En lykkelig barnehagetid

I Norge har vi hatt organisert barnehagedrift siden slutten av 1800-tallet. Disse barnehagene  ble kalt asyler. Deres funksjon var å forhindre barnearbeid, ren nød og å gi et tilbud til barn i familier hvor begge foreldrene måtte gå i arbeid. Barnehagene, omtrent slik vi kjenner dem i dag, kom i stand av kvinner før 1940.

http://snl.no/barnehage/historie

Jeg hadde min barnehagefartstid på 1970-tallet. Det var rundt tre års alder at jeg stiftet mitt bekjentskap med denne institusjonen. På denne tiden hadde barn av enslige mødre og barn med funksjonshemninger fortrinnsrett til plass i kommunale barnehager. Jeg har ingen dårlige minner fra denne tiden. Tvert imot fikk jeg mange impulser både av kulturell og annen art som mine foreldre og andre voksne i min nærhet kanskje ikke hadde hatt kapasitet til å gi meg. Det var blant annet i regi av barnehagen at jeg hadde mitt første besøk på mitt lokale bibliotek, hvor vi fikk være med på å plukke ut bøker som vi lånte med oss til barnehagen. I barnehagen fikk jeg lett kontakt med andre barn, og jeg ble tatt med på dagligdagse gjøremål som å vaske opp. Det sies at jeg elsket å vaske opp, og at jeg kunne stå i flere timer med en oppvask. Yndlingsbarnehagetanten min het Marita. Slik jeg husker det hadde jeg ikke full dag. Barn som tilbrakte lengre dager enn meg i barnehagen fikk middag. Å spise middag i barnehagen virket spennende, og en dag klarte jeg å mase meg til en middagsporsjon som jeg absolutt ikke hadde krav på. Den dagen hadde de litt ekstra mat til overs, og jeg tror dette måltidet måtte inntas i smug. Jeg husker ikke hva jeg spiste, bare at det smakte utrolig godt. Det var stor sorg de dagene jeg av en eller annen grunn var forhindret fra å gå i barnehagen. I løpet av mine mange sykehusopphold på denne tiden var barnehagen og fellesskapet med de andre barna der et stort savn for meg. Fra rundt tre års alder og frem til jeg var fem år, gikk jeg i vanlig barnehage. Fra jeg var fem til jeg var åtte år, gikk jeg på en førskole for synshemmede barn. Jeg har ikke like mange gode minner fra denne perioden. Mesteparten av tiden ble tilbrakt innendørs, men det var mye høytlesning som jeg satte umåtelig stor pris på. Jeg kan ennå kjenne duften av nybakt grovbrød som vi hadde fått være med på å bake, og som vi tok med oss hjem i sekken.

Fra tid til annen blusser diskusjonen opp om hvor vidt barn bør gå i barnehage eller ikke. Mitt klare standpunkt er ja til at barn bør gå i barnehage. Det er viktig både av hensyn til sosialisering og barnets utvikling. De aller minste barna bør kanskje holdes hjemme, og i hvert fall ikke ha full dag, men fra de er blitt et par år, har barn både nytte og glede av samværet med andre barn. I barnehagen gis det et pedagogisk tilbud som er bedre enn det  mange foreldre er i stand til å gi sine håpefulle.

Går barnet ditt i barnehage?