Mil etter mil

Jeg har aldri hatt nyttårsforsetter. Jeg har ikke tro på det. Ved nyttårsskiftet, har jeg likevel gjort en aldri så liten livsstilsendring.

Jeg liker å tilbringe tiden min foran PC-en med blogging og TV-titting. Nei, jeg mener selvsagt TV-lytting. En annen kjær aktivitet for meg, er å la fingertuppene mine gli lett over side etter side i en tjukk bok. Det er mulig at man også blir tykk selv av å lese tykke bøker, hva vet jeg? I hvert fall har jeg lagt på meg en del kilo. Her må det tas grep. Før bodde jeg i 4. etasje. Det er ikke heis i huset, så jeg gikk alle trappene opp og ned mange ganger for dagen, det være seg om jeg skulle til byen, i butikken, eller om jeg skulle vaske klær. For ca. 10 år siden, byttet  jeg min 1 roms leilighet ut mot en 2 roms leilighet i 2. etasje. Jeg ble også selvberget med egen vaskemaskin og tørketrommel. Dermed forsvant også enda en grunn til å gå i trapper.  Jeg er en prinsipiell motstander av alt som heter treningsstudio. Hvorfor skal jeg først bruke et eller annet transportmiddel som spyr ut eksos, for å ta meg til et sted hvor jeg skal betale haugevis med penger for å løfte på andres ting? Det forstår ikke jeg. Hjemme kan jeg ta situps i sengen før jeg står opp. Jeg kan fylle tomme flasker med vann og bruke dem som vektmanualer, og så var det de trappene, da. Jeg har begynt å gå opp og ned alle trappene i blokken mange ganger hver dag. Målet mitt er å gå dem opp og ned 10 ganger daglig, men det er ikke alltid at jeg oppnår dette målet. Det er også mange fysiske øvelser man kan gjøre i en trapp. Man kan for eksempel stige opp trappen to og to trinn om gangen. Det er tungt det. Jeg elsker å gå tur, men det er ikke alltid at jeg har noen å gjøre det sammen med, og det er jeg nesten avhengig av. Hvis ikke, blir det en kort tur. Da må jeg være litt kreativ og oppfinsom. I hver etasje er det en gjennomgående svalgang, som går forbi alle leilighetene. Den er 60 meter lang, er jeg blitt fortalt. Ved å gå svalgangen frem og tilbake 150 ganger, har jeg etter mine mangelfulle matematikkunnskaper, gått en mil. Jeg har gjort det noen ganger nå. Det føles både sunt og forfriskende. Etter ca. 50 ganger, er jeg på stigende rus. Når jeg har tatt meg skikkelig fysisk ut, er det nesten som jeg føler meg litt beruset, men jeg er sikker på at denne rusen er mye bedre for kroppen, enn om jeg skal tilføre den andre kjemiske former for stimuli. Dessuten er det helt gratis, og det betyr mye for meg. Beklageligvis, er det et skår i gleden over min økende energibruk. Det er ikke vann som pipler inn i skoene mine, som Jan Teigen synger om i den kjente Grand Prix-låten fra 1978. Mine småsko og støvletter er antakelig ikke beregnet for all denne gåingen på hardt underlag. Etter hvert som gleden over at jeg nærmer meg dagens mål om å ha gått en mil, blir gnagsårene på føttene bare større og større. Jeg må kjøpe meg noen skikkelige joggesko, tror jeg.

Ha en særdeles fin og aktiv søndag med eller uten mosjon!