lørdag 15. september 2012

Taxi!

Det er lørdag. I kveld kommer mange festløver til å ta drosje hjem fra byen. Forhåpentligvis slipper de å stå på en drosjeholdeplass uten selv å kunne oppsøke ledige biler, og uten at ledige drosjesjåfører tar kontakt med dem. Det er situasjonen for mange blinde i Norge med førerhund. Mange drosjesjåfører vegrer seg for å ta med blinde passasjerer med førerhund. Noen skylder på allergi, mens muslimske sjåfører hevder at hunden er et urent dyr. Jeg har ikke førerhund selv, så det er ikke noe jeg selv har erfart, men jeg vet at det er et kjent problem. I dag står det om Tone Mathisen i VG. Hun og førerhunden Mia har gjentatte ganger opplevd å bli avvist når de skulle ta drosje.




Ha en fin lørdagskveld med eller uten transport!

mandag 10. september 2012

Høsttegn

Da jeg var i butikken på lørdag, kommenterte ledsageren min at folk kjøpte mye kål. Ja, de skal sikkert ha fårikål til middag, svarte jeg.


I går ettermiddag var jeg i det huset som rommer mine barne- og ungdomsår. Riktignok har huset skiftet farge flere ganger, men huset er stort sett uforandret, og står der det alltid har stått. Et sikkert tegn på høst er når min mor inviterer til fårikålmiddag. Det gjorde hun i går. Jeg hadde en hyggelig ettermiddag og kveld sammen med min mor og min reservefars ene bror. Det pleier gjerne å bli noen fårikålmiddagger utover høsten. I vår familie har hver årstid sin egen meny. Som den matelskeren jeg er, er det en fin måte for meg å skille årstidene fra hverandre på.

Høst er ikke bare fårikål. Folk forteller meg at bladene faller fra trærne. Da er de eksotiske fruktene tilbake i butikken igjen. Om høsten kan man sitte inne med god samvittighet og lese en bok, eller høre en lydbok, drikke kaffe/te/kakao og spise kumquat. Jeg liker ordet kumquat like mye som jeg tilber frukten.


Hva er høst for dere? Ha en fin høstmandag!

torsdag 6. september 2012

TV-jubileum og uforglemmelige hotellminner

De fleste moderne mennesker i dette landet ser på TV. Noen er avhengig av å ha apparatet stående på hele tiden, mens de befinner seg i våken tilstand, uavhengig av om det som skjer  på skjermen interesserer dem eller ei. Andre ser på TV som en tyv som stjeler av deres dyrebare og knappe, tilmålte tid. Jeg befinner meg nok i en gruppe midt imellom. Tegnefilmer, actions og ballett, er ikke særlig blindevennlig TV-underholdning, men nyhetssendinger, debatter og opplysningsprogrammer, vil jeg nødig unnvære.


Frem til 1992 var den ene riksdekkende statskanalen den eneste formen for TV som fant veien gjennom luften og inn i stuen hos min familie. Den 5. september i 1992, altså for 20 år siden i går, ble en stor merkedag i norsk TV-historie. Da startet TV 2 opp sin sending med høytidelig åpning av Kong Harald og greier. Noe av det jeg hadde sett mest frem til var reklamen. Det høres rart ut nå, men på den tiden var det få andre medier jeg kunne få tilgang på reklame fra. Husker dere Syv Søstre? Det var den første norske såpeoperaen, og det var stort. Hver lørdagskveld fulgte jeg spent med. I mange år har jeg sjekket inn på hotell i ukedagene. Nei, jeg mener ikke et ordentlig hotell. Det hadde nok blitt i dyreste laget, selv om jeg kan avsløre for dere at jeg har hatt en periode i mitt liv hvor jeg har testet ut hotellsuiter. Jeg snakker om Hotel Cæsar. Jeg tror jeg kan si at jeg har fulgt serien nesten fra første episode. Da var det Georg Anker-Hansen og Astrid som styrte skuten, eller rettere sagt hotellet. Juni og Ragnar var gift, og bodde sammen med barna sine, Albert og Victoria på Ankerseteren. Hotel Cæsar er enkel å følge med på. Det benyttes lite musikk og andre forstyrrende lydeffekter som bakgrunnslyd. Det gjør at det er enkelt å høre hva som foregår. Lyden av heisdøren som går opp eller igjen, forteller meg at karakterene befinner seg på hotellet. Før Ankerseteren brant ned til grunnen, indikerte ringeklokken med kirkeklokkelyd at nå var de på Ankerseteren. Det meste av handlingen spiller på det verbale, uten lange sekvenser uten tale. De fleste av karakterene i serien kjenner jeg ikke som noe annet enn rollene de spiller. Siden jeg ikke kan lese rulleteksten, har jeg aldri kunnet lære meg navnene på skuespillerne. På lørdag feiret TV 2 seg selv stort med et 3 timer langt arrangement på Festplassen i Bergen. Jeg fikk møte de som spiller Pelle og Vanessa. Pelle kjente jeg igjen med en gang jeg hørte stemmen hans, men Vanessa hørtes helt forskjellig ut i virkeligheten enn hva hun gjør på TV. For uten gjengen fra Hotel Cæsar, var det mange andre spennende stands. I en liksomdirektesending fra God Morgen Norge, som ble vist på storskjerm,  fikk ganene våre anledning til å smake på noe av det som ellers bare dere seende får smake på med øynene. Wenche Andersen serverte en nydelig tomatsuppe med ost. Andre av byens store bedrifter, som Rieber og Friele, stilte også med smaksprøver på sine produkter, og jeg kan forsikre dere om at jeg var en ivrig og fornøyd smaker.




Ha en fortsatt fin kveld/natt med eller uten TV-slaveri!

søndag 2. september 2012

Farvel til mormor i Sildabyen

I fjor høst skrev jeg om min kjære mormor i Sildabyen, eller Haugesund som er byens offisielle navn. I fjor arrangerte familien stor 90-årsdag for henne. De siste årene har hun tilbrakt på sykehjem. For snart 2 uker siden sovnet mormor stille inn, 5 dager før hun ville fylt 91 år. Hun ble bisatt sist torsdag. Jeg har hatt et nært forhold til mormor gjennom hele livet. Hun påpekte selv mange ganger at jeg var hennes eldste barnebarn. De tydeligste minnene jeg har om mormor, er fra de lange sommerferiene jeg tilbrakte hos henne og morfar i Haugesund og på landstedet deres utenfor byen. Det var blant annet om dette jeg fortalte da jeg holdt minneord om henne i kapellet. Noen ganger følte jeg at jeg snakket litt lavt, men jeg prøvde å ta meg inn igjen. Jeg holdt også minneord om min reservefars bortgang for 2 år siden. Jeg følte at det gikk bedre denne gangen. Øvelse gjør mester, er det noe som heter. Det var på en måte mindre trist denne gangen, og det var lettere å konsentrere meg. Av praktiske årsaker snakket jeg uten manuskript begge gangene. På forhånd hadde jeg nøye tenkt ut hva jeg skulle si, og fortalte om noen konkrete episoder i kronologisk rekkefølge. På den måten ble det enkelt å huske. Jeg synes det virker mer naturlig når mennesker snakker fritt, enn når de leser opp fra et ark.


Etter seremonien i kapellet, var familie og venner samlet til minnestund. Siden mormor i mange år engasjerte seg for avholdssaken, måtte det bli bedehuspils (Eplemost) og kake med presenning. Mange delte fine og morsomme historier om mormor.


Jeg vil takke for alt mormor og jeg hadde sammen. En mormor i livet skulle alle ha!