mandag 31. desember 2012

Årsslutt og manglende årskavalkade

Det var på denne siste dagen av året 2012, at jeg burde laget en skikkelig oppsummering, eller årskavalkade, som det så fint heter. Alle medier og bloggere med respekt for seg selv har årskavalkader. Unntaket er meg. Jeg synes at årskavalkader er kjedelige. Derfor blir det ikke noen årskavalkade her. I 2012 publiserte jeg 68 innlegg, og de er alle tilgjengelige i mitt bloggarkiv. Når jeg har trykket på Publiser-knappen, blir dette det 69. innlegget. Til dere som måtte savne en gjennomgang av året vi snart har lagt bak oss: Gå inn og les selv!


Takk for et fint bloggeår! Jeg håper alle får en så fin nyttårsfeiring som mulig. Riktig godt nytt år!

torsdag 27. desember 2012

Gledelig jul! Og brutte tradisjoner

De siste dagene har for en stor del bestått av spising, eller eting, som mange velger å si i landsdelen jeg bor i. Det er dyrene, altså de firbeinte som eter, mens vi mennesker, altså oss tobeinte som spiser. Nå skal jeg ikke komme med mer flisespikkeri i dette innlegget, men gå over til det jeg har tenkt å fortelle om. Julehelgen har gått med til å fortære risgrøt, pinnekjøtt, mandelkjernepudding med jordbærsaus, ripsiskake, fisk, kaker, frukt og mye kaffe.  Forbrenningen av kalorier har absolutt ikke stått i forhold til inntaket av næring. De siste dagers største fysiske utskeielse, var da jeg for 2 dager siden jobbet iherdig med å grave ut innholdet fra X antall pakker. En myggjager er nok litt utenfor sesong nå. Den kan jeg vel kanskje ta frem om et halvt års tid. I mellomtiden kan jeg koke opp grøt i en ny gryte. Når jeg er mett, kan jeg rulle meg i nytt sengetøy og spise konfekt, mens jeg for eksempel hører en lydbok. Det siste fikk jeg ikke, men jeg har kjøpt 2 i julepresang til meg selv. Den ene av dem ble sprettet lenge før jul, men den andre har jeg klart å spare. En familietradisjon (mange vil nok si den er litt sær), ble brutt i år. Til min store skuffelse var det bare gaver innpakket i glatt papir med bånd rundt. Det ble ingen gratis gamle eller nye nyheter å få med på kjøpet i år. Ingen ting av det jeg fikk, var innpakket i avispapir. Jeg har i løpet av de siste julaftnene, blitt vant med alltid å få en ekstra julegave med på kjøpet, i form av en gratis avis. Har dere klart å holde på familietradisjonene i julen?


FORTSATT GOD JUL!

mandag 24. desember 2012

Absolutt julaften

Julaften er å våkne til julemorgensendingen på radio. Julaften er å spise en god frokost med godt julepålegg i følge med 2 glass lettmelk og 1 krus med julete. Julaften er å smake på julebakst som jeg har fått av gode venner, og å høre lyden av kakesmuler som knaser under inneskosålene. Julaften er å få vite at Prinsesse Ingrid Alexandra liker tomatsuppe akkurat som jeg gjør, og at hun også synes at det er kjedelig å bli tatt bilder av. Julaften er å gå i butikken og kjøpe noen flere klementiner, og å slå av en prat med gode naboer. Julaften er å taste av gårde en kjapp tekstmelding til familie og bekjente, med ønske om en riktig god jul. Julaften er å helle litt kanel i hånden, og å strø krydderet over en porsjon med risgrøt fra Fjordland. Julaften er å spise risgrøt med passe mengde av kanel og sukker på, men uten mandel i. Julaften er å fortære en marsipangris, selv om jeg ikke fant en mandel i julegrøten. Julaften er å ha julegaver klare til dem jeg skal være sammen med på julekvelden. Julaften er å huske å ta med meg årets julepost, slik at jeg kan få noen til å lese den høyt for meg. Julaften er å ha tatt frem den svarte kjolen og svart strømpebukse, og å håpe at de svarte finskoene er der jeg tror at de skal være. Julaften er å kjenne på forventninger og spenningen som stiger i takt med at tidspunktet for utdelingen av julepakker nærmer seg. Julaften er for meg, å glede meg til god julemiddag etterfulgt av en vellaget og velsmakende juledessert. Julaften er å spise så mye at jeg nesten sprekker. Julaften er å skrive årets julaftenblogginnlegg mens snøen laver ned i Bergen.


GOD JUL!

lørdag 22. desember 2012

Filosofiske gullkorn fra barnemunner

I går var jeg på en hyggelig førjulsvisitt, og jeg fikk som alltid når jeg er gjest hos dem, utsøkt bevertning. Ved middagsbordet utspant det seg en spennende diskusjon mellom de yngste medlemmene av familien og meg.
Stian 5 år: ”Cecilie, da du lå inne i magen til mammaen din, tenkte du at du skulle bli blind, da?”
Jeg: ”Jeg kan ikke huske så langt tilbake. Jeg tror ikke det er noen som kan huske noe fra da de lå inne i magen til mammaen sin.”
Espen 7 år: ”Når man ligger inne i magen til mammaen sin, vet man ikke hva det vil si å tenke.”


Ha en tankefull kveld med eller uten undring!

fredag 21. desember 2012

Irritasjonsmoment i førjulstiden

Det er mye man kan irritere seg over her i livet. I hvert fall hvis man går inn for det, og det gjør jeg til gangs. Noen mener nok at jeg har for lite å engasjere meg i, og for lite å ta meg til. Kanskje de har rett i det, men jeg irriterer meg uansett like heftig før jul hvert eneste år. Det er verken stygg julemusikk eller dårlig julemat som er kilden til min irritasjon og frustrasjon. Jeg lar meg heller ikke affisere av trengsel, lange køer overalt, og at mennesker handler som gale i butikkene, som om de tror at akkurat denne julehøytiden skal bli deres siste. Jeg har en liten familie å kjøpe julegaver til, så den juleforberedelsen er raskt unnagjort. Jeg er heller ikke plaget av stygg eller mangelfull julepynting. Den slags overlater jeg til andre med høyere kompetanse på området, og med bedre forutsetning enn meg. Det som går så sterkt inn på meg i julemåneden, er av verbal karakter. For mange er det for en bagatell å regne. Mange vil nok også være uenige med meg. For meg er det ekstremt viktig og snakke og å skrive korrekt til en hver tid. På dette området er jeg nesten pedant, selv om jeg skal medgi at jeg også gjør noen digre tabber en gang i blant. Når jeg blir oppmerksom på dem, går det lenge før jeg får dem ut av tankene mine, og jeg går og lurer på hvor mange som kan ha fått det med seg. I desember måned står ørene mine på stilker og hjernen min jobber på høygir, for å få registrert alle som ut fra mitt synspunkt uttrykker seg galt. Det er følgende gjentakende frase som er årsak til min irritasjon og frustrasjon, og som er opphav til dette innlegget: ”God jul og godt nytt år!” Etter min oppfatning bør vi ønske hverandre en god jul før jul. Nyttårsønskninger bør vi vente med til det nye året starter. Dem i min familie og omgangskrets som jeg regner som intelligente og oppegående individer, holder seg til sistnevnte. Når noen ønsker meg god jul og godt nytt år før julen ringes inn, får jeg lyst til å svare dem: ”God jul og god pinse!” Det kan hende jeg gjør det en dag. Jeg er spent på reaksjonen til vedkommende jeg sier det til. Det er synd at jeg ikke får se ansiktsuttrykket til han eller henne.


Ha en fin siste adventshelg i 2012 alle sammen!

onsdag 19. desember 2012

Ønskeinnlegg


 
Julen 2012 nærmer seg med stormskritt. Mange skriver milelange ønskelister over myke og harde ting som de håper skal ligge under juletreet på julaften. Jeg vil nå oppfordre deg som leser, enten du har blogg selv, eller du er en av dem som bare titter innom av og til, om å komme med din ønskeliste. Materielle ønsker som IPad og merkeklær, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, men hvis du har ideer eller forslag til temaer jeg kan skrive om her på bloggen, er du velkommen til å skrive  noen ord om det i kommentarfeltet. Det kan være saker som har med synshemning/funksjonshemning å gjøre, eller for så vidt hva som helst annet. Jeg er åpen for innspill. Jeg har selv en ide til et frustrasjonsinnlegg vedrørende før nevnte høytid som vi står foran nå. Det kommer antakelig en av dagene før julaften. Nei, det skal ikke dreie seg om mennesker som må feire jul alene, at noen av oss ikke har råd til å kjøpe julegaver til sine barn, at vi handler som gale i butikkene, eller stygg julepynt.


Ha en fin førjulsonsdag!

fredag 14. desember 2012

Morgenkry ved morgengry

I dag er jeg verken kry eller morgenkry, men jeg liker å stå tidlig opp om morgenen. For det første føler jeg at jeg får mer ut av dagen da, enn om jeg hadde stått opp på et senere tidspunkt. For det andre vil jeg distansere meg fra det bildet folk har av en som er avhengig av trygdeytelser, nemlig at vedkommende ligger og drar seg til langt ut på dagen. Selvsagt er det mange som gjør det, men det gjelder langt fra alle. Jeg tilhører i hvert fall ikke denne kategorien av navere. Jeg er ikke sikker på når morgengry egentlig er, men på hverdager har jeg alarmen på mobiltelefonen stilt til klokken 06:00. Jeg er ikke så morgenkry at jeg spretter opp av sengen og til dusjen for å ta en kald avrivning med det samme jeg har trykket på mobiltelefonens stoppknapp. Nei, jeg blir tvert imot liggende i sengen og hører radio i noen timer. Når jeg føler meg passe oppdatert på det som skjer i verden, og hva som rører seg i kulturlivet, er jeg klar for å møte dagen med et stort, eller kanskje litt mindre smil, alt ut fra  hva som står på agendaen. Denne morgenen var nok munnen min som en rett strek. Dersom jeg hadde kunnet se meg selv i speilet, hadde jeg antakelig fått se et litt slitent ansikt. I går kveld hadde jeg et hyggelig førjulsselskap, men klokken hadde passert langt over midnatt før jeg fikk lagt meg til lading. Batteriet mitt var helt flatt. Jeg er en elendig blogger som aldri tar bilde av det jeg spiser til frokost, men denne morgenens frokost var så pass presentabel at jeg tør  å nevne den her, dog uten at den er blitt foreviget, slik at andre bloggere og fjerne slektninger en gang i en fjern fremtid, kan se hva jeg spiste til frokost fredag den 14. desember 2012. Det var selskapssnitter. Rester etter gårsdagens kalas. Denne litt overdådige frokost, ble ikke inntatt med levende lys på bordet, eller i selskap med Trendenser på IPad. Med fare for å sette fyr på både meg selv og alt annet i min nærhet, er det første utelukket. Da jeg ikke er så heldig å være i besittelse av en IPad, faller også det andre bort. På hverdager i timen mellom 09:00 og 10:00 er det Radio Z (Norges Blindeforbunds nettradio) som gjelder. Der etter setter jeg over til reprisen av God Morgen Norge, på TV 2. Plutselig er klokken 12:00, og morgenen har på forklarlig eller på uforklarlig vis, gått over til å bli formiddag.

tirsdag 11. desember 2012

Livet og verden består av hull

Det er ikke ofte jeg gjør det, jeg tror faktisk ikke at det har hendt, men i dag vil jeg komme med et julegavetips til barn. Øyvind Torseter har laget en helt unik billedbok, kalt "Hullet". Den handler om en mann som flytter inn i en ny leilighet, men i leiligheten er det et hull. Hullet går tvers gjennom hele leiligheten. Mannen ramler ned i hullet. Nede fra hullet ringer han og forteller at det er et hull i leiligheten. Han fanger hullet med en pappeske. Den tar han med til et laboratorium, hvor det blir tatt prøver av hullet. Historien fortelles med tegninger, og med noen få snakkebobler. Det aller mest fascinerende er at det er et fysisk hull tvers gjennom hele boken. Boken er utgitt på Cappelen Damm.

Her ser dere bokens forside.


Mitt eget forhold til hull er mangesidig og har til tider vært problematisk. På den ene siden er jeg avhengi av dem, men på den andre siden har hullene også gitt meg mye hodebry. Kroppen min har flere hull. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde jeg verken  kunnet ta til meg føde eller kvitte meg med den igjen. Mange mennesker har hull i ørene og doller seg med ørepynt av ymse kvalitet. Jeg har også hatt hull i ørene, men de er for lengst grodd igjen.


Jeg husker ikke når jeg hadde mitt første møte med et hull. Her har jeg et stort hull i hukommelsen. En tidlig morgen fant jeg en sil som jeg ville leke med. Den fylte jeg med vann og tok den med inn på rommet mitt. Dette gjentok jeg flere ganger, men hver gang var silen like tom. Jeg ble mer og mer frustrert. Hva i all verden var det som skjedde, eller som jeg gjorde galt? Jeg oppfattet ikke de små hullene som vannet rant like fort ut igjen fra silen som det var kommet inn gjennom.


Senere, etter at jeg var flyttet hjemmefra, skulle jeg få stifte bekjentskap med et mye større og langt mindre uskyldig hull enn de små hullene på silen. Jeg hadde besluttet å legge søndagsturen hjem til min mor og min reservefar. Det var en strekning på litt i underkant av en mil. Det fatale hendte da jeg var på den siste etappen, som var en gang og sykkelsti. Det foregikk veiarbeid. Et stort hull i veien var åpent og uten sikring. Det gikk selvfølgelig akkurat med meg som med mannen i den tidligere nevnte boken. Jeg datt ned i hullet. Bort sett fra at jeg fikk noen skrubbsår, pådro jeg meg ingen skader. Jeg vet ikke hvor stort hullet var, men det var i hvert fall så dypt at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen på egen hånd. Heldigvis kom det en mann forbi som hjalp meg opp igjen. Jeg kom endelig langt om lenge frem til mitt bestemmelsessted, om enn litt skjelven.


For noen år siden skulle vi gå over fra den gamle myntserien og til den vi har nå. For at vi blinde ikke skulle gå helt surr i gammel og ny mynt, var det noen som kom på en genial ide. 1-kronen og 5-kronen fikk hull gjennom seg. I forkant gikk diskusjonene høyt. Kunstnerne som skulle lage utsmykninger på myntene var misfornøyde, fordi de fikk mindre plass å boltre seg på. De tapte kampen til slutt, og vi fikk de etterlengtede hullene våre.


PS. Ikke spis for mye snop. Da kan dere få hull i tennene!