ble svært populært, og man måtte være tidlig ute med å melde seg på for å få plass.

 

Den siste tiden har det poppet opp litteraturhus rundt om i landet. Bergen har også fått sin avlegger av arten. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Uten å ha væært der, var jeg ikke berettiget til å uttale meg. Sist onsdag var anledningen kommet for å sjekke ut min fødebys nye, litterære stolthet. Billetter ble kjøpt på forhånd. Dere har helt sikkert sett ansiktet hennes på TV og i aviser. For meg er hun damen med den litt spede stemmen og det kjempelange navnet Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg må trekke pusten dypt inn når jeg skal framsi navnet hennes. Hittil omfatter forfatterskapet hennes 2 bøker. Hun har skrevet en koloss av en selvbiografisk roman med tittelen ”Monstermenneske”. Den kom ut i 2012 og er hennes andre bok. Hun debuterte med ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. Forfatteren ble intervjuet om de 2 romanene sine, og hun leste også et avsnitt fra hver av dem. Jeg har lest den første. ”Monstermenneske” skal jeg lese så snart den er klar i punktskrift. Litteratur og mat hører sammen. Det kan vel det store mangfoldet av kokebøker som er på markedet vitne om. Til tross for min fortsatt lunkne innstilling til denne institusjonen, var den musserende vinen kald og østersene smakte av salt sjø, og tilsatt sitron og gressløk. I Bergen har vi en fin restaurant som heter Kolonialen. Det er altså ikke en kolonialbutikk med salg av melk og kjedelig grovbrød. Denne restauranten har nå fått en avdeling på Bergen Litteraturhus, og den kan absolutt anbefales.

 

Nå som jeg har vært derh, har jeg lov å si min hjertens mening om stedet. Det er fullstendig meningsløst og sløsing med offentlige midler. Hva skal vi med et litteraturhus når vi har bibliotek. Det blir jo dobbelt opp, spør dere meg. I takt med økt støtte til kulturhus og litteraturhus, skjæres det ned på bevilgningene til landets biblioteker. Eksempelvis kan jeg nevne at bibliotekfilialen i min bydel har fått reduserte åpningstider. Hva er egentlig forskjellen mellom kulturhus og litteraturhus? Etter mine snevre begreper burde vel et kulturhus også kune innbefatte litteratur. Med fare for å fornærme noen, våger jeg å påstå at det er fiffen som frekventerer disse. Jeg regner meg ikke som en av dem. I framtiden vil jeg heller støtte opp om biblioteket, enn å ødsle bort både tid og penger på høykulturelt snobberi.

Øresnop

I min barndom var kassetter hyppige forekomster som julegaver og fødselsdagspresanger. Kassetter var alltid noe som sto høyt på ønskelisten min. Når noen skulle gi meg noe, falt valget ofte på en barnekassett. Hva ellers kunne man vel gi til et blindt barn? Musikk kunne hun i det minste høre, tenkte de. Noen av kassettene jeg fikk, skilte seg ut fra den etter hvert så rikholdige samlingen jeg hadde opparbeidet meg. I noen år fikk jeg kassetter til jul med barnebøker som min tante hadde lest inn. I bakgrunnen kunne det høres et og annet ord fra min fetter og kusine som hadde sneket seg til å være med på opptakene. Det ble min introduksjon til lydbøkene. Det å tilegne meg litteratur via ørene,  var ikke noe jeg ble oppmuntret til. Tvert imot kunne det være passiviserende og gjøre meg til en dårlig punktskriftbruker. Det førte til at jeg tenkte på lydbøker som farlige, og noe som måtte unngås for en hver pris. Jeg skulle lese selv, både barnebøker og skolepensum. En dag kom det til et punkt der utvalget av bøker i punktskrift ikke strakk til for å tilfredsstille min tiltagende lesehunger. En av de farlige lydbøkene ble bestilt. Den kom i posten. Jeg satte den første kassetten inn i kassettspilleren, noe som var enda skumlere å gjøre enn å høre på bokens innhold. Tittelen erindrer jeg ikke, men jeg husker at den var spennende. Før var produksjon av bøker i pumktskrift både dyrt og en tidkrevende prosess. Ved inntoget av først åpne spolebånd, og der etter kassetter, åpnet det seg nye muligheter. I motsetning til bøker i punktskrift som bare var for blinde, kunne innlest materiale også benyttes av andre. I tillegg til at jeg var en stor lesehest, var jeg en ivrig radiolytter. Lørdagsbarnetimen var ukens høydepunkt. Barnetimeboken fra 1983 er et kjært bokminne. Bildene på etuiet som omhyllet de 2 kassettene, var identiske med omslaget på papirutgaven. Det beste var at den kom ut parallelt med den trykte boken, og at den kunne kjøpes av alle og en hver i bokhandelen. For første gang eide jeg en bok som mange av mine jevnaldrende også hadde i bokhyllene sine, og i et format som var tilpasset meg. Opp gjennom årene har jeg konsumert utallige kassetter, og i de seinere årene CD-er med høytlesning. Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) har et stort utvalg av bøker som nå blir produsert på et CD-format som kalles Daisy. Nå blir mange av de best selgende bøkene dessuten tilgjengelige som lydutgaver på det komersielle markedet. Det er helt topp. Jeg kan gå til min lokale bibliotekfilial og låne en lydbok. Av og til hender det at de har en bok jeg ønsker å høre, før den er klar hos NLB. Hvis jeg er riktig utålmodig, kan jeg gå i bokhandelen og kjøpe den. Når det er boksignering får jeg ofte en personlig hilsen fra forfatteren. I visse situasjoner kommer punktskriftbøkene til kort. På bilturer er det vanskelig å følge linjene. De bare hopper og danser under fingertuppene. Å spise middag og lese samtidig fungerer dårlig. Jeg liker å bli underholdt. Det er fantastisk å lene meg tilbake i sofaen, mens jeg lar stuen bli fylt av en stemme som formidler fortryllende ord. De blir fortært av mine ører som den lekreste sjokolade sammen med kaffen jeg lesker strupen med.

 

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_bokdag

 

I dag er det Verdens bokdag. Uansett hvilket bokformat dere foretrekker, gratulerer med dagen, alle bokelskere!

Virkelighetsflukt

Noen mennesker finner først ut når de har levd noen år, at de har en annen seksuell legning enn den de trodde de hadde. Da kommer de ut av skapet, som det populært kalles.

 

Hele livet har jeg visst at jeg er bibliofil, og jeg har aldri prøvd å skjule det for noen. Jeg tror på åpenhet. Første gang jeg ble forelsket, var i en følebok for blinde småbarn. Den handlet om en jente som kledde på seg. Boken var håndlaget, og inne i den kunne jeg ta på både jenten selv, stol, bord, klær og andre kjente gjenstander fra dagliglivet. Jeg ble svært glad i denne boken, men en dag måtte jeg likevel gi den fra meg. Avskjeden var tung. Jeg tror den kostet omtrent 1400 kroner den gangen, for nesten 40 år siden, så det var uaktuelt å kjøpe den. Sannsynligvis var den utlånt fra Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek. De ansatte i barnehagen lagde en kopi. Det var greit, men det ble allikevel ikke det samme som originalutgaven. Siden den gang har bøker alltid betatt meg. Noen ganger sier det bare klikk allerede etter første bokside. Det taler vel for seg, for det er mye mindre tekst på en side med punktskrift, enn det er plass til på en tilsvarende side i visuell skrift. De oppdiktede personene i et oppkonstruert univers, har meg fullt og helt. Skjønt, for meg er de høyst levende, og tilstede i den verden jeg selv er en del av. Alt jeg vil, er å være sammen med mine nye venner, og jeg planlegger tiden, sånn at jeg skal bli bedre kjent med dem, og få mest mulig kvalitetstid sammen med dem. Jeg kan ikke eie andre mennesker, men mine fiktive venner kan jeg kjøpe. I hvert fall bøkene de bor i. Det å lese bøker, er til både nytte og glede. De gir meg også inspirasjon til å skrive selv. Jeg har mye tid, og den ødsler jeg mer enn gjerne av til helter og heltinner i en fengslende roman. Deres liv er jo så mye mer spennende og innholdsrikt enn mitt eget. Ofte ønsker jeg at jeg er en av dem. Deres hverdag er travel. De lever så intenst. Det skjer noe i livet deres hele tiden. De har det så hektisk, at de nesten ikke har tid til å gå på do. Ja, for når leste du sist om noen i en skjønnlitterær bok som foretok et toalettbesøk? Når alt kommer til alt, så blir vel min konklusjon, at jeg har det best slik jeg har det, her i den virkelige verden.

 

Jeg leser mest skjønnlitteratur, fortrinnsvis av norske og nordiske forfattere. Biografier og selvbiografier er også kjærkommen lektyre. Biografiene kan gjerne være uautoriserte. Jeg elsker å lese om kjendiser, men det er ikke alt jeg får med meg i blader og aviser. Da tar jeg det litt igjen ved å lese om dem i bokform. Før i tiden ble punktskriftbøkene sendt ut fra biblioteket i store kasser ”amerikakofferter”. Etter at de var lest, og låneperioden var over, ble de returnert, for at neste låntaker som var på venteliste skulle få dem. Nå er produksjonen av punktskriftbøker lagt om. Bøkene blir trykket i hefter, som blir sendt ut puljevis. Det er fint, men jeg har et ganske stort hjertesukk å slippe ut. På grunn av dårlig korrekturlesing, er bøkene skjemmet av mange trykkfeil. Det er synd, for det setter en demper på leseopplevelsen.

 

Det er teksten som er det viktige for meg. I og med at jeg ikke kan se, er bilder i bøker uten betydning. Imidlertid får jeg av og til spørsmål om jeg har noen innlegg med bilder. Her er et fotografi av meg, hvor jeg leser i boken der sitatet nedenfor er hentet fra.

 

Jeg sitter på Bergen Offentlige Bibliotek og leser. På bordet ved siden av meg ligger resten av boken. I bakgrunnen ser man bokhyller fylt med bøker.

”Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.” Sitatet er hentet fra ”Normans område” av Jan Kjærstad.

Fingertuppene mine raser bortover linjen i stort tempo.

 

Nyt helgen, gjerne i selskap med en god bok!

I Tide og utide

”Anyone over the age of thirty catching a bus can consider himself a failure.” (Margaret Thatcher) Oversatt til norsk blir dette sitatet noe sånt som: ”En hver person over 30 år som tar buss, bør regne seg som en taper.”

 

Jeg har for lengst passert 30 år. Faktisk fylte frøkenen 41 år på februar måneds siste dag i år. Det hender rett som det er at jeg tar en buss, så da er jeg vel en taper, da. Ofte blir jeg hentet med bil og kjørt hjem igjen, når det er selskapelighet og andre fornøyelser. Andre ganger tar jeg drosje, når jeg for eksempel skal på noe som er så høykulturelt eller lavkulturelt at ingen gidder å være med meg, eller jeg er blitt innkalt til time på et legekontor som befinner seg utenom de veiene som jeg har fått programmert inn på den indre harddisken. Jeg får ikke lov å kjøre bil selv, og det tror jeg dere er glade for.

 

Bussen har vært et gjennomgående innslag gjennom hele livet mitt. Da jeg var barn, var jeg regelmessig til øyekontroll på sykehuset. Min mor strente av gårde med min bror og meg inn og ut av 2 busser hver vei. Jeg husker godt de overfylte, gule, bussene fra Bergen Sporvei. Var vi heldige, var det noen som reiste seg, og ga fra seg plassen sin til den lille, stakkars, blinde jenten.

 

Ettter hvert som jeg ble større, fikk jeg behov for å utvide min snevre radius. Jeg gikk på korøving i Bergen sentrum, og bussen ble det naturlige framkomstmiddelet. GPS’en var ikke oppfunnet, og det var ikke tale om at stoppestedene kunne bli annonsert, slik som det har blitt gjort på trikken i Oslo i en årrekke, etter hva jeg har forstått. Kanskje bussjåførene i Bergen er for sjenerte. Dersom det eksisterernoe slikt som sjenerte bergensere. Sjåføren måtte gi meg beskjed når vi var kommet til holdeplassen jeg skulle av på. Der var det forhåpentligvis noen som kom for å møte meg. En gang oppsto det en misforståelse. Jeg gikk av bussen et annet sted enn der min ledsager mente det var kortest vei til dit vi skulle fra. Jeg ventet og ventet, men ingen dukket opp. Dette var lenge før det var vanlig å gå rundt med en kombinert datamaskin og telefon i lommen. Til slutt fikk jeg kontakt med en dame. Hun hjalp meg med å finne en telefonkiosk, og jeg fikk ringt og sagt hvor jeg var. Jeg legger til at denne hendelsen ikke var sjåføren sin feil, men at det var jeg som hadde misoppfattet.

 

Sjynt å kjøra buss, er en tradisjonell Stavanger-sang. Denne morsomme sangen fant jeg ikke på Youtube, men det kan jo tenkes at den er på Spotify eller Wimp. Det har skjedd mer enn en gang at sjåføren har glemt å si ifra når jeg skulle gå av bussen. Jeg har måttet bli med til endeholdeplassen, for så å være med bussen tilbake dit jeg skulle gå av. For å se det positive i det, tenker jeg at jeg har fått en gratis sightseeing og litt ekstra for pengene. På bussen kan jeg frivillig eller ufrivillig lytte til andre medpassasjerers samtaler. Det er litt av hvert som kommer fram, kan jeg betro dere. Jeg har fått tatt del i reiseskildringer fra eksotiske land med fantastiske, fargerike narkotikaplanter. Noen ganger snakker de om meg. ”Hun er ikke helt blind, for hun ser ikke rett fram,” hørte jeg en mann si en gang.

 

I tillegg til at det både kan være underholdende og ofte en dyd av nødvendighet for meg å ta bussen, er det også en del utfordringer. Jeg stiller meg opp med min hvite stokk og GPS. Undertegnede håper at Tide er i tide, for det er utidig å komme for seint til en avtale. På noen områder kommer begge deler til kort. Det er på store holdeplasser hvor flere busser stopper, og da gjerne også samtidig. Da blir det vrient å finne riktig buss. Det lar seg vanskelig gjøre å merke dem med punktskrift. Høyttaleranlegg hvor hvilke busser som kommer blir lest opp og informasjon om rutetider, er fraværende. Selve bussen byr også på problemer. Politikerne i byen har tatt oppfordringen om mangfold på alvor. Bussene som trafikkerer i Bergen, har forskjellig design. Til tross for at det etter enkeltes oppfatning, egentlig er litt uestetisk, har noen av dem fortsatt den lange snoren til å trekke i, for å signalisere at man skal av på neste stopp. Andre har en godt gjemt knapp under vinduet, på seteryggen foran, eller på stangen ut mot midtgangen. Det å finne en sitteplass kan også være en utfordring. Hvordan setene står varierer fra buss til buss. Kan noen fortelle meg logikken i at setet som er helt foran, og som er reservert for funksjonshemmede, har et høyt trinn som man må stige opp for? Det burde vel  vært på motsatt side, så det var lett synlig for sjåføren?

 

Skyss er en enhet i Hordaland fylkeskommune. Den har ansvaret for kollektivtransporten, , ferge, og hurtigbåt. Skyss kjører ikke noe av dette selv. Det er det ulike transportselskaper som gjør, etter at de har fått tildelt kontrakter gjennom anbudskonkurranser. I Bergen er det Tide Buss som frakter busspassasjerer.

 

Ha en fin kveld med eller uten tilgjengelighet, tidsnød og punktlighet!

En helg med ungdommelig ånd

Denne helgen har jeg ikke vært ute i det forfrizskende bergensregnet og varmet opp til Ridderrennet som går av stabelen i uken som kommer. Jeg skal ikke delta på det, så det spiller vel heller ingen som helst rolle. I stedet har jeg fulgt Landsmøtet til NBFU som er ungdomsorganisasjonen til Norges Blindeforbund. Det ble overført via Internett på Radio Z. I disse moderne tider trenger man snart knapt å bevege seg utenfor en dør hvis man ikke vil, og likevel være fullt oppdatert om det som skjer ute i både den lille og i den store verden. Jeg har for lengst passert den øvre aldersgrensen for å være medlem av NBFU, men jeg synes det er både interessant og viktig å følge med på hva som foregår. Årets forhandlinger kunne nesten vært foretatt da jeg var ung. Mye av det som det den gangen ble kjempet for, er fortsatt høyaktuelt. Når synshemmede elever søker om opptak til videregående utdanning, får de plass på særskilt grunnlag. Det er for at lærestedet skal forberede seg på å ta imot eleven, og for at læremidlene skal bli gjort tilgjengelige i punktskrift og på lyd. Likevel er det slett ikke en selvfølge at lærebøkene er klare i ønsket format ved skolestart. Mange opplever å måtte vente til langt ut på skoleåret før de får pensum, og blir dermed hengende etter i fagene. Nå til dags er det også en annen utfordring som mine yngre skjebnefeller sliter med. Det er noe som kalles digitale læreplattformer, og som skolene benytter seg av. Mange av disse er vanskelige, og for ikke å si umulige å bruke for blinde og svaksynte. Foreldre med synsnedsettelse har også behov for å kunne følge med på sine håpefulle i skolearbeidet.

 

Synshemmede liker også å ”se” en film eller et teaterstykke, selv om vi ikke kan se det som hender på skjermen eller på scenen. Da er det fint at det eksisterer noe som heter synstolking. På mange DVD-filmer er det et eget spor hvor handlingen blir beskrevet. Dessverre er det et fåtall av norske filmer som er utstryrt med dette. Det er synd, for det koster ikke mye. Utenlandske filmer kommer ikke med et slikt spor når de er klare for det norske markedet.

 

Vi blir oppfordret til å ta tog, men det er lettere sagt enn gjort i disse selvbetjeningstider. Mange togstasjoner i Norge er ubemannede. Det er togtrafikk utenom billettkontorenes åpningstider. Noe som skaper problemer for personer som må ha hjelp til å kjøpe billett, komme seg om bord på riktig tog, og av igjen på riktig stasjon.

 

 Etter litt sol og oppholdsvær i dag formiddag tror jeg jammen at det har begynt å snø igjen. Jeg skal spise en salat mens jeg tenker over om det er noe jeg har glemt å ta med.

 

Ha en fin søndagskveld med eller uten syt!

Værspøk i april

Det er en dag i året da det er helt akseptabelt å publisere usanne nyheter i media. I fjor oppdaget jeg at mange av mine medbloggere hadde aprilspøker. Jeg var litt snurt, for jeg hadde ingen. Jeg bestemte meg for at til neste år, da skulle jeg smøre sammen de villeste historier som dere skulle få servert, om ikke på et sølvfat, så i hvert fall i et spektakulært blogginnlegg, og som dere skulle gå på. Vi har nettopp vært gjennom den stille uken, men inne i mitt hode har det vært alt annet enn rolig. Det har vært et kaos av tanker der. Mangt og meget har vært oppe til vurdering, men foreløpig har det vist seg at min skaperevne ikke er tilstrekkelig nok til å dikte en historie som er bra nok til at den kan lanseres som aprilspøk. En sånn sak bør jo være litt troverdig og ikke alt for lett å gjennomskue. Mens jeg har sittet ute i påskesolen (værgudene har vist seg fra sin beste side her i Bergen) har jeg forsøkt å få hjernecelene mine til å klekke ut en passende aprilspøk, uten at det kom noe ut av det. Det kan virke som om hjernecelene har vært på påskeferie. De ble i hvert fall ganske sløve av å være ute i solsteiken hele dagen. Apropos værgudene. Det ble til slutt de som kom meg til unnsetning. Da jeg gikk ut i dag, trodde jeg ikke mine egne føtter og ører. Det knaste i rim på bakken. Benken min var våt av snøvann. Ja, du leste riktig. Det har faktisk vært snø i Bergen i dag. Det var bare et tynt lag som smeltet fort bort igjen, men vi har altså hatt snø. Til neste år ønsker jeg meg en bedre aprilspøk, for eksempel at det skal være 25 varmegrader i skyggen og sol fra en skyfri himmel. 

 

Har du vært utsatt for en dårlig eller bra aprilspøk i dag, eller har du selv klart å lure noen?

 

Ha en fin 2. påskedagskveld med eller uten vær!

Tallflom, vafler og varm sjokolade

Det er 2 typer bingo. Den ene er den farlige som blir holdt i store haller overalt i landet, og hvor mennesker sitter dagen lang og spiller bort hele trygden sin. Den andre er den uskyldige som arrangeres av Norges Blindeforbund i Bergen for deres medlemmer. Det finnes flere ulike bingobrett for blinde og svaksynte med følbare tall, både i punktskrift og i vanlig trykk.  Nå får jeg en assosiasjon til ”Pengegaloppen” av Vidar Sandbeck. Det er ikke fordi en og hver av oss spanderer så mye penger på bingoen, eller fordi det er store pengesummer å vinne. For å markere tallene vi har, bruker vi kronestykker. De plastdingsene som egentlig er ment for dette formålet, er så små og lette, at jeg tror de detter av brettet bare man tenker på dem. Jeg mistenker at de har et navn, men det vet jeg ikke. Det er ingen fare for at jeg skal spille bort både gård og grunn. Jeg eier ingen av delene.

 

På tirsdag var det bingo. Kall det gjerne påskebingo. Min innsats tørr jeg si ga bra avkastning. Jeg garderte meg ved å møte opp i god tid, slik at jeg fikk betalt og tildelt 2 brett. Disse ble pugget så godt det lot seg gjøre, både vannrett og loddrett, for at jeg skulle huske så mange av tallene som mulig, og hvor de var plassert på brettene. Selv om jeg har utviklet denne strategien, må jeg likevel dobbeltsjekke hvert eneste nummer som blir trukket ut. Det vanskeligste er ikke å finne tallene, men det er å vite når jeg faktisk har bingo. Jeg synes det er vrient å få et helhetsbilde av brettet når jeg bare kjenner en del av det under fingrene om gangen. Derfor er det bra å kunne låne øynene til noen seende av og til. Vi spiller alltid 2 omganger med pause mellom. Lykketallene som utløste bingo for meg på denne lykksalige dag, var 35, 73 og 62. Det ble altså 3 gevinster; labber, Kvikk Lunsj og sengetøy. Etterpå var det pause med sprit, kaffe, vafler og varm sjokolade. Nei, vi har ikke fått innvilget skjenkeløyve. Jeg vil opplyse om at spriten kun var til utvortes bruk, for å desinfisere hendene med. Vaflene var gode, som de alltid er på bingoen vår. Denne gangen ble det servert varm sjokolade, som er min yndlingsdrikk. Jeg blir litt døsig av denne drikken. I hvert fall dersom jeg inntar for store mengder av den. Det var muligens noen som hadde en baktanke med å gi meg varm sjokolade, for at jeg skulle bli mindre skjerpet før neste bingorunde. Jeg vet ikke hva det var som glapp. I alle fall hadde jeg ikke hellet med meg da, men jeg bør vel kanskje unne noen andre å vinne litt også?

 

Ha en innbringende dag med eller uten vinnerlykke!

På bar bakke

Nå føler jeg meg relativt trygg på at jeg har et tørt og trygt underlag å sette føttene mine på når jeg går ut. Vi er i mars måned. Det er den første vårmåneden, men jeg vet ikke helt om værgudene har bestemt seg for om de vil gi oss vinter eller vår. Ute er det fremdeles minusgrader. Det er i hvert fall kuldegrader om natten. På dagtid er det for så vidt greit. I alle fall så lenge man holder kroppen i bevegelse og pakker den godt inn. Det bør man gjøre, for det er et kjølig drag i luften. Når solen skinner får jeg litt vårfornemmelse og øyner et snarlig håp om ordentlig vår. I dag er det palmesøndag. Etter en times trimøkt i huset, innledet jeg påsken med picnic i hagen. Gjett hva jeg hadde med meg! Jo, den besto av Kvikk Lunsj uten appelsin. Den hadde jeg glemt. Jeg kan ikke fordra klissete fingre, så den hadde nok ikke fått bli med uansett. Når starter egentlig påsken? Er det palmesøndag, skjærtorsdag, eller 1. påskedag?

 

God påske til dere alle med eller uten proviant!

 

P.S. Jeg skal prøve å oppdatere bloggen noen ganger i løpet av den stille uken som vi nå går inn i.

Barn og en usynlig førerhund

Da jeg var i niårsalderen, holdt jeg en bok av Anna Elisabeth Westerlund i hånden. Mitt møte med den gang aldrende Anna Elisabeth Westerlund gjennom media, ga meg den første introduksjonen til det såkalt overnaturlige. Jeg kan ikke kalle meg for verken healer eller seerske, men det er hendelser i livet mitt som jeg ikke kan forklare.

 

På fredag 8. mars markerte jeg kvinnedagen på min egen måte. Denne helgen ble  Alternativmessen arrangert i Grieghallen i Bergen. Det er ikke til å stikke under en stol at det er flest personer av hunkjønn som er mest søkende mot det alternative. Vi leter muligens etter den store sannheten og noe som er større enn oss selv. På det digre messeområdet nede i Dovregubbens Hall, satt det både menn og damer fra ulike nasjoner og tilbød villig sine tjenester. Jeg lot meg ikke spå i Tarot-kort. Ei heller var det noen som helbredet meg for noe som helst. Et medium jeg var i kontakt med, fortalte meg at uten om mitt manglende syn, er det ingen ting som feiler meg. Hun kunne se at jeg ikke har en vanlig førerhund, men at jeg likevel har en svart, firbeint følgesvenn som følger med meg overalt. Den passer på at jeg ikke faller, eller at jeg ikke skader meg. En sånn førerhund passer meg midt i blinken. Jeg slipper både å lufte den, og å bekymre meg for at den skal bli syk, eller eventuelle andre problemer som kan oppstå. Når jeg skal ut og fly, trenger jeg ikke å melde fra om at jeg skal ha den med meg. En slik førerhund kan jeg absolutt godta. Den største fordelen ved nevnte type førerhund, er at den er gratis i drift, for det koster flesk å gå på messer og få vite om den. Apropos fly. Litt nølende kunne hun meddele at jeg tenker mye på fly. Det stemmer på en prikk, for jeg elsker å fly. Jeg må bli mindre selvkritisk når jeg skriver, og la ordene komme til meg, sa hun. Siden jeg ikke ser, er ikke et fotografi av auraen min et must for meg. Likevel var det nok av ting som kunne undersøkes. Det gikk i ett fra klokken 13:00 til klokken 20:00, bare avbrutt av en matpause i kafeen. De var tom for brød. Verken en sjette sans eller logisk tekning, hadde hjulpet innehaveren til å forutse at det nettopp denne helgen skulle strømme hundrevis av besøkende til Grieghallen, og at de dermed ville få et stort innrykk av gjester som ikke kunne overleve på åndelig føde alene. Det ble derfor salat i stedet for smørbrød. Jeg var på fire foredrag, og noen av dem med meditasjon. Det ble forelest om auratransformasjon med indigobarn og krystallbarn, og som om ikke det var nok, fikk vi også møte vårt indre barn. Det skal nevnes at det materialiserte seg få barn av kjøtt og blod. For mange av de tilstedeværende, var nok foredraget til prinsesse Märtha Louise og hennes partner dagens høydepunkt. De snakket mye om å være i endring. Den største endringen jeg gjennomgikk denne dagen, var imidlertid fra å være relativt våken og uthvilt, til å bli totalt utslitt av alle inntrykk som skulle absorberes. På lørdag ble det vist et klipp på 21-nyhetene på TV 2 fra denne seansen. Kanskje jeg var linselus uten å være klar over det.

 

Ha en barnlig kveld med eller uten klarsyn!

 

P.S. Jeg håper ikke mitt lille innblikk i en spirituell verden, har fratatt noen dyrebar kvalitetstid sammen med englene.

Det peffekte par

Når man skal leve sammen i et samliv, bør man helst ha samme tykkelse, ha noenlunde lik lengde, og make farger. Nå skriver jeg om samboerskap mellom sokker, altså, for dere som lurer. Det ser ut til at det er like utfordrende å få et forhold mellom sokker til å vare, som det er for ektefeller og samboere til å holde ut med hverandre. I skittentøykurven finner jeg mange enklinger, single sokker, som har kommet bort fra partneren sin. Det er skrevet utallige blogginnlegg om dette temaet før. Jeg er ingen samlivsekspert, men jeg vil likevel gi noen enkle råd som kan gjøre det lettere å holde sakkeparene sammen. Jeg prøver å være konsekvent ved at jeg bare kjøper svarte sokker. Når jeg har brukt dem, stapper jeg den ene inn i den andre, for at de ikke skal komme vekk fra hverandre. Av og til tror jeg at sokkepar er utstyrt med en slags frastøtningskraft, for jeg finner hele tiden enslige sokker. Selv om jeg ikke ser farger lenger, vil jeg ikke være  som Pippi Langstrømpe, som gikk rundt med en oransje og en brun sokk. Så vidt jeg vet, har ikke jeg verken oransje eller brune labber, men det kan vel kanskje tenkes at jeg har tatt på meg en grå og en svart, for eksempel. Det er ennå sesong for tjukke ullsokker, men om sommeren er ikke jeg typen som liker å vifte med nakne tær i sandaler. Jeg vil helst pakke dem inn. Fargeindikatoren er et nyttig hjelpemiddel når jeg skal forhindre partnerbytte. Jeg setter den bare ned på det jeg vil ha angitt fargen på, og trykker på en knapp, og vips, så blir fargen lest opp. Når jeg vasker klær, er jeg alltid nøye med å kontrollere at antall par som kommer ut av vaskemaskinen, er det samme som det som ble lagt inn i den. Apropos vaskemaskin; hvis den blir alt for full, slik at innholdet kommer utenfor gummilisten, så stikker sokkene av. Med mindre du er så trøtt at du holder på å sovne i sokkene, bør du lese artikkelen under.

http://www.klikk.no/bolig/rengjoring/article783262.ece

Kristian (4) vil at bestemorskal hjelpe ham med å ta på sokker. Bestemor mener bestemt at barnbarnet er gammel nok til å greie dette selv. Hun lurer på hvem som skal hjelpe ham når han blir voksen.

Kristian: ”Da får konen min gjøre det.”

Ha en bekvem dag med eller uten fottøy!

Alvor og glitter

I vår familie er vi royalister. Det er spesielt kvinnene i slekten som er tiltrukket av de kongelige, og interessen ser ikke akkurat ut til å avta med alderen. Den er vel heller stigende. Da jeg var liten på 1970-tallet, ble synshemmede barn og deres foreldre invitert til samling i Oslo en gang i året. Jeg var der for siste gang da jeg var fire år gammel. På Hovseter var det en barnehage for funksjonshemmede barn, med hovedvekt på blinde og svaksynte. Vi som var tilreisende var så heldige at vi fikk være til stede da barnehagen hadde besøk av H. M. Kongens Garde. Den gang var det en tradisjon for at Garden marsjerte rundt alle barnehagene i området på Røa siste arbeidsdag før 17. mai. De gjorde litt ekstra stas på oss ved at de kom inn i barnehagen til oss, for å spille og marsjere. Vi fikk prøve både hatter og instrumenter. Ifølge min mor likte jeg godt å tromme. Det var den eneste gangen jeg smilte under dette oppholdet.

 

 Da jeg gikk på ungdomsskolen deltok jeg  på Ridderrennet på Beitostølen for første og siste gang. Det året var det jubileum. Jeg husker ikke hva det ble jubilert for, men det var i hvert fall mange celebriteter der, blant annet vårt kongepar. En dag jeg var ute i skisporet sammen med min ledsagerske, hilste dronning Sonja på meg. Det var helt uventet. Jeg ble litt perpleks og hilste ikke tilbake.

 

 De som kjenner meg vet at de helst bør sjekke Slottet sin hjemmeside, før de inviterer meg med på noe som helst. Arrangementer i blindeforbundet sin regi, teaterbesøk og familiære sammenkomster, har måttet vike, eller blitt flyttet på, når de har kollidert med viktige kongelige begivenheter. Under store TV-overføringer av kongelige bryllup, har min mor og jeg vår egen bryllupsseremoni med vår egen lille bryllupsmiddag. Det blir som oftest en fiskerett. Grunnet Slottet sin tradisjon for å holde hvilke viner som blir servert hemmelig, kan jeg heller ikke røpe våre. Ved hjelp av min mors forklaringer og TV-reporternes mer eller mindre gode formidlingsevne, forsøker jeg å danne meg et bilde av  hvordan kjoler, hatter, vesker og smykker ser ut. Hva diadem og tiara er, er litt difust for meg. Betyr det det samme, egentlig? Selvsagt sendte jeg pengegave til både kronprinsparet og prinsesse Märtha Louise og Ari Behn da de giftet seg, og jeg fikk takkekort fra Slottet begge ganger.

 

 Jeg elsker vårt kongehus over alt på jord. De gjør en strålende jobb, både her hjemme og ute i den store verden. Etter 22. juli i 2011, viste de en rørende deltagelse i sorgen til etterlatte og pårørende. De var jo også selv rammet. Kronprinsesse Mette-Marit har engasjert seg sterkt i kampen mot Aids. Både kronprinsparet og kongeparet er gode ambasadører for landet vårt. Sammen med delegasjoner fra næringslivet representerer de Norge på en glimrende måte i utlandet. De deltar på mange festligheter, og ifører seg kreasjoner som enten får terningkast 6, eller som det blir gitt tommelen ned for. Mange av tilstelningene de deltar på, er de nesten programforpliktet til å være til stede ved. Det er nok ikke alt som er like givende, kan jeg tenke meg. Jeg syns det er smålig av dem som ser ned på medlemmer av kongefamilien for at de går med dyre klær og drar på eksklusive ferier. Alle har dessuten rett til et privatliv, uansett status. Jeg forstår ikke dem som kritiserer vårt kongehus og heller vil ha republikk. Tatt i betraktning det vi får igjen, koster den norske kongefamilien den norske stat lite. Både det svenske, det danske og andre europeiske kongehus, har et mye høyere budsjett enn det norske. Utgiftene blir ikke mindre om vi får president.

 

 Ha en glamorøs dag med eller uten plikter!

Avskjed og ny start

Jeg har kjøpt ny PC med alt tilbehør. Den gamle maskinen min har vært i lang og tro tjeneste hos meg i nesten 7 år. Det er vel mye mer enn det man kan forvente. I alle disse årene har den vært til både nytte og glede, men nå er det ubønnhørlig slutt. Den går av med pensjon. I dag får jeg forhåpentligvis satt opp det nye datautstyret. Da blir det nytt operativsystem som jeg må lære meg. Det kan også oppstå problemer med leselisten som jeg bruker til å lese teksten på skjermen med. Hvis jeg blir borte fra bloggen lenge, kan det ha med noe av dette å gjøre.

Fin fredag, og god helg!

Ja takk, begge deler

Jeg sier som Ole Brum, da han ble spurt om han ville ha melk eller honning. Ja takk, begge deler. Varm melk med honning gir meg gode assosiasjoner til barndom og gamle mennesker.

Når noen gir meg en kompliment, og sier at jeg kler den lilla genseren jeg har på meg, blir jeg stolt. Til jul og fødselsdager får jeg ofte et komplement til min noe sparsomme samling av kjøkkenutstyr. Det mottas med stor takk, og jeg blir veldig glad. Før kompletterte jeg ofte CD-samlingen min.

På søndag inviterte min mor til feiring av fastelaven og morsdag på hytten. Jeg gir henne en kompliment for en fin og minnerik dag, og et komplement måtte hun selvsagt få. Den andre gjesten komplementerte meg for denne bloggen.

Jeg gir en kompliment til den av mine medbloggere som skrev om bruken av en kompliment og et komplement, men et komplement har jeg dessverre ikke å tilby henne.

Vi vil både ha komplimenter og komplementer. En kompliment er et komplement.


http://tux.aftenposten.no/spraak/spraak?action=question&id=2672


Ha en fredfull natt med eller uten ros og utvidelser!

Et blad fra min åpne dagbok

Den siste uken har jeg vært svært fornøyd med meg selv. Jeg har klart å følge opp min intensjon om å trene. Nei, det er ikke et nyttårsforsett, for den som måtte tro det. Ordet trene hater jeg. Det høres så fryktelig vondt ut. Trimme har en mye bedre klang. Nå har jeg lagt en slagplan. Jeg står tidlig opp hver morgen. Etter at jeg har inntatt dagens viktigste måltid, ifølge dem som liksom har greie på det, setter jeg i gang. Fyllordet liksom, har jeg helt bevisst puttet inn i denne teksten, for fingrene må jo også ha mosjon, en ekstra runde over tastaturet. Det bør helst være fri bane, der jeg farer som en tornado i trappene og på svalgangen utenfor alle hybelleilighetene i 4. etasje, som om jeg skulle hatt en viss mannn i hælene. Lyden fra mine trampende føtter, gir gjenklang i betongveggene. De siste dagene har det vært sol i regnbyen, og det er meldt om sol i helgen også. Da blir det altså fysisk fostring om morgenen, før jeg får oppfylt energilageret etterpå. For dem som har øyne som virker som de skal, er jeg nok et syn, der jeg sitter på en rimbelagt benk, innpakket i tjukk vinterkåpe, støvletter, lue og hansker. Ingen ting av dette er pelsbelagt, så dere trenger ikke gi meg på pelsen, for å ha benyttet meg av dyr som har måttet lide unødvendig. Jeg kan berolige alle helsearbeidere med at jeg bruker tykke bæreposer fra Bergens mest utsøkte butikker, som sitteunderlag, slik at dere skal slippe å få en ekstra pasient med diagnosen blærebetennelse.

Hvis jeg publiserer dette innlegget nå, rekker jeg kanskje noen nestenkollisjoner i trappene til, og å underholde naboene litt mer, før denne dagen også springer inn i historien.

Taktilt blikk på verden

Traseen rundt Tveitevannet er et av mine vanlige turområder. Vasen som er plassert ute i vannet, tror jeg er laget av kunstneren Per Ung. Den er 2 meter høy.

Jeg har to hender. Dem bruker jeg til å utføre både personlige og andre oppgaver med. Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg skal klare å kle på meg uten ved hjelp av disse uvurderlige kroppsdelene. Jeg skjenker meg et krus med nybrygget kaffe. Mitt høyre tommelfingerøye vet når det er fylt til randen. På hver hånd har jeg fem øyne. Til sammen er mine ti fingre mitt taktile vindu mot verden. Ute i vannet står en vase. Den åpenbarer seg kun for meg når vannet er islagt. Mitt åsyn iakttar kunstverket bit for bit. Blikket mitt berører en hemmelig flekk på kjøkkenbenken. Noen ganger er det mine øyne ser, skjult for de andres. Klesplagg er plutselig blitt fulle av levd liv, helt uten min viten. Andre ganger er det de andres øyne ser, dulgt for mine.

Ha en fin midtukedag med eller uten følsomhet!

Øyne til låns

Det hender ofte at jeg skal ønske at jeg kan låne meg et par friske øyne. Når jeg får håndskrevne kjærlighetsbrev, eller vil gjøre meg lekker når jeg skal ut på date, vil det i det minste være fint om det er noen som kan låne bort brillene sine. Jeg skal ikke legge beslag på dem lenge, bare noen minutter om gangen. Det er vel ingen som får håndskrevne kjærlighetsbrev nå for tiden, men en sjelden gang dukker det opp et postkort eller et brev som jeg ikke klarer å scanne. Da lever jeg i spenning til jeg møter noen på min vei som kan lese det høyt for meg. I mellomtiden går jeg og lurer på om det er en fjern slektning som tar kontakt, eller om jeg har vunnet en astronomisk pengesum i et lotteri hvor jeg aldri har kjøpt et eneste lodd i. Jeg går aldri på date, men jeg vil likevel forsikre meg om at jeg ser presentabel ut når jeg viser meg for omverdenen.

Med min gamle Nokia-telefon har jeg foretatt noen videoanrop. Jeg kan vel si at jeg har noen blannede erfaringer med det. Hadde det ikke vært for at dem jeg ringte opp, har vært hjemme hos meg, ville de antakelig gått ut fra at jeg ringte fra danskebåten, på grunn av all sjøgangen rundt meg. Noen eksperimenter har allikevel gitt positive resultater. Det var skikkelig gøy da min bror, som befant seg på en helt annen kant av byen, nesten kunne lese tittelen på en bok. Når jeg satt i hagen og sveipet rundt med telefonen, kunne han fortelle hvem av mine naboer som var hjemme og ikke.

MediaLT er et firma som arbeider med data og teknologi for synshemmede. De har et spennende prosjekt på gang. Det går ut på å finne ut om hvilken nytteverdi videotelefoni har for blinde og svaksynte, og om hvilke bruksområder som er aktuelle. I fjor var jeg på et møte hos dem i Oslo sammen med 2 andre damer. Vi hadde flere sammenfallende synspunkter. Det er ikke alltid like kjekt å mase på en nabo om å lese personlig post for en, eller å ringe på for å spørre om innholdet i en Toro-pose er tomatsuppe eller fiskesuppe. For dem av oss som ikke har skjønt at maling skal være på hus og ikke på mennesker, men driver og maler seg i ansiktet, kan det være greit å i det minste få vite at sminken er der den bør være. I sånne situasjoner tror vi at anvendelse av videotelefoni kan være hensiktsmessig. Uten om Scype er det flere andre muligheter. Mellom Apple sine produkter kan man ringe gratis via Facetime. Jeg håper ikke det ender opp med at jeg får enda en spesiallaget dings å forholde meg til, og som jeg må drasse rundt på i tillegg til hvit stokk og GPS. Det er ikke til å legge skjul på at jeg etter hvert føler meg som en vandrene maskinpark. Slik jeg ser det, er den ideelle løsningen at det blir opprettet en tjeneste med lønnet personale med taushetsplikt, hvor vi kan ta kontakt. Noen forhold er subjektive. Hvis jeg lurer på om et klesplagg er brukbart, eller om det har gått ut på dato, om hvilke klær som passer sammen, og til hvilke anledninger jeg kan gå med dem, vil jeg ringe en god venn eller en bekjent som jeg stoler på.

Ha en fin søndag med eller uten framtidsteknologi!

P.S. Velkommen til nye lesere, og spesielt til deg som er ny følger her.

Gourmetsitat fra matbutikken

Kunden til ekspeditrisen: ”Og så skal jeg ha en pose med godt humør.”

Ekspeditrisen: ”Nei, det har vi ikke.”

God helgehandel!

Tid og presisjon

Det sies at tiden går ikke. Den kommer. Jeg har erfart begge deler. Den tiden som har gått, kommer aldri tilbake. Det ligger hele tiden et hav av tid foran oss.

Jeg er veldig nøye med å møte opp presis, når jeg har en avtale til et bestemt klokkeslett. Noe annet som er minst like viktig for meg, er å uttrykke meg korrekt, både muntlig og skriftlig. Jeg kan til tider være ganske pedantisk, vil mange hevde. Om denne bloggen var utstyrt med etiketter, noe den kanskje burde vært, ville dette innlegget stått under etiketten ”Streng dame”. Et område det slurves mye på, er hvordan klokkeslett blir angitt. De fleste vil vel være enige med meg i, at det er forskjell mellom klokken kvart over åtte om morgenen og klokken kvart over åtte om kvelden, henholdsvis 08:15 og 20:15. I verbale sammenhenger, bruker mange ikke den sistnevnte formen for angivelse av klokkeslett. Jeg kan faktisk tenke. Heldigvis har jeg normal hjernefunksjon. Jeg går ikke bare på autopilot. Dersom jeg blir invitert på restaurant klokken sju, stiller jeg ikke klokken sju om morgenen. Hvis min mor ber meg til middag søndag klokken fire, er jeg intelligent nok til å forstå, at hun ikke vil at jeg skal komme til henne klokken fire om morgenen!

For noen uker siden bestilte jeg en legetime. Damen som besvarte min telefonhenvendelse, ga meg time den 24. januar. Datoen for konsultasjonen hadde jeg ingen ting å utsette på. Det eneste jeg stusset litt over, var tidspunktet hun ga meg. Jeg mente å vite at legen jeg går til, bare er der på kveldstid. Jeg ble derfor veldig usikker da jeg fikk time kvart over åtte. Jeg spurte om det var riktig. Sekretæren gjentok kvart over åtte, så da stolte jeg på det. I dag var det en pasient som måtte returnere fra legekontoret med uforrettet behandling. Det var både penger og dyrebare morgentimer for meg, som kunne blitt benyttet til noe bedre. Ny drosje er bestilt.

Ha en fin ettermiddag/kveld med eller uten nøyaktighet!

På skinner

Kanskje du leser dette blogginnlegget ved hjelp av Norges Statsbaner sitt trådløse nettverk. Det er i så fall et glimrende valg av toglektyre.

Samtidig som jeg foretar min togreise i nåtiden, er jeg i tankene på en indre tidstogreise. Bergensbanen ble åpnet i 1909. Jeg forestiller meg at jeg reiser med min 1930-tallsfamilie fra Bergen til Oslo. Reisen varer nok mer enn sju og en halv time, så det skal smake godt med et varmt måltid. Vi går inn i restaurantvognen, som er en ordentlig restaurant, der bordene er dekket med hvite duker.

I min egen tidsepoke, plasserer jeg den gamle, blå ryggsekken min på bagasjehyllen, før jeg setter meg godt til rette i et av NSB sine togseter. Noen har uttrykt sin misnøye over at setene i de nye togsettene er for små, men det synes ikke jeg. Dersom jeg ikke velger å lytte til lydbok og radio, eller å lese, er det mye gratis underholdning å få på toget. Selv om det å kunne lese VG og Se og Hør, er et stort savn, finnes det andre kilder til adspredelse. Ved å observere og å lytte til mine medpassasjerers samtaler, har jeg forkortet mang en togreise. Noen har jeg kunnet ta lærdom av. Andre er til refleksjon og ettertanke. Det er spesielt minnene fra en bestemt togtur som har klistret seg fast i hukommelsen. Den første samtalen var mellom to damer, hvor av i hvert fall den ene av dem, jobbet på en institusjon. Hun fortalte om en tur de hadde hatt med pasientene, hvor en av deltakerne nektet å sitte oppreist i flysetet. Noen timer senere, var det noen unge skolejenter som kom i sentrum for mine ørers oppmerksomhet, spesielt etter at de også kom i kontakt med en ung gutt. Han fortalte at han skulle arrangere hyttetur for tidligere barnevernsbarn. Jentene likte tydeligvis sitt nye reisefølge, for han ble påspandert vin av dem.

Da jeg var barn, misunte jeg dem som hadde slektninger i hovedstaden, fordi de hadde et påskudd til å ta tog. Med årene er jeg blitt mindre misunnelig, for jeg har innsett at det å ta tog i Norge, er tidkrevende. Jeg liker tog. Det er et praktisk og enkelt transportmiddel. Med toget blir man fraktet fra sentrum i en by til hjertet i en annen. Underveis er det mange stoppesteder, selv om antallet av dem dessverre er blitt kraftig redusert i løpet av de siste årene. Det satses alt for lite på tog i Norge. Den utbyggingen som finner sted, går alt for sakte framover. Vi må få hurtigtog mellom de store byene i landet. Det må prioriteres fram for oppgraderingen av toglinjene på Østlandet. Jeg har mange framtidsdrømmer, og en av dem er å ankomme Haugesund med tog. En gang i tiden forelå det reelle planer for tog til Haugesund, men disse ble lagt på is i stedet for på skinner.

Det er lenge siden jeg har tatt tog. Jeg må bestille meg en togbillett snart!

Mil etter mil

Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter. Jeg har ikke tro på det. Ved nyttårsskiftet, har jeg likevel gjort en aldri så liten livsstilsendring.

Jeg liker å tilbringe tiden min foran PC-en med blogging og TV-titting. Nei, jeg mener selvsagt TV-lytting. En annen kjær aktivitet for meg, er å la fingertuppene mine gli lett over side etter side i en tjukk bok. Det er mulig at man også blir tykk selv av å lese tykke bøker, hva vet jeg? I hvert fall har jeg lagt på meg en del kilo. Her må det tas grep. Før bodde jeg i 4. etasje. Det er ikke heis i huset, så jeg gikk alle trappene opp og ned mange ganger for dagen, det være seg om jeg skulle til byen, i butikken, eller om jeg skulle vaske klær. For ca. 10 år siden, byttet  jeg min 1 roms leilighet ut mot en 2 roms leilighet i 2. etasje. Jeg ble også selvberget med egen vaskemaskin og tørketrommel. Dermed forsvant også enda en grunn til å gå i trapper.  Jeg er en prinsipiell motstander av alt som heter treningsstudio. Hvorfor skal jeg først bruke et eller annet transportmiddel som spyr ut eksos, for å ta meg til et sted hvor jeg skal betale haugevis med penger for å løfte på andres ting? Det forstår ikke jeg. Hjemme kan jeg ta situps i sengen før jeg står opp. Jeg kan fylle tomme flasker med vann og bruke dem som vektmanualer, og så var det de trappene, da. Jeg har begynt å gå opp og ned alle trappene i blokken mange ganger hver dag. Målet mitt er å gå dem opp og ned 10 ganger daglig, men det er ikke alltid at jeg oppnår dette målet. Det er også mange fysiske øvelser man kan gjøre i en trapp. Man kan for eksempel stige opp trappen to og to trinn om gangen. Det er tungt det. Jeg elsker å gå tur, men det er ikke alltid at jeg har noen å gjøre det sammen med, og det er jeg nesten avhengig av. Hvis ikke, blir det en kort tur. Da må jeg være litt kreativ og oppfinsom. I hver etasje er det en gjennomgående svalgang, som går forbi alle leilighetene. Den er 60 meter lang, er jeg blitt fortalt. Ved å gå svalgangen frem og tilbake 150 ganger, har jeg etter mine mangelfulle matematikkunnskaper, gått en mil. Jeg har gjort det noen ganger nå. Det føles både sunt og forfriskende. Etter ca. 50 ganger, er jeg på stigende rus. Når jeg har tatt meg skikkelig fysisk ut, er det nesten som jeg føler meg litt beruset, men jeg er sikker på at denne rusen er mye bedre for kroppen, enn om jeg skal tilføre den andre kjemiske former for stimuli. Dessuten er det helt gratis, og det betyr mye for meg. Beklageligvis, er det et skår i gleden over min økende energibruk. Det er ikke vann som pipler inn i skoene mine, som Jan Teigen synger om i den kjente Grand Prix-låten fra 1978. Mine småsko og støvletter er antakelig ikke beregnet for all denne gåingen på hardt underlag. Etter hvert som gleden over at jeg nærmer meg dagens mål om å ha gått en mil, blir gnagsårene på føttene bare større og større. Jeg må kjøpe meg noen skikkelige joggesko, tror jeg.

Ha en særdeles fin og aktiv søndag med eller uten mosjon!