onsdag 28. mars 2012

Å leve med Living

Jeg flyttet hjemme fra i 1994. Altså for nesten 20 år siden. Om 2 år, altså i 2014, hadde jeg sett frem til at de gamle møblene mine skulle få feire 20-årsjubileum samtidig som vi feirer 200-årsjubileum for Norges grunnlov, men den gang ei. Noen ville ha det annerledes, og satte kjepper i hjulene for de store planene mine. Den deilige, myke, røde sofaen var riktignok litt slitt. Det var et digert hull i den, og innmaten tøt ut av den, men jeg sto ut med det. De to kurvstolene var det heller ingenting i veien med. Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal være så fine på det nå til dags. I gamle dager klarte de seg med appelsinkasser. Til slutt orket jeg ikke å stå i mot presset lenger, og lot meg overtale til å gå til anskaffelse av nytt møblement. På Living fant jeg en svart skinnsofa og 2 svarte skinnstoler som passet til sofaen. Møblene måtte bestilles. Vi ga uttrykkelig beskjed om at sofaen måtte leveres på døren, og at de måtte komme helt opp i leiligheten med den. Stolene skulle vi hente selv. Min mor var heldigvis til stede den dagen da sofaen ble levert. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Sofaen ble plassert nede i gangen. Den kunne ikke bæres opp, fordi jeg kun hadde betalt for å få den til døren. Det endte med at min mor måtte kjøre og hente min bror som kom og hjalp henne med å bære den opp til meg. Da jeg var i butikken, var det ingen som fortalte meg at det kostet ekstra å få brakt møblene helt opp. Jeg synes dette var elendig service, og jeg kommer aldri til å handle noe som helst på Living flere ganger. Det er synd, for de har mye bra, men det hjelper jo fint lite når kundebehandlingen deres står til stryk.

lørdag 24. mars 2012

Ikke legg dere inn på hotell i dag!

Jeg har mange sparetips. Altfor mange vil noen hevde, men jeg er stadig på jakt etter flere. Tilbudsavisene blir grundig lest. Dagligvarer jeg bruker regelmessig og som det går mye av i min lille husholdning, hamstrer jeg, slik at jeg ofte har fra tilbud til tilbud. Jeg kjøper det rimeligste brødet, får hjelp til å skjære det opp i butikken, og jeg fordeler det i brødposer som jeg legger i fryseboksen når jeg kommer hjem. Da tar jeg ut noen brødskiver om gangen, slik at ikke noe brød går til spille. Brukte fruktposer kan også brukes som brødposer. Brødposene kan ristes og brukes om igjen. Når jeg handler har jeg som oftest med meg bæreposer. Det er jo altfor dyrt å kjøpe poser hver gang man handler. Når jeg har glemt å ta med poser hjemmefra, eller har hamstret for mange tilbudsvarer, slik at jeg må kjøpe de svindyre posene, kan jeg høre hvordan pengene renner ut av lommeboken. Man trenger ikke å bruke store badehåndklær hver gang man dusjer. Ved å bruke mindre håndklær, og mindre plagg for øvrig, kan man utnytte vaskemaskinens kapasitet bedre. Et av mine yndlingsprogram på TV er Luksusfellen på TV 3, men det er et sparetips som jeg har savnet og som aldri blir nevnt. Ved å la være å ha TV kan man spare mange tusen kroner i året. Det er helt utelukket og motstridende for meg å betale for å se et program om hvordan jeg kan spare. Jeg ser det jo gratis på Internett.


Etter manges mening ser jeg ting litt for mye i et økonomisk perspektiv. Det gjelder også dagen i dag. Nå er det tid for å stille klokken igjen. Ved inngangen til sommertid skal klokken stilles 1 time frem. Vi stiller alltid klokken mot sommeren. Har noen av dere planlagt å nyte et hotellopphold fra i dag til i morgen med spa og god mat? I så fall mister dere 1 time av døgnprisen. Jeg har selv vært så uheldig at jeg har måttet betale for noen hotelldøgn med 1 time mindre. Det føltes ikke bra.


Ha en fin lørdag alle sammen!

fredag 23. mars 2012

Avsløring. Og nytt bloggutseende

Nå er endelig avsløringens time og dag for mitt hemmelighetskremmeri kommet. For dere som trodde at jeg skulle komme på Skavlan eller i Se og Hør, må jeg dessverre skuffe dere. Da jeg startet opp denne bloggen, ville jeg ikke ha bilder av meg selv. Jeg syntes det var skummelt. Nå har jeg sikkert, etter manges mening, kommet på bedre tanker. Selv om min intensjon ikke er å bli hverken rik eller berømt, er bloggen jo en slags merkevare.
Når jeg først skal gjøre noe, skal det være ordentlig. Derfor bestilte jeg time hos fotograf. Her er resultatet. Profilbildet viser meg på Bryggen i Bergen.

Jeg har en CD med 30 bilder. I dette innlegget viser jeg noen av de andre bildene.


Her er jeg med Statsraad Lemkuhl i bakgrunnen.




Her er jeg i nærheten av Rosenkrantztårnet.
Dette bildet ble jeg inspirert til å ta med tanke på bloggtittelen.
















Noen av dere lurer kanskje på hva jeg gjorde på biblioteket. Jeg har planer om å starte en bokblogg. På biblioteket ble jeg avbildet mens jeg leste i en punktbok. Bloggen har endret litt på utseendet ellers, men det merker jeg ikke stort til. Fortell gjerne hva dere synes både om bilder og om nytt bloggutseende.


Vi blogges!

onsdag 21. mars 2012

Det ultimate blogginnlegget for meg

Siden jeg oppdaget Blogglandias vidunderlige, morsomme og opplysende  verden, har jeg vært innom mange ulike blogger. Mange av dem er jeg blitt en fast følger og leser av. Ved hjelp av den syntetiske talen på PC-en og punktskriften som kommer opp på leselisten får jeg lest teksten. Bilder får jeg ikke med meg, så jeg tolker kun innlegget ut fra det jeg leser. Dersom bloggforfatteren skryter i et ferieinnlegg om sin fantastiske jordomseiling, men legger ved bilder som tydelig taler for at vedkommende har tilbrakt ferien hjeme i sengen, blir jeg forledet til å tro på jordomseilingshistorien. Når jeg leser kommentarene i kommentarfeltet, blir forvirringen enten total, eller så blir jeg forhåpentligvis ledet på rett spor. Ved å lese et godt skrevet blogginnlegg kan det gjøre en ellers fullkommen dag enda mer fullkommen. Dersom jeg en dag føler meg nedstemt, kan et blogginnlegg gi meg den mentale vitamininsprøytningen jeg trenger og gjøre meg i bedre humør. Jeg har noen rettesnorer for hvordan det ultimate blogginnlegget bør være. Et blogginnlegg kan gjerne ha et alvorlig tema eller undertone, men ved å bruke humor,gjør det at teksten blir lettere å lese. Ved å bruke konkrete eksempler, og eller egne historier, kan det gjøre innlegget mer levende, og lettere for utenforstående å sette seg inn i. Selv bruker jeg humor og historier fra mitt eget liv som virkemidler når jeg skriver. Bloggskriveren bør ha noen lunde kontroll på egen rettskrivning, tegnsetting og grammatikk. En god setningsoppbygning med passe lange setninger, uten for mange innskudd, er også en faktor som kan gjøre det perfekte blogginnlegget enda mer perfekt. I motsatt fall bidrar det til å trekke det ned. Jeg prøver så godt jeg kan for å tilfredsstille disse kriteriene, men jeg må nok tilstå at jeg fortsatt har et ganske stort forbedringspotensial. Min bruk av komma er et kapittel for seg. Det er enten flo eller fjære. Jeg strør dem litt rundt omkring der jeg synes det passer. Til alle lærere som leser dette: La dere gjerne inspirere til å skrive noen innlegg om kommaregler og tegnsetting for øvrig. Bruk av emotikons, populært kalt smilefjes, er et tema som fortjener et eget innlegg. Jeg synes ikke det passer å bruke emotikons i et blogginnlegg. I kommentarfeltet der i mot, hvor formen er mer muntlig, kan det være tillatt.


Hilsen en bloggforfatter som ennå ikke har skrevet det ultimate blogginnlegget.

mandag 19. mars 2012

De treige kommunearbeiderne

En tidlig morgen da jeg var på vei til skolen, gikk jeg som vanlig nedover den kjente bakken vår. Jeg visste at det pågikk noe grøftearbeid, men veien ellers var som den pleide å være, så jeg gikk trøstig i vei. Da fanget det venstre øyet mitt opp noen oransje klatter i veikanten. Jeg tok det for gitt at det jeg så var kjeledressene til veiarbeiderne. Da jeg ut på ettermiddagen kom hjem fra skolen, var det ingen forandring. Kommunens menn sto akkurat på samme sted som jeg hadde sett dem sist. De hadde ikke beveget seg så mye som en centimeter. Jeg ble litt opprørt, og tenkte at nå måtte de sannelig se å skjerpe seg og få opp farten. Hjemme ga jeg tydelig uttrykk for min frustrasjon. Da fikk min reservefar seg en god latter. Det jeg hadde sett var oransje kjegler som var satt opp langs grøftekanten, og ikke kjeledressene til noen av kommunens menn, slik jeg hadde tolket det.


Mange sterkt svaksynte, og blinde med en liten synsrest slik som jeg hadde, oppfatter farger, skygger og ser hvor høyt et objekt ruver i landskapet. Ut fra dette gjør de seg noen tolkninger som ofte er til stor hjelp, men som noen ganger kan føre helt galt av sted. Det kan bli litt pinlig når man går forbi det man tror er en utstillingsdukke, men som viser seg å være en høyst levende person, og kommenterer hvor stygge klær man synes at vedkommende har på seg. Nesten like pinlig må det være å gå inn i en klesbutikk og be om hjelp, for etter en lang stunds enetale å oppdage at man har snakket med en utstillingsdukke. Heldigvis får jeg vel nesten si, har jeg hatt for dårlig syn til at jeg har fått oppleve disse to eksemplene jeg har nevnt her.


Selv om jeg er definert som blind har jeg vært så heldig å ha en liten synsrest hvis jeg kan kalle det det. I tillegg til å se forskjell mellom lys og mørke har jeg kunnet skimte sterke farger. Ved å studere fargesammensetningene på omslagene på CD-ene i musikksamlingen min, har jeg klart å tolke hvilken CD jeg har stått med i hånden.


Jeg håper dere også har hatt en fin ukestart uten for mange feiltolkninger!

lørdag 17. mars 2012

Mat må man ha

Man trenger ikke å sitte og sulte foran et tomt kjøleskap hvis man bor i mitt nærområde. Innenfor en radius av noen hundre meter har vi minst tre matbutikker. Jeg er faktisk også så heldig at jeg har butikk i samme hus som jeg bor. Hvorfor skal jeg gidde å krysse gaten når jeg bare trenger å gå rundt hushjørnet? Jeg handler flere ganger i uken. Da tar jeg alltid med meg den hvite stokken, eller kjeppen, eller samboeren som noen kaller den. Kjært barn har som sagt mange navn. Med det samme jeg har kommet innenfor butikkdøren, kolliderer jeg alltidd med de halvvisne blomstene som står ved den første kassen. I og med at jeg har vært en fast og trofast kunde i denne butikken siden jeg flyttet hit, vet jeg sånn omtrent hvor alle de faste varene jeg pleier å kjøpe står, men som jeg har skrevet om tidligere, er de fleste produkter ikke merket hverken taktilt eller med punktskrift. Jeg blir derfor stående og snuse inn duften fra de halvvisne blomstene mens jeg venter på at noen fra betjeningen skal komme og hjelpe meg. Handlerunden er som oftest raskt unnagjort. På forhånd har jeg tenkt ut hva jeg skal kjøpe. Med mindre jeg kjenner duften fra nysteikte boller, eller søte, norske jordbær om sommeren, kommer jeg ikke hjem med mer i handleposen enn det jeg har planlagt. Det er både positivt og negativt. Det positive er at jeg sikkert har spart mye penger på det opp gjennom årene. Når jeg ikke ser alle de fristende varene som butikken lokker oss kunder til å kjøpe, blir det til at jeg velger de samme produktene hver gang jeg gjør innkjøp. Det negative er at jeg får få impulser. Det blir liten variasjon både i matveien og på andre områder. Nye produkter som kommer på markedet går meg hus forbi. Det kan for eksempel være nyttig å vite at det finnes noe som heter bananetui, for det kan kanskje være skadelig å spise skvist banan? Noen ganger hender det likevel at jeg finner en overraskelse i handleposen når jeg er kommet hjem. Det er ikke like fristende med hermetiske cherrytomater til fiskekakene, eller til brødskivene som friske, så derfor tok jeg med meg både kvittering og hermetikkboks og gikk ned i butikken og byttet varen.


Jeg håper dere alle har hatt en vellykket lørdagshandel med velfylte handleposer, og med eller uten overraskelser!

torsdag 15. mars 2012

Blind arbeidskraft

Jeg er en ganske lav jente, eller kvinne, alt etter som man ser det. Min høyde tror jeg er omtrent den samme som Edvard Griegs. Jeg mener å ha hørt at han var bare 1,53 cm høy, akkurat som meg. Jeg har etter hva mange mener et ungt utseende. Det har muligens sammenheng med at jeg er glad i melk, eller kalvedrikk som noen velger å kalle det. Riktignok er det sjelden jeg drikker den ambefalte kvoten på tre glass melk per dag, men hyppige inntak av andre meieriprodukter og kakao, gjør at jeg langt på vei får overskredet kroppens daglige behov for kalsium. Noen lever i den villlfarelsen om at melk er farlig. De henviser til at i mange land drikker den voksne befolkningen svært lite melk, men likevel holder de seg sunne og friske. Til dette sier jeg at i sydlige land har de et annet kosthold enn vårt. Mange som imigrerer til Norge fra andre deler av verden pådrar seg dessuten mangelsykdommer etter at de har bodd her noen år. Jeg er klar over, og har forståelse for at det er noen som ikke tåler melk, men alle andre bør drikke mye melk. Å drikke melk er blant annet bra mot beinskjørhet. Det er ettter min mening et tullete, nymotens påfunn at man skal holde seg unna melk.


Det arbeides for å få flere blinde ut i arbeidslivet. Derfor synes jeg det er morsomt at det er en bedrift som heter Den blinde Ku. Jeg er usikker på hvordan man definerer begrepet arbeid. Det at kyr produserer melk, vet jeg ikke om kan kalles arbeid, men vi lar det passere. Da Inger Rosenfeld fikk en halvblind ku i 50-årsgave lærte hun seg å yste og bygde meieri. Jeg lurer på om man kan smake forskjell på melk som kommer fra seende og blinde kyr. Hva tror dere?


http://uter.idium.no/siss4135.tmp/d4WCSxlnW5H.7.idium


Drikker dere melk?

lørdag 10. mars 2012

Hemmelighetskremmeri

I går var endelig dagen der som jeg hadde gledet meg til og forberedt i flere uker. Jeg tenkte at det ville være lurt å ha på meg noe fargerikt, og valget sto mellom en lilla genser og en olivengrønn ulljakke. Første stopp gikk til Bergen Offentlige Bibliotek. Jeg hadde ikke til hensikt å låne verken bøker eller annet materiale. Det var heller ingen spennende forfattertreff som hadde lokket meg til den gamle, erverdige bygningen. Jeg hadde tatt med egen lektyre. For sikkerhets skyld hadde jeg med meg den samme boken i både punktskrift og i vanlig trykk. Jeg minnet meg selv om å rette meg opp i ryggen, og jeg ble også minnet om det av dem jeg hadde med meg. Etter å få utført det jeg skulle på biblioteket, var det tid for å bevege seg rundt i de bergenske gater. Regnet hadde opphørt. Jeg gikk litt alene med stokken, men jeg kunne ikke bare rase av gårde slik jeg har for vane, og det var uvant. Etter ambefaling gikk jeg blant annet ut til Rosenkrantztårnet, fordi der skulle det etter sigende være sånn fin tåke. Jeg tror jeg var heldig med været. Det hadde i hvert fall blitt litt feil med en strålende sol fra en skyfri himmel. Da jeg etter noen timer var hjemme igjen, var jeg så trøtt at jeg lot det bero til i dag med å skrive dette tåkete og hemmelighetsfulle innlegget.


Om noen uker blir det etter planen mulig for andre å ta del i det jeg hadde på gårsdagens agenda. I mellomtiden kan dere jo kose dere med kakao/kaffe/te/Pepsi Max og venteboller!

torsdag 8. mars 2012

Den vanskelige humoren

Min mor har alltid vært en stor tilhenger av vintersport. I vår barndom ville hun videreformidle skisportens gleder til sitt avkom. Min bror og jeg ble dratt med på fjellet så snart vi kunne gå. Så lenge jeg fikk gå i maskinpreparerte løyper gikk det sånn noen lunde greit. En vinterdag vi var ute og gikk på ski satt det to familier i skråningen like overfor skisporet. Rett ved siden av løypen hadde barna deres gravd et ganske stort hull i snøen. Før min mor rakk å stanse meg, satt jeg nede i hullet. Jeg hylte av forskrekkelse. Min mor brøt spontant ut i latter. Jeg satt så fint der nede i hullet mitt. De to fedrene som hadde bivånet det hele sendte henne noen skarpe blikk. Hvordan kunne hun bare stå der og le av sitt stakkars, blinde barn som hadde vært så uheldig. De fikk hjulpet meg opp fra hullet.


Humor kan være vanskelig. En hendelse som en person synes er ustyrtelig morsom blir oppfattet som helt tragisk av andre. Jeg mener også at jeg har hørt en komiker uttale seg om emnet. Vedkommende påsto at det er mye vanskeligere å få mennesker til å le enn å få dem til å gråte. Humor kan også benyttes i opplysningsøyemed for å myke opp et alvorlig tema. Da jeg skulle finne en passende tittel til denne bloggen, falt valget på ”Min tåkelagte verden”, fordi jeg tror den er beskrivende for slik jeg ser verden rundt meg samtidig som jeg synes den er morsom. Det er ikke alle som tolker den på samme måte som meg. Noen synes den er litt sårende.


Blant oss blindinger verserer det mange blindevitser. Mange av dem har dessverre et snev av sannhet i seg.


En mann gikk inn i en klesbutikk og ba om å få jobb.
Sjefen svarte ham følgende: Jeg må ut et ærend og blir borte en halvtimes tid. Hvis du klarer å få solgt den stygge, gule dressen i mellomtiden skal jeg ansette deg.
Da sjefen kom tilbake var han spent på om dressen var blitt solgt. Jobbsøkeren svarte at jo, han hadde solgt den til en mann.
Sjefen spurte spent: Hva sa han da?
Jobbsøkeren: Mannen sa ingenting, men førerhunden knurret.


Det er mange synshemmede som blir forledet til å kjøpe varer som er vanskelig å få solgt, og som butikkeieren gjerne ser sitt snitt til å bli kvitt på en enkel måte.


Tre blinde menn var ute på reise sammen. De hadde lite penger, men da kvelden falt på tenkte de at det hadde vært deilig med et hotellrom. En av dem leide rommet mens de to andre snek seg etter. Neste morgen ville de ha frokost. Han som leide rommet bestilte mat opp på rommet. De to andre gjemte seg i et skap.
Da stuepiken kom opp med brettet spurte hun: De to i glasskapet, skal ikke de også ha mat?


Man skal nok ikke se bort fra at det har forekommet at noen av oss blinde for eksempel har stått og lyttet til en samtale uten å vite at de har stått ved en glassvegg.


Jeg håper i det minste at noen av dere fikk dere en god latter ved å lese noe av dette.

mandag 5. mars 2012

Mandolinspill og fin mandagsmiddag

Alle blinde er jo så veldig musikalske, så da jeg var barn ble jeg sendt av gårde på musikkundervisning for å lære å spille piano. Jeg var visst et unntak, for læringen gikk tregt og motivasjonen sviktet. Musikk kan være tilfredsstillende å høre på en gang i blant, men i det store og hele synes jeg det er forstyrrende. Jeg forstår ikke at folk er villige til å betale haugevis av penger for kanskje å måtte sitte på vonde stoler, kanskje til og med ute i all slags vær for å høre den samme musikken som de kan sitte hjemme i godstolen og lytte til på radio og CD. Noe musikk er likevel verd å høre på. Jeg tror aldri jeg har kjent på en mandolin, men jeg liker klangen av den.



Ettersom jeg er en større matelsker enn musikkelsker er nok skjæreredskapet mandolin en nyttigere ting for meg å ha i leiligheten enn musikkinstrumentet. Jeg må nok tilstå at jeg er bedre på å spise mat enn jeg er på å tilberede den, så det er nok andre som trakterer mandolinen på mitt kjøkken. Er du så heldig at du har en mandolin i ditt eie, kan den være nyttig hvis du vil prøve deg på oppskriften under. Dersom du er av den sorten mennesker som liker musikk til arbeidet, kan du lytte til litt behagelig mandolinmusikk.

Dette er skjæreredskapet mandolin. (Bildet er lånt fra http://www.aisledash.com/2010/07/21/10-kitchen-gadgets-to-add-to-your-registry/ )


Eksotisk thai laks

Til 4 personer:

Ingredienser
600 g laks
1 liten squash
Ca. 10 cherry tomater
1 paprika
3 passe store sopp
1 sp finhakket ingefær (bruk gjerne mandolin)
1 halv lime
1 boks kokosmelk (400 ml)
Tilsett salt og paprikapulver etter smak

Tilberedning

Skjær laksen i 4 like store deler og legg dem i en ildfast form. Strø salt på, finhakket ingefær. Skjær opp grønnsakene og soppen. Dekk laksen med grønnsakene og soppen. Hell over kokosmelken, limesaft fra en halv lime og tilsett paprikapulver etter smak. Stek i 30 minutter på 200 grader. Serveres med ris eller couscous.
Tips: Hell væsken fra retten over på risen eller couscousen.


Fortsatt fin mandag til dere alle!

fredag 2. mars 2012

Smaken av rødt

For de fleste mennesker er den totale opplevelsen av et måltid satt sammen av både smaksinntrykk og synsinntrykk. Dersom en rett ser fargerik og innbydende ut, frister det mer enn hvis den er grå og kjedelig. For meg er det kun smaksopplevelsen som teller. Mange synes det er leskende med en frisk vannmelon om sommeren. Det synes ikke jeg. Jeg synes bare det smaker vann. Jeg kan like gjerne spise agurk. Det er nok like mye det røde fruktkjøttet som lokker mennesker til å spise denne frukten som smaken, tror jeg. Når jeg tenker meg om, er det mange røde ting jeg setter pris på, som for eksempel bringebær, jordbær, røde tomater og rød paprika. Jeg foretrekker rød paprika fremfor gul. Når jeg skal mikse en salat, velger jeg røde tomater og rød paprika. Hvis jeg skal gå over til å snakke om den mer usunne maten, kan jeg nevne at jeg liker røde seigmenn bedre enn de andre fargene. Jeg har en teori om at fargene inneholder forskjellige stoffer. Hele livet har jeg likt havregrøt, en rett som mange har et nedlatende forhold til. Jeg tror det er like mye dens grå utseende som det at den er billig å lage. Da jeg gikk på ungdomsskolen, lot jeg meg overtale til å være med på leirskole, noe jeg i utgangspunktet egentlig ikke hadde lyst til. Etter endt opphold spurte læreren min meg om hva jeg syntes. Jeg svarte at det hadde vært alle tiders, for jeg hadde jo fått havregrøt til frokost hver morgen. Jeg tror ikke det var det svaret hun hadde ventet seg, så hun ble nok litt skuffet. Da jeg for tre dager siden feiret min 40-årsdag hjemme hos min mor, hadde jeg bestilt min yndlingsdessert som er sjokoladepudding med vaniljesaus. Da min reservefar levde, var det sjelden jeg fikk dette. Da vanket det som regel dessert med lysere farge til festlige anledninger. Han påsto nemlig at sjokoladepudding så ut som avføring. Noe jeg ikke forstår, er at den samme mannen var en sjokoladeelsker, for sjokolade og sjokoladepudding har vel samme farge?


Jeg håper dere alle får anledning til å spise mat dere liker, enten den er fargerik, eller grå og ensfarget!