Irritasjonsmoment i førjulstiden

Det er mye man kan irritere seg over her i livet. I hvert fall hvis man går inn for det, og det gjør jeg til gangs. Noen mener nok at jeg har for lite å engasjere meg i, og for lite å ta meg til. Kanskje de har rett i det, men jeg irriterer meg uansett like heftig før jul hvert eneste år. Det er verken stygg julemusikk eller dårlig julemat som er kilden til min irritasjon og frustrasjon. Jeg lar meg heller ikke affisere av trengsel, lange køer overalt, og at mennesker handler som gale i butikkene, som om de tror at akkurat denne julehøytiden skal bli deres siste. Jeg har en liten familie å kjøpe julegaver til, så den juleforberedelsen er raskt unnagjort. Jeg er heller ikke plaget av stygg eller mangelfull julepynting. Den slags overlater jeg til andre med høyere kompetanse på området, og med bedre forutsetning enn meg. Det som går så sterkt inn på meg i julemåneden, er av verbal karakter. For mange er det for en bagatell å regne. Mange vil nok også være uenige med meg. For meg er det ekstremt viktig og snakke og å skrive korrekt til en hver tid. På dette området er jeg nesten pedant, selv om jeg skal medgi at jeg også gjør noen digre tabber en gang i blant. Når jeg blir oppmerksom på dem, går det lenge før jeg får dem ut av tankene mine, og jeg går og lurer på hvor mange som kan ha fått det med seg. I desember måned står ørene mine på stilker og hjernen min jobber på høygir, for å få registrert alle som ut fra mitt synspunkt uttrykker seg galt. Det er følgende gjentakende frase som er årsak til min irritasjon og frustrasjon, og som er opphav til dette innlegget: ”God jul og godt nytt år!” Etter min oppfatning bør vi ønske hverandre en god jul før jul. Nyttårsønskninger bør vi vente med til det nye året starter. Dem i min familie og omgangskrets som jeg regner som intelligente og oppegående individer, holder seg til sistnevnte. Når noen ønsker meg god jul og godt nytt år før julen ringes inn, får jeg lyst til å svare dem: ”God jul og god pinse!” Det kan hende jeg gjør det en dag. Jeg er spent på reaksjonen til vedkommende jeg sier det til. Det er synd at jeg ikke får se ansiktsuttrykket til han eller henne.

Ha en fin siste adventshelg i 2012 alle sammen!

Ønskeinnlegg

 

Julen 2012 nærmer seg med stormskritt. Mange skriver milelange ønskelister over myke og harde ting som de håper skal ligge under juletreet på julaften. Jeg vil nå oppfordre deg som leser, enten du har blogg selv, eller du er en av dem som bare titter innom av og til, om å komme med din ønskeliste. Materielle ønsker som IPad og merkeklær, kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, men hvis du har ideer eller forslag til temaer jeg kan skrive om her på bloggen, er du velkommen til å skrive  noen ord om det i kommentarfeltet. Det kan være saker som har med synshemning/funksjonshemning å gjøre, eller for så vidt hva som helst annet. Jeg er åpen for innspill. Jeg har selv en ide til et frustrasjonsinnlegg vedrørende før nevnte høytid som vi står foran nå. Det kommer antakelig en av dagene før julaften. Nei, det skal ikke dreie seg om mennesker som må feire jul alene, at noen av oss ikke har råd til å kjøpe julegaver til sine barn, at vi handler som gale i butikkene, eller stygg julepynt.

Ha en fin førjulsonsdag!

Morgenkry ved morgengry

I dag er jeg verken kry eller morgenkry, men jeg liker å stå tidlig opp om morgenen. For det første føler jeg at jeg får mer ut av dagen da, enn om jeg hadde stått opp på et senere tidspunkt. For det andre vil jeg distansere meg fra det bildet folk har av en som er avhengig av trygdeytelser, nemlig at vedkommende ligger og drar seg til langt ut på dagen. Selvsagt er det mange som gjør det, men det gjelder langt fra alle. Jeg tilhører i hvert fall ikke denne kategorien av navere. Jeg er ikke sikker på når morgengry egentlig er, men på hverdager har jeg alarmen på mobiltelefonen stilt til klokken 06:00. Jeg er ikke så morgenkry at jeg spretter opp av sengen og til dusjen for å ta en kald avrivning med det samme jeg har trykket på mobiltelefonens stoppknapp. Nei, jeg blir tvert imot liggende i sengen og hører radio i noen timer. Når jeg føler meg passe oppdatert på det som skjer i verden, og hva som rører seg i kulturlivet, er jeg klar for å møte dagen med et stort, eller kanskje litt mindre smil, alt ut fra  hva som står på agendaen. Denne morgenen var nok munnen min som en rett strek. Dersom jeg hadde kunnet se meg selv i speilet, hadde jeg antakelig fått se et litt slitent ansikt. I går kveld hadde jeg et hyggelig førjulsselskap, men klokken hadde passert langt over midnatt før jeg fikk lagt meg til lading. Batteriet mitt var helt flatt. Jeg er en elendig blogger som aldri tar bilde av det jeg spiser til frokost, men denne morgenens frokost var så pass presentabel at jeg tør  å nevne den her, dog uten at den er blitt foreviget, slik at andre bloggere og fjerne slektninger en gang i en fjern fremtid, kan se hva jeg spiste til frokost fredag den 14. desember 2012. Det var selskapssnitter. Rester etter gårsdagens kalas. Denne litt overdådige frokost, ble ikke inntatt med levende lys på bordet, eller i selskap med Trendenser på IPad. Med fare for å sette fyr på både meg selv og alt annet i min nærhet, er det første utelukket. Da jeg ikke er så heldig å være i besittelse av en IPad, faller også det andre bort. På hverdager i timen mellom 09:00 og 10:00 er det Radio Z (Norges Blindeforbunds nettradio) som gjelder. Der etter setter jeg over til reprisen av God Morgen Norge, på TV 2. Plutselig er klokken 12:00, og morgenen har på forklarlig eller på uforklarlig vis, gått over til å bli formiddag.

Livet og verden består av hull

Det er ikke ofte jeg gjør det, jeg tror faktisk ikke at det har hendt, men i dag vil jeg komme med et julegavetips til barn. Øyvind Torseter har laget en helt unik billedbok, kalt "Hullet". Den handler om en mann som flytter inn i en ny leilighet, men i leiligheten er det et hull. Hullet går tvers gjennom hele leiligheten. Mannen ramler ned i hullet. Nede fra hullet ringer han og forteller at det er et hull i leiligheten. Han fanger hullet med en pappeske. Den tar han med til et laboratorium, hvor det blir tatt prøver av hullet. Historien fortelles med tegninger, og med noen få snakkebobler. Det aller mest fascinerende er at det er et fysisk hull tvers gjennom hele boken. Boken er utgitt på Cappelen Damm.

Her ser dere bokens forside.

Mitt eget forhold til hull er mangesidig og har til tider vært problematisk. På den ene siden er jeg avhengi av dem, men på den andre siden har hullene også gitt meg mye hodebry. Kroppen min har flere hull. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde jeg verken  kunnet ta til meg føde eller kvitte meg med den igjen. Mange mennesker har hull i ørene og doller seg med ørepynt av ymse kvalitet. Jeg har også hatt hull i ørene, men de er for lengst grodd igjen.

Jeg husker ikke når jeg hadde mitt første møte med et hull. Her har jeg et stort hull i hukommelsen. En tidlig morgen fant jeg en sil som jeg ville leke med. Den fylte jeg med vann og tok den med inn på rommet mitt. Dette gjentok jeg flere ganger, men hver gang var silen like tom. Jeg ble mer og mer frustrert. Hva i all verden var det som skjedde, eller som jeg gjorde galt? Jeg oppfattet ikke de små hullene som vannet rant like fort ut igjen fra silen som det var kommet inn gjennom.

Senere, etter at jeg var flyttet hjemmefra, skulle jeg få stifte bekjentskap med et mye større og langt mindre uskyldig hull enn de små hullene på silen. Jeg hadde besluttet å legge søndagsturen hjem til min mor og min reservefar. Det var en strekning på litt i underkant av en mil. Det fatale hendte da jeg var på den siste etappen, som var en gang og sykkelsti. Det foregikk veiarbeid. Et stort hull i veien var åpent og uten sikring. Det gikk selvfølgelig akkurat med meg som med mannen i den tidligere nevnte boken. Jeg datt ned i hullet. Bort sett fra at jeg fikk noen skrubbsår, pådro jeg meg ingen skader. Jeg vet ikke hvor stort hullet var, men det var i hvert fall så dypt at jeg ikke klarte å komme meg opp igjen på egen hånd. Heldigvis kom det en mann forbi som hjalp meg opp igjen. Jeg kom endelig langt om lenge frem til mitt bestemmelsessted, om enn litt skjelven.

For noen år siden skulle vi gå over fra den gamle myntserien og til den vi har nå. For at vi blinde ikke skulle gå helt surr i gammel og ny mynt, var det noen som kom på en genial ide. 1-kronen og 5-kronen fikk hull gjennom seg. I forkant gikk diskusjonene høyt. Kunstnerne som skulle lage utsmykninger på myntene var misfornøyde, fordi de fikk mindre plass å boltre seg på. De tapte kampen til slutt, og vi fikk de etterlengtede hullene våre.

PS. Ikke spis for mye snop. Da kan dere få hull i tennene!

Mitt indre fargespill

Jeg er født blind, men jeg har hatt en liten synsrest, slik at jeg har kunnet skille mellom lys og mørke, og jeg har kunnet skimte skarpe farger. Særlig i løpet av de siste årene har jeg merket at det lille synet mitt har blitt gradvis forverret, og at fargesynet er blitt så å si borte. Jeg har opplevd noe merkelig. Parallelt med at den fysiske synssansen har forsvunnet, har jeg fått et indre syn som har blitt stadig mer fremtredende. Til å begynne med kom fargebildene til meg om kvelden når jeg hadde gått og lagt meg og lukket øynene. Det første jeg fikk se var en hvit kam hvor taggene pekte ned. Senere ble den avløst av fargebildene. Det er farger som danner alle slags rare og ubestemmelige figurer. Ofte kan jeg se en søyle med mange farger som beveger seg oppover. Andre ganger er det noe grønt i nederste del av øyet, mens det lenger oppe kommer frem en rød eller rosa figur. Oppe i venstre del av synsfeltet er det noe gult. Ofte ser jeg også et blått lys. Til å begynne med opplevde jeg disse fenomenene kun når jeg hadde øynene lukket, men nå viser de seg når jeg har dem åpne også. Før trodde jeg at det var jeg som var blitt litt rar, men så hørte jeg om andre som har hatt, og som har lignende opplevelser. Det med kammen og fargene er visst ganske vanlig. En dame har fortalt at hun ser et kor som står oppstilt og synger med åpne munner. Jeg har aldri sett en tegning eller et maleri, og heller ikke andre former for kunst, men jeg tenker at det jeg ser er kunst. Kanskje det kunne vært en installasjon av farget lys. Jeg synes det er fint, men jeg lurer på hva som skjer dersom jeg blir helt blind. Får jeg beholde den indre fargekunsten min? Nå som jeg er blitt vant til den, vil jeg i hvert fall savne den hvis den forsvinner.

Jeg har diskutert det indre fargespillet mitt med diverse øyeleger. De er kjent med at slikt forekommer hos personer med svært nedsatt syn, men det er ingen som har kunnet gi meg en naturlig forklaring på hvorfor det oppstår. De fleste mennesker har et indre liv som består av mentale bilder og fantasier. Vår teori er at hos mennesker med normal synsfunksjon, blir dette skjøvet til side. Det er ikke kapasitet til å fokusere på både den fysiske og den indre verdenen.

Har du hatt, eller har du underlige synsopplevelser?

Mot mørkere tider

Noen dager er lyse. Noen dager er mørke. Med dette mener jeg ikke at jeg er lys eller mørk til sinns. I lange perioder ser omgivelsene veldig lyse ut for meg, uansett om det er dag eller natt, eller om det er sommer eller vinter. Da tenker jeg at jeg har min egen midnatttsol. Det er lyst selv om jeg lukker øynene. I andre perioder er det omtrent mørkt hele tiden. Det er nesten som skumring. Noen dager når jeg er ute og går, kjenner jeg at jeg har en varmekilde som følger etter meg. Da forstår jeg at det må være solen. Noen sa til meg en gang, at slik jeg ser verden, er antakelig som å gå inn i en vegg av tåke. Mange tror at blinde mennesker bare ser svart, men sånn er det nødvendigvis ikke. Riktig nok er det noen få blinde som ikke en gang har lyssans. Noen blinde ser bare en gul flekk midt i synsfeltet. De fleste blinde har en liten synsrest, slik at de for eksempel kan oppfatte forskjell mellom lys og mørke. Det blir født flere blinde guttebabyer enn jentebabyer. Blinde jenter har ofte et lite fargesyn, mens gutter har bredere sidesyn. Det er noe med de X og Y-kromosomgreiene som vi lærte om i biologitimene på skolen, og som jeg ikke helt har oversikt over.

For mine foreldre kom det som et stort sjokk da det like etter fødselen ble oppdaget at jeg var blind. Jeg ble raskt flyttet fra barselavdelingen og over til øyeavdelingen. Jeg tror det fort ble klart for både leger og foreldre at jeg kunne skimte forskjell mellom lys og mørke, men det kan ikke alltid være like lett å undersøke hva et lite barn ser.

Frem til jeg begynte på skolen var sykehuset mitt andre hjem. En dag da jeg var på vei til øyekontroll sammen med min mor, pekte jeg på bilene som sto parkert langs fortauskanten. Jeg pekte og sa: ”Mamma, den bilen er blå”, og ”den bilen er rød”. For min mor var det helt nytt at jeg kunne se farger, og jeg husker at hun fortalte om det til legen.

Mitt yndlingssnop var Non Stop. Jeg kunne ta opp en og en sjokoladebit og holde den foran øynene for å studere fargen på den. Når jeg fylte en neve med Non Stop, ble det en fantastisk fargemosaikk. Instinktivt visste jeg likevel at jeg ikke måtte spise de grønne. Dem måtte min mor sortere bort for meg. Jeg var fullt klar over at jeg hadde en øyesykdom som kaltes grønn stær og noe enda skumlere som het Glaukom, og som måtte bekjempes med både øyedråper og mange operasjoner. En dag var det et spennende program på barne-TV om hvordan Non Stop ble produsert. Før barne-TV var det alltid en fast prosedyre. Hvis jeg var ekstra tidlig ute med å skru på fjernsynet, som vi kalte det, var det bare prøvebilde akkompagnert av en ekkel lyd. Etterpå kom pausefiskene. Jeg kunne ikke se at det var fisker, men jeg fulgte de små fargeklattene med hodet rundt på skjermen. Når det nærmet seg barne-TV, ble det vist en klokke. Det var hvite eller lyse visere og tall mot en blå bakgrunn. Med nesen nesten helt inn mot skjermen, fulgte jeg langeviseren runde etter runde på urskiven. Jeg prøvde også å holde tritt med sekundviseren, men den stakk bare fra meg hele tiden.

Kontraster har vært viktige for meg. Jeg husker at jeg sto på kjøkkenet på landstedet hos mormor og morfar. Jeg hørte på susingen og kjente den gode duften som steg opp fra kaffetrakteren. Når jeg holdt hodet mitt helt inn til kaffetrakteren, kunne jeg se den mørke væsken som rant fra kolben og ned i kaffekannen.

Som alle andre barn ville jeg også ha sykkel, og det kjøpte morfar til meg en sommer, da jeg var på ferie hos ham og mormor i Haugesund. Heldigvis var det bare familie og kjente i gaten der vi bodde, så der var jeg relativt trygg. Det var litt verre når jeg ferdedes lenger borte fra hjemmet. Når jeg syklet måtte jeg hele tiden konsentrere meg hardt om å holde passe avstand til det grønne langs veikanten. På den måten klarte jeg stort sett å unngå å havne i grøften.

Ettter hvert som årene gikk, merket jeg gradvis at den lille synsresten min ble dårligere. Det ble også mer og mer anstrengende for meg å se det lille jeg kunne se. Nå er jeg ikke sikker på hva jeg ser og hva jeg ikke ser lenger. Jeg tror at fargesynet er så å si borte. På et vis er det vanskelig å vite om jeg ser det jeg tror jeg ser, når jeg befinner meg i mine vante omgivelser. Ofte er det nok slik at jeg ser tingene som jeg har lagret dem inne i hodet mitt, og slik som jeg husker dem. I tillegg til at det ofte er lyst hele døgnet, uansett årstid, hender det av og til at det går et lys opp for meg, og jeg aner at lysene er tent inne hos meg. På sikt tror jeg at jeg kommer til å bli helt blind. De mørke periodene kommer oftere og oftere.

Ha en fortsatt fin dag, uansett om den er lys eller mørk for deg!

Novembervår og julebrus

Det er mildt i været. I alle fall med tanke på at vi befinner oss i november måned. Dagtemperaturen her i Bergen har i gjennomsnitt lagt på rundt 10 varmegrader den siste tiden. Det gjør meg ingenting å slippe å pakke meg inn i tjukke vinterjakker og å presse føttene mine ned i store støvletter. Jeg fryser ikke på soverommet mitt der jeg ligger under min sommerdundyne, og uten varmeovn på. Det sies at vi skal få mildere vintre fremover. Da blir det billigere strøm. Jeg driter i klimaendringene. Tenk om vi om noen år kan dyrke grønnsaker hele året, for ikke å snakke om at vi kan bli selvforsynte med frukt som banan og appelsin, som vi nå må importere.

Det føles feil å drikke julebrus når det nesten er vår i luften. I min forestillingsverden skal det være minusgrader, og bakken skal være dekket av snø som jeg hater, når jeg inntar denne søte juledrikken som jeg husker som rød. For en måneds tid siden nådde ryktet meg om at årets julebrus hadde funnet veien til butikkhyllene. Jeg synes det er i tidligste laget å drikke julebrus i oktober, så jeg har klart å utsette det helt til i går. I går ettermiddag hadde jeg bestemt meg for å drikke årets første julebrus, og det gjorde jeg også. Jeg gikk med faste skritt til nærmeste butikk hvor de selger slikt. For mitt indre kjente jeg hendene mine som grep rundt en liten glassflaske, en sånn som man må bruke opptrekker for å åpne. Det er bare Hansa som lager julebrus. Alt annet er bare simpel etterligning. Da jeg hadde kommet meg vel inn i butikken, og hadde stilt meg ved kassen, som jeg må gjøre for å vente på hjelp fra betjeningen, kjente jeg nervøsiteten i meg stige til uante høyder. Hos kunden foran meg i køen klirret det helt tydelig og mistenkelig i glassflasker. Mitt skrekkscenario var at han hadde kjøpt hele butikkens beholdning av julebrus, og at jeg måtte vente til de fikk inn en ny forsyning en gang i neste uke. Klokken var ennå ikke passert seks, så kanskje var det ikke julebrus likevel, men noe sterkere og langt mindre uskyldig han kjøpte? Jeg gikk i hvert fall glad og fornøyd hjem med seks klirrende flasker med julebrus fra Hansa i en bærepose.

PS. Under tilblivelsen av denne teksten, måtte forfatteren ty til en flaske med julebrus, vel og merke fra Hansa, for å få tilført litt mer sukker til hjernen.