Under felles tak

- Ikke så lenge dere bor under mitt tak, protesterte vår mor ofte, når det var noe vi ikke fikk lov til.

Jeg bor ikke under hennes tak lenger, så nå gjør jeg stort sett som jeg vil. Selv om det i år er 20 år siden jeg flyttet fra min familie, deler jeg nå tak med en haug med andre individer, som jeg ikke er i biologisk slekt med. Vi er i en symbiose. Når noen forlater oss, enten på grunn av død, eller at de finner et annet sted å leve sitt liv, kommer det andre som overtar deres plass. Vi er i et fellesskap og må ta hensyn til hverandre. Det er nødt til å være retningslinjer for hvordan vaskeriet skal brukes, og det er forbudt å la eiendeler bli stående på fellesområdene. Imidlertid er det slett ikke alle som klarer å overholde disse reglene. Det kaller jeg slett oppførsel. Vi bor under samme tak. Alle har sitt eget territorium, hvor vi er skjermet fra de andre og for omverdenen. Jeg kjenner på langt nær halvparten av alle mine naboer. Mange av dem deler jeg felles skjebne med, og jeg har en del samkvem med dem. Menneskene som bor her, er langt mer ulike enn leilighetene de bor i. Det hender så mangt i et sånt lite blokksamfunn. Noen ganger står det politi og ringer på utenfor en av celledørene.

En boligblokk er en bygning som består av leiligheter, gjerne i høyden. Noen sier at de ikke kan tenke seg å bo i en blokk, fordi de ville føle seg innestengt der. Jeg bor i en blokk som er inndelt i celler i forskjellig størrelse. Her er det enkeltceller, dobbeltceller og trippelceller. Jeg bor i en dobbeltcelle på cirka 56 kvadratmeter. Blokken er på 4 etasjer. I første er det 3 tre roms leiligheter, i andre, tredje og fjerde etasje, er det 2 to roms leiligheter i hver. Med unntak av første etasje, er det 9 hybelleiligheter i hver av dem. I andre, tredje og fjerde etasje, er det dessuten en svalgang med dører som fører inn til hver enkelt leilighet. Ordet svalt er forresten ikke en passende betegnelse på hvordan det kan føles å være inne i disse boenhetene på hete sommerdager. Da er det varmt. Temperaturen stiger jo lenger opp i høyden man bor. Da jeg disponerte min hybelleilighet i fjerde etasje, nådde den klimaks rundt klokken 02:00. De som er i fengsel må følge faste rutiner og kalles innsatte. Blokkmennesker kalles beboere og er med visse begrensninger, frie til å gjøre det vi vil. Vi har ingen som kontrollerer oss. Det er ingen som befaler når vi skal stå opp, gå og legge oss, og gir tillatelse til når vi kan gå ut for å trekke frisk luft. Jeg har egen nøkkel og låser meg inn og ut når jeg har lyst. I stedet for luftegård, har vi en hage som er til felles benyttelse. Ofte er jeg å se på mitt faste tilfluktssted nede i hagen, hvor jeg sitter og trekker inn duften av gress og hører fuglene som synger. Det er ikke bare fuglesang og lukt av nyslått gress og andre vekster, som mine sanser fanger opp. Altandørene blir slått opp på vidt gap og musikk fra stereoanlegg, matos og andre odører som jeg ikke vil ta under mine fingertupper, strømmer ned til meg. Dette priser jeg ikke like høyt, men når vi bor tett i tett, må vi tåle litt støy.

Nå har jeg tilbrakt nesten halve livet mitt i blokk. Min første blokkbeboertilværelse har jeg bare noen vage minner fra. Da jeg var fire år gammel, flyttet jeg med mine foreldre fra en leilighet og til en enebolig, som etter hvert både fikk terrasse og en stor opparbeidet hage. Der trådte jeg mine barne- og ungdomssko, før jeg som voksen tok fatt på min andre blokkbeboertilværelse. Det ble en stor overgang. Jeg som før var vant med å boltre meg i en stor villa, fikk min verden snevret inn til betydelig færre kvadratmeter.

En morgen under den ukentlige rengjøringen, sa hjemmehjelpen min, at nå skal det vel bli fint med rent hus. Nei, rent hus får jeg aldri, svarte jeg. Jeg kommer i hvert fall aldri til å ha et hus helt for meg selv. Da må jeg jo ha en hel skokk med arbeidsfolk, både til renhold og vedlikehold. Jeg må nok nøye meg med blokk og ren leilighet. Da har jeg kun plikt til å ta meg av det som er innenfor mine vegger, mens det er andre som har ansvaret for det som befinner seg utenfor min ytterdør.

Jeg trives her inne i min dobbeltcelle under et tak som jeg har felles med flere andre.