Ferger har ikke hjul

På Vestlandet er vi velsignet med mange fjorder. I hvert fall er det dem turistene beundrer når de er her. Det er så, men for aat vi skal komme oss frem, må alt dette vannet forseres på en eller annen måte. De siste årene er det bygget mange broer og flere undersjøiske tunneler, men før var det kun ferger som gjaldt. De har representert et ekstra hav av kjedsomhet, frustrasjon, irritasjon og tid for å komme frem til bestemmelsesstedet. Man har ikke alltid vært så nøye med å sjekke fergerutene, noe som igjen har ført til mye venting.

Mange fergeminner er knyttet til øyen Askøy vest for Bergen, hvor Norges Blindeforbund har et senter, til daglig kalt Solvik. De blinde og svaksynte barna ble kjørt av sine mødre og fedre til Skoltegrunnskaien, hvor vi ble hentet med buss. Vi kjørte om bord i fergen som fraktet oss over til Kleppestø. Den var av den sorten som brukte liten tid. Noen av oss hadde penger som truet med å brenne hull i lommene. Det gjaldt å komme fortest mulig ut av bussen og frem til kiosken. Man skulle tross alt tilbringe en hel helg langt ute på en øde øy med flere kilometer til nærmeste butikk. Det var jo uansett ikke lov å sitte inne i bussen under overfarten. Sjåføren låste døren. Etter at Askøybroen ble åpnet, ble reisetiden betraktelig mindre. Følelsen av å komme bort hjemmefra forsvant litt ved dette framskrittet i vår samferdselshistorie.

Min barndoms sommerferier tilbrakte jeg hos mormor og morfar. De kom og hentet meg rundt Sankthans og leverte meg tilbake ved inngangen til et nytt skoleår. For å reise fra Bergen til Haugesund måtte vi ta 2 ferger, en som tok ca. tre kvarter og en som tok ca. ti minutter. Medberegnet ventetid ved fergeleiene og selve overfarten gjorde det turen ekstra lang. Stakkars dem som skulle til Stavanger. De måtte ta enda en ferge. Morfar hadde vært kaptein på store båter, og det var ikke sjelden han var uenig med fergemannskapet om hvordan bilene skulle stues inn på fergen. Mamma og mormor sa forresten at han kjørte båt når han kjørte bil. På den fergen som brukte lengst tid, gikk vi alltid opp i salongen, hvor vi spiste medbrakt niste. Det var bare uøkonomiske folk som handlet i kafeen på fergen. Dem så vi litt ned på. Selv lurte jeg på hvordan fergematen smakte, men min kunnskapstørst ble ikke slukket. Tiden ble fordrevet med å følge med på hva de andre passasjerene foretok seg. Mormor og morfar kaptes i å beskrive for meg hva de gjorde og hvordan de så ut. Det var spesielt tjukke damer som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet.

Mine mange fergeturer til tross, hadde jeg liten forståelse av hva en ferge egentlig var. Det var en farkost som kjørte på sjøen, og som hadde plass til mange biler inni seg. Ja, og så hadde den et hull under dekk, som det for alt i verden gjaldt å unngå, hvis jeg skulle tro min senere reservefar. Dit ble vi av og til kommandert ned. Det var nesten som verdens undergang. Noen ganger fikk jeg gå ut av bilen, og noen gikk sammen med meg om bord i fergen. Likevel var jeg i mange år forskånet for den grufulle sannheten. En dag kom de harde realitetene frem; ferger har ikke hjul, selv om de frakter biler med hjul, og selv om min brors lekeferge hadde hjul, for at han med letthet skulle kunne trekke den etter seg over stuegulvet.

Nå er det helt greit for meg at ferger er uten hjul. Jeg vet faktisk ikke hvilken funksjon de skulle hatt der ute på det våte element.

 

 

 

Nå håper jeg på en fergefri framtid.