I vinden

"Vinden ser vi ikke, men vi hører den." Slik er en sangstrofe. Jeg synes det er litt merkelig, for jeg er vant med å tenke at alt jeg hører, kan andre mennesker se. I januar og februar har det vært mye vind her på Vestlandet. Jeg har flere ganger fått streng beskjed om å holde meg innendørs når jeg har villet ta bussen til byen eller bare gå en liten tur til biblioteket. Når det blåser mye er det vanskelig å holde balansen for meg som er en liten dame i lave sko, og jeg kjenner hvordan vinden river og sliter i meg og vil føre meg med seg.

Jeg har vært i vinden i noen dager. Jeg har vært i medvind. Bloggen har hatt rekordmange sidevisninger, og det til tross for at jeg ikke har publisert innlegg på ca. en måned. To dager hadde jeg 79 sidevisninger hver og en dag var jeg til slutt oppe i 122 antall totalt. Nå har ikke jeg så høyt selvbilde at jeg tror at folk higer etter å få vite nytt fra min tåkelagte verden. Jeg innbiller meg ikke at jeg har en skare av anonyme følgere i engesktalende land, og som er avhengige av Google Translate for at de i det hele tatt skal få noen som helst mening i det jeg skriver. Selv om jeg ser bort fra alle de anonyme kommentarene som altså er skrevet på engelsk, som ikke dere får lese, men som dukker opp i e-postleserens innboks, er det likevel mange besøkende. Hva skjer? Jeg er ikke så god på å tyde bloggstatistikk. Tabeller og diagrammer er det jeg minst foretrekker, for å skrive det rett frem. Det er visst ikke alt som står der som stemmer heller, har jeg hørt. For eksempel kan det stå at jeg har hatt 2 besøkende fra Polen, uten at det nødvendigvis medfører riktighet. Dette kan ha noe med nettlesere å gjøre, hvis jeg ikke husker feil.

Vel, jeg kan jo i alle fall håpe på en lett bris, eller skal vi si liten kuling, i mitt lille hjørne av Blogglandia når disse funderingene blir offentliggjort for allmenheten.

Ha en fortsatt fin dag, uansett vindstyrke!

Jul, nyttår og nytt år

Det har vært noe de kaller jul. Riktignok ikke i år, men på tampen av fjoråret. Den var bra, selv om jeg vel må skrive at jeg åpnet den fineste og dyreste gaven lenge før julaften. Alle leilighetene i blokken har fått nye ytterdører og vinduer. Vinduene er bare byttet ut på den siden som vender ut mot hovedveien, men jeg håper og tror at vi får nye på baksiden av huset også om noen år, kanskje. Jeg fikk fine presanger på selveste julaften også, om enn i en litt lavere prisklasse enn den jeg tyvåpnet tidligere i måneden. Mors gaver var mangelfulle. De ble først komplett nå i uken. Nei, jeg mener ikke på noen måte å kritisere min mors gaver til meg, men romanen ”Mors gaver” av Cecilie Enger. Den hadde jeg sett frem til å lese i julen, men det ble det altså ikke noe av. Jeg bestilte den i punktskrift noen uker før jul. NLB skulle sende meg 2 og 2 hefter om gangen, men 24. desember hadde jeg fremdeles bare 6 hefter. Boken er på 9 hefter totalt og de 3 siste heftene fikk jeg i hende nå i uken etter at jeg hadde sendt en e-post og purret på dem. 2. juledag var jeg i selskap hos onkel og tante, hvor det også var en glede å møte noen av mine fetre og kusiner sammen med deres avkom.

Nyttårsaften var min mor hos meg. Vi spiste kyllingsalat, så selv om det ikke var kalkun med stuffing, så var det i alle fall en sort fjærkre. 2014 bråkte så mye at det falt meg tungt å falle i søvn den siste kvelden av 2013. Den første dagen i det nye året var jeg glad for å konstatere at både huset og jeg selv hadde overlevd alt fyrverkeriet.

Jeg er litt sent ute, eller kanskje litt for tidlig ute med å snakke og å skrive om jul, nyttår og nytt år, men det skjer ikke så mye i livet mitt. Dagene og ukene er stort sett ganske like, sånn som de vel trolig er for mange av dere andre også. Uansett er det fortsatt noen dager igjen til tyvendedag jul. Avslutningsvis vil jeg nevne noe jeg går og lurer på. Hvor langt inn i et nytt år kan man ønske folk godt nytt år? Jeg tar sjansen. Hermed vil jeg ønske dere alle et riktig, godt nytt år!

Ventetid og sankthansstemning

Nå er vi inne i noe som de kaller advent, eller ventetid. Jeg synes jeg venter mye resten av året også, og ikke bare i tidsrommet mellom 1. desember og 24. desember, men det får jeg vente med å skrive om til en annen gang. Selv har jeg forresten ventet altfor lenge med å skrive blogginnleggg. På søndag var det 1. søndag i advent. Jeg klarte ikke å vente, så jeg tyvstartet på lørdag.

 

I Bergen har vi noe som vi kaller lysfest. Det er Bergens Tidende som arrangerer den hvert år den siste lørdagen i november. Den må vel sies å være en tradisjon blant oss bergensere. Det er ikke ofte jeg er på fest, og lysfesten har jeg i hvert fall aldri deltatt på. I hvert fall ikke før på lørdag. Jeg er avhengig av ledsaging når jeg skal slippe meg løs blant horder av feststemte bergensere. Denne ettermiddagen bød på ekte bergensk vintervær med regn og blåst, og jeg var i festhumør der jeg sto på Festplassen i mitt festantrekk bestående av støvletter og en tjukk, solid vinterkåpe med hette. Helge Jordal tente lysene, men jeg tror ikke det finnes så sterke lyspærer  at jeg kan se dem, så jeg ble stående der i mørket. Den ene kjente og kjære julesangen etter den andre ble fremført etter hvert som festen skred frem. Vi var vel ca. sånn halvveis ute i festen da jeg kjente lukten av sankthansbål. Det var det ikke. Der imot var det duften av brennende fakler. Jeg ville nødig stå og gå rundt som en potensiell brannbombe, så jeg takket høflig nei til tilbudet om fakkel og nøyde meg med gratis pepperkaker og refleks i stedet. Det føltes mye tryggere. Det var ingen nedre eller øvre aldersgrense for å være med på denne festen. Ei heller varte den til langt ut i de små timer. Det offisielle programmet ble avsluttet med ”Deilig er jorden” før det brakte løs, bokstavlig talt. Det var ikke lyn og torden, slik min beskrivelse av været kunne tyde på. Vi måtte brøyte oss frem gjennom den skuelystne folkemassen. Det var helt sikkert  ikke oss de glante på. De hadde nok blikkene sine vendt mot alle millionene som føk til himmels i form av et gedigent fyrverkeri.

 

Traktementet på festen jeg hadde vært på var i det minste laget for min mage, så derfor ble det gløgg, gryterett og eplesaft hjemme. Avslutningsvis ble den syvarmede, elektriske lysestaken som jeg bruker som adventsstake hentet frem fra mine hjemmer.

 

Ha en fin førjulstid!

Gullkjøp

Da jeg var liten, elsket jeg alt det som funklet og glitret. Når vi var i selskap, tok mormor av seg alle sine gullsmykker og lot meg få leke med dem. Når jeg holdt et gullkjede opp foran øynene, skimtet jeg gjenskinnet i det. Det var bare å samle sammen alt gullet når vi skulle dra hjem. Jeg var et enkelt barn å underholde. Noen vil kanskje si at jeg ble født med sølvskje i munnen, eller skal vi si gullskje? Nå har jeg ingen smykker. Interessen for edelt metall og juveler har sunket med årene, i takt med at jeg har mistet det lille synet jeg hadde.

 

For noen uker siden var jeg i en venninnes 40-årsdag. Jeg hadde på meg rød kjole, svart strømpebukse og svarte sko. Et smykke med et litt stort anheng foran brystet, ville passet perfekt til antrekket. Vanlige smykkelåser har vært plundrete for meg å håndtere, og det har vært en medvirkende årsak til at interessen ikke akkurat har vært stigende.

 

På fredag regnet det. (Jeg bor jo i Bergen.) Derfor ble det ingen lang spasertur, selv om det sies at å gå ute i regnvær skal være så forfriskende. En gullhandel hadde vært fint, tenkte jeg. Jeg hadde i mange år hørt snakk om en gullsmedbutikk i mitt nærområde. Historien om det synshemmede paret som kjøpte ringer med inngraveringer i punktskrift, verserer fortsatt. Jeg dro hetten på kåpen over hodet og så trasket vi i vei. Etter å ha spurt oss for både på Matkroken og på en bensinstasjon, fant vi omsider frem til målet, som viste seg å holde til i et lilla hus. Anheng i diverse geometriske former, ble lagt i hendene mine. Jeg likte best noen hjerteformede med steiner. Gull var dyrt, og jeg vil helst ha ekte varer. Det ble ikke noe gullkjøp på meg der.

 

På Rema hadde de et stort vareutvalg. Gullet der sto mye lavere i kurs enn på den før nevnte butikk. Nå ble det gullkjøp. Jeg anbefaler alle å kjøpe gull på Rema.

 

Jeg elsker skogens gull. Steikte sjampinjonger med løk og poteter, er vel så fristende som gullringer besatt med diamanter.

 

Hva slags gull foretrekker du? gult, hvitt, eller skogens? Gull til innvortes eller til utvortes bruk?

Ferger har ikke hjul

På Vestlandet er vi velsignet med mange fjorder. I hvert fall er det dem turistene beundrer når de er her. Det er så, men for aat vi skal komme oss frem, må alt dette vannet forseres på en eller annen måte. De siste årene er det bygget mange broer og flere undersjøiske tunneler, men før var det kun ferger som gjaldt. De har representert et ekstra hav av kjedsomhet, frustrasjon, irritasjon og tid for å komme frem til bestemmelsesstedet. Man har ikke alltid vært så nøye med å sjekke fergerutene, noe som igjen har ført til mye venting.

Mange fergeminner er knyttet til øyen Askøy vest for Bergen, hvor Norges Blindeforbund har et senter, til daglig kalt Solvik. De blinde og svaksynte barna ble kjørt av sine mødre og fedre til Skoltegrunnskaien, hvor vi ble hentet med buss. Vi kjørte om bord i fergen som fraktet oss over til Kleppestø. Den var av den sorten som brukte liten tid. Noen av oss hadde penger som truet med å brenne hull i lommene. Det gjaldt å komme fortest mulig ut av bussen og frem til kiosken. Man skulle tross alt tilbringe en hel helg langt ute på en øde øy med flere kilometer til nærmeste butikk. Det var jo uansett ikke lov å sitte inne i bussen under overfarten. Sjåføren låste døren. Etter at Askøybroen ble åpnet, ble reisetiden betraktelig mindre. Følelsen av å komme bort hjemmefra forsvant litt ved dette framskrittet i vår samferdselshistorie.

Min barndoms sommerferier tilbrakte jeg hos mormor og morfar. De kom og hentet meg rundt Sankthans og leverte meg tilbake ved inngangen til et nytt skoleår. For å reise fra Bergen til Haugesund måtte vi ta 2 ferger, en som tok ca. tre kvarter og en som tok ca. ti minutter. Medberegnet ventetid ved fergeleiene og selve overfarten gjorde det turen ekstra lang. Stakkars dem som skulle til Stavanger. De måtte ta enda en ferge. Morfar hadde vært kaptein på store båter, og det var ikke sjelden han var uenig med fergemannskapet om hvordan bilene skulle stues inn på fergen. Mamma og mormor sa forresten at han kjørte båt når han kjørte bil. På den fergen som brukte lengst tid, gikk vi alltid opp i salongen, hvor vi spiste medbrakt niste. Det var bare uøkonomiske folk som handlet i kafeen på fergen. Dem så vi litt ned på. Selv lurte jeg på hvordan fergematen smakte, men min kunnskapstørst ble ikke slukket. Tiden ble fordrevet med å følge med på hva de andre passasjerene foretok seg. Mormor og morfar kaptes i å beskrive for meg hva de gjorde og hvordan de så ut. Det var spesielt tjukke damer som fanget min oppmerksomhet og nysgjerrighet.

Mine mange fergeturer til tross, hadde jeg liten forståelse av hva en ferge egentlig var. Det var en farkost som kjørte på sjøen, og som hadde plass til mange biler inni seg. Ja, og så hadde den et hull under dekk, som det for alt i verden gjaldt å unngå, hvis jeg skulle tro min senere reservefar. Dit ble vi av og til kommandert ned. Det var nesten som verdens undergang. Noen ganger fikk jeg gå ut av bilen, og noen gikk sammen med meg om bord i fergen. Likevel var jeg i mange år forskånet for den grufulle sannheten. En dag kom de harde realitetene frem; ferger har ikke hjul, selv om de frakter biler med hjul, og selv om min brors lekeferge hadde hjul, for at han med letthet skulle kunne trekke den etter seg over stuegulvet.

Nå er det helt greit for meg at ferger er uten hjul. Jeg vet faktisk ikke hvilken funksjon de skulle hatt der ute på det våte element.

 

 

 

Nå håper jeg på en fergefri framtid.

Å velge

Det er ikke alltid lett å velge. Ofte er det temmelig vrient. Desto flere alternativer det er å velge blant, jo vanskeligere er det.

 

Det hender at to arrangementer er på samme dag og samme tidspunnkt. Da må jeg velge.

 

Noen ganger trenger jeg hjelp til å velge, som for eksempel når jeg skal handle klær. Når valget er tatt, gjerne etter litt rådslagning, blir jeg fulgt til kassen. Der er jeg ganske selvhjulpen. Selvsikkert stikker jeg bankkortet mitt inn i betalingsterminalen, tar utgangspunkt i femtalllet på det numeriske tastaturet og taster i vei.

 

 

Andre ganger der imot, tar jeg et selvstendig valg, men det er slett ikke en selvfølge at jeg skal klare å utføre det på egen hånd. Nå er det tid for å velge hvem som skal bestemme i landet vårt i de neste fire årene. Jeg har tatt et valg. Sist mandag utførte jeg min borgerplikt, og avga min forhåndsstemme på biblioteket. Jeg ble henvist til det ene avlukket i lokalet hvor det var tilrettelagt for synshemmede. I min valgkrets er vi nemlig så heldige at vi er mange blinde og svaksynte. Lenge leve både grønn og grå stær, Retinitis Pigmentosa og hva det nå heter alt sammen. I den valgkretsen jeg tilhørte før, var det ikke slik tilrettelegging, men det kan hende at det er påbudt i alle valglokaler nå, uten at jeg vet det sikkert. Etter at damen hadde forsikret seg om at jeg klarte meg selv og avgitt sitt løfte om taushet, var jeg overlatt til meg selv bak et forheng. Jeg følte meg fram blant bunker med brettede, blanke ark. Bak hver bunke fant jeg et skilleark med et partinavn som var trykket i punktskrift. Etter litt fomling fant jeg det riktige skillearket med det partiet jeg på forhånd hadde bestemt meg for. Jeg trakk ut en av de blanke lappene, for så å brette den motsatt vei, sånn at den siden som før vendte ut, nå vendte inn. Det var for at ingen skulle se hva jeg hadde stemt. Dette var en helt meningsløs handling, spør du meg. Begge sidene var jo like glatte. Jeg fant ikke et eneste punkt å sette fingeren min på. Den kvinnelige valgfunksjonæren fulgte meg bort til en urne. Der stakk jeg papiret mitt inn gjennom en sprekk. Her slutter historien.

 

 

Godt valg!

En sommer er nesten over. Og sommerlig outfit.

Jeg har vært en outsider. Denne bloggen er jo helt blottet for innlegg om outfits. Når dere ser dette, er jeg blitt en insider. I juni fant jeg ut at det var på tide å fornye min sommergarderobe. Det gjorde jeg med blant annet antrekket jeg har på meg i dag, og som dere forhåpentligvis skal få se et velregissert bilde av. Jeg liker klær med detaljer som er følbare. Ofte er de også til stor nytte når jeg skal skille plaggene fra hverandre. Fargene er jo mer til glede for andre enn meg selv. Toppen jeg har på meg er hvit og dekorert med et mønster av mange små, gliitrende steiner i forskjellige farger. Buksen er i en blå sjattering. Fargeindikatoren beskriver den som stålblå. Dere får vurdere om det medfører riktighet. Den har ingen nevneverdige detaljer. Jo, forresten, den er akkurat passe kort i beina. Lange genserermer og lange buksebein utgjør et ikke så lite problem når jeg skal kjøpe klær. For ordens skyld, både topp og bukse er kjøpt i samme butikk, Titt Inn, en fin damebutikk på kjøpesenteret Galleriet i Bergen. De svarte joggeskoene er kjøpt på GSport.

Fotografiet er tatt ute i vår hage.

Fra juni og frem til i dag, snart midten av august, har vi hatt vekslende temperaturer her på Vestlandet. Vi har kunnet nyte solfylte dager og forfriskende regn. Tor hadde med seg hammeren sin og beæret oss med sitt besøk flere ganger. Med andre ord, været i sommer har fortonet seg som livet generelt, det kunne vært bedre, men det kunne også vært verre. Det var skolestart og sangen ”En sommer er over” med Kirsti Sparbo som ble spilt i radioen som markerte overgangen fra sommer til høst for meg. Nå er det lenge siden jeg har hørt akkurat den sangen. Grunnen er uviss. Kanskje er det fordi jeg har forkastet Ønskekonserten i P1 søndag ettermiddag til fordel for andre, unnskyld meg, mer moderne medievaner. Når ens venner på Facebook skriver om sine barns første dag på SFO, og når programvertene i radio og TV annonserer sesongstart for den ene serien jeg følger med på og faste programposter, forstår jeg at noe er i gjære. Ja, og så hører jeg rykter om at fargene ute i naturen er i endring.

Ha en fortsat fin sensommer!