onsdag 25. september 2013

Ferger har ikke hjul

På Vestlandet er vi velsignet med mange fjorder. I hvert fall er det dem turistene beundrer når de er her. Det er så, men for aat vi skal komme oss frem, må alt dette vannet forseres på en eller annen måte. De siste årene er det bygget mange broer og flere undersjøiske tunneler, men før var det kun ferger som gjaldt. De har representert et ekstra hav av kjedsomhet, frustrasjon, irritasjon og tid for å komme frem til bestemmelsesstedet. Man har ikke alltid vært så nøye med å sjekke fergerutene, noe som igjen har ført til mye venting.

Mange fergeminner er knyttet til øyen Askøy vest for Bergen, hvor Norges Blindeforbund har et senter, til daglig kalt Solvik. De blinde og svaksynte barna ble kjørt av sine mødre og fedre til Skoltegrunnskaien, hvor vi ble hentet med buss. Vi kjørte om bord i fergen som fraktet oss over til Kleppestø. Den var av den sorten som brukte liten tid. Noen av oss hadde penger som truet med å brenne hull i lommene. Det gjaldt å komme fortest mulig ut av bussen og frem til kiosken. Man skulle tross alt tilbringe en hel helg langt ute på en øde øy med flere kilometer til nærmeste butikk. Det var jo uansett ikke lov å sitte inne i bussen under overfarten. Sjåføren låste døren. Etter at Askøybroen ble åpnet, ble reisetiden betraktelig mindre. Følelsen av å komme bort hjemmefra forsvant litt ved dette framskrittet i vår samferdselshistorie.

Min barndoms sommerferier tilbrakte jeg hos mormor og morfar. De kom og hentet meg rundt Sankthans og leverte meg tilbake ved inngangen til et nytt skoleår. For å reise fra Bergen til Haugesund måtte vi ta 2 ferger, en som tok ca. tre kvarter og en som tok ca. ti minutter. Medberegnet ventetid ved fergeleiene og selve overfarten gjorde det turen ekstra lang. Stakkars dem som skulle til Stavanger. De måtte ta enda en ferge. Morfar hadde vært kaptein på store båter, og det var ikke sjelden han var uenig med fergemannskapet om hvordan bilene skulle stues inn på fergen. Mamma og mormor sa forresten at han kjørte båt når han kjørte bil. På den fergen som brukte lengst tid, gikk vi alltid opp i salongen, hvor vi spiste medbrakt niste. Det var bare uøkonomiske folk som handlet i kafeen på fergen. Dem så vi litt ned på. Selv lurte jeg på hvordan fergematen smakte, men min kunnskapstørst ble ikke slukket. Tiden ble fordrevet med å følge med på hva de andre passasjerene foretok seg. Mormor og morfar kaptes i å beskrive for meg hva de gjorde og hvordan de så ut. Det var spesielt tjukke damer som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet.

Mine mange fergeturer til tross, hadde jeg liten forståelse av hva en ferge egentlig var. Det var en farkost som kjørte på sjøen, og som hadde plass til mange biler inni seg. Ja, og så hadde den et hull under dekk, som det for alt i verden gjaldt å unngå, hvis jeg skulle tro min senere reservefar. Dit ble vi av og til kommandert ned. Det var nesten som verdens undergang. Noen ganger fikk jeg gå ut av bilen, og noen gikk sammen med meg om bord i fergen. Likevel var jeg i mange år forskånet for den grufulle sannheten. En dag kom de harde realitetene frem; ferger har ikke hjul, selv om de frakter biler med hjul, og selv om min brors lekeferge hadde hjul, for at han med letthet skulle kunne trekke den etter seg over stuegulvet.

Nå er det helt greit for meg at ferger er uten hjul. Jeg vet faktisk ikke hvilken funksjon de skulle hatt der ute på det våte element.




 
 
 
Nå håper jeg på en fergefri framtid.

mandag 9. september 2013

Å velge


Det er ikke alltid lett å velge. Ofte er det temmelig vrient. Desto flere alternativer det er å velge blant, jo vanskeligere er det.

 

Det hender at to arrangementer er på samme dag og samme tidspunnkt. Da må jeg velge.

 

Noen ganger trenger jeg hjelp til å velge, som for eksempel når jeg skal handle klær. Når valget er tatt, gjerne etter litt rådslagning, blir jeg fulgt til kassen. Der er jeg ganske selvhjulpen. Selvsikkert stikker jeg bankkortet mitt inn i betalingsterminalen, tar utgangspunkt i femtalllet på det numeriske tastaturet og taster i vei.

 
 
Andre ganger der imot, tar jeg et selvstendig valg, men det er slett ikke en selvfølge at jeg skal klare å utføre det på egen hånd. Nå er det tid for å velge hvem som skal bestemme i landet vårt i de neste fire årene. Jeg har tatt et valg. Sist mandag utførte jeg min borgerplikt, og avga min forhåndsstemme på biblioteket. Jeg ble henvist til det ene avlukket i lokalet hvor det var tilrettelagt for synshemmede. I min valgkrets er vi nemlig så heldige at vi er mange blinde og svaksynte. Lenge leve både grønn og grå stær, Retinitis Pigmentosa og hva det nå heter alt sammen. I den valgkretsen jeg tilhørte før, var det ikke slik tilrettelegging, men det kan hende at det er påbudt i alle valglokaler nå, uten at jeg vet det sikkert. Etter at damen hadde forsikret seg om at jeg klarte meg selv og avgitt sitt løfte om taushet, var jeg overlatt til meg selv bak et forheng. Jeg følte meg fram blant bunker med brettede, blanke ark. Bak hver bunke fant jeg et skilleark med et partinavn som var trykket i punktskrift. Etter litt fomling fant jeg det riktige skillearket med det partiet jeg på forhånd hadde bestemt meg for. Jeg trakk ut en av de blanke lappene, for så å brette den motsatt vei, sånn at den siden som før vendte ut, nå vendte inn. Det var for at ingen skulle se hva jeg hadde stemt. Dette var en helt meningsløs handling, spør du meg. Begge sidene var jo like glatte. Jeg fant ikke et eneste punkt å sette fingeren min på. Den kvinnelige valgfunksjonæren fulgte meg bort til en urne. Der stakk jeg papiret mitt inn gjennom en sprekk. Her slutter historien.

 
 
Godt valg!