tirsdag 23. juli 2013

Hunder og galskap

Jeg blir ofte spurt om jeg har hund. Det har jeg ikke, og ikke har jeg til hensikt å skaffe meg det heller. Forhåpentligvis er jeg ikke gal, men det er muligens en viss fare for at jeg blir rammet av solstikk etter at dette innlegget er publisert. Så snart den gloheite kulen viser seg på himmelen, vil jeg helst tilbringe all min tid under dens stråler. Da sitter jeg og slumrer i solsteiken på benken i hagen i mange timer. Når solen vel og vakkert har vandret rundt huset, går jeg i ørske opp til altanen min i andre etasje, hvor jeg bader i sol til langt ut på kvelden. Måneden mellom 23. juli og 23. august blir kalt for hundedagene. Ifølge gammel folketro har mat lett for å råtne og hunder kunne bli ville og gale. Det sies at slik som været er ved inngangen til hundedagene vil det også fortsette ut perioden. Jeg husker godt første gang jeg hørte uttrykket hundedagene. Det var på en av mine lange sommerferier hos mormor i Haugesund. En av de glovarme julidagene sa mormor at nå var vi i hundedagene. Jeg kunne ikke forstå hva hundene hadde med de høye temperaturene å gjøre. http://no.wikipedia.org/wiki/Hundedagene Ha en svett dag med mye væskeinntak!

onsdag 17. juli 2013

Å gjøre ingen ting

"Salighet er uvirksomhetens timer, for da arbeider vår sjel." (Egon Friedell 1878-1938) En gang hørte jeg en replikkveksling mellom to venner. - Hva gjør du når du kjeder deg? spurte den ene. - Da går jeg og legger meg, lød svaret. Uttrrykket "å sitte med hendene i fanget" har ikke den samme meningen som før. I hvert fall har det fått en annen betydning. Det er sjelden noen bare sitter der med hendene i fanget nå. I så fall har de en eller annen smartdings i form av et nettbrett eller avansert mobiltelefon som de fikler med. Hva gjorde du i helgen? eller Hva gjorde du i går? er hyppig stilte spørsmål. Like ofte blir svaret: Jeg gjorde ingen ting. Å gjøre ingen ting, er vel også å gjøre noe.

torsdag 4. juli 2013

Jeg valgte meg en scene

Jeg sang før jeg snakket. Der jeg ble kjørt i barnevogn var jeg som en levende spilledåse, ifølge min mor. Jeg lærte meg mange av de kjente barnesangene. Fra mitt tilholdssted i baksetet av en bil, eller fra en disse på lekeplassen, fortrinnsvis av den sorten som var laget av gummidekk, kom den ene sangen etter den andre trillende som perler på en snor ut av munnen min. Jeg satte sammen et fast repertoar. Modellen til Ønskekonserten ble fulgt, og jeg delte sangene mine inn i ulike kategorier. De vertslige barnesangene, som Alle fugler, kom alltid først, etterfulgt av de religiøse, med Min båt er så liten. På slutten av min karriere, ble det hele toppet med et knippe tåredryppende og dramatiske skillingsviser. I en sal på hospitalet, var et uunnværlig innslag i denne bolken. Alle versene skulle synges. Hvis en dikter hadde skrevet ti vers, kunne jeg ikke bare utelate noen av dem. Jeg sammenlignet det med om jeg skulle henge opp et bilde på veggen, hvor en tredjedel av bildet var skåret av det. Mitt største glansnummer hadde jeg da jeg gikk på førskolen. I hvert fall er det dette min mor til stadighet vender tilbake til. På en sommeravslutnig var jeg innhyllet i grønt kreppapir fra topp til tå, mens jeg fremførte det tonesatte diktet Lille persille, av Inger Hagerup. Å synge var min favoritthobby med eller uten publikum. Mens jeg før høstet applaus for sangen, mottar jeg nå ofte rosende omtale for mine skriblerier. Jeg har funnet en ny arena. 1. juli 2011 startet jeg å blogge. På mandag feiret jeg 2–årsjubileum som blogger, men det ble dessverre forbigått i stillhet. Forhåpentligvis blogger jeg også i de neste 2 årene.