Derfor låser jeg alltid døren når jeg går

De fleste oppegående mennesker tar med seg nøkkel og låser døren til sin bopæl når de forlater den. Jeg har i løpet av livet tilbrakt en god del netter på hotell. Flesteparten av mine hotelldøgn har jeg tilbrakt på norske hoteller, og det er norske hotellrom det står om i VG i dag. Låser du hotellrommet ditt når du forlater det? De fleste av oss er fra tidligere vant med at døren til hotellrommet låses automatisk når vi forlater det. Etter den store brannen på Hotel Caledonien i Kristiansand i 1986, har det blitt innført en praksis ved norske hoteller med at hotelldøren ikke automatisk går i lås når gjestene lukker døren fra utsiden. Det kan ta alt fra 60 sekunder og opp til 30 minutter før døren blir låst. Jeg har aldri blitt opplyst om dette når jeg har sjekket inn på hotell, men en sjelden gang har det blitt opplyst om i media. Når jeg går ut fra hotellrommet mitt, blir jeg enten stående på utsiden og vente til jeg hører det lille kneppet som indikerer at døren er låst, eller jeg blir stående en stund og famle med plastkortet, som jeg fikk utlevert i en fin, liten mappe i resepsjonen.  Det å låse seg inn og ut av hotellrom er ikke bare bare, skal jeg si dere. Det er minst fire veier å velge mellom å stikke kortet inn i låsen på. Som om ikke det er nok, må man stikke det inn i riktig hastighet og være rask med å trykke ned dørhåndtaket når man skal åpne døren. Det er mange ganger litt av en utfordring, synes jeg. Det er som et lotteri. Etter at jeg har truffet blink og valgt riktig vei for kortet, må jeg stikke det inn i riktig hastighet. Noen hoteller har nøkkelkort hvor jeg kan kjenne magnetstripen mens andre nøkkelkort er helt glatte og like på begge sider. Av erfaring vet jeg at det ikke er bare jeg som synes det er vanskelig  å bruke  nøkkelkort, men mange seende har også problemer med dette.

http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=10052439

Ha en fin sommernatt, enten den tilbringes hjemme eller på hotell.

En lykkelig barnehagetid

I Norge har vi hatt organisert barnehagedrift siden slutten av 1800-tallet. Disse barnehagene  ble kalt asyler. Deres funksjon var å forhindre barnearbeid, ren nød og å gi et tilbud til barn i familier hvor begge foreldrene måtte gå i arbeid. Barnehagene, omtrent slik vi kjenner dem i dag, kom i stand av kvinner før 1940.

http://snl.no/barnehage/historie

Jeg hadde min barnehagefartstid på 1970-tallet. Det var rundt tre års alder at jeg stiftet mitt bekjentskap med denne institusjonen. På denne tiden hadde barn av enslige mødre og barn med funksjonshemninger fortrinnsrett til plass i kommunale barnehager. Jeg har ingen dårlige minner fra denne tiden. Tvert imot fikk jeg mange impulser både av kulturell og annen art som mine foreldre og andre voksne i min nærhet kanskje ikke hadde hatt kapasitet til å gi meg. Det var blant annet i regi av barnehagen at jeg hadde mitt første besøk på mitt lokale bibliotek, hvor vi fikk være med på å plukke ut bøker som vi lånte med oss til barnehagen. I barnehagen fikk jeg lett kontakt med andre barn, og jeg ble tatt med på dagligdagse gjøremål som å vaske opp. Det sies at jeg elsket å vaske opp, og at jeg kunne stå i flere timer med en oppvask. Yndlingsbarnehagetanten min het Marita. Slik jeg husker det hadde jeg ikke full dag. Barn som tilbrakte lengre dager enn meg i barnehagen fikk middag. Å spise middag i barnehagen virket spennende, og en dag klarte jeg å mase meg til en middagsporsjon som jeg absolutt ikke hadde krav på. Den dagen hadde de litt ekstra mat til overs, og jeg tror dette måltidet måtte inntas i smug. Jeg husker ikke hva jeg spiste, bare at det smakte utrolig godt. Det var stor sorg de dagene jeg av en eller annen grunn var forhindret fra å gå i barnehagen. I løpet av mine mange sykehusopphold på denne tiden var barnehagen og fellesskapet med de andre barna der et stort savn for meg. Fra rundt tre års alder og frem til jeg var fem år, gikk jeg i vanlig barnehage. Fra jeg var fem til jeg var åtte år, gikk jeg på en førskole for synshemmede barn. Jeg har ikke like mange gode minner fra denne perioden. Mesteparten av tiden ble tilbrakt innendørs, men det var mye høytlesning som jeg satte umåtelig stor pris på. Jeg kan ennå kjenne duften av nybakt grovbrød som vi hadde fått være med på å bake, og som vi tok med oss hjem i sekken.

Fra tid til annen blusser diskusjonen opp om hvor vidt barn bør gå i barnehage eller ikke. Mitt klare standpunkt er ja til at barn bør gå i barnehage. Det er viktig både av hensyn til sosialisering og barnets utvikling. De aller minste barna bør kanskje holdes hjemme, og i hvert fall ikke ha full dag, men fra de er blitt et par år, har barn både nytte og glede av samværet med andre barn. I barnehagen gis det et pedagogisk tilbud som er bedre enn det  mange foreldre er i stand til å gi sine håpefulle.

Går barnet ditt i barnehage?

Fjøsdans på Nesheimstunet

Først av alt sier jeg takk for sist til både familie og andre jeg var sammen med sist helg. Sommertid er for mange også bryllupstid. I olsokhelgen var jeg i bryllup til min nest yngste kusine. For noen uker siden hadde jeg meg en runde i noen av Bergens klesbutikker for å kjøpe antrekk som passet til anledningen, men det skulle vise seg å være lettere gjort enn tenkt. Å finne kjole som både passer min figur og som er enkel å kle på seg uten påklederske, for ikke å snakke om også å finne tilbehør, er en utfordring for meg. Jeg slo fra meg hele kjøpe-kjole-prosjektet og gikk for den blå bergensbunaden min i stedet, som jeg fikk til konfirmasjonen.

Vi befant oss et stykke utenfor Haugesund. Etter vielsen i Vats kyrkje forflyttet bryllupsgjestene seg den korte veien til Nesheimstunet hvor festen ble avholdt. Nesheimstunet består av flere eldre bygninger som er blitt restaurert, blant annet fjøset hvor festen fant sted. Hvis dere trykker på linken til hjemmesiden til Nesheimstunet, er det forhåpentligvis bilder der som beskriver mer enn det jeg har mulighet for å gjøre. Mens vi ventet på hovedpersonene, hadde vi fått ordre om å øve oss på å spise middag. Jeg øvde ganske iherdig. Øvelsen besto nemlig av å spise frukt og å drikke champagne, noe jeg er ganske god på. Brudeparet ankom festen i en gammel, gul cabriolet som helt sikkert passet glimrende til både dagen og omgivelsene. Bryllupsmenyen besto i grove trekk av kamskjell til forrett, lam til hovedrett og sjokoladefondant med rabarbraskum til dessert. Etter hvert som måltidet skred frem, steg nervøsiteten hos meg og trolig hos en del andre også. Vi skulle ikke holde tale. Gjestene hadde forberedt et dansenummer med noen merkelige armbevegelser som skulle være overraskelse for brudeparet. På signal etter at brudgommen hadde fremført sin tale til bruden, reiste alle gjestene seg fra bordet. Etter det jeg har fått beskrevet i ettertid lyktes det ganske bra. I tillegg til brudevalsen hadde noen av de yngste bryllupsgjestene et dansenummer å underholde med i fjøset, akkompagnert av Michael Jackson. Jeg har ikke for vane å gå rundt og kjenne på folk, men denne dagen gjorde jeg det to ganger. Jeg måtte jo ta litt på kjolen til bruden. En av de mannlige gjestene var afrikaner og hadde ekte afrofletter over hele hodet. Det var min onkel som sørget for at jeg fikk kjenne på den spesielle frisyren. Jeg har fått et inntrykk av at alle familier i Haugesund har et bugnende kakebord ved festlige anledninger. Utvalget av kaker ved sist helgs begivenhet var ikke noe unntak. Sjokoladekake av den typen som serveres i barneselskaper er min favoritt. Mitt magemål var ikke stort nok til at jeg klarte å komme meg gjennom hele kake- og dessertrepertoaret på en kveld. Derfor var det  jammen bra at det bød seg en sjanse til å komme tilbake dagen etter, på selveste Olsok og fortsette der vi slapp dagen før.

http://nesheimstunet.no/


Jeg ønsker både mine bloggevenner og andre lesere en fortryllende helg med eller uten bryllupsfeiring!